Värd av blommor på Bukollen

 

Huldra på skautur... nei da, jeg hadde avtalt med Inger Synøve at vi skulle ta en tur på Bukollen etter at jeg var ferdig på jobb på mandag. Jeg var en kjapp tur hjemom for å skifte og hente hunder før jeg kjørte av gårde til avtalt møtepunkt.

Inger Synøve var litt tidlig ute, så hun hadde begynt å tusle i forveien. Så når jeg hadde parkert så var det bare hard og brutal start med puls på 150 ganske raskt. Oppoverbakker uten oppvarming er en hard start.

Blåklokkene sto tett et stykke på starten av stien.

Det har blitt fint rundt hytta etter at de har hogget endel der.

Jeg tok igjen Inger Synøve ganske raskt og tok en stopp når vi hadde kommet opp til bekken. Hundene satte stor pris på avkjølingen, før de var klare for nye høydemeter. Totalt på turen hadde jeg 749 høydemeter både oppover og nedover så jeg på klokka.

Bella holdt godt tempo til tross for varmen. 

Tror det blir mye bær til høsten, tyttebæra bugnet den også. Ivrige humler så vi også.

Det var nok av muligheter for dem til å drikke og avkjøle seg.

Sola steika godt oppover bakkene fra parkeringa mot Bukollen. Selv om det var varmt så hadde jeg tatt med Bella. Hun må jo trene seg til vi skal på en ukes ferietur med turer i fjellet. Fordelen er at det stort sett er litt vind og litt kjøligere når man passerer 1000 meter over havet.

Blålyngen sto tett i tett med blomster den også.

Like tett som multeblomstene.

Motivasjonsskiltet som henger i ei buske når man nærmer seg toppen trengs litt rehablitering. Nevnte det for Lina som vi møtte på veien ned igjen, at hun kunne ta med seg en tusj neste gang hun løp til tops.

Skarp grønnfarge i terrenget og enormt mye rosa lyng som blomstret i flere varianter.

Det var veldig varmt oppover lia der, så svetten rant både på ryggen og i panna.

Når vi snudde oss var utsikten aldeles upåklagelig.

Det er sjelden jeg har gått opp på Bukollen som det har vært så flott som det var denne dagen, både værmessig og naturmessig med mengder av blomster.

Utsikten nytes virkelig til det fulle.

Det er veldig lite vann i Fjellelvi, så den syntes knapt fra avstand.

Det blir mange drikkepauser på en slik dag

Det er ikke bare jeg som nyter livet.

På toppen av Bukollen kan varden så vidt skimtes.

Rundt det lille tjernet på toppen var det mye multeblomster.

Avkjøling må til.

Multeblomster og blålyng i skjønn forening.

Er du vant til å ferdes i fjellet, så har du nok sett Greplyngen tidligere også. Den legger seg som et teppe over store områder.

En titt ned i Vassfaret

Hvor enn du snur deg så er det et lyserosa skjær.

Slik flott blomstring må dokumenteres, og da passer det med to små statister. Tølle og Findus sier ikke neitakk til å posere litt de. 

Det obligatoriske bildet ved varden ble tatt. Findus, Tølle, Varga og Bella.

En pust i bakken før vi gikk nedover igjen.

Slike vindstille kvelder på fjellet uten knott og mygg må bare nytes.

Vi spiste med utsikt ut over Sandvannet,

Det er ikke bare bare å være lundehund i Hallingdal, da må man jobbe for å få lov til å sitte på hjem igjen, Tølle poserer villig i vei.

* *

Siden klokka nærmet seg sju om kvelden så fant vi ut at vi skulle følge samme stien tilbake til krysset for å ta en snartur innom Trollfossen, Ja eller Hellun som fossen egentlig heter før DNT skulle ha et fansy navn for å trekke vandrere fra sentrale strøk.

Tølle gjøt alt for en godbit,

Det var tuesildre på Bukollen også, akkurat som ved Bygdin,

Matpausa var over og vi satte kursen nedover stien igjen.

Selve konseptet refererer til eventyrløperen Mikkel Andreas Trøstheim som besteg alle de 11 toppene i Flå på under 24 timer for å samle inn penger til Aktiv mot kreft. Han brukte boka «11 eventyrlige topper i Flå» som utgangspunkt, og syklet og løp over 200 km og 7000 høydemeter. Her kan du høre hvordan det gikk. Den 20. juni 2026 startet stolpejakten i Mikkelløypa. 11 på topp i Flå.  Flentpiken, Tollefsrudfjellet, Gråfjell, Høgevarde, Hestjuvnatten, Bukollen, Skardsvarden, Kristnatten, Veslefjell, Likkistefjell og Blåfjell. Jeg har som mål og ta meg en tur på alle disse toppene iløpet av 2026. 

Nydelig sang slenger jeg på til slutt...

* *

Fjellturabstinenser

 Jeg skulle absolutt vært hjemme og vasket litt gulver og tørket litt støv, men når det er meldt sol og snøen har forsvunnet sånn nogenlunde... Så sender jeg Inger Synøve ei melding på lørdagskvelden om hun har lyst på fjelltur på mandag? Hun svarer at hun må være hjemme og vaske for hun får besøk på tirsdag... Ja du skjønner at det står to skitne hus og vi endte på fjelltur,

Vi møttes på Gulsvik for å dra opp på Sørbølfjellet, men på veien oppover bakkene så så vi både regn drøpp på ruta og tåka som hang utover fjellet som kremen på ei bløtkake. Det virket som det lå igjen endel snø på toppen innover, så da stoppet vi nede i lia og parkerte ved Svarttjern omtrent. De har jo laget ny vei der, så den måtte jo sjekkes ut.

Kristnatten har jeg vært på en gang tidligere sammen med Hilde. Da holdt vi på med stolpejakt, og manglet den på toppen her for å få fullført kartet over Turufjell. Nå er det en fjelltopp som skal sjekkes inn på i Fjelltoppjakten.

Det er bare så vidt det er antydninger til grønt i enden av knoppene på bjørka, så vi forventet at vi måtte vabbe i litt snø før vi var på toppen på 1076 moh eller noe sånt.

Tåka lå tungt rundt oss, men skyene virket lettere. Så det var håp om oppholdsvær på denne runden vi gikk. Ja for man må jo gå rundt når man er på tur.

Vi var enige om at Sørbølfjellet ikke hadde vært noe lurt valg denne gangen.

Jeg synes ikke slike master har noe i fjellet å gjøre, selv om disse har vært der i "evigheter"

Endelig kom vi oss opp til den første store snøflekken som vi måtte over for å komme oss til tops.

Det var utrolig godt å kjenne fjellufta igjen, være på tur i 7 kilometer og kjenne at knærne tåler både lengden på turen i variert terreng og turer flere dager etterhverandre. 

Skravla gikk javnt som den alltid gjør. Jeg hadde med meg kun telefonen for å ta bilder. Jeg orker ikke irritere meg over elendige bilder med et elendig kamera. Så på morgenen hadde jeg bestilt meg ny linse til det ordentlige kamera mitt. I mai har jeg brukt uhorvelig mye penger, både til bil, egenandel på ruteskift etter steinsprukskade på den nye bilen, linse til speilreflekskamera, depositum for hytteleier et par ganger til sommeren. Så nå må det vel være bra for en stund skulle en tru.

Det lå endel iskanter i sølepyttene, så en måtte passe seg litt så en ikke plumpet med beina,

Hele fjellet er så en ikke trenger å følge noe sti. Det er godt å kunne gå som man vil uten å tråkke i vier og lyng til oppunder knærne.

Vi kjente et par regndrøpp, men håpet de dro like raskt som de kom.

Alle vannene var isfrie, så det var nok en stund siden det hadde ligget mye snø her.

Trivelig å være på tur med noen som er like glad i å ta bilder som meg. Da føler en liksom ikke at man subber til sist, selv om man holder et bra tempo totalt sett.

Inger Synøve knipset forholdsvis mange bilder hun også, så det var ikke bar bare å være forberedt underveis.

Bilder, ja det var det en av tingene som det ble mye av på mandag.

Det blir litt spesielt lys når det er lavt skydekke og sola skinner på andre steder enn der vi er.

Det merkes at det er fire hunder som er vant til å bli tatt bilder av. 

Tølle, Findus, Varga og Bella veit de må sitte til vi blir fornøyd. Varga er ennå litt lett i rumpa, men har kommet seg betraktelig.

På Findus ser en godt de ekstra tærne som Lundehundene er kjent for. Den norske lundehunden er en helt unik urhund med ekstreme anatomiske tilpasninger som opprinnelig ble avlet frem for å hente lundefugl i trange fjellsprekker. 

Den er mest kjent for sine seks tær på hver labb, evnen til å legge hodet helt bakover i ryggen, og ører som kan lukkes.

Inger Synøve leita mye på turen. Hun leitet etter både papir og bilnøkler og begge leitet vi etter både retning og stien.

Det var ikke all snøen vi støtte på som vi gikk rett over. Her er det greit å holde litt avstand så man ikke plumper. Ikke så enkelt å se hvor isen slutter og snøen starter.

Glimtene av blå himmel kom liksom aldri helt til oss.

Det er en begredelig varde på toppen av Kristnatten, men vi fikk sjekket inn og så oss om etter et sted vi kunne sette oss for å spise nista vår.