Benterudnatten i Hallingdal

 

Hallinger er ikke gjemt bak ei låvedør når det gjelder å ta seg fram i terrenget. Siden søndagens første tur var raskt unnagjort så kjørte vi ut til Liodden for å sjekke inn en ny fjell topp i fjelltoppjakten. Litt vurdering av terrenget og retning så måtte vi enten over, under eller gjennom gjerdet. 

Litt smådemontering av ei provisorisk grind i gjerdet, så smatt vi gjennom alle seks. Krysset fingrene for at vi ikke møtte en svær bøling på andre siden av gjerdet, men alt vi så var gamle tørre kuruker. Den siste toppen vi hadde planer om derimot var det en hel bøling av svære charolais. Så den får vi ta en dag til sommeren når de er på utmarksbeite.

Beitet var bratt og når vi kom til skaukanten så var det jammen meg bratt der også.

Vi kikket iherdig etter sti, men fant bare noen dyretråkk som kom og gikk på kryss og tvers.

Vinden begynte å få litt tak utover dagen, sola var bak åsen og høydemeterne sto i kø. Inger Synøve er en stabil kartleser, så jeg fikk beskjed om "å gå mot lyset"

Når man klatrer høydemeter, så skal det veldig mye til å ikke finne noe utsikt på ett eller annet sted langs ruta.

Men vi var ikke på langt nær på toppen. 

Jeg gikk stort sett først for Findus har full styring på hvor Bella var. Er Bella bak han så er han slett ikke så interessert i å gå fremover. Jeg klatret etter Bella og Varga først så kom hallingene etter. Ja det er så bratt som det ser ut. Vi måtte ned på alle fire til tider.

Det ble riktig flott i terrenget etterhvert. Jo høyere opp vi kom, jo større ble snøflekkene.

Utsikt andre veien og ned mot riksveien.

Vi fant ut at det var enklest å komme seg til målet med å følge stolpene som sto på ei rekke oppover mot toppen. Tråden var tatt ned, men stolpene sto der ennå. 

Det var mer enn en gang jeg trodde vi var på toppen, men nei da. Her var det javnt bratt hele veien.

Men så flatet det jammen ut.

Godt det blir dokumentert at jeg er litt konsentrert til tider også, ikke bare vaser etter.

Så var det klart for innsjekking på Benterudnatten og gjengen er samlet i forholdsvis kontrollerte former. 

Vi er like glad i noen høydemeter og litt utsikt begge to, så vi nyter turlivet når vi har sjansen.

Hallingdalselva og hallingdalen oppover mot Nesbyen.

Siste rest av utsikt som må beskues før vi stuper ned i småskauen igjen. 

Vi fant ikke noe lunt sted å spise nista vår i sola før vi kom helt ned på beitet igjen. Dagen var bare ung ettermiddag så vi bestemte oss for å prøve oss på en fjelltopp til, men som nevnt så ble det skrinlagt når vi kom fram. 

Findus synes Inger Synøve var skikkelig kip som ikke lot han ta lunsjen sin sammen med Bella.

Inger Synøve har klart å holde ukas bilde igang fremdeles, så vi ble lurt med opp på Utsikten for å ta ukas søndagsbilde.

Bella var ikke særlig imponert over framkommeligheten.

Tølle poserer villig for å få til ukesbildet.

Tusen takk for en flott tursøndag! Vi har koset oss skikkelig på tur alle sammen.

Fjelltoppjakten på Klevarudnatten

For et par år siden var det stolpejakt som gjaldt, så Klevarudnatten var ikke noe nytt turmål for  min del. Igjen var vi på tur med Inger Synøve og gutta krutt. Det er nesten et helt år siden sist vi var på tur. Den gangen var det Roppe som var turmålet og var plan C for dagen. 

Gjensynsgladen var stor på parkeringa på Trytetjern, Om Varga kjente dem igjen eller ei vet jeg ikke. Det er 11 måneder siden vi var på tur, Vargas første tur med Tølle og Findus. Men Findus er i alle fall helt i hundre når han så Bella igjen. Han har vært forelsket i henne fra første møtet. Inger Synøve var raskere enn meg til å dokumentere tursøndagen vår. Takk for en humoristisk beskrivelse av turlivet vårt. Gleder meg til neste tur allerede.

Dagens to turmål hadde vi funnet på Fjelltoppjakten, så kilometerne ble ikke de fleste, men det ble desto mer av høydemetrene, 610 høydemeter totalt. Det er ikke mye om man har et strekke å fordele de på, det hadde ikke vi.

Det er javnt bratt oppover. Jeg sklei på vei ned igjen på stien. Jeg kastet meg rundt så jeg slatt på ende på rumpa på en stein i stien. Det var ekstremt med furukongler og noe løv i stien. Det var skikkelig glatt når de konglene trillet under beina på en. Jeg klarte meg med den ene gangen, men Inger Synøve var nedpå 3-4 ganger i løpet av dagen. Det er ikke vanlig.

Vi hadde ikke gått så veldig langt oppover lia, før vi kunne få et lite glimt av utsikt.

Litt lenger opp i lia så lå det litt snø i store flekker. Den var så hard at den ba, så det var bare å se etter om den hadde smeltet så det hadde dannet seg is. Vi klarte oss bra i tursko oppover der.

Sola varmet godt, det blås lite eller ingenting, selv om det var spådd et skikkelig vindvær den dagen. Vi droppet fjellturen på ski fordi det var spådd så mye vind. Håper det skal komme en meter snø på fjellet, så vi kan ta en skitur 17. mai i år. Et par år siden hadde vi en knallfin tur 17. mai oppover den gamle postveien til Garnås. Noen dager tidligere hadde vi vært på skitur på Fekjan.

Oppe på selve Klevarudnatten måtte man jo ta toppbildet. Vi prøvde å få til alle fire hundene, men det var litt tidlig på turen til å få dem til å posere ved siden av hverandre. 

Fine jentene mine det. 

Det er viktig med dokumentasjon når det er bok i ei kasse på toppen. Skravla gikk hele tiden, så det var som vi hadde vært på tur for en månedstid siden og ikke ett år.

Dette er en fram og tilbake tur, så på veien ned til bilen igjen gikk vi med fjeset i sola og utsikten var flott.

Det er mange flotte detaljer når man tar seg tid til å se seg litt rundt.

Jeg nyter slike dager, det er dette som gir en energi for ei ny arbeidsuke.

Findus og Tølle poserer velvillig på steinen.

Ett av naturens undre

Hallingdalselva glitrer i det fjerne. Tilbake på parkeringa ved Trytetjern satte vi oss på en krakk for å sjekke kartet på hvor vi skulle ta neste fjelltopp og hvor det var lurt å parkere der. Vi skulle nok ha spist ved Trytetjern, for der var det vindstille. På neste tur var det ikke så lunt nei, det kom noen skikkelige vindkuler til tider.

Vardefjell 1120moh

 Tredje ferieuka mi nærmet seg slutten og jeg hadde lyst på en fjelltur. 

Sommerferieuka nærmer seg slutten og jeg finner ut at jeg skal ta meg en liten fjelltur på en ny fjelltopp. Ukjent topp i kjent område, for å si det sånn. Både Gråfjell og Høgevarde har jeg vært på tur flere ganger, så da måtte jeg studere norgeskart.no litt. Det måtte jo være en topp å gå til uten å måtte kjøre så langt.

Jeg hadde sett på Vardefjell noen ganger tidligere, men har vært litt usikker på hvor fint det egentlig var. Studerte litt på kartet og da så jeg at det var merket opp stier over Vardefjellet. Jeg svingte opp til høyre veien før Gulsviksetran, der jeg pleier å parkere når jeg skal til Høgevarde og Gråfjell. Der var det oppkjøring til Vardefjell hyttefelt og parkering for utfart.

Det var så vidt antydning på høsten i fjellet. Særlig bjørka hadde begynt å få gule blader.

Stien snodde seg opp gjennom småskauen fra parkeringa.

Stien var overraskende "flat" da den snirkla seg både hit og dit, så det var ingen bratte bakker. Det var en merket sti, men endel andre som gikk på kryss og tvers. Jeg fulgte med på norgeskart.no i stikryssene for å velge stien med mest utsikt.

Jeg valgte å gå veien gjennom hyttefeltet på vei tilbake til bilen på parkeringa da jeg hadde fått vridd kneet mitt i løpet av runden. Greit å ikke få vridd det mer om jeg hadde valgt en parallell sti tilbake til bilen.

Jeg hadde ikke gått lange biten før det åpnet seg og jeg kunne se snaufjellet.

Godt og varmt i fjellet så jeg gikk i singlet, men på toppene blås det endel. Stien snirklet seg fram mellom knauser, så det var ikke mye vind å kjenne egentlig.

Det var utallige muligheter for hundene til å få seg drikke.

I varierende terreng så er stien mange steder som på bildet. Det ser ut som en er ved verdens ende og når en runder toppen så kan det i prinsippet være "hva som helst"

Denne gangen viser det seg å være dette som befant seg på andre siden av bakketoppen.

Vardefjell er som alle andre fjell, det har mange småvarder langs stien. I bakgrunnen kan du se Hestgjuvnatten, som jeg ikke har vært på og som heller ikke frister meg å klatre opp på.

Jeg var redd mye av utsikten ville være utsikt ned på hyttefeltet, men det var det ikke. Stien gikk innover og fortsatte på kanten innover. Så utsikten var ned i Hallingdal, ned på Krøderen og dalstrøka innafor. Og de dalstrøka er Sørbølfjellet.

Det var mange småtopper innover og jeg valgte alltid stien til høyre, for å få mest mulig utsikt. Selv om hovedstien var rødmerket med røde T på steinene innover. 

Når man er på tur så må man titte litt rundt seg, og her var det mye pent. Det er ikke alle steder man er på tur som overrasker så mye. Når tanken egentlig bare var å gå der for å slippe å vurdere dette alternativet lenger. Nå kan det til og med tenkes at jeg skal gå der igjen.

Bella nyter også utsikten. Det er mye pent i Hallingdal

Det var endel blåbær langs stien noen steder.

Jeg fikk til og med spist noen multer iløpet av turen

Varga spottet sauer på lang hold

Det var litt rart å gå forholdsvis flat sti, men av likevel så klatret jeg opp på 1120 meter over havet før stien snudde nedover igjen.

Nydelig om man ser seg tilbake også

Jeg liker sånne fjell som man ikke behøver å følge stier, men kan gå der man vil.

Jo lenger opp man kom jo mer utsikt fikk vi oppover Hallingdal også

Det var bare å følge kanten framover

Det har nok vært ei frostnatt eller to her

I enden av dette vannet satte vi oss for å ta ei pause, en energibar og vann. Kun en annen turgåer var det på fjellet, selv om det var endel hytter som hadde besøk. Turgåing var ikke gesjeften, ja om de ikke dro til Fyrisjøen for å gå tur der da.

Til tross for mange turer, er Varga rimelig kvemete på tur. Hun klarer liksom ikke å holde plassen sin, men må både hit og dit.

Bella blir litt lei av sånt, så da danner hun baktropp isteden.

Ikke den verste utsikten dette når man skal slappe av litt på tur.

Slike dager i fjellet må nytes

Turfølget er heller ikke av det verste slaget, så jeg nyter ferien. Bare det ikke regner er det helt greit på en måte.

Røsslyngen er fin i fjellet nå

Så dukket sauen opp som Varga hadde merket for lenge siden

Denne her var slett ingen sinke og kom etter oss i rask gange. Ikke var det lam i nærheten heller, så det var bare å skygge banen.

Vi hørte noen bjeller iløpet av turen, men disse var vel de eneste vi så forholdvis nære.

Varga er mye mer interessert i alt rundt enn det de andre hundene mine er. Hun spotter alt som leer seg på forholdsvis langt hold, om der er folk eller dyr.

Varga bare må se andre veien enn de andre hun

Ja bortsett fra når hun tror at jeg går i fra henne og hun må være igjen på egenhånd. Da følger hun med, men hun sitter i ro når hun har fått beskjed om det.

Dagens turmål, toppen av Vardefjell var nådd.

Bella, Varga og Hailey ventet mens jeg sjekket kartet for å finne riktig sti tilbake til bilen uten at vi skulle gå den samme som vi kom. Som nevnt tidligere så ble det sti ned til hyttefeltet som ble beste løsning.

Jeg koser meg skikkelig på tur med disse her, trenger ikke flere egentlig. Hyggelig med selskap innimellom for å skravle litt, men jeg er ikke avhengig av andre for å ta meg en tur. Hverken på fjellet eller om jeg skulle finne på noe annet.

Etter noen timer på tur skimtet vi både veien og hyttene.

På veien hjem kjørte jeg gamleveien ved Gulsvik, for å sjekke ut en annen vei opp til Sørbølfjellet. Det viste seg at jeg hadde vært opp denne veien første gangen jeg var på Sørbølfjellet, for 8 år siden. Må vel prøve å få til en tur opp her i høst kanskje ...

Resten av ettermiddagen ble tilbragt på verandaen i solnedgang, med ei bok.