Trandumskogen

Nok et nytt sted for min del. Man trenger faktisk ikke å besøke samme stedet to ganger, når det finnes et hav av ukjente plasser innen en relativt kort kjøretur hjemmefra. Jeg trodde Trandumskogen var større enn den var, men vel verdt et besøk.

Trandumskogen er bare noe jeg har hørt om, men når Patran sier at hun har vært der på omvisning når hun var i militæret. Ja da er veien kort for å dra med henne på tur. Pinsen må jo utnyttes ned til minste time. Jeg har vel ikke hatt så aktiv pinse på det jeg kan huske. 

Trandumskogen har en sentral plass i beretningen om andre verdenskrig i Norge. Området har sterk nasjonal og internasjonal symbolverdi, og er et viktig minnested over de mange som mistet livet her. Trandumskogen i Ullensaker kommune er i dag et minnested. Totalt ble 194 personer henrettet i området av den tyske okkupasjonsmakten.

En minnetavle ble reist i 1970 med navnene på de henrettede. Den er utformet av arkitekt Arnstein Friling.

Det var en litt spesiell følelse når du så gravsteinene på rekke og rad langs stien. 173 nordmenn, 6 briter og 15 sovjetborgere ble henrettet i denne skogen. Gravene er merket og navnene finner du på minnetavlen ved minnesmerket der du går inn i området.

Om du ser godt etter så skal du se 5 gravsteiner på bildet over.

Selv om det ble henrettet så mange, var det får som visste om hva som foregikk i Trandumskogen. Dette var et militært skytefelt, hvor det var adgang forbudt. De som bodde i nærheten her var vant til å høre skudd. Det hadde gått rykter om at noe hadde foregått her, men først frigjøringsdagene ble det grusomme som hadde skjedd i Trandumskogen oppdaget.

De fant 18 massegraver med til sammen altså 194 menn. 136 hadde fått sin dødsdom offentliggjort. De resterende 37 ble henrettet uten dom. Russerne som ble skutt var krigsfanger som hadde rømt fra fangetransport.

Det var Oslo kriminalpoliti som stod for etterforskingen. Alle gravene ble gravd opp i løpet av sommeren 1945. Likene ble fraktet til Rikshospitalet. Der begynte arbeidet med identifiseringen. Likene ble identifisert av en kommisjon bestående av en leder i rettsmedisinsk institutt, professor, tannlege og politifullmektig. De undersøkte alt grundig. Pårørende hjalp til med å gi tannjournal og opplysninger om ofrene. Flertallet i kommisjonen måtte være enig i identifiseringen før det ble fastslått

Minnesmerket i Trandumskogen vart avduka i 1954 av kronprins Olav og er utført av Per Palle Storm. De fleste av de drepte nordmennene var motstandsfolk, mens russerne var fanger i tyske fangeleirer som hadde forsøkt å flykte. Fem av britene hadde blitt arrestert for å planlegge å sprenge tungtvannsanlegget på Vemork, og den sjette briten var delaktig i et sabotasjeforsøk på slagskipet Tirpitz.

De fikk tatt lederen for henrettelsene Hauptstürmbannführer Oscar Hans (som prøvde å unnslippe ved å kle seg i vanlig soldatklær da tyskerne kapitulerte). Han måtte peke ut hvor han trodde gravene var og fortelle hvordan fangene ble henrettet.

Oscar Hans fortalte at fangene ble ført til Trandumskogen fra Oslo om nettene, i lastebiler med presenning. De hadde hendene bundet på ryggen og to og to var bundet sammen ved albuene. I skogen ventet en eksekusjonspelotong med Oscar Hans som leder. Den besto av tyske soldater. Fangene ble ført fram til gravkanten. På signal skjøt de tyske soldatene alle på en gang. Deretter helte de kalk over likene og gravde igjen.

De henrettede måtte ta av seg alt som kunne hjelpe til med å identifisere dem i etterkant. De tyske soldatene hadde helt kalk over likene før det ble gravd igjen så identifiseringsarbeidet ble vanskelig. Det de ikke tenkte på var at kalk er dårlig for jordsmonnet, så vegetasjonen på gravene visnet. De var derfor enklere å finne gravene enn det kunne vært.

Eidsivating lagmannsrett ga Oscar Hans dødsstraff i januar 1947. Dommen ble anket, og Høyesterett opphevet den i august 1947 da man ikke fant det bevist at henrettelsene hadde vært rettsstridige. Saken mot Hans ble dermed henlagt etter bevisets stilling, og han ble utvist fra Norge. Hans ble senere dømt til femten års fengsel av en britisk domstol for henrettelsene av seks briter på Trandum.

Rikskommisær Terboven hadde lenge hatt mistanker til studentene ved Universitetet i Oslo. Han mente de var "åndelige opphavsmenn" til mye av den norske motstanden. I november 1943 ble universitetet i Oslo stengt og 1200 studenter arrestert. Over halvparten av dem ble sendt til Tyskland til ulike leire, hvor 13 av dem omkom.

Tanksskytebanen ble anlagt av okkupasjonsmakten under krigen og er den eneste kjente bevarte skytebane av sitt slag. Den inngår som en naturlig del av kulturmiljøet på Trandumskogen og har en viktig sammenheng med henrettelsene.

Trandumskogen var et militært område både før og under krigen. Og det er fortsatt et militært område i dag. Banen ble anlagt av nazister under andre verdenskrig. Russerfanger har utført selve arbeidet. Den er ca. 300 meter lang og består av flere store vegger i armert betong med åpninger, uten overbygning. Veggene er ca 10 meter høye og står med noen meters mellomrom. Banen ender i en voll med grustak som skulle ta i mot kulene.

Veggene skulle fungerte som lyddempere for øvelsesskytingen, samt for å stoppe bomskudd. Selv om veggene har en del merker etter slike bomskudd, var hensikten altså å skyte gjennom alle åpningene for å treffe blink i vollen i enden.

I den overbygde delen var det bevegelige blinker. Skytebanen ble endelig fredet 8. mai 2020 og er unik.

Seremoniplassen består av et monument som ble avduket i 1954 av kronprins Olav for å hedre de falne på Trandumskogen, og en minneplakett som ble reist i 1970 med navnene på de henrettede. Seremoniplassen inngår som en viktig del av opplevelsen av Trandumskogen som krigsminne. Formålet med fredningen er å sikre kulturmiljøet på Trandumskogen som et nasjonalt viktig krigsminne.

Formålet med fredning av seremoniplassen ved Trandumskogen er å bevare området som benyttes i offisielle og uoffisielle minnemarkeringer for de falne i Trandumskogen. Fredningen omfatter et avgrenset areal i Trandumskogen, tanksskytebanen og seremoniplassen. Det stilles ikke krav til vedlikehold eller istandsetting av tanksskytebanen. Forvaltningen av tanksskytebanen kan skje i tråd med prinsippene om militærhistorisk landskap.

 

Grøftekanter

 

I fare for å gjenta meg selv, men mai måned har vært full av aktivitet. Tror ikke det har vært en eneste nedtur i mai. Bortsett fra en ødelagt felg på bilen etter et ublidt møte med en fortauskant. Men litt utur kan ikke ødelegge en helt fantastisk måned. 

Så mange opplevelser og turer som gir minner for lange tider framover, og takket være bloggen så kan jeg minnes mange år framover, jeg kan dele gleden med deg som leser og vi kan nyte øyeblikkene som perler på en snor.

Det er nesten så jeg gleder meg til årskavalkaden som kommer nyttårsaften allerede, og ennå er vi ikke halvveis i året ennå. Denne haren sitter på samme jordet og spiser hver morgen når jeg drar på jobb. Så da måtte jeg ta med fotoapparatet og knipse noen bilder en dag. 

Det er slett ikke bare jeg som synes vinteren henger lenge i. Haren har også mye hvitt på seg til å kunne trekke inn i sommerkåpa.

Den bøyer seg ned og napper gras som den sitter på to for å spise det opp.

Jeg venter hver morgen på at jeg kanskje kan få øye på noen hareunger også. Det så jeg i fjor sommer. Kanskje dette rett og slett er pappa'n?

Hvitveisen er ikke klar for å slippe taket ennå. Det er fine blomster så de pynter virkelig opp i en ellers grå grøftekant.

Grøftekanter er ikke så grå lenger egentlig. Bladene har kommet på trærne og heggen blomstrer.

Elva er fremdeles rimelig stor av smeltevann. Det er ikke ofte jeg tar bilde nedover elva, som regel er det fossen som får æren til å være motiv.

Liljekonvallen er kommet, og da er det praktisk talt sommer her. Mange knupper ennå, så jeg må nok gi den noen dager til før det blir et nydelig teppe av den.

Det stod en liten løvetann så freidig og tilfreds på landeveiens grøftekant i sølevann til knes. Et bustehue lyste gult: Å nei, hvor jeg er fin! Den hadde nettopp speilet seg i sølepytten sin. I grøfta gikk en liten pjokk, som pjokker ofte går, i våt og skitten kjeledress, med gult og bustet hår. Han satte seg i søla ned og strakte ut ei hand og nappet opp med rot og topp sin første løvetann. På vegen kom det mange barn, de kvidret lyst og lett imens de ordnet fort og flinkt en blåveisblå bukett. Og pjokken ropte: «Se på meg, hva jeg har funnet her!»

Men barna bare lo og sa: «Så pjuskete den er!» «Å, nei så menn,» sa pjokken, «jeg skal ta den med til mor, så sier hun at den er fin og jeg er veldig stor.» «Det si'r hun for å trøste deg,» sa de som stod omkring, «for du er bare fire år og skjønner ingenting.» Da stabbet pjokken hjem igjen og snufset lite grann, og blomsten hang med hue ned og lengtet etter vann. Han åpnet døra seint og tungt, og plutselig sa mor: «Å, gid så fin en blomst du har - å, nei hvor du er stor!» «Du si'r det for å trøste, du,» sa pjokken likegla'. «Å langt ifra,» sa mor og lo. «Jeg mente det jeg sa. Det aller største mor vet om, er nemlig guttemann som kommer hjem og har med seg sin første løvetann.»

USS Gerald R. Ford

Når verdens største hangarskip kommer til Oslo, ja da må man planlegge litt for å kanskje kunne få til å ta noen bilder av den. Jeg fulgte med på trackingen av skipet på nettet, etterhvert som innseilingen i Oslofjorden startet. Etter lunsj på onsdag så hadde den passert Nesoddtangen og la seg til ro inne i fjorden. Da var det bare å saumfare kartet for å finne en egnet parkering. I følge nettavisene var det helt kaos alle steder, så da var det bare å finne hr Yr også for å se etter en dag med solnedgang, en dag seinere i uka. 

  Jeg og Patran endte opp med å parkere ved Ljan kirke er en langkirke fra 1932. Derfra gikk det en sti i retning både jernbane, E18 og havet. Det er ikke alle parkeringer i Oslo som er gratis, men jeg hadde tro på ei kirke i et byggefelt var bankers. Vi sto i kø en god stund, og politiet sto i avkjøringene og nektet folk å kjøre inn om de ikke kunne bevise at de bodde på Malmøya, Ulvøya eller Ormøya. Folk er late og vil jo kjøre helt til bryggekanten på et sted som omtrent ikke har plass til egne innbyggere engang.

USS Gerald R. Ford er et amerikansk atomdrevet hangarskip. Det er det første i en klasse nye amerikanske hangarskip, og det første hangarskipet utstyrt med elektromagnetiske katapulter. Norge og USA har et langvarig og nært forsvarssamarbeid. Det er i norsk interesse at allierte øver og opererer sammen med oss i våre områder. USS Gerald R. Ford besøker Oslo før fartøyet skal seile videre i Norge og norske nærområder.

Forsvaret av Norge bygger på NATOs kollektive sikkerhet og forholdet til nære allierte, i tillegg til nasjonal forsvarsevne. Det tette forsvarssamarbeidet med USA har vært viktig for Norge i mer enn 70 år. Besøket er et viktig signal for det nære bilaterale forholdet og øker troverdigheten av kollektivt forsvar og avskrekking.

USS Gerald R. Ford, som er oppkalt etter den tidligere president Gerald Rudolph Ford jr. begynte sjøprøver med den amerikanske marinen i april 2017, og ble formelt levert 22. juli samme år. Det var etter forsinkelser erklært innledende operativt i desember 2021. Skipet har betegnelsen CVN-78.

Jeg har vært såpass mye i Oslo at jeg vet hvor det blir brukbare solnedganger om sola er på himmelen uten for mye skyet. Derfor hastet det ikke å dra innover til byen før godt etter middagen var spist. 

Skipet er det første i Gerald R. Ford-klassen, som er planlagt å bestå av ti nye hangarskip som skal bygges frem til 2058. Klassen er konstruert og utstyrt for å kunne operere effektivt med en mindre besetning enn Nimitz-klassen, har nye atomreaktorer og har blant annet erstattet mye hydraulisk utstyr med elektrisk utstyr. Den første gang et fly lettet ved hjelp av en elektromagnetisk katapult, var 28. juli 2017 da en F/A-18F Super Hornet tok av fra USS Gerald R. Ford.

Som du kanskje skjønner så tok jeg bitte litt mer enn ett bilde. Men du skal få slippe å få alle sammen. Men det ble en drøss med flotte solnedgangsbilder av båten.

Det var nok av sikkerhetsbåter rundt skipet.

Det var en litt rar følelse å se på et krigsskip som er utrustet for kamp med jagerflyene linet opp på dekk. 

Det var ikke bare ett fly heller liksom,

Kan minne litt om en oljerigg.

USS «Gerald R. Ford» er det største krigsskipet som noen gang er bygget. NTB har samlet flere tall som viser hvor store dimensjoner det er snakk om:Skipet er 333 meter langt. Bredden er på 41 meter ved vannlinjen, mens flydekket er 78 meter bredt. Toppfarten til skipet er på over 30 knop.USS Gerald R. Ford er utstyrt med to atomreaktorer som driver fire propeller. Skipet har et mannskap på omkring 4500 og har kapasitet for opptil 90 fly og helikoptre.

Etter en times tid begynte sola å nærme seg horisonten.

De fire propellene i bronse veier 30 tonn hver og er 6,4 meter i diameter.

Ifølge de offisielle tallene har skipet plass til over 75 luftfartøy om bord, mens andre kilder opererer med opp mot 90 fly og helikoptre. Under dekk finner man en gigantisk hangar hvor flyene kan stues tett i tett.

Skipet har også 11 våpenheiser, et søppelforbrenningsanlegg.

For mannskapet har de egen frisør, tannklinikk, sykestue, butikker og en Starbucks-kafé.

Prislappen på skipet, som ble påbegynt i 2009 og døpt i 2013, var på 13,3 milliarder dollar – noe som med dagens kurs tilsvarer 145 milliarder kroner.

Himmelen i brann

Om jeg hadde fått en mulighet til å være med dette skipet en tur i Atlanterhavet i litt ruskevær så hadde jeg slått til helt uten tvil. Om jeg hadde vært ung nå, så hadde jeg gått for en jobb ombord. Kanskje jeg har set "TopGun" litt for mange ganger...

Så var det tilbake til bilen og dra hjem. Om en stund skal skipet videre nordover.