Innsjekking på Lagmannskollen

 

Patran jobbet i helga og da er hun hjemme. Siden hun ikke skulle jobbe på søndag tok vi en liten tur opp på Lagmannskollen. Ja om du lurte på om det var et sjekkpunkt der, jupp det var det. Jeg har tenkt å plukke de i nærheten før snøen kommer. Med alle de varmegradene som er om dagen, så er det ikke fare for snø ennå.

Vi skimtet noen oppe i veien, så når vi hadde passert dem så fikk hundene løpe som de ville. 

Jeg husker vel aldri hvor bratt der er der mellom hver gang jeg har gått opp der. Jeg veit ikke akkurat hvor mange ganger jeg har vært på toppen der, men har vel blogget en fem seks ganger i det minste.

Disse to viltkameraene har stått her i mange år og er merket med en plakat med QR-kode som man kan sjekke. Om du ikke er i nærheten kan du sjekke linken her.

Når veien tar slutt har det blitt tydelig sti videre som er merket med røde bånd. Det er derfra det er bratt oppover. 

Herfra så begynner det å bli litt utsikt om man snur seg rundt. De ca to kilometerne opp er det en høydestigning på vel tre hundre høydemeter.

Der er toppen av Lagmannskollen.

Vi hadde fjellsko, det hadde vi ikke trengt oppover, men på baksiden på vei ned var vi veldig glade for at vi valgte det skotøyet.

Hailey, Bella og Varga synes vi er litt trege.

Hvem trenger vel å dra til Vikersundbakken for å trene når man har Lagmannskollen i nærheten?

Og oppoverbakken bare fortsetter.

Jeg klarte å holde følge oppover, godt fornøyd med det.

Svett ble jeg på tur på lørdag og søndag var heller ikke noe unntak. 

Så var vi på toppen og kunne gå bort til varden.

Her var det stor forskjell fra sist jeg var der. Nå var all skauen på baksiden hogget ned. Jeg veit ikke når de hadde gjort det, for jeg har ikke vært der siden 2021 da jeg og Wenche Lill var der. Egentlig burde man gå dit en gang i uka...

Det var nesten sånn at det fristet å ta en tur for å svinge til høyre på toppen neste gagn en er der.

Denne gangen skulle vi bare lufte oss litt før middag og sjekke inn på Fjelltoppjakten i samme slengen.

Nesten ikke ei buske så langt man kan se

Søndagens turgjeng samlet

Litt poseringer ble det på toppen, det er jo god utsikt mot Sognevannet og resten av Strømsoddbygda.

Vi valgte å gå baksiden mot bilen til tross for all hogsten.

Vi peilet oss inn på lastbærer sporene som gikk på kryss og tvers på gruppa der.

Ja for resten av hogstgruppa var ikke veldig framkommelig egentlig

Når det har vært så varmt nå, så har Bella finni ut at pelsen skal røytes av. Den faller av i digre dotter, så det kan bli kaldt for henne om vinteren finner ut at den skal komme for fult.

Jeg og Patran måtte velge en annen strategi enn å følge sporene. disse hjulsporene satte bare hundene pris på.

Nei det var nok enklere å krysse ned i skauen og gå i den enn her

Så da så vel veien ned til bilen mer eller mindre slik ut.

Det ble litt sikk og sakk gåing da det var noen bratte partier vi ikke kom ned.

Bella nyter utsikten

For den utsikten var rimelig rett ned

Jeg fant kun ei hjortelusflue når jeg kom i bilen, så den sesongen er nok på hell. 

Veiviser til Lagmannskollen

 

Når jeg får ei melding en ettermiddag om jeg har vært på Lagmannskollen og blir forespurt om jeg kan være stiviser dagen etter. Ja så slåt jeg til på det. Selskap på tur takker man ikke nei til, det er da nok av turer man knoter med på egenhånd.

Ronja og Bella fikk æren av å være turfølge med Virre og Wenche Lill, så da var det ikke bare jeg som koset meg på tur.

Virre var heldig og hadde lengst bånd, så dermed ledet han ann oppover i lia. Det er forholdsvis bratt når en komme mot toppen.

Det er alltid godt tempo på tur med Wenche Lill, og varmegradene var like høye, så svetten rant ganske javnt oppover i lia.

Det gjorde liksom ikke så mye med et par pust i bakken.

Men med disse to i teten så er det ikke lange pausa, for disse to har maur i rumpa.

Når vi nærmet oss toppen så kom jammen hjortelusflua vrimlende også. De holder seg liksom litt i svermer, så om man kan unngå dem er det helt klart en fordel.

Det ble noen minutter på toppen der for å signere postkasseblekka før vi søkte ly for hjortelusflua. 

Det ble ikke mange utsiktsbildene på toppen. Men man må liksom dokumenter at man har vært der.

Sognevannet er smalt nå, det var tydelig å si på alle vannene i skauen at det pleier å være en god del mer vann enn det er nå.

Det var utrolig mye tyttebær å se.

Stien opp er bratt, så jeg pleier å gå rundt på baksiden ned igjen. Men jammen hadde det grodd igjen siden sist. Men problemet var at vi ikke fant noe som minnet om annet enn et dyretråkk som brått blir borte like fort som det kom.

Brått forsvant skauen og brått ble det flatt i terrenget.

Så var det bare å legge i vei langs veien til vi kom til bilen igjen.

Da er det god tur hjem for å planlegge neste tur.

Lagmannskollen

Planen var et turmål som ikke lå for langt unna, som det kanskje ikke var så vått å gå til og kanskje ingen overivrige elgjegere. Da falt valget på Lagmannskollen i Strømsoddbygda.

Etter mange dager med regn og det er spådd solskinn en dag, da tok jeg meg en feriedag og la ut på tur. Bella var lettere engstelig for å måtte bli hjemme, så hun hoppet inn i bilen før jeg hadde tenkt å dra. Anne skulle være med og hun hadde med seg Zett. Han og Bella hadde aldri sett hverandre tidligere så det ble en liten runde på gårdsplassen før de ble lempet inn bak i bilen min. En liten stopp på Kiwi for turpåfyll, så gikk ferden til Strømsoddbygda.

Vi satset på at vi ikke møtte på noen elgjegere, eller andre turgåere oppover lia, så da kunne hundene løpe løse og få ut litt energi. Vi parkerte på den gamle ridebanen til Furubakken rett i veien.

I tillegg til at det er forholdsvis grei stigning oppover var det fryktelig vått etter alt regnet i det siste. Det rant bekker i begge hjulsporene. 

Fordelen med bratt terreng er at man raskt blir belønnet med utsikt ned til Sognevannet.

Når veien tar slutt er det bare å følge stien. Den var merket med røde sløyfebånd siden sist jeg gikk der. Sist gikk jeg ned denne veien og ikke opp som vi gjorde nå.

Bella og Zett holdt seg stort sett foran, for Bella er ikke særlig flink til å holde avstand om hun går bak. Da kjenner du at hun nærmest går i dine fotspor før du har rukket å gå ut av dem selv.

Så var det bare å finne et koselig sted for å slappe av før vi skulle finne veien ned igjen. Vi skulle lage en runde av dette, så på veien til bilen fulgte vi bare over kollen og gikk baksiden tilbake til parkeringa. 

Det blås endel da vi kom opp, så vi måtte prøve å finne et lunt sted for nista og samtidig kunne nyte utsikten. I det fjerne så vi snøen hadde lagt seg på Norefjell for første gang i høst.

Litt poseringer må jo til når man har nådd turens toppunkt. Zett og Bella poserer villig, men tålmodigheten er ikke så lang på noen av dem. Man må knipse løs mens de har tid.

Det varte helt til vi fant fram nista, da hadde de brått all verden av tid til skikkelig nærkontakt.

Det var egentlig like greit, for det var ikke så breie hylla vi satt på for å søke litt ly for vinden.

Høsten er en flott tid da fjellene blir snødekte på toppen og fargene fremdeles holder seg i lavlandet.

Da nista var spist opp var vi brått ikke så interessante lenger for de firbeinte, kan ikke skjønne det...

Brått kom det fire ravner seilende over toppen, gjorde noen runder før de forsvant igjen. Ravn, Corvus corax, er en art i kråkefamilien. Den er den største kråkefuglen og også den største spurvefuglen i verden. Ravnen er helsvart med metallglans og har lange strupefjær og kraftig nebb. Med en lengde på 65-70 cm, vekt på cirka 1,5 kilo og et vingespenn på opptil 1,3 meter, kan den på avstand forveksles med en rovfugl.

Anne passet klokka for å komme seg tidsnok hjem til både middag og soving før nattevakt. Stien derimot var ikke like synlig som sist jeg gikk her. Da og ble den plutselig borte både titt og ofte, nå var den nærmest fraværende helt ned til bilen. Takk for turen, kanskje vi rekker en til før snøen kommer.