Jeg var så heldig å gå gavekort på alpakkavandring av Kenneth og Ingrid til bursdagen min tidligere i år. Siden det var for to personer spurte jeg om Patran ville bli med på eventyr i Hurdal. Når det nærmet seg snøfall så bestilte vi tid for vandring. Skauen med mygg og knott, fluer og klegg om sommeren fristet lite. I november regnet vi med at det ikke var fult så mange folk som sto i kø for å få plass heller. Som alltid er turfølget halve turen.
Været var vel ikke akkurat på vår side, så før vi var i gang så begynte det å regne. Det var ikke så farlig, for alpakkaene liker ikke å bli klappet og koset med egentlig. De er litt som en myk sau å klappe på, for pelsen er så tett at man kommer ikke inn til skinnet som man gjør ved å klappe en langhåret hund, Under haka var de forholdsvis tørre. og når de snuset på hånda vår hadde de like myk snute som en katt.
Det viste seg å være fulltegnet og gjennomsnittsalderen var 70+
Alpakka er et klovdyr, men under beina har de poter som hundene, som tilhører den søramerikanske delen av kamelfamilien sammen med lama, guanako og vikunja. Det finnes to typer alpakka – Suri og Huacaya. Huacaya er mest vanlig. Alpakkaen er temmet og stammer antakelig fra vikunjaer.
Før vi gikk tur med guttene så fikk vi komme inn til jentene og ungene deres, som var født i sommer,
Der var det skikkelig julestemning
Litt nysgjerrige, men avstanden holdes.
Ja helt til vi fikk utdelt en kopp med kraftfor hver oss. Da var de ikke blyge lenger nei.
Da brøytet de seg fram mellom oss som sto der
Alpakkaen veier mellom 50 og 70 kg, har en gjennomsnittlig skulderhøyde på 1 meter og er ca. 1,5 meter høy. Den går drektig i 335–340 dager og kan føde rundt 15 avkom (cria) i løpet av levealderen. Tvillinger er ikke vanlig. Criaen veier mellom 5 og 9 kg ved fødsel og dier i ca. 5–6 måneder, men hunnen kan pare allerede 14 dager etter fødsel. Alpakkaen har en levealder på 20–25 år. Som lamaen kan alpakkaen spytte, men gjør det sjelden på mennesker.
Så var det på tide å sele på gutta, så vi kunne ta de med oss ut av innhegningen. De fikk kraftfor i ei takrenne på veggen, og så var de klare.
Møt Idar som jeg gikk med og Valentino som Patran skulle holde styr på.
Idar og Valentino
Alpakkaer ble tidligere tilbedt av de innfødte i de høye Andesfjellene og begravet sammen med offergaver. Alpakkaen og dens kusine lamaen var de eneste temmede dyrene da de første europeerne kom til Inkariket.
Kosete var de ikke, men veldig nysgjerrige. Så litt kontakt fikk man da. Og som de fleste dyr så var de veldig matmotivert. Men når vi gikk på tur var det bare en bitte liten tuslerunde med innlagte fotostopp. Anine som tok i mot oss og var med oss rundt var flink synes jeg. Hun svarte på alt vi lurte på.
På tur med Bella eller Idar er ikke store forskjellen, bortsett fra at han vaset som Varga,
Store flokker med alpakkaer blir fortsatt gjett av de innfødte i dyrenes naturlige habitat mellom fjelltoppene i det andiske Altiplano. Da de første spanjolene kom i kontakt med inkakulturen, overså de den virkelige skatten Andes hadde å by på. I inkaenes forholdsvis korte storhetsperiode hadde de solide tradisjoner innenfor tekstil. Alpakka, bomull og lama ga fibrene de vevde sitt tøy og sine tepper av, men alpakkafiberen var så luksuriøs at den var forbeholdt den kongelige familie.
Alpakkaen var temmet flere tusen år før statsdannelsen i Inkariket, og bevisst drettet for å få frem best mulig fiber. Den dag i dag finner arkeologene rester av tøy laget av alpakkafiber som er nærmere 2 000 år gammelt. Dette gir en viss idé om hvor holdbare fibrene er.
Conquistadorene hadde ingen forståelse for alpakkafibrenes kvaliteter og gikk ut fra at deres medbrakte merinosauer ga den beste ulla. De satte derfor i gang en systematisk utryddelse av alpakkaen for å gi plass til sine egne merinosauer. At de innfødte var så avhengige av alpakkaene at de neppe ville overleve hvis alpakkaen forsvant, ble bare sett på som en fordel, og det lyktes nesten. I 1700 var det bare noen få alpakkaer igjen av de opprinnelig estimerte 40–50 millioner. De gjenlevende ble gjemt av de innfødte oppe på høyplatåene, i opp til 4000 meters høyde, i Peru, Chile og Bolivia.
Det er gutta som er mest medgjørlige og kosete, så på alpakkavandringer er det de som brukes. Jentene er mest opptatt av å ta seg av ungene sine.
Godt disse dyrene ikke er tyngre enn de er, for det var mye dårlige beinstillinger.
Overgangen til de karrige forholdene høyt i fjellene, hvor beitet er skrint og temperaturen kan variere mellom 25 plussgrader til 30 minusgrader på ett døgn, svekket bestanden ytterligere, og bare de mest hardføre og nøysomme dyrene overlevde og videreførte arten.
Alpakkaen holdes som husdyr for kjøttets og ullens skyld. Den kan produsere mellom 3 og 5 kilo ull i året, og av dette er ca. 2 kilo i såkalt spinnbar kvalitet fra dyrets sadel. Kvaliteten på ulla måles blant annet i mikron, som beskriver fibrenes diameter, men også tetthet (antall fiber per område) og lengden på fiberen er viktig. Mange faktorer spiller inn når ekspertene sjekker kvaliteten på alpakkaullfiber.
Alpakkaen kan gå ute hele året, men må ha mulighet til å søke ly for været, samt ha en tørr og god plass ved fødselen. Som andre husdyr kan det dessuten være nødvendig å beskytte den mot rovdyr. Om sommeren beiter de, men bør ha tilgang på tørt høy året rundt. Alpakkahunnen er klar for paring når den er 14–16 måneder gammel, mens alpakkahannen er klar til bruk i 2–3 årsalderen.
Alpakkaen blir klippet én gang i året. Alpakkaene har ca. 22 forskjellige basisfarger, av disse igjen er det mengder av variasjoner hvilket til sammen utgjør over 200 fargenyanser. Alpakkafiberen produseres i hovedsak i Peru, der ca. 2,1 millioner alpakkaer er i produksjon. Fiberen brukes i flere typer klær, som sokker, gensere, pledd, topper og singleter. Dersom plaggene er laget av god fiber klør de ikke, isolerer både mot varme og kulde, og er lette å bære.
Opplev den originale alpakkavandringen, bli med på tur med din helt egen alpakka! Alpakkavandring innebærer at deltakere går en guidet tur med alpakkaer i leietau. Man får en unik nærhet med dyrene, og har ansvaret for alpakkaen på hele turen. Turen går på stier over jordene og i skogen. Underlag er jordbakke, gresseng, og skogsbunn. Turen er laget for deltakere i alle aldre, og foregår i terreng med litt oppoverbakke, litt nedoverbakke, og noe relativt flat bakke! Deltakerne har med seg guide som vil fortelle om alpakkaene, historien deres, hvor de kommer fra, hva de brukes til og ikke minst introdusere deg til alpakkaene som er med på turen. Alpakkaene er alle forskjellige, har unike personligheter og har selvsagt egne navn!
Alpakkavandringen tar ca. to timer totalt. Opplev nærkontakt med disse fantastiske skapningene. Ta på de, lukt på de, og ta selfie med de! Alpakkaene er noen helt spesielle dyr, med egenskaper langt ut over det de fleste er klar over – du kommer til å bli overrasket! Alpakkavandring passer alle, så lenge man klarer å gå en rolig rusletur over eng, på traktorvei, smale stier i skogen på ca. 1-1,5 km. Alpakkaene er milde, myke, nysgjerrige og vennlige. De er ikke aggressive eller ufine mot oss. Vi kan tilpasse vandringen til deltakerens behov, for eksempel til å kun gå på vei eller i sakte tempo. Kle deg etter været! Optimalt er turklær og tursko. Turen går på jorder og på stier i skogen. Har det regnet/er bløtt vil det være noe gjørmete stier. Vi går altså IKKE på asfalt, betong og grus! Tenkt på det i forhold til passende skotøy, særlig i våte perioder (om det nylig har regnet eller er fare for regn).
På Nilsstua foregår det fremdeles produksjon av gorvfór, men helt siden Maiken og Ola overtok i 2018 har de hatt lyst til å utvide – og i 2019 flyttet de første alpakkaene inn. De har blitt en del av familien på Nilsstua. Alvin og gjengen er rolige og helt spesielle dyr med mye personlighet som bringer glede og positiv energi inn i hverdagen på gården.
Skal vi spise på disse kanter har vi pleid å spise på gatekjøkkenet ved siden av Kiwi. Denne gangen gikk vi for pizza sjappa ved siden av bensinstasjonen. Det var ikke noe dumt valg. Her hadde de en vanvittig god kebab med kylling.
Vi var gjennomfrossene etter å ha stått på isen lenge og blitt klamme av regnværet, så da var det godt å spise i bilen med varmen på. Det var mye stillestående så over halvparten av tiden sto vi rolig. Siden årets første holke hadde inntrått på natta, var det nok en iskald opplevelse for de som hadde valgt seg langstøvler isteden for tursko med tjukke såler den dagen. Opplegget tok et par timer, med en kort avslutning i gårdsbutikken. Det ble med et par småting hjem, men jeg savnet et stort garnutvalg, slik at man kunne laget noe av det selv.
