Mikkelløypa 11 fjelltopper i Flå

Nå er siste turen tatt i Mikkelløypa for min del. Selve konseptet refererer til eventyrløperen Mikkel Andreas Trøstheim som besteg alle de 11 toppene i Flå på under 24 timer for å samle inn penger til Aktiv mot kreft. Han brukte boka «11 eventyrlige topper i Flå» som utgangspunkt, og syklet og løp over 200 km og 7000 høydemeter. Her kan du høre hvordan det gikk.

Den 20. juni starter stolpejakten i Mikkelløypa. 11 på topp i Flå.  Flentpiken, Tollefsrudfjellet, Gråfjell, Høgevarde, Hestjuvnatten, Bukollen, Skardsvarden, Kristnatten, Veslefjell, Likkistefjell og Blåfjell. Jeg hadde som mål og ta meg en tur på alle disse toppene iløpet av 2026. Det er faktisk bare to av dem som jeg ikke har vært på tidligere. 

Kristnatten tjuvstartet jeg og Inger Synøve på før stolpen var aktiv. Dette er en topp som ikke er noen topp som frister igjen bare for å scanne en stolpe. Det får holde med turen vi hadde 25. mai 2026. Det var årets første fjelltur. Vi gikk opp på Kristnatten og nedigjen la vi turen innom Olasetran.

Bukollen ble tatt en ettermiddag etter jobb 22. juni 2026. Jeg møtte Inger Synøve, så la vi i vei oppover stien. Bukollen viste seg i et vell av blomster. Turen endte med årets første bad.

Hestjuvnatten ble også besøkt en fredag 3. juli etter jobb. Inger Synøve hadde lurt med seg Nina i tillegg og vi storkoste oss de 15 kilometerne fra bilen. Det var godt å sette seg litt nede i lia for å spise nista på vei tilbake til bilen.

Skardsvarden ble besøkt 6. juli etter jobb. Godt Inger Synøve hadde sjekket kartet, for Skardsvarden var ikke der stolpen var. Vi sjekket inn på feil sted og fant stolpen på riktig topp, der det ikke gikk å sjekke inn, fordi stolpen befant seg på feil topp iforhold til QR koden.

Gråfjell og Høgevarde ble tatt søndag 12. juli da jeg hadde startet på ferien min. Det ble mange høydemeter, da jeg også la turen over Ranten. Den hadde nemlig en innsjekking i fjelltoppjakten. Må jo få med seg det meste når man er på de kanter.

Likkistefjell og Blåfjell sto for tur 20. juli. Nok et besøk på Blåfjell, det var mange år siden sist. Siden vi ikke ville hjem stakk jeg og Inger Synøve likegodt opp på Likkistefjell en tur også. Nok et sted stolpen var flyttet fra innsjekkingspunk til riktig topp på fjellet. 

* *

Veslefjell ble tatt torsdag 23. juli sammen med Inger Synøve og Nina. Nina har blitt riktig dreven på tur med oss nå, blid og fornøyd og sier ja til de fleste turmålene vi foreslår. Snart har hun oversikt på hvor vi har vært tidligere. Flå er jo ikke så stort annet enn man ser fra ett turmål til et annet man har vært på tidligere. Veslefjell ligger mellom mange av dem.

Tollefsrudfjellet ble sjekket ut 20. september 2026, etter en liten pause i fjelltoppstolpene i Mikkelsløypa. Jeg plukket opp Inger Synøve og så kjørte vi opp mot Haglebu. Vi parkerte og la ivei innover ett knall rødt fjell.

Flentpiken var en topp jeg aldri hadde vært oppe på, at dette ble den siste toppen i denne runden var en tilfeldighet. 26. september ble sommerens prosjekt vel i havn. Høsten nærmet seg veldig godt i gang og på fjellet er det uvisst hvor lenge der er farbart uten ski og truger.

Hvilken av disse toppene som fristet deg å bestige vet jeg ikke, men om du ikke har vært på noen av dem, så er de absolutt verdt turen. Om du ikke har sett turene etterhvert som de er blitt lagt ut, kan du klikke på linken under hver enkelt topp for å se om du skal ta samme runden til neste tursesong. Om du er sprek rekker du alle sammen før snøen kommer i fjellet. Mikkel klarte det på et døgn.

Hyttetur i Hallingdal

 Sofie hadde campert på soverommet mitt om natta. Vi sov godt begge to og våknet ikke før i ni tiden egentlig. Siden soverommene lå på rekke så listet vi oss gjennom soverommet til Kenneth og Ingrid. Da hadde Kenneth allerede stått opp med Ludvig i sjutiden. Unga koset seg med litt barnetv på tv'n mens vi dekket frokostbordet. Kenneth stekte egg og bacon. Det viste seg at hytta ikke hadde avtrekk, så da ble det lufting igjen.

I påvente av at maten skulle synke litt i magen før vi la i vei på tur, så spilte de Kinasjakk. Jeg slapp unna, for jeg kan ikke fordra brettspill. Jeg kan oppriktig ikke skjønne de som koser seg med det.

Sofie lærte raskt hvordan hun kunne hoppe med kulene for å komme fram dit hun skulle. Men jeg tror hun ble lei før de var ferdige.

Jeg skiftet på Ludvig og tok på han klær isteden for pysj. Han er jo så blid og fornøyd hele tiden. 

Han er flink til å leike med seg selv og skravla går der også til tider.

Sofie hadde jo vært med når vi kjøpte noen esker med energibarer på butikken, så da måtte jo hun og Ingrid få med seg en hver også. De skulle jo ut på trilletur når jeg og Kenneth skulle gå rundt vannet. Det var enklest fant vi ut i og med at det var spådd ganske mye vind på toppene.

Sola dukket opp på andre siden av vannet, så da var det på tide å kle på seg for tur.

Skikkelig pappagutt han

Etter turen fant jeg ut at vi kunne jo bare gå innom Bergsjøstølen fjellstue for å spørre om vi kunne låne noen store håndklær i og med at vi hadde glemt dem. Jeg fant ei inne i matsalen som satt å spiste da jeg kom og lurte på håndklær. Hun hørte ikke etter på det jeg sa, så spurte bare om det ikke lå på senga vår. Nei sa jeg bare da. Hun trodde åpenbart at vi bodde på et rom på fjellstua. Det gikk greit det, så da kunne vi dusje og ta på reine klær alle fire, før vi skulle spise middag. 

Jeg har ikke maken sett jeg på amatørmessig drift av noe sted med matservering og kunder. Buffeen lørdagskvelden besto av salat, blomkålsuppe, rømmegrøt som hadde skilt seg og så mest ut som risengrynsgrøt, karbonader, og noe fiskesak i hvit saus som det var strødd reker oppå. Nok et bord som ikke var merket med allergener. Enda nå visste de at vi skulle spise, burde i allefall fått det med seg.

Ikke ett eneste smil fra noen av de ansatte hadde vi enda ikke fått. Ikke noe velkommen til oss, ikke noe øyekontakt engang. Lørdagskvelden så de i golvet hver gang de var i nærheten av bordet vårt så de skulle slippe å ta imot noe drikkebestilling. Det sto kun ei mugge med vann midt på bordet. Karbonadefatet ble fort tomt, og etter en stund ble det fylt på med 5-6 karbonader, som ble tomt og så kom det 5-6 nye karbonader før det igjen ble tomt. Kokken luffet rundt i grå kamuflasjejoggebukse og en type fleesjakke. Hovmesteren, kelneren og kokken var mest opptatt av å få satt seg ned ved et bord i spisesalen for å få spist selv, akkurat som fredagskvelden. Det var tydelig at de visste hvor lite mat det var på kjøkkenet, så de skulle sørge for at de fikk det de hadde lyst på før det ble tomt.

Søndag var det skikkelig vindvær og småregn, så vi spiste frokost og dro hjem. Vi hadde bare hytta til klokka 12 og det var liten vits i å finne på noe på veien hjem i slikt vær. Jeg kjørte ned til fjellstua for å levere nøkkelen til Stølsbua. Da sto det to stykker på "kontoret" eller bakrommet eller hva de nå kaller det. De hadde der fryktelig morsomt, glisa og lo. Jeg sto ved disken og fikk øyekontakt med mannen, han valgte å snu seg igjen og fortsette den overhyggelige samtalen med hun som sto der da vi hentet ut nøkkelen. Da la jeg bare nøkkelen på skranken og gikk jeg. 

Ikke at jeg har vært fryktelig mye på hoteller, men jeg har alltid blitt ønsket velkommen med et smil, fått service i både matsal og skranke og velkommen til bake til oss. Bergsjøstølen fjellstue får en liten omtale på TripAdvisor eller Google når ferieringen er over.

Bergsjø fjellområde

 

Vi klatret oss oppover bakkene fra Ål sentrum. Her i traktene har jeg vært på hyttetur tidligere. Da var jeg, Inger Synøve og Tove på tur. Første dagen gikk vi rundt Bergsjøen på stolpejakt. Den runden ble det to innlegg av. Dagen etter gikk vi inn til Iungsdalen og gikk samme veien tilbake. Denne gangen hadde jeg lånt ei gammel stølsbu av Bergsjøstølen Fjellstue. Jeg plukket opp Sofie etter jobb, så vi dro tidligere opp enn Kenneth, Ludvig og Ingrid. Kenneth jobber lengre enn meg, så da kunne jeg og Sofie ta handlingen på vei oppover.

Vi kjørte ned til fjellstua og gikk ut av bilen for å hente nøklen. Sofie proklamerte raskt at hun frøs i hjel! Hun liker godt Elsa og Olaf i Frost, men vil nok ikke være så nære innspillingen. Slapp av mente jeg, det er tre meter til inngangsdøra. 

Vi gikk inn i første etasje og ble møtt med en type kloakklukt. Opp til resepsjonen og etter litt kom det en resepsjonist. Jeg spurte etter nøkkelen til Stølsbua og hun svarte at den egentlig ikke hørte til hotellet, men det var noe sjefen holdt på med selv, men vi fikk nå nøkkelen da. Hvor er den da, lurte jeg på. Jo hun kunne vise oss. Spurtet ned trappa og ut. Vi holdt Sofietempo ned steintrappa. 

Ute på parkeringa så vi mus som pilte av gårde og Sofie pilte etter. Vi kom oss til denne oppussede stølsbua, som slett ikke var noen stølsbu. Det var en helt ordinær hytte, både utvendig og innvendig. Ikke en ting var beholdt som minnet om en gammel stølsbu. Så stølsbu var reklamegimmick. Jeg trodde i det minste det var tømmervegger innendørs.

Vi låste opp og innestengt luft slo i mot oss. Her var det noen som hadde røyka inne og ikke hverken luftet eller vasket etter seg. Det ble full gjennomtrekk på soverommene og ut i stua. Døra på vid vegg og ut på tur.

Sofie er flink til å gå og vi holdt nok på en times tid på denne runden vi la opp til. Vi startet langs stranda ved fjellstua og tok stien opp mot veien igjen.

Sofie fikk kompass når vi var i Bergen tidligere i vår. Det var jammen bra, ellers hadde vi kommet til å gått oss bort! Kom her, bestemor. Følg meg, bestemor... 

At jeg måtte stoppe for å ta bilder er hun vant til, og spør ofte om jeg kan ta bilde av henne også. Hun er så trivelig og ha med seg rundt. Skravla går og hun graver og spør like ofte som hun forteller ting hun veit.

Hundene dilter etter like selvfølgelig som om det var en voksen som gikk først.

Det var spådd ruskevær dagen etter, så det ble noen bilder av Bergsjø. Det er et utrolig flott turområde der, utgangspunkt for stier i alle himmelretninger.

Stien rundt vannet var på 8,6 kilometer sto det på et skilt. Det ble litt for langt for meg og Sofie.

Sofie demonstrerte fjellklatring, alt fra nybegynner stadiet til viderekommende stadiet.

Kan ikke bli mye som er finere enn vann og store fjellformasjoner.

Jeg gleder meg jeg til hver gang jeg skal tilbringe tid med henne.

Du får passe deg så du ikke glir, det kan være glatt, sa jeg. Ja da, går bra, var svaret.

Ja, jeg veit det. Det går stort sett bra.

Så stolt da når hun kom på toppen.

Skarveheimen

Det er lengre til toppen enn det ser ut til.

Det var 33 stolper i kartet rundt i området, men vi tok ikke på langtnær alle. Kanskje vi hadde vært ivrigere om været hadde vært bedre.

Det fineste været var egentlig fredagen da vi kom opp, men jeg og Kenneth fikk oss en tur med noen innsjekkinger i fjelltoppjakten dagen etter.

Der bekken gikk gjennom veien var det plassert en stolpe. Da gjorde Sofie store øyne, for det røret var gedigent.

Dette måtte sjekkes ut fra begge sider av veien.

Tror hun koser seg på tur med meg også.

Hun er like glad i naturen og i dyr som meg i alle fall.

Det er ikke mye blomster i fjellet på disse kanter nå

Hun måtte ringe mamma og pappa når vi var tilbake på hytta, så de rakk fram til middagen.

Etter turen ble hundene bundet utenfor, så vi skulle få litt orden inne. Varga var ikke helt enig i at hun måtte vente ute,

Vinduer og døra ble lukket, men da var det iskaldt inne. Men det luktet bedre i det minste. Helt reint på golvet var det ikke, så noe utvask hadde det ikke vært der etter forrige leieboere. Matrester sto igjen i kjøleskapet, så det var litt kasting av det, før vi kunne fylle på med det nye vi hadde kjøpt.

Sengehopping er lov på hyttetur. 

Når Kenneth og Ingrid kom gikk vi ned på Bergsjøstølen fjellstue for å spise middag, det hadde jeg avtalt på mail i forkant. Når vi entret spisesalen så så de ut som spørsmålstegn og lurte på hvor mange vi var. Ustrukturerte glemsomme folk er ikke akkurat de jeg gir stjerne i boka.

Langt om lenge så kom de og tok i mot bestilling på drikke. Ingrid måtte selv spørre kokken om hva maten inneholdt, da hun ikke tåler laktose så godt. Ludvig reagerer også om hun får i seg for mye melk i kostholdet. De reklamerte med buffe og om en legger godviljen til så var det vel kanskje de. 

Det var salat, tomatsuppe, ovnsbakt ørret og kyllingbiter som var varmet i steikovnen med masse kraft, så de var mer kokt enn stekt de bitene. Buffe er en benk der gjestene forskyner seg selv, så det var jo innafor. Men utvalget var labert. Særlig at de ikke hadde et alternativ uten laktose. En dessert som var sukker med sjokoladesmak med krem som så mest ut som cotted chees.

Vi ble henvist til et bord vekk fra vinduene, i og med at de hadde glemt oss. Tror ikke alle de andre hadde bestilt rom og forhåndsbetalt før midten av mai.

Hundene ventet spent på at vi skulle komme tilbake fra middagen. Jeg hadde husket å ta med meg et lite håndkle til å tørke hender på, men store håndklær til å bruke når vi hadde dusjet hadde vi glemt alle sammen. Ludvig hadde også et lite håndkle som han skulle ligge på når han skiftet bleie, ellers var det ganske håndkleløst hos oss. Vi kunne jo bruke en "gulpeklut" hver mente Ingrid, for det hadde hun nok av. 

Når unga var i seng og klokka nærmet seg ti på kvelden så tok jeg og Ingrid kveldsluftingen med hundene.