Fjellturabstinenser

 Jeg skulle absolutt vært hjemme og vasket litt gulver og tørket litt støv, men når det er meldt sol og snøen har forsvunnet sånn nogenlunde... Så sender jeg Inger Synøve ei melding på lørdagskvelden om hun har lyst på fjelltur på mandag? Hun svarer at hun må være hjemme og vaske for hun får besøk på tirsdag... Ja du skjønner at det står to skitne hus og vi endte på fjelltur,

Vi møttes på Gulsvik for å dra opp på Sørbølfjellet, men på veien oppover bakkene så så vi både regn drøpp på ruta og tåka som hang utover fjellet som kremen på ei bløtkake. Det virket som det lå igjen endel snø på toppen innover, så da stoppet vi nede i lia og parkerte ved Svarttjern omtrent. De har jo laget ny vei der, så den måtte jo sjekkes ut.

Kristnatten har jeg vært på en gang tidligere sammen med Hilde. Da holdt vi på med stolpejakt, og manglet den på toppen her for å få fullført kartet over Turufjell. Nå er det en fjelltopp som skal sjekkes inn på i Fjelltoppjakten.

Det er bare så vidt det er antydninger til grønt i enden av knoppene på bjørka, så vi forventet at vi måtte vabbe i litt snø før vi var på toppen på 1076 moh eller noe sånt.

Tåka lå tungt rundt oss, men skyene virket lettere. Så det var håp om oppholdsvær på denne runden vi gikk. Ja for man må jo gå rundt når man er på tur.

Vi var enige om at Sørbølfjellet ikke hadde vært noe lurt valg denne gangen.

Jeg synes ikke slike master har noe i fjellet å gjøre, selv om disse har vært der i "evigheter"

Endelig kom vi oss opp til den første store snøflekken som vi måtte over for å komme oss til tops.

Det var utrolig godt å kjenne fjellufta igjen, være på tur i 7 kilometer og kjenne at knærne tåler både lengden på turen i variert terreng og turer flere dager etterhverandre. 

Skravla gikk javnt som den alltid gjør. Jeg hadde med meg kun telefonen for å ta bilder. Jeg orker ikke irritere meg over elendige bilder med et elendig kamera. Så på morgenen hadde jeg bestilt meg ny linse til det ordentlige kamera mitt. I mai har jeg brukt uhorvelig mye penger, både til bil, egenandel på ruteskift etter steinsprukskade på den nye bilen, linse til speilreflekskamera, depositum for hytteleier et par ganger til sommeren. Så nå må det vel være bra for en stund skulle en tru.

Det lå endel iskanter i sølepyttene, så en måtte passe seg litt så en ikke plumpet med beina,

Hele fjellet er så en ikke trenger å følge noe sti. Det er godt å kunne gå som man vil uten å tråkke i vier og lyng til oppunder knærne.

Vi kjente et par regndrøpp, men håpet de dro like raskt som de kom.

Alle vannene var isfrie, så det var nok en stund siden det hadde ligget mye snø her.

Trivelig å være på tur med noen som er like glad i å ta bilder som meg. Da føler en liksom ikke at man subber til sist, selv om man holder et bra tempo totalt sett.

Inger Synøve knipset forholdsvis mange bilder hun også, så det var ikke bar bare å være forberedt underveis.

Bilder, ja det var det en av tingene som det ble mye av på mandag.

Det blir litt spesielt lys når det er lavt skydekke og sola skinner på andre steder enn der vi er.

Det merkes at det er fire hunder som er vant til å bli tatt bilder av. 

Tølle, Findus, Varga og Bella veit de må sitte til vi blir fornøyd. Varga er ennå litt lett i rumpa, men har kommet seg betraktelig.

På Findus ser en godt de ekstra tærne som Lundehundene er kjent for. Den norske lundehunden er en helt unik urhund med ekstreme anatomiske tilpasninger som opprinnelig ble avlet frem for å hente lundefugl i trange fjellsprekker. 

Den er mest kjent for sine seks tær på hver labb, evnen til å legge hodet helt bakover i ryggen, og ører som kan lukkes.

Inger Synøve leita mye på turen. Hun leitet etter både papir og bilnøkler og begge leitet vi etter både retning og stien.

Det var ikke all snøen vi støtte på som vi gikk rett over. Her er det greit å holde litt avstand så man ikke plumper. Ikke så enkelt å se hvor isen slutter og snøen starter.

Glimtene av blå himmel kom liksom aldri helt til oss.

Det er en begredelig varde på toppen av Kristnatten, men vi fikk sjekket inn og så oss om etter et sted vi kunne sette oss for å spise nista vår.

Tassen på bootcamp

2. påskedag ble det besøk fra Nannestad. Tassen, Varga, Hailey og Bella fikk en times tid i skauen og på jordet før jeg slo meg ned i en stol på verandaen med ei bok. Ikke så enkelt å finne en lun plass, men jeg kunne sitte i bare genseren og kose meg mens hundene fortsatte leiken.

Jentene var ikke vonde å be da Tassen stakk innom for et par timer med bootcamp. Merethe og Marius skulle hilse på Lykkeliten, så da var det bedre Tassen hoppet av hos meg, enn å aktivisere Pink inne der.

Han hoppet ut av bilen og hadde ikke øyne for Marius og Merethe lenger. Jeg gikk for å ta på meg støvler og jakke så de kunne fortsette aktiviteten sin.

Bootcamp er en intensiv, variert treningsform inspirert av militær trening, ofte gjennomført i grupper utendørs eller i studio med en personlig trener. Det kombinerer styrke-, kondisjons- og funksjonelle øvelser for hele kroppen, med fokus på motivasjon, samhold og rask progresjon.

Det er ikke så enkelt å holde tritt med tre jenter når man har mye å snuse på i jordekanten. Det er ikke mange dagene siden jeg var der med Bella, Varga og Hailey, så de hadde gjort unna snusinga lenge før Tassen var halvferdig.

Jeg venter ikke, jeg forventer at hunder følger med når vi er på tur,

Jeg skjønte han kom til å komme i full fart da han ikke så oss. Så jeg gikk akkurat ut av synet for han og sto klar med kamera.

Det var i allefall ikke innsatsen det skulle stå på for han.

Det gikk så vannet sprutet til alle kanter

Snøen hadde smeltet, men det var såpass hardt i bakken ennå at det ikke hadde trukket ned i jorda.

Det var en som var lykkelig når han hadde tatt igjen Bella.

Varga hadde passert for lenge siden, hun liker å være først i løypa.

Hun har klart å holde seg forholdsvis rein etter at Patran vasket henne i påsken.

Nede i elva tok Bella et bad, men det stilte Tassen seg totalt uforstående til. Nei han ventet godt inne på land.

Nå er det skikkelig vår, for nå har hestehoven dukket opp på måsasia.

Ingen bootcamp uten motbakketrening

Tassen mente det var innafor å hvile da.

Men tenk så feil man kan ta, jentene var nemlig ikke slitne. De er jo vant til å kunne løpe i havna så si hver dag. Kjempekjekt med et gjerde mot utmark. Da er det bare å løpe fritt til man har mest lyst til å inn igjen.

Tassen så lengselsfullt ned på verandaen, tror egentlig han hadde fått dosa si for en stund.

Da jeg satte meg på verandaen var det ikke lenge før de lå strøkne og snorket alle fire. 

Nå er det vår

 

Når snøen smelter og samler seg i veigrøfta, når veien er bar og lettere bløt og klinete. Ja da er det bare å konstatere at der er vår på bygda.

Det er ikke mye knallblå himmel, men solglimt er det til tider. Men det er veldig lenge siden det har vært knall blå himmel fra morgen til kveld.

Når jeg dro hjem fra jobb på mandag så jeg hestehov. Hestehoven har ikke kommet helt hos meg ennå, men den blomstrer en mil unna meg, så da er det så godt som vår her også.

Hestehoven er slett ikke så kravstor på omgivelsene sine. De stikker hodet opp mellom grus og stein.

Det er noe eget når man får det første glimtet av årets aller første hestehov. Det er ikke sånn med den første hvitveisen eller blåveisen på våren.

Jeg stoppet ved hestehovene etter jobb på onsdag også, for da måtte jeg innom butikken en tur før jeg skulle hente Sofie i barnehagen.

Ingen tvil, våren er her. På onsdag var det 11 varmegrader når jeg kom hjem fra jobb og var ute i sola med Sofie. 

Sofie er like glad i å ta bilder som meg, så når vi holdt på ute så hadde hun mange ideer. Her tok vi bilde av sølepytten i bunnen av mina.

Tror det er lite som er mer gøy for ungene enn å kunne sprute med vann, om de er inne eller ute.

Når vi kjører hjem tar vi med oss posten, og når jeg har fått pakkesak i posten. Da kribler det i små fingre.

Konvolutten inneholdt frøpakker som jeg og Sofie skal sås når det blir varmere i jorda. 

Både Ringblomster og Valmuer.

Vi holdt på ute helt til sola ble borte bak mange skyer.

Man skjønner at det er vår, når hvit snø ikke er å oppdrive.

Trillende barnelatter er det ikke mye som slår.

Varga er lydig. Hun får beskjed om å se her, så da ser Varga her.

Da blir det spruting og Varga får nesa full av vann, til Sofies store fornøyelse.

* *