Jettegrytene ved Kvitingen

Vi skulle til Makalaustoppen, men med en veibeskrivelse fra 2020 med et par stedsnavn som ikke sto på noen skilter, mange nye veier og et hav av hytter... ja så endte vi opp med å kjøre gjennom feil bom og fjerne oss fra målet. 

Ikke de store telefonsignalene på deler av veien inni der. Men kartleseren kom med nytt turmål rett i nærheten. Det er jettegryter her, sa Åse. Bilen snudd og vi fant parkeringen for turmålet. Siden den opprinnelige turen ikke var lang, så fant vi ut at vi kunne rekke to turer den dagen.

Formen til Åse var ikke helt i 100, men når turene ikke innebærer veldig klatring oppover, så tok vi det deretter. 

Jettegrytene ved Kvitingen blir også kalt Gjøgerlaugitn. Gjøgerlaugitn er noen kolossale jettegryter med mørke fjellsider, nifse nok til at trollkjerringene (jøger eller jyger) lauget seg der, iflg. troverdige vitner.» Jettegrytene ligger på rekke og rad fra Kvitingen ned mot Stølstjernet. 

Kvitingen var et veldig trivelig vann, så bomturen som ble til noe alternativt var veldig bra. Her var det gamle trivelige hytter rundt vannet. Ikke vei fram og fyr i ovnen på ei av dem.

Det var spådd gråvær med utrygt for regn, men regnet dukket ikke opp før vi kom ut fra Kafeen etter at vi hadde spist middag ved halv femtiden på ettermiddagen.

Det var utrolig klart vann i Kvitingen.

Jettegrytene ble laget under istiden, men er både geologisk og naturmessig en flott plass. Det fortelles om at dette kan ha vært et offer- og avrettingssted, kanskje i steinalderen. Boplasser fra denne tiden er registrert ved Ølsjøen, ikke langt unna Kvitingen. Gjøgerlaugitn har nok sine hemmeligheter. En gjøger er søster til trollet. I norrøn mytologi, er det betegnelsen på en jotunkvinne, et frastøtende vesen med lang hals og lang nese.

Siden vi ikke hadde planlagt tur hit så ble det meste en overraskelse. At det var så fint langs vannet og at jettegrytene lå på rekke og rad. At det var stolper der også, var overraskende. Så jeg scannet de vi gikk forbi som jeg så. Blir nok ingen rekord i år, men hittil har det blitt 71.

Vi nærmet oss enden på Kvitingen og skjønte at disse jettegrytene ville dukke opp ganske raskt.

Vi regnet med at det var litt sleipt på fjellet da det var litt småyr i lufta innimellom.

I etterkant så var det overraskende mange høydemeter.

Da vi oppdaget at vi var på feil kurs som utgangspunkt, var det et alternativ å gå opp på Makalaus. Når vi kom hit så skjønte vi fort at vi måtte legge en plan B... eller C da  egentlig.

Så på noen bilder fra området i etterkant og da var det faktisk noen som svømte rundt i disse svarte hullene. Når vannet var så klart ellers så må det være svart fjell her, eller et bunnløst hull.

Vi måtte skli oss ned en skrent for å komme ned til stolpen. Åse som driver med Geocaching var ikke fult så heldig her. Den boksen tok vi ikke sjansen på å klatre opp til. Vi har vært på endel klatreturer etter bokser opp gjennom, men her var det så sleipt at vi vurderte det til stort potensiale for å bli våt om vi hadde prøvd.

På vei ned var vi nede på rumpa og på vei opp igjen var vi nede på knærne. Hadde det ikke vært noen hakk i fjellet så hadde vi hverken kommet oss ned eller opp. Til tross for fjellstøvler med god såle var det svinglatt der.

Hundene sleit også med å komme seg opp igjen og var innom et par alternative ruter. Vi snudde og gikk samme veien tilbake til bilen som der vi kom. Det var enklest å kjøre til nytt utgangspunkt fant vi ut. Tilbake i bilen og sjekking av kartet var vi ennå ikke helt sikre på hvor vi egentlig skulle kjøre videre. Da stoppet vi ved noen som gikk langs veien og fikk bekreftet at vi skulle gjennom bommen igjen og forbi noen søpleconteinere for å gjennom ny bom. 

Påsketur til Rytterager

 

Når man har påskeferie så må man vel feriere? Siden jeg er ganske glad i senga mi, ja så blir sånn ferie på dagtid. Jeg har jo tross alt overnattet et par netter på hyttetur i år allerede. Så min første ferietur gikk til Rytterager med hundene i går.

Det så ut til at det var hogget en god del der i vinter. Jeg så ikke umiddelbart hvor det var hogget, men det så jeg på veien tilbake til bilen.

Vi parkerte på Byggern på Vik som vi pleier og gikk ned til Tyrifjorden.

Vi hadde ikke gått langt nedover veien før vi så syrinen med store grønne skudd. Blåveisen hadde kommet med blader, så jeg var nok noen uker for tidlig ute om blåveis var grunnen til å gå der.

Ole Rytteragervei virker som en hyggelig vei å bo i, ja om man ser bort fra alle parkeringsforbudtskiltene og privat vei skilter. Brått er det kanskje ikke så hyggelig å bo der...

Det obligatoriske bilde når man går ned denne veien.

Tenk å være kun noen mil hjemmefra og her er det praktisk talt vår, ikke snø omtrent og mange varmegrader. Fuglene kvitret og jeg fikk virkelig en vårfølelse.

Jeg er der et par ganger i året eller så. Som regel er det endel folk nedover der, men i dag var det veldig få jeg møtte på. 

Litt spent på om det blir satt opp stolper på de samme stedene som i fjor. Eller om det blir stolpejakt i Hole i det heletatt. 

Når vi kom ned til Tyrifjorden var den fremdeles islagt. 

Men badesesongen øynes... Det er åpent vann ved land inne i vika, så Hailey og Bella fikk slukket tørsten.

Om du ikke har vært der tidligere er det bare å ta turen. Det er nydelig og fredfylt der. 

Det er ikke mye grus og sand på stranda rundt Rytterager, bare innerst i vika er det sand.

Om du er interessert i steiner så er det mye fasinerende typer av stein i området.

Det blir en god del bilder av steiner i dette innlegget. De er verdt å dokumentere så mange forskjellige steiner det er å finne på strendene rundt denne halvøya.

Hailey øyner bademuligheter før turen er over.

Det er endel flått på disse kanter, så det er greiest å ta turen vår eller høst om man har med hunder.

Om det er en geologs drøm å være der veit jeg ikke, men jeg koser meg i alle fall. I dag har det vært en ny tur i flott vær et annet sted. Det kommer til å bli en aktiv påske med slikt vær som Hr Yr varsler framover. Man trenger ikke dra på fjellet i påsken.

Det gjorde noe at det er såpass lite vann, da kommer mange av steinene fram, som vanligvis ligger under vann.

Jeg hadde håpet på litt mer is som hadde blitt knekt opp av vind og mildvær, men jeg var nok litt tidlig ute i år.

Jeg håper på en normalsommer i år, med normal vannstand og sol, regn når det trengs og opphold med sol når jeg skal noe. Jeg har jo planlagt noen litt væravhengige aktiviteter som jeg har fastsatt dato på allerede.

Er det ikke rart at noen steiner er helt runde, mens andre har huller og de tredje har mange skarpe kanter? Naturen er finurlig. I år er planen om å ikke gå på tur på samme stedet to ganger, så får jeg se om jeg klarer det. Ja de daglige lufteturene med hundene må jo bli på kjente stier, men ellers håper jeg å få til litt variasjon.

Det går ikke ann å følge vannkanten rundt, så noen steder må man gå lenger opp for å komme fram.

Før man igjen kan sette kursen mot vannkanten.

Det blir litt skarpt motlys når de ligger is og sola skinner, så det er ikke så enkelt å få tatt optimale bilder. 

Her var fjellet fult av små gjettegryter.

Det er her man ser resultater av naturens krefter over tid.

Jeg rakk ingen tur på skøyter i år, jeg er nok litt i overkant glad i veldig tjukk is før jeg beveger meg utpå den. Og skøytebaner er jo ikke noe gøy å gå på.

Det fløy en svane forbi, og på turen hjemover så kom jeg over mer fugler. Så det blir nok et eget innlegg om påskens fugler. På veien utover kjørte jeg forbi en flokk med grågås som beitet på et jorde på Røyse. Da må man jo stoppe å ta noen bilder.

Vi nærmet oss ytterste spissen og det var fremdeles overraskende mye snø der. Skaren bar, så vi slapp å vabbe oss fram.

Der var det ennå flere gjettegryter.

Det heter kanskje ikke det når det er hull tvert gjennom steinen?

Endelig ble det bading på jentene!

"Hva mener du med å svelge unna?"

Nok en fasinerende steinvariant.

Skjulte skatter i en ellers grå stein.

Jammen sto steinigloen fremdeles

Når jeg kom litt lenger bort så jeg hvorfor det var så mange fjær i vannet...

Her ser du hvor lite vann det er i fjorden, jeg har gått her en vår som vi måtte ta av skoene for å komme rundt fjellnabben.

Mini Trolltunge

Området er fredet, så du kan ikke plukke med deg steiner.

Jeg liker sånt jeg da.

Her kan du gå for å ta bilder en hel dag og fremdeles se noe nytt.

Så nærmet vi oss fuglene som koset seg i iskanten.

Raklene er på bristepunktet for å slippe ut pollen

Jeg pleier å svippe bortom hula når jeg er nedover der. Men her var det blitt forandring gitt. Nå skjønte jeg etterhvert hvor alt tømmeret hadde kommet fra.

Nå trenger du ikke vite om hula for å finne den, så synes den på lang avstand.

Jeg var litt redd for at stien opp til bilen igjen var blitt full av kvister og greiner, men det hadde den ikke. Ellers hadde det blitt fryktelig tungt å komme seg opp til Byggern igjen.

Nede i vannkanten satt det to damer og hadde kaffeslabberas i sola.

Det er mange pene steder langs Tyrifjorden.

Jeg hadde tenkt å sette meg litt, men i og med at det satt to stykker der å skravlet gikk jeg heller opp igjen til bilen.