Byflakseter på Tømmeråsen

Greit å renske terrenget som er nærmes og som ikke er noen fjelltopper tenkte vi, så jeg møtte Hilde på Vik etter jobb på tirsdag. Vi hadde funnet egnet parkering til å klatre oppover lia i varmen. Denne dagen ble det ikke med noen hunder, da jeg regnet med at det var dårlig med vann oppover der. Det har vært tørt lenge nå, så det fosser ikke akkurat i bekkene rundt om i skauen.

Brei fin traktorvei oppover lia og vi hadde i underkant av 3 kilometer til innsjekkingspunktet.

Det var ikke lange stykket vi skulle gå før vi fikk litt utsikt når vi snudde oss.

Traktorveien sluttet ved brakka, og det var en fin sti å følge videre.

Vi kjente lukta av liljekonvall før vi så de ved siden av stien

Vi hadde kartet i fjelltoppappen, men stien var tydelig og atpå til var den blåmerket.

Til tider var stien både steinete og bratt. 

Det er på varme dager etter jobb som man svetter oppover stien at man tenker sånn litt i etterkant, at det ikke er så lurt å dokumentere alle tilstander.

"Et Blaa er siu mile," skriver Ramus. Da den nye postveien til Bragernes ble anlagt midt i 1770-årene, kan altså steinen i Manaskaret ha fortalt at det var sju gamle norske mil til et eller annet sted på denne veien. Bragernes kan det ikke ha vært. En gammel norsk mil var 11,3 km. Men kanskje den andre veien? Vandrer man den bratte veien gjennom skaret og opp til Byflakseter, stopper noen opp ved steinen og undres over innskriften. At steinen ble satt opp i forbindelse med anlegg av en postvei fra Bragernes og nordover i 1775, synes de fleste å være enige om. Veien gikk opp Lierdalen til Sylling, fulgte vestsida av Holsfjorden til Hornstua, hvor posten ble fraktet med båt over fjorden og opp til Fjulsrud. Derfra gikk veien opp Nordlandsdalen til Nessetra og Byflaksetra og ned Manaskaret til Sundvollen. 

Fredrik Schjander har slått til lyd for at veien ble anlagt av Conrad Clausen, eieren av Bærums Jernverk. I 1770- årene drev han som hardest med å bygge veier og skaffe trekøl til verket. For at leverandører fra Modum og vestsida av Tyrifjorden skulle få skikkelig transportveier, bygde han veien opp Manaskaret til Byflaksetra og videre. Mot denne teorien taler det faktum at "Moingveien" i Krokkleiva (Sørkleiva) også ble anlagt i 1770-årene, og hvorfor kunne ikke bønder fra Modum og Tyristrand kjøre opp den og få "strake veien" til Lomme-dalen, framfor den mer kronglete veien opp Manaskaret? Dessuten viser leverandørlistene til Bærumsverket i 1777 og 1779 at det ikke ble levert trekøl fra Modum og Tyristrand noen av disse årene. Inntil en ny kilde forteller noe annet, må vi derfor holde fast ved at steinen ble satt opp under bygging av postveien i 1775-76.

Etter denne innsjekken så har jeg kun igjen en eneste topp i Hole. 

Da vi nærmet oss innsjekkingen så flatet terrenget litt ut.

Vi kom inn på setervollen til Byflakseter, og den ene blomsten etter den andre stor i store tugger rundt setera.

Rødjonsokblom

Natt og dag sto tett i tett sammen med smørblomstene.

Selve setervollen var blanktskurt berg.

Fordelen med å velge samme sti ned igjen var at vi virkelig fikk nyte utsikten

Det er viktig med dokumentasjon. Takk for turen og bildene Hildem brått blir det en ny tur på oss.

Tømmeråsen på Noresund

 

Vil du være med på skikkelig utsiktstur i dag? Skue utover Krøderen?

Jeg kom over noen bilder på facebook, der ei hadde vært på en tur på Noresund. Flott utsikt og morsomme innslag langs veien fristet, så jeg måtte jo spørre etter utgangspunktet for denne turen. Jeg ble advart om at det ikke var lange turen, for jeg pleier å bli borte noen timer når jeg har fri en dag og drar ut på tur. Kort tur passer bra for Ingrid og Kenneth, så på søndag hadde de ingen planer. Da tok vi bilen opp til skiheisen i bunnen av Norefjell.

Vi gikk opp veien bak kraftstasjonen og hadde ikke gått mange meterne før første overraskelsen dukket opp. Det viste seg at de bildene jeg hadde sett på facebook var tatt på toppen. Resten av veien var også full av overraskelser.

Om du vil gjemme overraskelsene til du skal ta turen selv, så må du slutte å lese, for jeg tok bilde av dem og kommer til å vise fra hver eneste en. I allefall de vi så. En litt kjedelig vei ble spennende, for stislutt var nydelig med både bålpanne og flott utsikt.

Vi gikk først opp en annen grusvei på andre siden av kraftverket, tenkte ikke at veien var så flott å gå på. Der møtte vi ei dame med hund og siden vi var lettere usikre så spurte vi like godt om vi hadde rett kurs. Vi hadde bommet litt om vi ikke var så kjent, for den veien vi hadde startet på var ikke godt merket. Vi hadde kommet fram, men hun anbefalte annet utgangspunkt for all enkelhets skyld. 

Tenk på alt vi hadde gått glipp av med feil utgangspunkt.

Det var ikke lange stykket vi hadde gått før vi fikk litt utsikt over Krøderen når vi snudde oss.

Kenneth var vel den som så flest overraskelser. 

Det var opptil flere bekker som krysset veien, så hundene hadde nok å slukke tørsten med.

Rart det ikke var flere som var ute for å nyte båtlivet på en sånn dag.

Om du er litt usikker på hvor du skal, så var det nok av oppklarende skilt.

Etter en liten sjekk med hun som hadde lagt ut bildene, så viste det seg at det var en veldig enkel snarvei som kom igjen litt høyere opp på veien. Helt greit at vi ikke valgte den med andre ord.

Pink hadde litt maur i rumpa, så hun fikk noen intervall løp mellom Ingrid og Kenneth.

Pink løp som om livet sto på spill.

Kenneth og Pink var reale da, de ventet på at vi skulle komme etter.

Synes vi holdt bra fart oppover jeg. Når vi snudde og gikk ned igjen så virket det mye brattere enn vi hadde følelsen av oppover. 

Man ble litt som unger igjen, ventet bare på neste oppmuntring. Fint om noen andre som har gått denne veien sier fra om vi gikk glipp av en oppmuntring. Det var ikke mange i såfall.

Vi valgte ikke stien til Høgli heller.

Når man har med border collie på tur så blir sauene samlet.

Når veien slutter så er det bare å fortsette stien noen hundre meter.

Smilet satt løst innover langs denne veien. Utrolig hvor lite som skal til for å glede.

Om du var i tvil om du var på rett vei...

På toppen er kjærlighetsbjørka som er full av hjerter.

Kjærligheten blomstrer

Imponerende all jobben som er lagt ned for å lage stedet så koselig for de som tar turen.

Vi prøvde oss alle i "Ønske porten" og var godt fornøyde, helt til vi leste i turboka når vi spiste nista vår. Der var det nemlig ei som hadde ønsket seg en bever, og hilste fra seg og sin fremtidige bever. Det er ikke mye som skal til før en må trekke på smilebåndet og finne ut at noen har bedre fantasi enn en selv. Bever var ikke i mine tanker å ønske meg, for å si det sånn.

Ingenting er vel mer oppmuntrende enn trivelige kryllinger...

Alltid spennende med steder som har postkasse med turbøker i.

Og forresten, utsikten var slett ikke ille.

Bare sette seg på krakken og nyte bålpanna.

Gleder meg til å ta turen om et par år for å sjekke om dama har fått seg bever...

Med slik utsikt må man ha litt poseringer.

Ronja var turfølget denne søndagen. Det er ikke så ofte hun er med på tur, for langtur orker hun ikke lenger. Men hun setter stor pris på å få være med. Ikke noe tull når hun satt ved siden av Pink bak i bilen heller. Begge slappet av og la seg ned med en tynn netting mellom. Imponerende av to som ikke liker andre firbeinte noe særlig.

Pink venter på neste etappe.

Pink tar litt av når jeg kommer for å plukke dem opp. Når hun ser jeg har turbukse på meg så bærer det ut og så setter hun seg ved bilen. Er ei dør åpen så hopper hun inn.

Greit å ha noe å sitte på etter å gått opp alle bakkene. Det kom en like etter oss også, han hadde nok tenkt å ta seg en hvil på krakken. Men der satt vi tre og blomstret. Han stresset fram og tilbake på kanten tre fire ganger før han forsvant igjen. 

Tusen takk for turen, alltid like trivelig på tur med dere.