Trollpassasjen ved Svinevika

Nok et sted jeg har sett på instagram i vinter, som jeg synes fortjente et besøk. Siden det ikke var mer enn høvelig seint når jeg og Patran satte kursen hjemover igjen fra Drangedal. GPS'n ble stilt inn på Svinevika og vi ble ledet gjennom Sandefjord. Veien ble smalere og smalere og vi endte opp i bunnen av en bakke. Da tar du til venstre og inn på en stor parkeringsplass. Gå ned til stranda og nyt et flott syn som møter deg.

Uten å utdype det veldig, så skjønte jeg at Patran var dattera mi, for maken til elendig forklaring på veibeskrivelsen skulle man leite lenge etter. Hun er en smule mer tålmodig enn meg, så etter en liten runde i nabolaget og googling på nettet så hadde hun funnet et kart i bunnen av en lang kommentarremse i en facebookgruppe. Jeg hadde gitt opp for lengst og var mer på nivå om å spørre en hyttebeboer eller to.

Du skal gå langs havet og håpe på fjære og ikke bølger, for å slippe å bli våt på beina. Du må snike deg fram langs havet til du kommer til en treplatting som går foran noen hytter. Når du kommer til den røde hytta midt på bilde går det en sti opp gjennom skogen.

Hit kunne jeg tenkt meg tilbake en varm sommerdag for å bade. Problemet er vel at da er alle hyttefolkene her for å bade også.

Opp på plattingen og ta trappa til venstre.

Det ser litt privat ut, men du skal opp trappa og langs hytteveggen.

Stien slynger seg gjennom skauen, Det er endel stier der, men du fortsetter til du ser havet igjen.

Da ser du stien går innover til høyre.

Det er ikke lange biten før du kommer til en bratt trapp opp til ei hytte, da skal du bare fortsette stien litt til.

Et skilt som kun er en trebit igjen viser inngangen. Det verserer mange forklaringer på nettet på hvordan du kommer dit, men den gamle adkomsten er sperret, så nå er det bare en vei å komme dit. Det blir gjerne sånn når folk ikke har sunn fornuft og tar seg til rette. 

Det var litt spesielt at fjellveggen var dekket av mose.

Det var en litt trolsk stemning inne i den trange passasjen.

Det blir fort noen bilder når jeg er på tur.

Ikke stor fare for at de plutselig skal løsne og falle ned kanskje...

 

Før kunne man visstnok gå gjennom, men nå er det stengt. og det er ikke til å misforstå, for å si det sånn.

Jeg vet ikke helt men jeg hadde innbilt meg at det var mange steiner i taket, men det var bare to.

Vel ute igjen og vi gikk tilbake til Svinevika.

Solnedgangen nærmet seg, men vi satt ikke for å vente på den.

Det var mer bølger på stranda når vi kom tilbake igjen.

Denne sjøstjerna var det for seint å redde.

Trollstien ved Trollsvannet

Etter gårdbesøket så reiste vi på Semsgrillen for å spise litt. Utrolig god mat og store porsjoner. Er jeg sulten på de kanter igjen så er dette et klart valg for gjentagelse. Vi fant parkeringa og la i vei over demningen. Liljekonvallen sto i kø flere steder langs stien som ble på rundt 4 kilometer totalt. 

Sofie gikk veldig mye av stien selv, så det ble litt tusletempo. Men alle skal ha det hyggelig på tur. Jeg må si jeg ble litt skuffet over denne trollstien, den har mye igjen for å kunne måle seg med trollstien vi gikk i Halden i fjor rundt Ormtjern.

Stien ligger på UT,no om du vil ha kart å gå etter. Parker på den store p-plassen i sørenden av Trollsvannet. Her kan du gå over demningen og følge trollstien som snor seg rundt enden av vannet slik at du kommer på vestsiden. Her går det en godt merket sti noe kupert langs vannet. Underveis er det satt ut store utskjærte troll-skulpturer i tre - og en gapahuk til rast ca. halvveis. 

Hvis du ikke vil ta samme vei tilbake så går det en grusvei ut igjen på østsiden av vannet Den egner seg godt for både sykkel og barnevogn. Hvis du vil gå lenger er det en lang rekke andre merkede stier i området som gjør det lett å legge opp en lengre rundtur.

Stien var tydelig og godt merket. Du kan ikke ta feil der liksom.

Broer må trampes på for å sjekke om det var troll der.

Stien var dårlig egnet for barnevogn om man skulle gå rundt vannet. Men Ingrid hadde med bæresjal for å kunne ha med Ludvig også.

Første trollet dukket opp og onkel Sigurd var god å ha når det var snakk om slik nærkontakt.

Det var ingen skumle troll langs stien, men de var kun fire stykker. Kan hende de har planer om å sette ut fler, men det var mange steinrøyser langs stien som de kunne laget til troll med noen enkle malingsstrøk.

Liljekonvallen kjenner en lukta av før man ser dem.

Vi plukket ingen, da dette er en forholdsvis giftig blomst.

Høydemeterne var ganske konsentrerte, så da var det godt å ta en pitstopp på skuldrene til Kenneth. Små snupper blir servet med både vann og ellers det som trengs.

Vi fant gapahuken med utkikkspunkt. Nå så vi ned på den røde hytta som stien kom ned igjen på den veien vi startet på.

I gapahuken ble det mating av Ludvig og ny bleie. Da sov han hele veien tilbake til bilen omtrent. Patran koser seg med tanteungene.

Sofie hadde ikke helt roa til å sitte for å hvile beina litt, hun hadde jo tross alt sitti på nakken til pappa'n noen minutter.

Fra gapahuken bar det nedover like bratt som vi akkurat hadde klatret oppover.

Trollet ble sjekket for kariuser og baktuser,

Siden hodet var formet som en stol, så måtte det prøvesittes.

Familiefoto...

Sofie forklarer Ingrid hvor det er trygt å gå for å komme over det bløte partiet.

Stien var skikkelig steinrøys noen steder. Virket som det hadde gått ras er for mange år siden, så har noen justert steinene slik at stien ble forholdsvis flat her.

Denne sto litt vekk fra stien.

Sofie skulle bære med seg stein, som pappa kunne kaste i vannet.... Godt hun har trua på hva Kenneth kan klare.

Vel nede ble det en liten hvil ved et rastebord, før vi tok fatt på den siste kilometeren til bilen. Denne gikk på grusvei langs vannkanten.

Ludvig sov seg gjennom det meste.

Sofie hadde litt energi til overs

Sommeren er her, men badevannet var iskald mente Sofie

Bilen nærmet seg meter for meter

Så løp vi til bilen til stor fryd for Sofie.

Man får leve i trua om at man er sprek bestemor så lenge man kan.