Bjørneparken på Flå

 

Jeg hadde noen bonuspoeng etter overnattinger på Thon hotell når jeg og Bella var på ferieturen vår. Det viser seg at bonuspoeng ikke varer evig, og jeg ville ikke gamble på at de holdt seg til etter årets ferietur. Jeg hadde nok poeng til til inngangsbillett til Bjørneparken, så da ble det sånn palmesøndag.

Jeg likte vel egentlig parken best før Thon gjorde den om til en tropisk hage isteden for en bjørnepark, som den opprinnelig var, Men de trengte vel penger og da kjentes det vel lurt at Olav Thon fikk litt makt over hva som skulle skje på området.

Aldabraskilpadden er en landskilpadde som kommer fra Aldabraatollen i Seychellene. Den er en sterkt truet dyreart. Skilpadden er supersøt og lever av planter. Noen kan stå på bakbeina for å få tak i greiner. De lever både enkeltvis og i flokk. Aldabraskilpadden er vant til å leve på tørre steder, og har derfor vent seg til å ta opp veske gjennom maten den spiser. Den kan likevel vandre langt for å finne vann.

De hadde ikke bare en, men en hel haug.

Det første du egentlig kommer frem til etter å kommet ut, er bjørneinnhegningen.

Fordelen med å være på besøk andre dagen parken er åpen for sesongen er at bjørnene er veldig aktive. Da har jo liggi og sovet i mange måneder.

Bjørnene hoppet villig uti vannet når de kastet frukt uti.

Ett jafs så var eplet borte.

Appelsiner trengs å skrelles om man er bjørn.

Det virket ikke veldig vanskelig og var gjort på få sekunder.

Reinsdyra lå bare å koset seg langt nede i skauen.

Men jeg hadde tatt med meg begge fotoapparatene om jeg trengte litt zoom

Det er ikke så interessant å se dyr i fyrepark som man ser ute i naturen når man er på tur, eller fra stuevinduet når man titter ut på jordet.

Den nedre veien var stengt for publikum. Før kunne man gå på nedsiden av både elg, hjort, reinsdyr og rådyrene. Da så man dem bedre om de lå i terrenget.

Noen alpakkaer hadde flyttet inn på tunet.

De hadde prøvd å skape ett inntrykk av gammelt gårdstun

Noen geiter gikk også rundt

Mye av grunnen til at jeg dro dit var for å se på gaupene. Nå viste det seg at de kun hadde igjen en eneste gaupe. Det var så få folk i parken den dagen at man gikk praktisk talt aleine. Jeg var ikke med på materunden de har i parken. Der hadde de få som var på besøk palmesøndag, stilt seg opp på rekke og rad. 

Jeg sto og så på henne en stund før hun snudde rundt og gikk for å legge seg igjen.

På veien tilbake går man forbi bjørneinnhegningen på baksiden fra der oppvisningsplassen for bjørnene er. Da lå jammen den ene på toppen av ei fjellhylle og tittet nedover.

Det viste seg at den andre bjørnen kom over kanten.

De leiket sammen og løp fram og tilbake mens de dyttet på hverandre.

Stor glede av å endelig kunne leike igjen.

De er store dyr når de reiser seg opp på bakbeina

De brumlet ikke

Så da koset de seg nok

Litt synd det var så mange trær i mellom, så det ble få fine bilder.

Halvbrødrene Trym og Anton er de yngste bjørnene vi har på 12 og 10 år. I hegnet ved siden av går moren til Anton, Nora på 18 år, og pappa Rugg på 27 år.

De holdt på en god stund.

Greit å unngå de klørne der.

Gode venner er de i alle fall

Brått var det hele over og de forsvant ned bak skrenten igjen.

Rovdyrsenteret kunne de gjort mye mer utav. Der var det ikke noe forskjell fra sist jeg var der.

Kun en krok var litt forseggjort.

Fjelltoppjakten til Dugurdsnatten

 

Brått ble det Fjelltoppjakt til Dugurdsnatten. Dit jeg og Inger Synøve egentlig skulle på tur sist søndag når det snødde og gikk over til regn utover dagen. Jeg sendte noen meldinger med Hilde på søndag og brått var det avtalt tur etter jobb dagen etter. 

Jeg har vært på Dugurdsnatten en gang tidligere når jeg dreiv med geocaching. Da gikk jeg opp fra Brekkebygda med utgangspunkt over Haverstingtunnelen. Det er 9 år siden sist besøk, så når Hilde rapporterte i overkant mye snø på skygge siden. Da falt valget ned på å kjøre til Ørgenvika stasjon og labbe høydemeterne derfra. 

Det er ikke akkurat noe pusle tur egentlig om vi valgte solsiden heller. Det er vel det de kaller javn stigning i vel tre kilometer. Det blir en frem og tilbake tur, for det er så bratt at alternativene finnes praktisk talt ikke i virkeligheten. 

En får liksom ikke fram hvor bratt det egentlig er fra der vi satte fra oss bilen. I turbeskrivelsen som ligger på ut.no sto det stor parkering før bommen, men der lå det masse ved når vi var der. Så vi valgte å kjøre gjennom bommen og der var det stor parkering. Så var det bare å ta beina fatt og forsere høydemeter.

Ja, vi skal helt på toppen der og ennå litt innover. Vi startet vel egentlig turen med å kle av oss jakker og genser. Med god fart så blir man svett, selv med lite klær. Veien var fin etter bommen også, så vi kunne i praksis kjørt nesten helt opp, men så bratt vei og ingen mulighet for å få snudd og veldig skarpe svinger, så egner det seg ikke for bil oppover der egentlig.

Blåveisen sto på geledd langs veien oppover. Mørke og flotte står de å strekker seg mot ettermiddagsola.

Hilde og Varga tok ledelsen oppover.

Når du tror du er på toppen er du i realiteten kanskje halvveis. Det var der vi så antydninger til snø første gangen.

Hundene satte stor pris på snøen som brått dukket opp. De ble varme av godt tempo oppover bakkene de også. Det var bra med vann i bekker som både krysset veien og som rant ved siden av. Når det er varmt så er det viktig at de får tilgang på drikke jevnlig.

Det må være mye elg rundt om for tiden, for der jeg har vært på tur i det siste så har det vært oss og elgen. Mer eller mindre av både elgmøkk og elgspor.

Like før veien stoppet gikk stien opp til venstre og vi skulle få en god dose høydemeter til.

Jeg hadde egentlig tenkt at Hailey skulle være hjemme, men når jeg hadde glemt noe inne når jeg skulle dra så sto hun rett innenfor døra og var veldig klar til å være med. Hun hoppet inn i bilen frivillig, og det er slett ikke hver gang. Som regel setter hun kursen mot hundegården eller inngangsdøra når hun skjønner at vi skal kjøre før vi skal på tur. 

Jeg regnet med at det kom til å gå greit om hun var med til tross for at det er bratt. Vi går på fast dekke, det er myr og løssnø hun har problemer med. 

Du veit utsikten er bra når til og med hundene snur seg for å nyte synet av Krøderen.

Det er ikke mye snø på Norefjell lenger, veldig mange store svarte flekker selv høyt til fjells.

Snur vi oss så vi ser oppover Hallingdal så ser vi Krøderen helt til Gulsvik og Hallingdalen oppover. Knapt et snøfnugg og skimte.

Men vi var ikke på toppen. Det var bare å fortsette å gå oppover på flaberg og lyng.

Dugurdsnatten ligger på en fjellrygg som heter Haverstingen. Haverstingen er vel kanskje mest kjent for Haverstingen tunnel på Bergensbanen som går rett gjennom åsryggen mellom Brekkebygda og Ørgenvika. Tunnelen er 2300 meter lang og ble drevet gjennom med håndkraft i forbindelse med byggingen av Bergensbanen. Arbeidet tok mer enn 6 år og gjennomslaget skjedde 18. november 1909.

Snur man ryggen til Krødsherad så ser man ut over Ringerike og man ser virkelig ut over et enormt område. Brekkebygda, Ådalen, Vikerfjell og jo finere vær jo lengre ser man til alle kanter.

På toppen ble det ubønnhørlig dokumentert, både med bilder og med innsjekking i fjelltoppjakten appen. Jeg og Patran har nå samlet oss 35 fjelltopper og mangler 91 stykker for å nå årsmålet vårt med 100 nye innsjekkinger i 2025.

Hilde disket opp med middag og dette er absolutt en variant til å smøre med seg ei brødskive eller to på tur. Wraps fra Kiwi.

Mens vi spiste så var Varga så trøtt at hun tok seg en liten dubb. Klart hun holdt seg til Hilde som hun hadde gått sammen med hele veien oppover.

Men som alt annet som man nyter, så har det en ende. Sola nærmet seg horisonten og når den går ned så blir det iskaldt når man har gått seg dryppende svett på vei oppover.

Kan kanskje minne litt om Vestlandet med høye fjell og dype daler med en fjord i bunnen. Hailey fikk gå løs et godt stykke på hjemveien. Hun var sliten og fortjente å kunne avpasse både fart og terreng etter kroppen sin.

Det er brattere enn det ser ut, så hun kom ikke til å løpe etter en levende sjel.

Jeg tok det roligere enn Hilde og Varga på vei nedover, for å gi Hailey den tiden hun trengte og for å holde meg på beina på snøføret.

Ja også ble det noen fotostopp også.

De flate partiene på turen kunne du telle på ei hånd.

Der vi hadde parkert bilen så strakte hvitveisen seg mot de siste solstrålene. Takk for turen Hilde, snart er det nye turmål i sikte.