Når jeg kommer over at noen har vært i noen gruver på nettet, ja da må jeg prøve å finne ut hvor det er. De kryllinga jeg kjente var ikke sikker på hvor de bildene ble tatt, men Hilde kjente noen turglade kryllinger og fant ut at det måtte være Bjernesgruvene i og med at de skulle være på Noresund.
Hilde fant parkering i enden av byggefeltet og vi parkerte et sted det trolig var privat snuplass, men der gikk traktorveien oppover lia. Turen var blåmerket og vi endte opp ved ei av Krødsheradtrimgruppes postkassetur. Vi leita mye etter stedet vi hadde satt bilde av, men vi fant et annet sted da.
Jeg kjenner jeg blir litt småsur når jeg sender melding til han jeg så bildene hos, også gidder han ikke gi meg et lite hint engang. Ikke bekrefte at jeg var ved riktig gruve engang. Hvorfor legge ut bilder av et sted kun i den hensikten at andre skal lure. Møkkamann.
Det var brattere enn det ser ut til på bildet. Siden Hilde hadde sjekket kartet og turen bare var på 4-500 meter fra parkeringa. Ja så var turtøyet olabukse og tursko siden det hadde regnet tidligere på dagen. Slik kort tur så trenger en jo ikke ha med seg drikke, vi skulle jo ha middag på Krøderen Kro etter endt gruvetur.
Noen vindfall ble det oppover, men det gikk greit å gå rundt dem.
Det gikk en sti inn til venstre og vi skimtet noen hull i fjellveggen. Det var lenger ned i lia enn der vi hadde tatt ut koordinater som Hilde hadde funnet på nettet. Men siden vi så dem så gikk vi inn der for å titte.
Vi fant fort ut at vi ikke skulle prøve oss inn i denne gruve gangen her.
Forekomsten ligger ca. 500 m oppe i lia rett ovenfor Bjertnes gård. Her er et 40x40 m stort brudd med 2 styrtsjakter og en horisontal transportstoll. Bergarten er en samensatt pegmatitt med hovedmineral hvit natronfeltspat og rødlig K-feltspat. Kvarts utgjør en mindre del. Lokalt er det ganske store anrikninger av muskovitt. Forekomsten er kjent for sitt innhold av aksessoriske radiokative mineraler med høy radiokativitet. Det er en mye besøkt lokalitet av amatørgeologer Fra Poulsen 1967: Eldre feltspatbrudd drevet pl en tilsynelatende mektig, henimot Ø-V orientert pegmatittmasse. Pegmatitten er gjennomsklrat av en ø-s gående forkastning som danner en dyptliggende elv eller bekkefar. Forekomaten er således delt i to atskilte deler. Adskillig teltspat (og glimmer?) er tatt ut. De tilgJeasølige prøver viste ea middels god muskovitt.
Uraninitt er et beksvart til grålig eller brunlig svart, svært radioaktivt mineral og den viktigste uranmalmen. Mineralet har submetallisk glans og krystalliserer kubisk med terning-, oktaeder- eller dodekaederflater, men forekommer oftest i massiv, tett til kornet form (bekblende). Av og til forekommer det også pulveraktig og mikrokrystallinsk eller som dendritter.
De fem viktigste forekomstmåtene for uraninitt er granittpegmatitter, ofte sammen med mineraler av lantanoider, niob og tantal. Slike pegmatitter er det mange av i Norge, for eksempel i Østfold, på Sørlandet og i Evje. Spesielt kjente forekomster er Auselmyra ved Tvedestrand, Thors gruve i Øvre Vats, Einerkilen i Evje og Bjertnes i Krødsherad.
Den ene inngangen var delvis sikret, det var ikke den andre.
Det var litt merkelig å komme fram til slikt kritthvitt fjell.
Vi bestemte oss for å fortsette veien oppover langs blåmerkinga.
Bekken vi hadde fulgt oppover hadde brått blitt demmet opp og vi trodde at den hadde noen med gruvene å gjøre ettersom vi bare var 54 meter unna koordinatene. Men terrenget stemte ikke med bildene.
Demningen var noen meter høy og for smal til at det var noen gruvegang over.
Litt kikking i skråningen ved stien for å se om vi kunne se noen merker i terrenget etter noen gamle veier. Det gjorde vi ikke ved hverken første eller tiende øyekast.
Det så mye sånn ut rundt oss for å si det sånn.
På Norgeskart.no så vi at stien stoppet rett oppe i lia. Så vi bestemte oss for å se hvor den førte henn. Stien krysset bekken og bekken var stor. Gikk ikke helt etter planen å hoppe fra stein til stein for å si det sånn. Kort oppsummert så ble vi litt fuktig på beina, for å si det sånn.
Brått ble stien sånn og hensikten med å fortsette ble evaluert.
Hilde spottet turpostkasse. Trimgruppa i Krødsherad har 22 postkasser plassert ut i terrenget. Jeg har vært på mange av stedene de er satt opp, ikke i år, men tidligere år. Det er få av de stedene som egentlig frister å gjenta turen til. Jeg liker best nye steder.
Boka ble signert og vi jiglet oss over en flomstor bekk på vei til bake.
Det er vill natur oppover Kverndalen.
Vi fulgte veldig med på siden av stien for å prøve å se om vi hadde oversett noe på veien oppover.
Vi fulgte noe som så ut til å være antydningen til en sti oppover i lia der. Grov furu, så til og med Bella blei lita.
Brått så var vi mange meter unna koordinatene og stien forduftet på en måte. Vi valgte å skrå nedover lia for å komme oss ned på den opprinnelige stien igjen. Da kom vi over enorme mengder med kantareller.
Skulle vært der litt tidligere i høst og hatt med soppkurv.
Vi bestemte oss for å gå inn stien til gruva igjen som vi hadde tittet så vidt på når vi gikk oppover. Kanskje vi hadde oversett noe?
Store mengder med kråkesølv
Ser liksom litt ut som noen brått har fått leia og bare gått.
Jeg har aldri sett så store klumper med kråkesølv tidligere.
Det var på myk gyngende grunn man gikk der.
Hailey blei lita i slagghaugen
Nok en gang trodde vi at vi var fryktelig smarte og skulle finne åpningen. Men nei da, stien gikk bare oppover og oppover. Ikke var det direkte slakt der heller.
Hver gang vi trodde at vi nærmet oss noe, så gjorde vi jo ikke det. Vi konkluderte med at vi kunne fortsette stien, for vi visste at det gikk en sti innover fra "Den gamle mester" som vi trolig ville krysse inn på om vi fortsatte oppover lia. Vi gikk jo tross alt på en sti som var merket med rød maling.
Sola nærmet seg åskanten, svetten rant og tørsten var der konstant. Men turspirriten er alltid høy når jeg og Hilde er på tur. Vi har like liten lyst til å gi oss på påbegynt prosjekt begge to. Etterhvert så kjente vi jo noen hjortelusfluer i nakken også. Tror jeg plukket av meg i underkant av 10 stykker i løpet av turen.
Javn stigning oppover, og det var egentlig brattere enn det ser ut til på bildene.
Turidyllen satt løst etterhvert som vi forserte høydemeter. Litt stemningsbilder må man få med. Hilde og Bella spratt oppover blant vindfall og kvister.
Brått sto vi på Bukkåsen, der trengte vi ikke sjekke postkassa for å vite at vi var der. Der hadde vi nemlig vært tidligere begge to.
Vi satte oss ikke ned for å nyte utsikten. Kroppen ville ha mat og sola holdt på å forsvinne. Greit å komme seg til bilen før det ble mørkt.
Viktig å ha noen punkter oppfylt for å ha en flott turopplevelse. At det blir en runde er viktig, at en er på tur med noen som holder samme tempo som meg, at man har litt å skravle om på veien, rett og slett at man er samstemt og ikke behøver å diskutere hverken det ene eller det andre.
Det gikk veldig realt tilbake til bilen.
Stien blei til en vei og høstfargene begynte å gjøre seg gjeldne.
Takk for turen Hilde, på lørdag er det ny turplan. Må jo nyte høsten mens den er her.
Vi skal ikke ha det på oss at vi ikke prøvde i det minste.