Jeg veit ikke om dette er noe reveenke, jeg tror kanskje det er en unge fra i fjor isteden. Nå ser det ut som den kaster vinterpelsen, for halen er fremdeles fyldig, så jeg tror ikke den er syk.
Den ser rimelig tynn ut i magen, men rever er ikke så grove i beinbygningen da.
Enn så lenge går hun under reveenka. Ja du har lest eventyret om reveenka som ventet på frieren sin?
Hun er ganske ofte innom på kamera, så kanskje hun byr på revunger etterhvert?
Rådyret er også innom noen ganger i uka. Nå har jeg flyttet kamera, for å få litt lenger strekke på det. Har håp om å få noen filmer og ikke bare bilder.
Hun er ganske sjarmerende hun også, men noen kalv har jeg ikke sett ennå.
Rådyrbukken holder seg også i nærheten, men jeg ser dem aldri sammen.
Grevlingen har jeg bare sett ett par ganger på dagtid, men har noen bilder fra natta der en ser noen lysende øyne bare.
Det er dette som er sommer. Sola skinner og fuglene kvitrer. Kleggen summer og dyra koser seg på utmarksbeite, etter en lang vinter inne i fjøset. Snart er det min tur til å se etter dem. Men jeg stakk innom etter jobb, da jeg så de befant seg like ved veien.
* *
De hadde tydeligvis en plan når jeg møtte på dem. De passerte meg og gjorde ikke antydning til at de så meg omtrent. Jeg var som luft, så det var bare å sette seg i bilen, snu og kjøre etter dem, slik at jeg kunne komme forbi.
Jeg trodde de kom til å stoppe for å spise i veikanten og oppover skråningen, men neida. Der var det straka vegen i godt tempo.
* *
Det ble mange bilder og noen filmsnutter for å sette stemningen.
Enn så lenge har de ikke blandet seg med noen andre, og de holder seg i en samlet flokk. Ei var litt etter og da var det litt rauting og et par små jogg, så var de samlet igjen. Det gjelds å henge på, for vente var ikke noe disse hadde i tankene.
* *
Jeg ville ikke byttet bort en sommer på landet mot en sommer i byen. Jeg ville ikke sagt ja takk begge deler en gang. Kanskje jeg var budeie i mitt forrige liv...
Kuene er på en lang ferie og jeg ser virkelig fram til at jeg drar på ferie også. Bare været bedrer seg litt nå, så skal det bli riktig bra. Men det er jo bare å nyte det været som er, bare det ikke regner så kan en jo gå på fjellet.
Når Sofie var her på onsdag så sa jeg at jeg ikke kom til å hente henne i barnehagen neste onsdag, for da skulle jeg på ferie. Blir rart å være borte fra henne ei uke, for hun er trivelig selskap. De timene på onsdager da er det Sofie som styrer hva vi skal og hva vi skal ha til middag. Neste sommer eller så, så kan hun være med på ei ukes ferie med meg.
Gleder meg til helga i Halden som vi skal ha i august, sammen med Patran, før skolen starter igjen.
Det blir nok noen turer i skauen for å hilse på kuene i sommer også regner jeg med.
Så sent som på 1960-tallet var det vanlig at storfe beitet i skogen mange steder i Norge. Eldre mennesker kan godt huske dette. Skal produksjon av storfekjøtt i Norge bli mer økologisk og klimariktig, kan det trolig være en god idé igjen å slippe flokker med kyr løs i skogen vår. Mange bønder som driver med storfe vil gjerne gå i gang. Maten blir kortreist og dyrevelferden høy når dyra får gå fritt omkring.
Men samtidig står konfliktene i kø. Med skogeiere. Med jegere. Med hytteeiere. Med bilførere. Og kanskje også med turgåere. Kyrne som gikk på beite i den sørnorske skogen fram mot midten av forrige århundre, veide rundt 400 kilo. Storfeet som du nå kan komme til å møte i flokker på 25 til 30 dyr i skogen, veier opptil 800 kilo hver.
Hedmark har som målsetting i bli Norges største kjøttfylke. Sommeren 2015 slippes det 20 000 store kjøttdyr på beite i hedmarkskogen. Dyr på utmarksbeite blir kortreist mat. Dyrevelferden blir høy når dyra får gå fritt. For bøndene blir det samtidig både rasjonelt og rimelig å sende kyrne ut i skogen, slik bønder gjorde før i tiden.
Kombinasjonskua Norsk rødt fe produserer nå rundt 7500 liter melk i året. Og det blir kjøttdeig av kua når melkingen er over. Men vi drikker stadig mindre melk, forbruket er kommet ned på 1950-talls nivå. I stedet spiser vi mer kjøtt. Dermed er det heller store kjøttferaser som charolais og hereford mange bønder vil satse på.
Mengder med markblomster i grøftekanten, så det er vel reine salaten de spiser. Bare dressingen som mangler.
Flokken passerte og jeg dannet baktropp til de forsvant ned i grøfta. Riktig flinke til å gi god plass for å kjøre forbi dem. Det er jo begrenset med trafikk innover denne veien, så da seig de inn til siden.
Kalvene har blitt utrolig store på en kort stund. Nå er de snart halvparten av mora.
Nofence er en genial oppfinnelse, kuene har friheten og bonden ser hvor de er til enhver tid.
Kalvene holdt seg samlet i bakkant av flokken. De ville nok helst gjøre alt mulig annet enn å stresse hit og dit. De hadde ikke noe plan virket det som.
Det hadde vel vært litt mer effektivt å stått rolig for å spise isteden for å gå forholdsvis fort og nappe med seg gras etterhvert.
Når de nærmet seg grinda fant jeg ut at jeg skulle dra, for om de hadde tenkt seg dit, ville jeg få problemer med å kjøre ut på veien igjen. En slik flokk lar seg ikke stoppe om grinda står åpen og jeg kjører gjennom for å lukke den igjen.
Om julestjernene i kjellervinduet skulle få bestemme, så er det jul hele året. Det kommer barer mer og mere røde blader på dem. Snart er hele blomsten rød. Når det nærmer seg jul igjen så kanskje de er grønne... de kan nå stå der så får vi se.
Nå som klematrisen er avblomstret ved hundegården, er det andre planter som har tatt over blomstringen. Jeg liker slike som kommer igjen år etter år, uten noe innsats fra min side. De får litt vann om det har kommet dårlig med regn. Det er det eneste.
De kommer i flere forskjellige farger, forholdsvis lange stilker på dem med en del blader, så de gjør litt utav seg.
De holder ganske lenge også, så de er liksom ikke over på et øyeblikk.
Selv om den tidligste peonen min er ferdig avblomstret, så er den ganske dekorativ.
Nesten alle irisene mins står i full blomst. Den ene tua er nesten død, så jeg vet ikke hva som har skjedd med den i vinter.
Humlene setter stor pris på at det er mye som blomstrer hele sommeren.
Jeg har humlebol i veggen, så det ser ut som de har hatt en vellykket syklus i år.
Ennå er det en god del knupper på rosespireaen, så de har igjen mye nektar å samle derfra.
Blomkarsefrøene jeg fant innerst i skapet skulle en ikke tro var mange år gamle. Det er lenge siden jeg hadde blomkarse sist, som jeg plukket frø av.
Ringblomstene har ikke kommet særlig langt, så det er vel bare å krysse fingrene på at de klarer å komme med noen blomster før det blir høst.
Om vi tar turen inn i drivhuset, så er det mengder med jordbærblomster der. Nå har det også begynt å danne seg kart der.
Om det blir tomater på alle tomatblomstene, så ser det ut til at det blir rimelig mange av dem også.
Druene har kommet seg veldig iløpet av noen uker.
Solbærene er de eneste av bærkjerrene fra i fjor som det har kommet kart på ennå i år.
Litt bjørnebær ser det også ut til at en kan nyte etterhvert.
Bringebærene har ikke kommet så langt.
Blåbærene bærer også tungt i år.
Innen jeg er tilbake fra ferie så står nok den andre peonen min i full blomst
I år har det blitt mye reising. Det startet med firmatur til Stavanger med en god del av de jeg jobber sammen med. Etterpå var det hyttetur med Kenneth, INgrid, Patran og Sofie. Så årets andre ferietur, eller tredje turen jeg skal på går til Vestlandet. Nå er det jeg som skal nyte alenetilværelsen på vestlandet med hundene. Alle steder er ikke ny for meg, men en god del av veiene har jeg ikke kjørt tidligere. Så er det bare å krysse fingrene for at snøen har gått på andre siden av fjellet og ikke bare på Østlandssiden.
Når man ikke er glad i å kjøre bil og planlegger en runde på vel hundre mil, med 18 timer kjøring så forventer man vel at man får endel gode opplevelser etterhvert. Første dagsetappe gikk til Årdalstangen, 5 timer 37 minutter (322 km) stipulert tid. Andre dagen ble kortere med, 2 timer 19 minutter (114 km). I Sogn skulle jeg ligge i to netter. Derfra til Bremmanger er det 3 timer 30 minutter (230 km), antyder google maps. Der skal jeg også sove i to netter. Siste natta skal jeg ligge på Ål, så det blir en seig dag på, 6 timer 35 minutter (400 km). Da er jeg på hjemlige trakter, så jeg får se hva jeg gjør ut av siste dagen på tur. Jeg skal på jobb dagen etter.
Siden dette var det siste innsjekkingspunktet på disse kanter, siden det blås surt i høyden, siden jeg har gått til Vardefjell tidligere, så hadde jeg ikke dårlig samvittighet for å ta en short cut løsning på denne innsjekkingen i Pinsen,
På vei nedover bakka så svingte vi opp veien til Vardefjell og kjørte forbi parkeringen jeg brukte sist. Vi kjørte helt innerst i hyttefeltet, der jeg kom ned igjen sist. Da var det bare en kilometer oppover før vi kunne sjekke inn på toppen.
Det er en fin runde som jeg gjerne tar igjen når det ikke er sur vind.
Etterhvert som man kommer oppover så blir det mer og mer utsikt. På toppen er det utsikt til alle kanter.
Det er javnt bratt oppover, så Hilde gikk i fra meg. Jeg måtte ta noen pauser for å tå igjen pusten. Det begynte å blåse før vi nådde helt på toppen, så jeg var glad vi ikke tok stien på toppen av fjellet fra parkeringa. Det hadde blitt en kald fornøyelse andre pinsedag.
Så gjensto det bare å sjekke inn på toppen, dokumentere begivenheten og gå ned til bilen igjen.
Det er pent på toppen der da.
Ferieuka mi i juni er fullbooket, men ferieuka i juli har jeg tenkt å sjekke inn på Fjelltoppjakten i nærområdet. Da skal jeg sove hjemme hver natt, er planen i alle fall.
