Årets første bad i Fjellelva

 

Det var nesten så en ikke hadde lyst til å gå ned igjen fra Bukollen, men klokka begynte å bli mange og sola var på vei ned. Vi hadde et håp om å rekke solnedgangen i Hellunfossen. men det viste seg at vi akkurat ikke rakk.

Findus og Tølle koser seg stort på fjelltur med mine hunder.

Nede i lia her møtte vi Lina, som var i fult driv oppover mot toppen, Det ble en liten prat som seg hør og bør når man møter på kjentfolk.

Til og med langs stien mot Hellunfossen sto multeblomstene i full blomst.

Det er en flott tid på fjellet nå.

Vi rakk solnedgangen med et nødskrik i Hellun fossen. Svette og varme etter en ettermiddag i fjellet, så satte vi kursen mot fossen for å kjenne på vannet.

Det var en pjusk foss denne dagen. Det pleier å renne mye mere vann her enn det det gjorde nå.

Jeg prøvde meg på flere forskjellige bilder av fossen denne gangen. Man kan jo få til et blinkskudd når man minst aner det.

Ja sånn som å ta bilde innenfra fossen og ut...

Å hevde at det var god badetemperatur var vel å ta i bitte litt. Men det ble bad, ingen tvil om det. I etterpåklokskapens navn så burde jeg kledd av meg bitte litt før jeg satte igang dette prosjektet også kanskje?

Her var det slett ikke mye hulder igjen, her var jeg nok mer som en druknet katt... forholdsvis kaldt vann, men det var veldig godt etterpå.

Siden det var så lite vann så hadde jeg ikke regnet med å bli så våt. Jeg trodde jeg bare kunne smette telefonen på innsiden og knipse i vei, men jeg så jo ikke om den tok bilder eller ei. Så måtte jeg stikke hodet bak fossen, og da sto hele kroppen under selve vannet. 

Varga kunne ikke brydd seg mindre da jeg vrengte av meg både singlett og BH, for å ta på meg skjorta som jeg hadde i rumpetaska. Tenkte jeg skulle tatt av meg shortsen også, men skjorta var ikke så lang at jeg synes at jeg kunne gå i bare trusa. Hadde jeg gjort det så hadde vi sikkert møtt en hel gjeng med folk. Det er tross alt et populært utfartssted.

Bella satte stor pris på litt avkjøling hun også.

Det var ikke helt fritt for at Inger Synøve moret seg bitte litt over seansen. Hun hadde nemlig ingen planer om å dusje, bade eller ta bilder innenfra fossen.

Kvelden nærmet seg og det var på tide å gå ned igjen til bilene.

En siste titt på fossen før vi fant stien nedover.

Multeblomstene sto tett i tett langs stien her også.

Brått dukker det opp noe et stykke fra stien som suger til seg solens siste stråler.

Når man er flere på tur så blir det brått sånne "behind the scens" Da var jeg veldig glad for at jeg hadde beholdt shortsen på. Det er viktig med dokumentasjon når man er på tur, da kan man dele minner og ikke minste minnes turen selv i etterkant. Når man er på tur så mange forskjelliges steder som det jeg er, så er det umulig å huske alle stedene og alle opplevelsene.

Jeg har vært ganske aktiv på instagram i det siste, men nå som finværet og forhåpentligvis sommeren kommer, så holder det vel kanskje å være aktiv her. Vi får se.

Etter badet var ikke telefonen min særlig medgjørlig på det jeg ville. Selv om jeg hadde tørket av den. Den filmet av seg selv, åpnet alle de programmene og appene som fantes på telefonen og slo seg på flymodus kontinuerlig. Når jeg kjørte hjem ville den ikke koble seg opp på bilen heller. Ikke noe rart når den stadig var i flymodus.

Siste stopp før bilen for å ta litt drikke. Maten var spist opp på toppen.

Den blåmerka stien er blitt veldig slitt etter mange års bruk.

På toppen av Bukollen skinte sola fremdeles. Klokka nærmet seg 10 om kvelden og det var greit å kunne kjøre hjem merket jeg. Jeg hadde vært på jobb fra 7 på morgenen, bare hjemom for å plukke opp hunder og en liten tur på butikken for å få med meg niste. Så bar det rett på tur.

Nede ved bilen kunne vi skumte myrulla mellom grantrærne. Så da ble hundene lempet i bilen og vi tok en titt ved grøftekanten.

Slike mengder tror jeg ikke jeg har sett tidligere. Takk for turen.

Ekspedisjon til Steinvarden 771 moh

Jeg, Åse og Tove dro på ekspedisjon med både mat og drikke i sekken. Det var blitt skikkelig varmt og jeg gikk for t-skjorte og shorts når vi møttes hos Åse. Litt hyggeligere å kjøre en bil når man skal kjøre et stykke før man skal starte gåinga. Vi har vært på turer mange ganger før, så skravla går ganske jamt på oss.

Det ble en brå start da vi hadde parkert og fulgte traktorveien innover. Eller oppover er vel bedre å si. Det var mange høydemetere vi skulle forsere de første 500 meterne av turen. 

Veien grodde mer og mer igjen, men det er ikke tur før man har bushet bitte litt. 

Steinvarden er et lite markert fjell på grensa mellom Ringerike og Søndre Land kommuner, i Selsjøen naturreservat. Toppunktet ligger i Ringerike. Formålet med naturreservatet er å bevare et stort og forholdsvis urørt skogområde med gammel naturbarskog. Berggrunnen er næringsfattige gneisbergarter med sparsomme løsavsetninger over. Dette gir en karrig vegetasjon, myrene er for en stor del fattigmyr. Også furuskogen er fattig, men noen furutrær er svært gamle. Her finnes flere rødlistede sopp- og lavarter, blant annet ulvelav.

Vi kjørte inn Dalavassvegen og parkerte ved Oksetjernet. Vi passerte Norsk grisefigurmuseum, som er verdt en liten stopp om du ikke allerede har vært der. Dette skulle bli en tur hvor det i veldig liten grad var mulig å følge stier, men turen startet i alle fall på sti/skogsbilvei.

Mitt 94 unike fjellinnsjekk var et faktum. Dette tror jeg har vært den fineste turen jeg har hatt hittil i år.

Dette er ikke en tur du legger ut på om du ikke er vant til å orientere deg etter kart. Om det er på papiret eller en app på telefonen. Denne veien gikk knapt en kilometer innover, resten var det bare å lese terrenget og legge i vei på best egnet rute.

Her slutter nemlig veien. Hyggelig nok her da, men vi skulle noen kilometer lenger inn for å få sjekket inn.

Første av mange myrer og her sto multeblomstene tett i tett innover.

Det var mye slikt terreng, glissen gammel granskog.

Eller store myrer vi gikk i kanten av. Noen kunne vi faktisk gå rett over. Vi hadde joggesko og holdt oss ikke særlig tørre. Vi hadde ikke holdt oss tørre med fjellstøvler heller, for innen vi var tilbake til bilen så hadde vi forsert både bekker og skikkelig våte myrer.

Brått dukket det opp bratte fjellvegger, så vi måtte følge rundt eller prøve å krabbe oss opp. Det ble litt av begge variantene i løpet av turen.

Det er fasinerende hvordan eldgamle kelogadder holder seg stående år etter år, vinter etter vinter, høst etter høst.

Brått hadde Tove lastet ned "Fjelltoppjakten" også, så fikk hun blod på tann og før vi var i bilen igjen hadde vi avtalt ny tur uka etter.

Det var mye halvvåt myr på turen, så det kan jo hende det merkes litt i beina dagen etter. God trening er det i det minste.

Det fine med naturreservater er at alt må klare seg selv og det skal være sporløs ferdsel.

Turoperatør Åse ledet oss eminent mot innsjekkingspunktet. Her burde det absolutt vært flere som er interessert i en nydelig tur, slik at det blir sti.

Som du ser på kartet så består hele området av myr, tjern og bergnabber,

Brått og uventet dukket det opp ei hytte. Denne var i overraskende god stand, så den er nok endel i bruk. Men ikke så ofte at det var sti dit.

Det var flere enn ett sted du kunne bruke betegnelsen idyll iløpet av turen.

Lexa så ut til å stortrives på tur hun også. Det var ikke første gangen, så de var gamle kjente turkompiser.

Vi begynte å nærme oss og hadde lest på nettet at de som hadde gått der hadde vært endel opp og ned, før de hadde kommet seg opp på riktig topp. Selve Steinvarden, med skikkelig utsikt,

Ikke alle vanna var like store,

Vi fant ut at vi likegodt kunne krabbe oss oppover åssiden, for uansett hvor vi gikk så måtte vi både opp og ned ifølge høydekurvene på kartet,

Det var mange luretopper på dette strekket, men noen av dem hadde grei utsikt. Da ingen av oss hadde vært på disse trakter før, så ble det endel studering av kart, for å finne ut hvilke fjell som var hvor. 

Den søndre toppen som vi trodde vi skulle sjekke inn på, men vi måtte enn å gå en 300 meter for å få sjekket inn på riktig topp. Det var antydning til en steinvarde her også. Men ikke riktig varde,

Utsikten andre veien var skau så langt øyet kunne se.

Vi skulle bare rett bort på neste haug, men det var et juv mellom disse to haugene.

Opp kommer man seg alltids.

Det var brattere enn det ser ut til på bilde.

Overraskende nok var jeg helt fin i beina dagen etter. Det er ganske tungt å gå langt i myr. Men det var godt til tider å bli avkjølet på beina.

I det fjerne kunne vi skimte Selsjøen og vi kunne sjekke inn i Fjelltoppjakten.

Når vi endelig nådde riktig varde på Steinvarden, da slo vi oss ned for en matbit og virkelig nyte sola og brisen som kom på toppen.

Varga ble bunnet i skyggen, men hun foretrakk å ligge i sola for å være nærmest mulig. Kunne jo hende hun fikk tusket til seg noen smuler,

Frida og Una fulgte også den strategien,

Det gjelder å følge med på hva de andre får.

Noen bare må når det blir tatt bilde...

Forholdsvis flatt terreng, men der det var fjell var det bratt.

Nesten sånn uframkommelig bratt. Både jeg og Åse var nede på rumpa i noen skråninger. Greit å holde avstand om man skulle miste fotfestet.

Tove gikk for den mer sporty varianten og holdt seg på to bein.

Grei tilgang på vann for hundene, bortsett fra på på toppene. 

Det var ikke så mye blomster på de myrene som lå høyere opp, kanskje det hadde kommet noen haglskurer der i sommer.

Men en og annen multeblomst kom vi over.

Vi laget en runde av turen, så på veien ned igjen mot bilen gikk vi på andre siden av noen av tjernene, enn det vi hadde gjort på vei oppover. Og noen nye tjern som vi fikk se. 

Om du googler Steinvarden så kommer det opp ganske mange som har vært der, men det blir kanskje ikke så enkelt sti når det er så mye myrer som det er naturlig å følge. Peakbook er det endel som bruker, men jeg synes ikke den er verdt pengene for å logge inn.

På veien ned igjen ble det brattere og mer trær enn vi hadde hatt på turen opp.

Mens Åse stort sett leder ann når vi er på tur, så danner Tove baktropp. Jeg svinser i mellom og tar bilder. Ny tur er avtalt uka etter, for nå som Tove har blitt med i fjelltoppjakten, så fikk hun blod på tann.

Ulempen litt utenfor allfarvei er at det ikke er noen bruer eller klopper i vått terreng. Men så varmt som vannet er nå, så kan man likegodt vasse over. Vi var jo våte på beina uansett.

Ett stykke balanserte vi bokstavelig talt langs stupet ned i vannet.

Om Tove ble litt vel ivrig eller ei vet jeg ikke, men brått lå hun langflat i lyngen. Lexa syntes det var på tide å komme seg opp igjen på beina.

Jammen godt hun stoppet før kanten, det kunne blitt stygt.

Så kom vi inn på siste myra før vi traff traktorveien tilbake til bilen. Takk for turen jenter, alltid trivelig på tur med dere.