Sølvsberget på Gran

Egentlig skulle jeg på en helt annen tur etter jobb, men når den ene ikke kan og vi to andre har vært på det turmålet tidligere. Ja da ble det ny tur med to andre i steden. Jeg og Åse har jo fått lurt med Tove på Fjelltoppjakten, så vi skulle ta en runde på Vikerfjell. Det viste seg at de ikke gikk for Tove, så da hektet jeg meg med på tur til Sølvsberget med Åse og resten av familien isteden. Det er alltids en alternativ topp å sjekke inn på.

Jeg har vært her en gang for mange år siden på cachejakt. Husker vel egentlig ikke noe fra stedet enn disse to kirkene "Søsterkirkene" som ligger med noen meter avstand. Tror det var en kveld, for ikke noe av dette andre var åpent. Kanskje det til og med var utenfor sesong, for jeg hadde ikke lagt merke til det.

Det er reist ett minnesmerke der over de som falt i 2. verdens krig.

Søsterkirkene er to middelalderske steinkirker som er oppført ved siden av hverandre på Granavollen i Gran kommune i Innlandet, vest for Gran sentrum. Mens den ene var sognekirke, ble den andre oppført som kapell og lovekirke, og hadde dermed en annen funksjon. Begge kirkene er i bruk både til gudstjenester, tidebønner, konserter, foredrag og andre kulturarrangement.

Den største, Nikolaikirken, er en treskipet basilika viet til St. Nikolaus, oppført i kvaderstein trolig i første halvdel av 1100-tallet. Koret ble forlenget østover på slutten av 1200-tallet. Kirken brant i 1799, men ble snart satt i stand igjen. Et triptykon fra 1625 er bevart, delvis også prekestolen fra 1728.

I 2021 ble Mariakirken kalkmalt, da de hadde funnet gammel dokumentasjon på at den en gang i tiden hadde vært hvit.

Det var ikke bare i middelalderen denne var viktig. Dette var også den første i valget som ble foretatt til Riksforsamlingen i 1814, da Norge fikk undertegnet sinn grunnlov. 

Alle steder der dørene står åpne, der kan man vel gå inn? Nikolaikirken var helt klart den som var mest forseggjort og flott innvendig.

Den andre, Mariakirken, er oppført som Mariakapell til hovedkirken, antagelig på 1200-tallet, men det er mulig at de eldste delene av denne kirken kan være oppført før Nikolaikirken. Arkeologiske undersøkelser har vist at kirken tidligere hadde korte korsarmer. Kirken brant i 1813 og ble liggende i ruin. Først da Nikolaikirken skulle ominnredes i 1860-årene, ble den gjenreist for at man skulle kunne holde gudstjeneste der i mellomtiden.

Søsterkirkene på Gran er trolig de mest berømte bygdekirkene i Norge. Navnet stammer fra et sagn om to søstre som ble så bitre uvenner at de ikke engang kunne gå i samme kirke. De bygget derfor hver sin kirke ved siden av hverandre.

I dag er det bare på Gran vi kan se dette fenomenet i Norge, men det har tidligere også eksistert andre steder. Ved domkirkene i Stavanger og Bergen sto det små sognekirker ved siden av hovedkirkene, og i Seljord i Telemark sto St. Taralds kirke ved siden av den eksisterende frem til 1600–1700-tallet, men den er nå helt forsvunnet. Søsterkirkene på Gran er derfor unike i norsk sammenheng.

På prestegården 300 meter lenger vest står Steinhuset, det eneste middelalderske bolighuset av stein som er bevart på landsbygda i Norge. Dette huset utgjorde også hjørnet i en ringmur, slik at både prestegården og kirkene var befestet og kunne forsvares. Denne ringmuren ble revet på slutten av 1500-tallet.

Alt i alt tegner det seg derfor et bilde av at dette var et viktig sted i middelalderen. Store ressurser har gått med til å reise så mange og store byggverk av stein. Aasmund Olavsson Vinje har et gravmonument på Gran fordi han døde og ble gravlagt der. Han døde på prestegården på Gran i 1870 etter en kort tids sykdom. Graven og minnesmerket ved de historiske Søsterkirkene på Granavollen ble avduket i 1873. Monumentet ble reist for å hedre dikteren, og består av en høy bauta med en byste av Vinje, utført av billedhuggeren Brynjulf Bergslien.

I dag er vulkanene på Hadeland bare små "knauser" i terrenget. Men slik var det ikke for nærmere 280 millioner år siden. Det var vulkaner på rekke og rad på Hadeland. Hvis vi går opp på Brandbukampen, Sølvsberget, Buhammaren, Kjekshustoppen eller Ballangrudsæterhøgda vil du stå på gamle rester etter disse aktive vulkanene. Hans Martin og Åse hadde sett på dette turmålet en stund, så når det ble endringer i opprinnelig plan så ble jeg med på en alternativ plan på historisk grunn. Når det ble lokket med både vulkaner og bygdeborger, så er det bare å slå til.

Sokneprest Wilhelm Cornisch Lassen er gravlagt i prestegårdshagen på Granavollen. Han var sokneprest i Gran fra 1797 til 1810. Dette regnes som det eneste kjente private gravstedet i en prestegårdshage i Norge. Selv om sokneprest Wilhelm Cornisch Lassen er gravlagt der, var det ikke han som startet gravstedet. Det var hans sønn, Albert Lassen, som også ble sokneprest i Gran, som opprettet den private gravlunden etter en rekke rystende dødsfall i nær familie. I 1806 opplevde den daværende kapellanen Albert Lassen sitt livs største krise. Hans kone, Frederiche Christiane Krog, døde i barselseng under fødselen av tvillingdøtre.

Turen går fra Granavollen via Gran Prestegårdshage, gjennom småkupert terreng på stier og gutuer, deretter stigende på traktorveg opp til toppen av Sølvsberget. På Granavollen kan du se både de to Søsterkirkene, runesteinen, Vinjegrava, Glasslåven og Telthuset.

Vi fulgte stien over gjordene fra Prestegården og Søsterkirkene. Det ble varmere og varmere og både klegg og fluer var virkelig intense på oss alle fire.

Jeg synes det er litt merkelig at de har satt opp gjerdet slik at folk må inn på beitet, for stien fulgte gjerdet fram til neste grind.

Uansett hvilken vei man kommer inn til Gran, vil man se Sølvsberget. Det ruver nemlig i landskapet, hele 493 moh. I 2020 ble det satt opp en utedo på Sølvsberget. Den karakteristiske profilen kommer av at det er et gammelt vulkanrør som en gang presset seg opp gjennom de sedimentære bergartene i området.

Endel av heggen var angrepet av Heggspinnmøll.

Sjølve toppen er en ganske luftig egg med flaggstang og rekkverk. Oppslag om bl.a. Landstad og jutulen Sølve. For over 300 millioner år siden sprakk jordskorpa opp. Et stort område sank inn, deriblant Hadeland. Dette området strakte seg fra Mjøsa i nord til Langesund i sør og kalles i dag for Oslofeltet. Sprekken, eller riften, var på vei til å dele Norge i to. Jordskorpen ble tynnet, og svære vulkaner poppet opp i riften. Da jordskorpa sluttet å sprekke opp for 250 millioner år siden, opphørte vulkanismen. Hadde riften fortsatt å utvikle seg, ville Norge i dag vært delt i to, kanskje med et verdenshav i mellom.

Magnus Brostrup Landstad var en av Norges fremste folkeminnesamlere, og hans historier om jutulen Sølve knytter seg til sagnet om Sølvsberget på Hadeland. Sølve skal ha vært en mektig jutul som ifølge sagnet ga navn til fjellet og som skal ha kastet store steiner mot Hadelandskirkene i sinne over kristendommen.

Det fortelles at jutulen Sølve bodde i fjellet, som den gang skal ha vært fullt av sølv. Ifølge overleveringene var Sølve svært lite begeistret for kristningen av Hadeland. I raseri skal han ha kastet store kampesteiner etter kirkene i Gran. Landstad reiste rundt på 1800-tallet og samlet inn lokale sagn, folkeviser og mytiske historier som formidlet den muntlige tradisjonen i norske bygder. 

Vi kunne kjørt hit og bare gått opp på Sølvsberget, men det hadde ikke blitt lange turen. Ved å gå fra Granavollen så ble runden på 10 kilometer..

Det ble en stopp for å spise markjordbær i en skråning.

 Platået på toppen av Sølvsberget dekker ca. 15 dekar, og er avgrenset med store voller av jord og stein mot sør og vest. Sidene mot nord og øst er tildels stupbratte og vanskelig tilgjengelig. Dette er et godt eksempel på en stor og meget omfangsrik bygdeborg, antakelig fra jernalderen. Det er to opprinnelige innganger gjennom murene. I tillegg er en moderne «inngang» laget av en skogsbilvei som kommer opp på topplatået. Her er det et meget instruktivt snitt gjennom muren som viser hvor bred og høy den egentlig er.

«Sølvsbergit forekommer i gange ved det lille fjeld Sølvsberget pa Hadeland og ved Larvik. Den har en lignende mineralogisk sammensætning som grorudit; men kvarts er til stede i ringe mængde eller fattes aldeles.» Brøger 1894. 

Sølvsberget er en gabbro-plugg fra det permiske Oslo-riftet. Oslo-riften ble utviklet over en tidsperiode av ca. 70 millioner år – prosessen startet for rundt 310 millioner år og ble avsluttet for rundt 241 millioner år. Utviklingen omfattet forkastninger, vulkanisme, magmatiske prosesser i dypet og sedimentasjon. Fra karbon, over perm til trias var det magmatisk og tektonisk aktivitet i Oslograbenen. Man deler hele prosessen i 6 forskjellige stadier. Sølvsberget er resten av en liten småvulkan fra det fjerde stadiet (280-265 millioner år), som hadde en basaltisk kjeglevulkan over seg når den var aktivt.

Det virket som vi balanserte på en egg de siste hundre meterne opp på toppen av Bygdeborgen.

Vimpelen vaiet og det var bare å slå seg ned og nyte nista. Åse hadde bakt med seg pizzasnurrer, så vi koset oss skikkelig.

På klare dager kunne man se helt til Gaustatoppen sto det 220 kilometer borte.

 Skiltene begynte å bli ganske blasse, så de skulle nok hatt en oppgradering.

Svetten rant både på ryggen og i panna. Sola steika og når vi kom tilbake til bilen viste gradestokken 25 varmegrader. 

Varga camperte i skyggen.

* *

Ta en titt på utsikten

Her får man et lite inntrykk av hvor bratt det egentlig er.

Frida i blomstereng av smørblomster. 

Jammen hadde ikke strandsmelle kommet i full blomst allerede. Den forbinder jeg med skikkelig sommer. Om du kniper den av stilken og hoder for i andre enden så kan du smelle den mot hånda.

Det skulle vise seg at det ikke var så enkelt som jeg hadde regnet med å finne drikkevann til hundene.

På veien tilbake droppet vi å gå på disse gutua'ne, og fulgte asfalten tilbake. Atskillig mindre både klegg og fluer der, men steike varmt med sola rett i ryggen. Det var godt å sette seg i bilen når vi kom dit. Det ble stopp i en kiosk og handlet is til alle mann.

Flott tur som jeg kan ta igjen, men noe helårstur er det ikke. Ville nok valgt vår eller høst for reprisen. Det var plagsomt mye insekter mesteparten av turen.

Takk for turen, brått er det et nytt sted vi vil finne ut om er brukbart turmål. Det er mange fine steder på Hadeland.

Kongsgårdskollen på Fjøsvikfjellet via Lusdalskollen

Flott tursted, bare man velger riktig sti. Jeg har vært der en gang tidligere med Åse og Mariell, denne dagen var Hege og Petter med. Jeg skulle sjekke inn i Fjelltoppjakten, Petter hadde aldri vært der tidligere og Hege hadde gått en annen vei enn det vi valgte. 

Jeg trodde jeg hadde gått der, men brått fant jeg ut at nei dette stemte ikke med det jeg husket. Når jeg kom hjem så skjønte jeg at jeg hadde blandet turen til Somddalskollen og turen til Brannvakthytta på Fjøsvikfjellet til en tur. Sånn stivalgmessig, jeg visste det hadde vært to turer.  

Egentlig kunne en bare satt seg ned her og blitt her, men da hadde det ikke blitt noe innsjekking på toppen i Fjelltoppjakten.

Varga var heldig, hun fikk løpe foran med Petter og det ble mange stopp langs stien så hun kunne spise blåbær. I starten var hun veldig fokusert på om jeg kom etter eller ei. Utover ettermiddagen ga det seg litt, men hun liker best samlet flokk på tur.

Det er en lettgått tur egentlig i småkuppert terreng som går oppover. Det blir noen høydemeter, men det er ikke bratt sånn javnt over.

Stien snor seg fram mellom haugene oppover-

Du får glimtvis utrolig flott utsikt oppover.

Det er flere stier på kryss og tvers der, så det varierer litt om stien er rødmerket, blåmerket eller de runde gule sakene som 10-på topp turene bruker.

Mengder med blåbær oppover, så Varga spiste mer enn hun hadde godt av.

Endel gamle falleferdige trær

Stadig høyere opp og vi så stadig lenger rundt i bygda.

Røsslyngen sto i full blomst.

Når man tror man nærmer seg toppen.

Turmulighetene er godt skiltet.

Dokumentasjon er viktig når man er på tur.

Varga er godt fornøyd med å posere med turkompisen sin

Ved Somdalskollen fikk vi et glimt av Samsjøen under oss.

Fra Somdalskollen går stien nedover, før den igjen klatrer oppover lia.

Stien sneier bort til Fjellsetra som står åpen. Kanskje ikke så hjemmekoselig, men et sted å søke ly om man trenger det.

Vi tok en titt inn, og det så ut som sist jeg var der.

I sin tid var det noen som hadde prøvd å gjøre det litt hjemmekoselig i det minste.

Vi var ikke framme ved turmålet så det var bare å fortsette oppover.

Været holdt seg like godt hele dagen og utsiktspunktene var til for å nytes. Jeg kjente jeg godt kunne hatt med meg litt mer vann enn det jeg hadde. Man svetter i oppoverbakkene når sola skinner.

Vi hadde ikke gått mye lenger før skiltet viste Lusdalskollen og det gikk en sti mellom buskene. Ingen av oss hadde vært der, så vi tok en avstikker fra stien vi gikk på for å sjekke ut.

På kanten av Lusdalskollen var det stup bratt ned mot Fjellsetera.

Det var forholdsvis bratt i alle retninger der.

Røsslyngen liker seg i slikt terreng

Jeg synes røsslyngen har en nydelig farge

Når det er to som er glade i å ta bilder som er på tur, da blir det fort mange bilder som blir tatt. Litt eksperimentering blir det også. Nye teknikker og litt tips fra hverandre.

Videre slynget stien seg fram gjennom gammel granskog.

Varga har godt av å være med på tur aleine innimellom. Særlig av å bli leid av andre enn meg også.

Vi kom over noen Vaniljerot, som egentlig ligner på små hattfnatter.

Stien krysser myra, men det er ikke alltid like godt å se hvor stien egentlig går.

Men vi fant da fram til Sjutjerna som ligger under Kongsgårdskollen

Er nok ikke lenge før dette tjernet er grodd helt igjen heller, man må nyte det mens man kan.

Turen bugnet ikke akkurat av sopp.

Så da måtte man ta bilde av de få som fantes

Siste kneika opp mot brannvakthytta er bratt.

Hytta sto der like fin som sist

Med utsikt mot 7 blåner

Når nista var spist så satte vi kursen mot Varden, for neste innsjekkingspunkt i Fjelltoppjakten.

Hege hadde aldri vært der, så da ble hun også med bort til innsjekkingen 500 meter lenger bort.

På veien dit åpenbarer hele Samsjøen seg

Der var det like mye tyttebær som det hadde vært blåbær lenger ned

Forskjellen var at tyttebæra brydde ikke Varga seg det døyt om

Man trenger ikke være stor for å måtte gi tapt i vindværet

Vi fant ikke stien innover, men som så ofte ellers, så fant vi den på vei tilbake.

Siste bratte bakken før vi kom til varden.

Stor solid varde

Ved varden er det egentlig utsikt bare mot Brannvaktshytta og mot Vikerfjell

Det var bare å nyte. Klokka begynte å nærme seg at vi burde sette kursen ned til bilen igjen.

Det ligger mye jobb bak en stor solid varde.

Vi banker på, hvem tittet ut?

Multene begynner å bli modne

Så kunne vi sette strake stien mot snuplassen der vi hadde parkert. Jeg viste Hege på kartet og hun bekreftet. Det viste seg etterhvert at det er to veier ganske tett oppover som begge har en snuplass i enden.

Så langt, så godt.... men i siste stikrysset valgte vi riktig i følge planen, men feil ifølge der hvor bilen sto.

Utsikten kom og gikk, og til slutt så bare gikk den.

Til slutt ble den borte

Når Hege ennå hadde friskt mot. På kartet var det nemlig sti mellom disse snuplassene på kartet, men den var nok ikke opprettholdt siden andre verdens krig så det ut til.

Her er det snakk om å virkelig stikke kjepper i hjulene for oss.

Til og med Varga var usikker på hvor hun skulle presse seg fram i småskauen

Når vi nærmet oss riktig snuplass kom vi inn på en lastbærervei. Den hadde virkelig samlet alt regnvannet som var kommet siste uka.

Jeg skal innrømme at jeg var glad da vi skimtet bilen, og sola var i ferd med å forsvinne helt på andre siden av dalen. Takk for en flott dag med hyggelig turselskap. Skravla går og latteren sitter løst.

Godt å få seg middag og en dusj når jeg kom hjem nærmere kvart på ni om kvelden.