Fjellturabstinenser

 Jeg skulle absolutt vært hjemme og vasket litt gulver og tørket litt støv, men når det er meldt sol og snøen har forsvunnet sånn nogenlunde... Så sender jeg Inger Synøve ei melding på lørdagskvelden om hun har lyst på fjelltur på mandag? Hun svarer at hun må være hjemme og vaske for hun får besøk på tirsdag... Ja du skjønner at det står to skitne hus og vi endte på fjelltur,

Vi møttes på Gulsvik for å dra opp på Sørbølfjellet, men på veien oppover bakkene så så vi både regn drøpp på ruta og tåka som hang utover fjellet som kremen på ei bløtkake. Det virket som det lå igjen endel snø på toppen innover, så da stoppet vi nede i lia og parkerte ved Svarttjern omtrent. De har jo laget ny vei der, så den måtte jo sjekkes ut.

Kristnatten har jeg vært på en gang tidligere sammen med Hilde. Da holdt vi på med stolpejakt, og manglet den på toppen her for å få fullført kartet over Turufjell. Nå er det en fjelltopp som skal sjekkes inn på i Fjelltoppjakten.

Det er bare så vidt det er antydninger til grønt i enden av knoppene på bjørka, så vi forventet at vi måtte vabbe i litt snø før vi var på toppen på 1076 moh eller noe sånt.

Tåka lå tungt rundt oss, men skyene virket lettere. Så det var håp om oppholdsvær på denne runden vi gikk. Ja for man må jo gå rundt når man er på tur.

Vi var enige om at Sørbølfjellet ikke hadde vært noe lurt valg denne gangen.

Jeg synes ikke slike master har noe i fjellet å gjøre, selv om disse har vært der i "evigheter"

Endelig kom vi oss opp til den første store snøflekken som vi måtte over for å komme oss til tops.

Det var utrolig godt å kjenne fjellufta igjen, være på tur i 7 kilometer og kjenne at knærne tåler både lengden på turen i variert terreng og turer flere dager etterhverandre. 

Skravla gikk javnt som den alltid gjør. Jeg hadde med meg kun telefonen for å ta bilder. Jeg orker ikke irritere meg over elendige bilder med et elendig kamera. Så på morgenen hadde jeg bestilt meg ny linse til det ordentlige kamera mitt. I mai har jeg brukt uhorvelig mye penger, både til bil, egenandel på ruteskift etter steinsprukskade på den nye bilen, linse til speilreflekskamera, depositum for hytteleier et par ganger til sommeren. Så nå må det vel være bra for en stund skulle en tru.

Det lå endel iskanter i sølepyttene, så en måtte passe seg litt så en ikke plumpet med beina,

Hele fjellet er så en ikke trenger å følge noe sti. Det er godt å kunne gå som man vil uten å tråkke i vier og lyng til oppunder knærne.

Vi kjente et par regndrøpp, men håpet de dro like raskt som de kom.

Alle vannene var isfrie, så det var nok en stund siden det hadde ligget mye snø her.

Trivelig å være på tur med noen som er like glad i å ta bilder som meg. Da føler en liksom ikke at man subber til sist, selv om man holder et bra tempo totalt sett.

Inger Synøve knipset forholdsvis mange bilder hun også, så det var ikke bar bare å være forberedt underveis.

Bilder, ja det var det en av tingene som det ble mye av på mandag.

Det blir litt spesielt lys når det er lavt skydekke og sola skinner på andre steder enn der vi er.

Det merkes at det er fire hunder som er vant til å bli tatt bilder av. 

Tølle, Findus, Varga og Bella veit de må sitte til vi blir fornøyd. Varga er ennå litt lett i rumpa, men har kommet seg betraktelig.

På Findus ser en godt de ekstra tærne som Lundehundene er kjent for. Den norske lundehunden er en helt unik urhund med ekstreme anatomiske tilpasninger som opprinnelig ble avlet frem for å hente lundefugl i trange fjellsprekker. 

Den er mest kjent for sine seks tær på hver labb, evnen til å legge hodet helt bakover i ryggen, og ører som kan lukkes.

Inger Synøve leita mye på turen. Hun leitet etter både papir og bilnøkler og begge leitet vi etter både retning og stien.

Det var ikke all snøen vi støtte på som vi gikk rett over. Her er det greit å holde litt avstand så man ikke plumper. Ikke så enkelt å se hvor isen slutter og snøen starter.

Glimtene av blå himmel kom liksom aldri helt til oss.

Det er en begredelig varde på toppen av Kristnatten, men vi fikk sjekket inn og så oss om etter et sted vi kunne sette oss for å spise nista vår.

Nasjonaldagen på Ørneflag

 

Jeg og Inger Synøve har hatt en tradisjon i flere år nå, vi drar på fjelltur 17. mai. I år var det ikke noen snøfrie fjell å dra på tur til. Så da ble det litt tankevirksomhet for å finne et egnet sted vi ikke hadde vært før. Det er sjelden vi finner et sted hun ikke har vært, men det hender vi går en ny vei til et kjent mål for turen.

På søndag var det ikke bare mye snø på planlagte steder, men et utrolig varierende vær i tillegg. Sol og overskyet til duskregn. Vi hadde avtalt å møtes på Flåstasjon klokka 12. På vei oppover kjørte jeg gjennom to ganske heftige regnskurer, så det var bare å krysse fingrene for at det regnet fra seg før vi skulle gå.

I tradisjons tro så måtte jeg investere i nytt flagg til årets tur. Det går litt hardt utover flagg når det stikker ut av sekken når man er på tur der det ikke er helt framkommelig. I år holdt flagget seg helt hele dagen, kanskje grunnen er at det ikke ble noe bushing på runden vår.

Det har ikke vært den store turaktiviteten på noen av oss i vinter og vår, så det er nesten flaut å pese seg oppover bakker som vi kanskje bare hadde pustet litt tungt oppover før jul. Det må liksom til noen klatreturer innimellom, ellers blir jo ikke formen bedre.

Ett blikk på motsatt side av dalen, så ser vi ganske raskt at fjellturer er noen uker lenger fram. Snøen ligger langt nedover fjellsiden fremdeles. Til tross for at vi er midt i mai.

Vi fikk et glimt av utsikten når vi la ivei innover kjerreveien som snirklet seg inn i skauen. Det er vakkert i Hallingdal.

17. maisløyfene var på plass i halsbåndene. Selv om vi skulle på tur der vi sannsynligvis ikke kom til å møte en levende sjel, så er det jo greit å feire nasjonaldagen.

Vårstemningen var stor i skauen. Hvitveisen blomstret ved klokkende bekk

Det var nok av steder hundene kunne slukke tørsten, og Tølle tar for seg av kaldt smeltevann.

Når man ser toppen man skal opp på, så må man se etter stien som går brått ut til høyre, før veien stopper.

Det er litt fasinerende med slike gamle hustufter. Hvor små husene var når det bodde store familier der.

Inger Synøve er real sånn, jeg går først og sjekker hvor glatte steinene er når vi skal krysse bekken. Ingen av oss ble våte, så det gikk bra.

Det var forholdsvis bratt oppover et stykke.

Man skjønner at det har vært kaldt i været når blåveisen knapt har åpnet knoppene.

Side om side med hvitveisen. Det er ikke så ofte, for de vil ha litt forskjellig jordsmonn.

Etter å ha klatret oss oppover åssiden, så fant vi krakken på toppen av utsikten.

Langt der nede er veien vi gikk på opp her.

Dette er absolutt den beste måten å tilbringe nasjonaldagen på.

Vi hadde Hallingdal for våre føtter. Flå sentrum og vi hørte høyttalene i bjørneparken, når de hadde foringen av dyrene.

Det var godt med kaldt vann og jordbær når vi hadde pause for å nyte utsikten. Nasjonaldagen skulle nytes med niste og mye annet godt. Vi har det ikke travelt når vi er på tur på sånne dager.

Tølle og Findus tittet også nysgjerrig overkanten og utoverbygda,

Dagen var ennå lang, så vi bestemte oss for å gå inn til Kviheimsetre for å ta oss en matbit på trappa der.

Vi holdt oss på høyresiden av tjernet, der var det bare å følge en sti som førte oss utpå en vei etter en hogstmaskin.

Enhver utsikt må nytes.

Man trenger ikke på en topptur for å kose seg. 

Kvitheimsetre viste seg å ha besøk denne helga, så da røyk planen om å ta en matbit der.

For en beliggenhet med utsikt opp til de hvite fjelltoppene.

Ved Hesteorttjern kikket vi rundt for å se etter et sted å sette oss ned for å spise.

Vi så padder i vannet og det kom ei regnskur, så vi kunne likegodt tusle litt lenger.

Utallige flotte motiver langs veien som fulgte tjernet.

I enden av Hesteorttjern lå Hesteorttjernhytta. Her var det ingen som bodde denne helga.

Det var litt bløtt i myra, men det var rester etter noen klopper som var lagt der for mange år siden.

Når nista var spist så er det bare kosen som gjensto.

Nå koser vi oss. Hipp, hipp, Hurra!

Vi hadde ikke gått lange biten før vi så ei padde midt i veien.

Dokumentasjon er viktig når man er på tur. Viktig med riktig vinkel når man skal ta bilder.

Det havnet et par steiner i sekken til samlinga jeg har i trappa.

I grøftekanten var det en stor dam som ennå hadde is på seg.

17. maitoget satte kursen ned til bilen.

Veien går langs elva et godt stykke, da må man jo ut på kanten så man får et fint bilde.

Ennå er det mye snø i fjellet, så vannstanden holder seg nok lenge ennå.

Kvelden ble avsluttet i sofaen med vaniljeis, blåbær og jordbær.