Retur til Høgnipa

At multeblomstene står så tett som opp mot Høgnipa tror jeg aldri jeg har sett tidligere. Det ble nemlig en ny tur på Høgnipa på mandag. Wenche Lill og Bjørn Øyvind hadde ikke vært der på 30 år omtrent, så når vi kjørte til Toten på Urbane Totninger så ble det avtalt at vi skulle ta turen en ettermiddag.

Det kom noen få regndrøpp når vi gikk ut av bilen, men resten av turen var det oppholdsvær.

Myrulla står tett i tett ved Midtre Tretjenn. Vi hadde ikke så fint vær mandag ettermiddag, som det jeg og Hilde hadde siste dagen i mai.

Furua blomstrer fint i år.

Når man går tur til samme stedet med så kort mellomrom, så er det ikke så enkelt at det ikke blir noe motiver som blir veldig like på bloggen. Men de er jo fine uansett synes jeg.

Virre var ikke med på forrige tur, så da kjører jeg trygge motiver. Han har litt maur i beina, så en må vær kjapp for å få det bildet man har tenkt. Særlig når jeg kun hadde med mobilen for å ta bilder med.

Virre storkoser seg når han får være med jentene på tur. Om det bare er rundt på Sokna eller vi legger i vei på ukjente steder.

Er det bare meg, eller er det veldig mye blomster av alle slag i år. Hvitlyngen sto også i hopetall langs stien.

"Mysil Bergsprekken"

Her ble det stopp for å tømme ut safta fra sekken. Sekkepakkeren hadde nemlig sleiva litt når korken ble satt på flaska. Godt det var to flasker der.

Kelogadder eller kelotrær, som de heter på fagspråket, er døde stående sølvgråe furutrær, som ofte har stått svært lenge. 

De er kanskje ikke alltid så imponerende i seg selv for et "utrent" skogøye, men slike kelotrær er ofte en god indikator på at man befinner seg i en eldre naturskog, da slike gadder kan stå i mange hundre år. 

Ofte har de brannspor etter tidligere branner og kan være levested for flere sjeldne arter av lav. Og når de endelig faller om, kan de ligge enda noen hundre år, før de råtner helt bort.

Tror det blir en mengde av bær i høst også. Tyttebæra blomstret tett i tett langs stien.

Vi fikk utsikt til tross for at det var gråvær, det var nemlig ikke noe tåke noen steder. Sola stakk gjennom tåka noen steder rundt oss.

Det ble snakk om litt forskjellige steder når vi sto på toppen og kikket utover. Så det endte opp med at vi kjørte Havikskauen hjemigjen.  Der var det flere år siden vi hadde kjørt fant vi ut. Kjekt å være med Wenche Lill på tur, da vanker det sjokolade på toppen. Er turen lang nok, så vanker det sjokolade underveis også. Motivasjonspiller er alltid greit. Jeg er ikke så flink på slikt selv.

Blei svett på ryggen på mandag også, selv om jeg bare hadde shorts da også. 

Virre speider etter både tiur og orrhaner for å forberede seg på jakta til høsten.

Fin gutt det. Alltid klar for nye oppdagelser.

Det kommer ikke så godt fram på bildet, men hele tua var dekket av tyttebærblomster.

Multene blir nok plukket av hyttefolket når den tiden kommer. Håper de lar dem stå til de blir gule, saftfulle og myke.

Det er godt når man kan dra på tur etter jobb og fremdeles være hjemme før det er mørkt. Godt med lange lyse sommerkvelder, men det kunne godt vært litt varmere. Jeg har ikke en kveld på verandaen ennå i sommer.

*

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter

*

Lørdagstur til Høgnipa

 

Høgnipa var lørdagens turmål. Det var spådd sol så når jeg sendte ei melding til Hilde så ble hun med på tur. De to siste gangene som jeg har vært der har det vært tåke og ikke utsikt. Så nå satset vi på at vi kunne se litt mer enn de forrige gangene vi hadde vært der. 

Jeg og Hilde har vært der fra begge kanter, men denne gangen valgte vi å gå fra Redalen. Det er en litt mer knevennlig tur enn å klatre opp fra Bergsjø. Om trent på dagen 10 år etter første gangen jeg var der oppe, så da er det 10 år mellom hver gang jeg har hatt utsikt der. Turen er absolutt verd det, når været er bra.

Det er ikke lange biten, fram og tilbake blir det en 7-8 kilometer bare.

Når grusveien slutter så er det også slutten på hyttefeltet og man følger stien innover langs vannet.

Midtre Tretjenn er forholdsvis dypt ser det ut som, da de har laget ei brygge de kan bade fra i enden av tjernet.

Det er bare å krysse fingrene for at en får til mange slike turer i løpet av sommeren. 

Ja ikke spesifikt til Høgnipa, det er så veldig mange skogstjern man kan bade i på sommeren. Ja for i sommer har jeg lyst til å bade masse. Sole meg og kose meg på tur.

Langs stien som gikk ved myrene sto det tett i tett med multeblomster. Så kommer det ikke noe hagleskurer så tyder det på mye multe på seinsommeren.

Ved Øvre Tretjenn så er det ei pil opp til høyre. Der går stien blåmerket videre oppover i lia.

Lyngen blomstret rosa så langt øyet kunne se.

Det begynner å bli bart på fjellet også nå.

Før du er framme er det en liten åskam, den heter Bikkjemyråsen og har en innsjekk i Fjelltoppjakten.

Det er noen kubber til å sitte på, og en gang har det kanskje vært brukbar utsikt her også.

Gapahuken på Bikkjemyråsen trenger virkelig et nytt tak.

Det blei ei lita pause i skyggen, før vi tok fatt på siste motbakken.

Greit å komme seg til toppen for å nyte utsikten. Det er så kort tur at vi hadde ikke med oss noe matpakke. Nei det var greit å komme seg hjem igjen da dette er en tur retur tur.

Det er forholdsvis ulent og bratt der, så det blir litt balansering på kryss og tvers før en er helt på toppen.

Så var vi på toppen og kunne signere turboka i kassa, før vi satte oss ved varden.

Med Bergsjø og Havikskauen for våre føtter ble det en halvtimes til på rumpa for å nyte utsikten.

Det er utsikt i alle retninger på toppen der

Mange store flater som har blitt snauhogd. Ikke noe man egentlig legger merke til før man kommer litt opp i høyden.

Takk for turen Hilde, så spørs det om vi får til flere turer i sommer.

Jeg har lovet Wenche Lill en tur hit i sommer, så det er bare å finne en ettermiddag med bra vær og gjøre reprise.

Grei sti å gå ned igjen også, den er ikke for bratt så det går uten klatring og kruking.

Det ble mer blomsterbilder enn bilder av utsikten på vei tilbake til bilen. 

Hvitlyngen og multeblomstene sloss om plassen.

Det var ikke så mye som en søledam på toppen, så når vi kom ned igjen til Midtere Tretjern så stupte hundene ut i vannet og avkjølte seg samtidig som de drakk seg utørste. Jeg gledet meg til jeg kom til bilen, for der hadde jeg plassert drikke mitt.

Jeg kjente ikke på vannet, men det hadde vært godt med en dukkert.

På vei ned til bilen igjen passerte vi en hoggormunge. Dette er den eneste giftige ormen vi har i Norge, og godt er det. Det er estimert at mellom 150 og 300 personer bites av hoggorm årlig i Norge. Det reelle tallet er usikkert, da mange tilfeller er milde og ikke blir rapportert. Alvorlige reaksjoner forekommer, men dødsfall er svært sjeldne i Norge. Flest bitt skjer på våren og forsommeren (særlig mai) når hoggormen er mest aktiv etter vinteren. Det er anslått at nærmere 2000 hunder blir bitt i året.