Båtutsetting på Buvasskoia

 Pink er mer enn ivrig når det gjelder å være med der det skjer, så når Kenneth trengte hjelp til å sette ut den nye kanoen og ta ut robåten fra båthuset på Buvasskoia så blei både jeg og Pink med på det.

Jeg tok med hengeren oppover så det skulle være litt enkler å frakte kanoen oppover til Buvatnet.

Litt ufjampelig å bære mellom trørne forbi bommen på veien, for den var forholdsvis brei. Da er den ganske stødig på vannet.

For å slippe å bære lenger enn nødvendig så lempet vi alt i kanoen og padlet i vei utover vannet i riktig retning.

Etter min smak var den litt for flat i tuppen, så når bølgene brøt med kanoen sprutet det vann inn i kanoen. Det var ikke akkurat badevann jeg fikk på beina utover der.

Tror Pink angret bitte litt på at hun var så ivrig på å bli med på tur, hun så ikke helt fornøyd ut.

Vi la til kai, ja om du kan kalle to tømmerstokker til å dra opp båten på, for kai ved Buvasskoia. Riktig idylligsk i solnedgangen som raskt nærmet seg.

Bølgene skvulpet ganske mye etterhvert, så det var greit å ha parkert kanoen på land.

Litt rart at de som var på hytta satt inne og tittet ut, isteden for å hygge seg i vannkanten. Det var ikke akkurat kald vind.

Så angret Pink igjen, for hun måtte jo være med i robåten, da den skulle ros fra båthuset på stranda til kaia foran Buvasskoia.

70 meter langs land, så var vi framme.

Kenneth syntes han fortjente litt oppmerksomhet for innsatsen, så han glapp åra ut av årekeipa og landet på ryggen i båten. Stygt nære Pink, som ble dødelig fornærmet en stund der. Vi fikk blasket oss nære åra som falt i vannet, før vi kunne ro inn til land og motta applausen fra det åpne vinduet i Buvasskoia.

Båt og kano ble låst fast i bolten i fjellet. Årene satt i skjulet sammen med en håndfull redningsvester i assorterte størrelser.

I solnedgangen over Bukollen så gikk vi stien tilbake til bilen for å dra hjem.

Huldra i blomsterenga

Når jeg blir pensjonist skal jeg ta på meg fotooppdrag for å spe på pensjonen. Jeg synes det er gøy og ikke minst inspirerende å ta bilder. Særlig når jeg får til noen som blir knallfine. Det er veldig mange som kan ta helt greie og ordinære bilder, men et fåtall kan ta de unike gullkornene.

 

Jeg kjørte Kenneth til Hønefoss en ettermiddag for han skulle hente bil, da ble Pink med for bare hun får være med hun, så er hun fornøyd.

Vi satt nå der å skravla vi og jeg slapp han av. På vei hjem så dukket plutselig Pink opp i speilen. Hun kunne jo lært seg til å gi fra seg et bitte lite boff når noen går ut av bilen og lukker døra. Jeg ringte Kenneth og sa jeg tok henne med hjem, så fikk han plukke henne opp når han skulle hjemover igjen.

Jeg hadde fotoapparatet i bilen, så da ble det en runde på jordet for noen bilder innen Kenneth kom hit.

Pink har vært i nærheten av meg så lenge, at hun skjønner fotograferingsprinsippet, for å si det sånn.

Å få til skarpe bilder av svart hund i aktivitet, i lav kveldssol er ikke så enkelt. Men jeg synes ikke disse bildene ble så aller verst.

Bilder med liv er mye finere å se på enn oppstilte bilder. Men det krever mer av fotografen.

Sitt og bli, også er det den pangstarten når jeg roper på henne.

Da er det bare å sitte klar med kamera og knipse ivei.

Sikkert mye å snuse på når graset var slått. Regner med at det var både mus og annet som hadde pilet rundt der iløpet av dagen.

Siden det er sankthans, så må man jo plukke blomster som man skal putte under puta når man skal sove. 7 forskjellige slag må man visstnok ha.

Pink protesterer ikke på litt poseringer, selv om jeg ser på hele henne at dette er det liten vits med. Hun kunne tenke seg å løpe isteden.

Her er det blomster for enhver smak.

Nede på jordet traff vi på Oliver, han brydde seg ikke om Pink og hun snuset bare litt før hun gikk videre.

Det var ikke to steg med løping engang før han la seg for å se hvor vi skulle.

Pink ble plukket opp. Jeg og Hailey satte oss på verandaen for å nyte solnedgangen. Det har det ikke blitt mye av hittil i sommer.

Jeg gikk inn for å på do en tur, da fikk jeg se at Vatga og Oliver leika. Oliver hadde vel egentlig tenkt å sove i hundesenga, men det hadde ikke Varga noe som helst planer om.

Det skulle holdes fast og det skulle gnages bak ørene. Oliver kan være veldig tålmodig innimellom.

På ett punkt så blir det nok for han også, da tar han igjen.

Nok er nok tenkte nok Varga før hun gikk

Lurven virket mest oppgitt til freden hadde senket seg igjen...

Trilletur med Ludvig

 Jeg dro opp til Sofus, som ikke er noen Sofus lenger, rett etter jobb på fredag for å trille en tur med han før Sofie ble hentet i barnehagen, Han var ferdig matet og var klar for å sove egentlig. Men han er jo så nysgjerrig, så sove var vel det siste han tenkte på.

Jeg truet med å kidnappe han, da lurte Ingrid på om jeg skulle ha med bleier. Så de er nok ikke så veldig bekymret når jeg tar med meg en av ungene på tur.

Helgetrafikken var ganske intens tidlig på ettermiddagen, så nå skal nok alle på hyttene sine før skiføret forsvinner helt.

Vi satte kursen rundt Blystadrunden, den er litt enklere med Pink. Da kan hun vimse litt hit og dit mens jeg tusler med vogna.

Her hogg de ned alleen for noen år siden og plantet opp nye trær igjen. Det vil ta litt tid før den er stor og fin igjen.

Han gjespet og tittet. Ville ikke ha noe smukk, så da fikk han ligge å titte da.

Halvveis på runden fikk jeg lurt han til å ta smukken og da lukket han øynene noen minutter.

Det var ikke mer enn et par stykker som vi møtte på turen. Det var antagelig midt i middagstiden til folk.

Før grusveien var over så ble smukken spyttet ut og han begynte å titte rundt igjen.

Han må nok ligne mye på Ingrid som liten, for jeg ser ikke noe jeg drar kjensel på fra mine var små.

Han likte seg nok på trilletur, for det var ikke noe sutring i det heletatt, han lå bare å tittet og smådubbet litt. Men for det meste tittet han.

Lua fulgte ikke med rundt når han snudde på hodet, så det var godt det ikke blås og var kaldt denne dagen.

Når grusveien var slutt, så var det bare titting.

Jeg tok stien som kommer igjen ved skolen, der var det grus, så kanskje han hadde lyst til å sove litt til.

Men når vi hadde kommet ned i sentrum igjen så måtte han gi tapt for søvnen igjen.

Virre syntes jeg var skikkelig kip som ikke tok med han på tur i dag, men litt kos gikk greit som litt kompensasjon.

Når vi hadde kommet tilbake så sov han godt, så han ble parkert på verandaen når jeg gikk inn for å snakke litt med Sofie før jeg dro hjem igjen. Mine hunder trengte jo en liten luftetur de også.

Så er vi vel klare for en ny arbeidsuke da... fylt opp med planer allerede.