Søndagstur til Rytterager

 

På søndag var det endelig sol igjen, så da ble det tur i joggesko. Jeg hadde nemlig sjekket føreforholdene litt i forkant med noen som bodde i nærheten. Har jo vært endel der tidligere, og da har det hendt at det var mye mer klinete enn det var på søndag. Jeg parkerte på Bygger'n på Vik og la i vei nedover veien mot fjorden.

Varga er fremdeles litt vel på hugget på tur, men hun finner vel kanskje igjen gammel kunnskap når vi får gått flere turer i bånd i siviliserte strøk. Det er lov å håpe, men hun er ganske lettantennelig for tiden.

På disse trakter en halvtimes kjøretur hjemmefra, så er det skikkelig vår. Jeg kikket litt etter blåveisen, men det var i tidligste laget. Det hadde kommet mange blader, men jeg så ingen knopper noen steder.

Kråkene satt i toppen på bjørka og solet seg. Det var endel som var ute på tur, men jeg hadde nesten regnet med at jeg hadde møtt flere turgåere iløpet av dagen.

Det hadde gått hardt ut over mange busker i området. Dette var lite imot det jeg skulle se seinere den dagen.

Jeg koset meg skikkelig på tur. Tenk tur i solskinnet med joggesko og med nydelig turfølge. 

Isteden for grind gjennom gjerdet, så er det en kjekk klatreanordning som både folk og dyr kommer over. Mine hunder klarer seg helt greit selv når de skal over.

I enkelte skygge partier lå det litt snø, men det var ikke noe problem med joggesko.

Inne i vika før du kommer ut i naturreservatet lå isen på fjorden fremdeles. Tror ikke den var særlig gangbar egentlig.

Tipper det ikke går mange dagene før det er isfritt her også.

På ettermiddagen var det spådd regn, så det var bare å nyte sola mens den var der. Det er ikke mye jeg har sett til den dette året.

Det var ikke langt ut til åpent vann.

Vi fortsatte langs gjerdet, for det var litt bløtt nede i vannkanten når vi kom et stykke bortover.

Jeg liker meg veldig godt der, jeg synes det er pent og så mye unuk natur når man kommer fram til stranda.

Jeg valgte stien som følger kanten ned mot fjorden og ikke den stien som går rett over haugen, som jeg vanligvis tar. Da får man en runde der nede. Jeg liker runder når jeg er på tur.

Når vi kom ut på spissen av tangen var det ikke is, men hele fjorden var full av sløsh.

Ikke et menneske å se, så det var bare å nyte.

Det var noen laksender som lå og koset seg ute i råka.

Skikkelig vårstemning på fuglene i dag.

Denne stranda er ikke den beste for hundepoter, men den blir bedre etterhvert når man kommer litt lenger bort.

Om du har tid til å studere, så ser du et utrolig stort mangfold av steiner og noen fossiler.

Synd det ikke er lov å plukke med seg steiner fra naturreservatet.

Sola varmet godt så det fristet å slå seg ned en stund.

Det kom litt vind, så fjorden begynte å bølge i islaget.

Isklumpene bølget opp på land og samlet seg i hauger.

Hele odden er full av slike steiner.

Jeg angret litt på at jeg ikke hadde tatt med meg en appelsin og noe å sitte på. 

* *

Høre bølgeskvulp og kjenne sola varme mot ansiktet, da er det praktisk talt sommer da.

Det er godt å gå på tur helt aleine noen ganger, bare nyte stillheten.

Hva naturen får til å lage

* *

Er det dette vi venter på gjennom hele vinteren?

Jettegrytene ligger som perler på en snor

Bare å nyte, om noen dager kan det være over allerede

Det så ut som Bella og Varga koset seg gjennom dagen de også. Det var noen som spurte om å få kose, så da fikk de litt oppmerksomhet. Jeg fikk skravlet litt og det var mange hyggelige folk på tur.

Så var det straka vegen tilbake til bilen tenkte jeg.

Men jeg havnet etter noe vasete folk med et par bikkjer i tillegg, når jeg hadde krabbet over gjerdet igjen. Så valget ble å gå forbi hula. Der regnet jeg med at det var snø, men bedre enn å gå et par kilometer i subbetempo. Jeg pleier jo å gå der når jeg er nedover her litt seinere på året.

Når man går forbi der så må man liksom titte inn.

Denne gangen var det is inni hula

Så ble det bart etterhvert, men ikke klinete.

Men så kom det et vilt terreng. Sånn så det slett ikke ut sist jeg var på de trakter.

Det var vindfall i alle retninger, så det ble litt sti, litt bushing og litt sti. 

Når det ser slik ut så er det ikke bare å legge i vei i riktig retning. Det bør være forholdsvis framkommelig også. 

Tilfeldigvis dumpet jeg inn på en vei med ferske spor. Da var det håp om grei vei tilbake til bilen.

Det var en som hadde startet på oppryddingen, men det er mye som gjenstår ennå.

Her har jeg gått en gang tidligere, men det var ikke her jeg egentlig hadde tenkt å gå.

Jeg skjønte at jeg kom til å komme til denne hytta som ligger ute på jordet like ved veien, så det var realt å finne bilen da vi kom så langt.

Jettegrytene ved Kvitingen

Vi skulle til Makalaustoppen, men med en veibeskrivelse fra 2020 med et par stedsnavn som ikke sto på noen skilter, mange nye veier og et hav av hytter... ja så endte vi opp med å kjøre gjennom feil bom og fjerne oss fra målet. 

Ikke de store telefonsignalene på deler av veien inni der. Men kartleseren kom med nytt turmål rett i nærheten. Det er jettegryter her, sa Åse. Bilen snudd og vi fant parkeringen for turmålet. Siden den opprinnelige turen ikke var lang, så fant vi ut at vi kunne rekke to turer den dagen.

Formen til Åse var ikke helt i 100, men når turene ikke innebærer veldig klatring oppover, så tok vi det deretter. 

Jettegrytene ved Kvitingen blir også kalt Gjøgerlaugitn. Gjøgerlaugitn er noen kolossale jettegryter med mørke fjellsider, nifse nok til at trollkjerringene (jøger eller jyger) lauget seg der, iflg. troverdige vitner.» Jettegrytene ligger på rekke og rad fra Kvitingen ned mot Stølstjernet. 

Kvitingen var et veldig trivelig vann, så bomturen som ble til noe alternativt var veldig bra. Her var det gamle trivelige hytter rundt vannet. Ikke vei fram og fyr i ovnen på ei av dem.

Det var spådd gråvær med utrygt for regn, men regnet dukket ikke opp før vi kom ut fra Kafeen etter at vi hadde spist middag ved halv femtiden på ettermiddagen.

Det var utrolig klart vann i Kvitingen.

Jettegrytene ble laget under istiden, men er både geologisk og naturmessig en flott plass. Det fortelles om at dette kan ha vært et offer- og avrettingssted, kanskje i steinalderen. Boplasser fra denne tiden er registrert ved Ølsjøen, ikke langt unna Kvitingen. Gjøgerlaugitn har nok sine hemmeligheter. En gjøger er søster til trollet. I norrøn mytologi, er det betegnelsen på en jotunkvinne, et frastøtende vesen med lang hals og lang nese.

Siden vi ikke hadde planlagt tur hit så ble det meste en overraskelse. At det var så fint langs vannet og at jettegrytene lå på rekke og rad. At det var stolper der også, var overraskende. Så jeg scannet de vi gikk forbi som jeg så. Blir nok ingen rekord i år, men hittil har det blitt 71.

Vi nærmet oss enden på Kvitingen og skjønte at disse jettegrytene ville dukke opp ganske raskt.

Vi regnet med at det var litt sleipt på fjellet da det var litt småyr i lufta innimellom.

I etterkant så var det overraskende mange høydemeter.

Da vi oppdaget at vi var på feil kurs som utgangspunkt, var det et alternativ å gå opp på Makalaus. Når vi kom hit så skjønte vi fort at vi måtte legge en plan B... eller C da  egentlig.

Så på noen bilder fra området i etterkant og da var det faktisk noen som svømte rundt i disse svarte hullene. Når vannet var så klart ellers så må det være svart fjell her, eller et bunnløst hull.

Vi måtte skli oss ned en skrent for å komme ned til stolpen. Åse som driver med Geocaching var ikke fult så heldig her. Den boksen tok vi ikke sjansen på å klatre opp til. Vi har vært på endel klatreturer etter bokser opp gjennom, men her var det så sleipt at vi vurderte det til stort potensiale for å bli våt om vi hadde prøvd.

På vei ned var vi nede på rumpa og på vei opp igjen var vi nede på knærne. Hadde det ikke vært noen hakk i fjellet så hadde vi hverken kommet oss ned eller opp. Til tross for fjellstøvler med god såle var det svinglatt der.

Hundene sleit også med å komme seg opp igjen og var innom et par alternative ruter. Vi snudde og gikk samme veien tilbake til bilen som der vi kom. Det var enklest å kjøre til nytt utgangspunkt fant vi ut. Tilbake i bilen og sjekking av kartet var vi ennå ikke helt sikre på hvor vi egentlig skulle kjøre videre. Da stoppet vi ved noen som gikk langs veien og fikk bekreftet at vi skulle gjennom bommen igjen og forbi noen søpleconteinere for å gjennom ny bom.