Tix på overnatting

 Når bonden og bondekona var litt i beit for hundepass når de skulle ha siste ferieuka si, så ble det til at Tix kom for å være her et par netter. Jeg har hatt han et par ganger tidligere også. Både som valp og når han var for liten til å være med på sauesankingen på Hardangervidda. Et lite besøk for sosialisering hadde han også. Viktig for valper å ha kontakt med flere forskjellige raser.

Deter alltid trivelig når Hailey finner ut at det er gøy å være med en runde på jordet.

Det tok et døgn omtrent før Tix hadde roet seg og kommet inn i rutinene. Når jeg var på jobb sto han i hundegården med jentene. Jeg hadde delt bingen, så han var aleine. Det kunne fort blitt mye aiering når jeg ikke var i nærheten, så da fikk de heller en skikkelig runde rundt på jordet når jeg kom igjen fra jobb.

Tix er en veldig trivelig fyr å ha på besøk. Han er litt mer "frimerke" enn jeg er vant til av hunder. Fotfølger meg og ligger ved beina mine, selv om verandadøra står oppe og de andre hundene går ut og inn. Sitter jeg på verandaen så ligger han der.

Tror ikke de sover så mye i hundegården når jeg er på jobb, for om kvelden er de rimelig slakt alle sammen, ligger på rad og rekke, snorker som bare det. 

Det tok ikke så lange tiden før han skjønte at kattene ikke lot seg jage, så da ble han bare litt stram i nakken før han lot de være i fred. 

Virker som Varga setter pris på besøk også. De andre mine er ikke så interessert i å løpe og herje rundt, men Tix strekker ut og legger i vei.

Siden jeg har beitesjekk og foring av kopplammene før jeg kommer meg hjem fra jobb, så fortjener hundene en skikkelig beinstrekk. Vi går ned på jordet, for der kan de løpe det de orker uten bånd. Når det er solskinn var vi en tur helt nede i elva. Det satte de stor pris på alle sammen.

Så fristende å bade, men så var det det å komme seg uti da.

Bare venter på rett øyeblikk

Noen dreven svømmer skal han vel ikke skryte på seg at han er, men han svømmer etter beste evne i det minste. Han søkker ikke.

Varga var alt for treg til å komme seg uti vannet, så det ble full uttelling for Tix

Jeg ble omtrent like våt som hundene, enda jeg ikke badet. Men jeg kunne likegodt hoppet uti jeg også.

Bading var tydeligvis veldig gøy, for han var flere runder i elva når han endelig kom seg uti første gangen. Så for nøyd med seg selv når han kom opp på land og fikk ristet seg så spruten sto til alle kanter.

Han lærer nok å holde labbene under vann etter hvert som har får litt trening.

Bare opp på land og hvile bittelitt.

Et øyeblikk lurte jeg på om han hadde tenkt å svømme over hele elva...

Det lurte nok Varga på også, for hun la i vei etter han.

Ikke helt fritt annet enn hun spruter litt når hun skal snu hun også.

Jo ivrigere hun ble desto mer sprutet det.

I år har jeg helt glemt å dra for å ta bilder av vannliljer, det er vel ikke alt for seint ennå håper jeg.

* * 

Blir nok godt å slappe av når han kommer hjem etter en ukes tid. Kan flytte hit han når han blir pensjonert sauesanker.

Tix er sånn hyperstresset border collie som ikke har evnen til å ta det rolig skjønner du. En sånn som bare maser hele tiden.

Etter kveldslufting ved ti-tiden tar jeg og Tix å legger oss for å lese krim på senga. Nei da han er ikke bortskjemt hos meg, han har strenge regler og ikke noe slingring sånn ellers...

Båtutsetting på Buvasskoia

 Pink er mer enn ivrig når det gjelder å være med der det skjer, så når Kenneth trengte hjelp til å sette ut den nye kanoen og ta ut robåten fra båthuset på Buvasskoia så blei både jeg og Pink med på det.

Jeg tok med hengeren oppover så det skulle være litt enkler å frakte kanoen oppover til Buvatnet.

Litt ufjampelig å bære mellom trørne forbi bommen på veien, for den var forholdsvis brei. Da er den ganske stødig på vannet.

For å slippe å bære lenger enn nødvendig så lempet vi alt i kanoen og padlet i vei utover vannet i riktig retning.

Etter min smak var den litt for flat i tuppen, så når bølgene brøt med kanoen sprutet det vann inn i kanoen. Det var ikke akkurat badevann jeg fikk på beina utover der.

Tror Pink angret bitte litt på at hun var så ivrig på å bli med på tur, hun så ikke helt fornøyd ut.

Vi la til kai, ja om du kan kalle to tømmerstokker til å dra opp båten på, for kai ved Buvasskoia. Riktig idylligsk i solnedgangen som raskt nærmet seg.

Bølgene skvulpet ganske mye etterhvert, så det var greit å ha parkert kanoen på land.

Litt rart at de som var på hytta satt inne og tittet ut, isteden for å hygge seg i vannkanten. Det var ikke akkurat kald vind.

Så angret Pink igjen, for hun måtte jo være med i robåten, da den skulle ros fra båthuset på stranda til kaia foran Buvasskoia.

70 meter langs land, så var vi framme.

Kenneth syntes han fortjente litt oppmerksomhet for innsatsen, så han glapp åra ut av årekeipa og landet på ryggen i båten. Stygt nære Pink, som ble dødelig fornærmet en stund der. Vi fikk blasket oss nære åra som falt i vannet, før vi kunne ro inn til land og motta applausen fra det åpne vinduet i Buvasskoia.

Båt og kano ble låst fast i bolten i fjellet. Årene satt i skjulet sammen med en håndfull redningsvester i assorterte størrelser.

I solnedgangen over Bukollen så gikk vi stien tilbake til bilen for å dra hjem.

Huldra i blomsterenga

Når jeg blir pensjonist skal jeg ta på meg fotooppdrag for å spe på pensjonen. Jeg synes det er gøy og ikke minst inspirerende å ta bilder. Særlig når jeg får til noen som blir knallfine. Det er veldig mange som kan ta helt greie og ordinære bilder, men et fåtall kan ta de unike gullkornene.

 

Jeg kjørte Kenneth til Hønefoss en ettermiddag for han skulle hente bil, da ble Pink med for bare hun får være med hun, så er hun fornøyd.

Vi satt nå der å skravla vi og jeg slapp han av. På vei hjem så dukket plutselig Pink opp i speilen. Hun kunne jo lært seg til å gi fra seg et bitte lite boff når noen går ut av bilen og lukker døra. Jeg ringte Kenneth og sa jeg tok henne med hjem, så fikk han plukke henne opp når han skulle hjemover igjen.

Jeg hadde fotoapparatet i bilen, så da ble det en runde på jordet for noen bilder innen Kenneth kom hit.

Pink har vært i nærheten av meg så lenge, at hun skjønner fotograferingsprinsippet, for å si det sånn.

Å få til skarpe bilder av svart hund i aktivitet, i lav kveldssol er ikke så enkelt. Men jeg synes ikke disse bildene ble så aller verst.

Bilder med liv er mye finere å se på enn oppstilte bilder. Men det krever mer av fotografen.

Sitt og bli, også er det den pangstarten når jeg roper på henne.

Da er det bare å sitte klar med kamera og knipse ivei.

Sikkert mye å snuse på når graset var slått. Regner med at det var både mus og annet som hadde pilet rundt der iløpet av dagen.

Siden det er sankthans, så må man jo plukke blomster som man skal putte under puta når man skal sove. 7 forskjellige slag må man visstnok ha.

Pink protesterer ikke på litt poseringer, selv om jeg ser på hele henne at dette er det liten vits med. Hun kunne tenke seg å løpe isteden.

Her er det blomster for enhver smak.

Nede på jordet traff vi på Oliver, han brydde seg ikke om Pink og hun snuset bare litt før hun gikk videre.

Det var ikke to steg med løping engang før han la seg for å se hvor vi skulle.

Pink ble plukket opp. Jeg og Hailey satte oss på verandaen for å nyte solnedgangen. Det har det ikke blitt mye av hittil i sommer.

Jeg gikk inn for å på do en tur, da fikk jeg se at Vatga og Oliver leika. Oliver hadde vel egentlig tenkt å sove i hundesenga, men det hadde ikke Varga noe som helst planer om.

Det skulle holdes fast og det skulle gnages bak ørene. Oliver kan være veldig tålmodig innimellom.

På ett punkt så blir det nok for han også, da tar han igjen.

Nok er nok tenkte nok Varga før hun gikk

Lurven virket mest oppgitt til freden hadde senket seg igjen...