Benterudnatten i Hallingdal

 

Hallinger er ikke gjemt bak ei låvedør når det gjelder å ta seg fram i terrenget. Siden søndagens første tur var raskt unnagjort så kjørte vi ut til Liodden for å sjekke inn en ny fjell topp i fjelltoppjakten. Litt vurdering av terrenget og retning så måtte vi enten over, under eller gjennom gjerdet. 

Litt smådemontering av ei provisorisk grind i gjerdet, så smatt vi gjennom alle seks. Krysset fingrene for at vi ikke møtte en svær bøling på andre siden av gjerdet, men alt vi så var gamle tørre kuruker. Den siste toppen vi hadde planer om derimot var det en hel bøling av svære charolais. Så den får vi ta en dag til sommeren når de er på utmarksbeite.

Beitet var bratt og når vi kom til skaukanten så var det jammen meg bratt der også.

Vi kikket iherdig etter sti, men fant bare noen dyretråkk som kom og gikk på kryss og tvers.

Vinden begynte å få litt tak utover dagen, sola var bak åsen og høydemeterne sto i kø. Inger Synøve er en stabil kartleser, så jeg fikk beskjed om "å gå mot lyset"

Når man klatrer høydemeter, så skal det veldig mye til å ikke finne noe utsikt på ett eller annet sted langs ruta.

Men vi var ikke på langt nær på toppen. 

Jeg gikk stort sett først for Findus har full styring på hvor Bella var. Er Bella bak han så er han slett ikke så interessert i å gå fremover. Jeg klatret etter Bella og Varga først så kom hallingene etter. Ja det er så bratt som det ser ut. Vi måtte ned på alle fire til tider.

Det ble riktig flott i terrenget etterhvert. Jo høyere opp vi kom, jo større ble snøflekkene.

Utsikt andre veien og ned mot riksveien.

Vi fant ut at det var enklest å komme seg til målet med å følge stolpene som sto på ei rekke oppover mot toppen. Tråden var tatt ned, men stolpene sto der ennå. 

Det var mer enn en gang jeg trodde vi var på toppen, men nei da. Her var det javnt bratt hele veien.

Men så flatet det jammen ut.

Godt det blir dokumentert at jeg er litt konsentrert til tider også, ikke bare vaser etter.

Så var det klart for innsjekking på Benterudnatten og gjengen er samlet i forholdsvis kontrollerte former. 

Vi er like glad i noen høydemeter og litt utsikt begge to, så vi nyter turlivet når vi har sjansen.

Hallingdalselva og hallingdalen oppover mot Nesbyen.

Siste rest av utsikt som må beskues før vi stuper ned i småskauen igjen. 

Vi fant ikke noe lunt sted å spise nista vår i sola før vi kom helt ned på beitet igjen. Dagen var bare ung ettermiddag så vi bestemte oss for å prøve oss på en fjelltopp til, men som nevnt så ble det skrinlagt når vi kom fram. 

Findus synes Inger Synøve var skikkelig kip som ikke lot han ta lunsjen sin sammen med Bella.

Inger Synøve har klart å holde ukas bilde igang fremdeles, så vi ble lurt med opp på Utsikten for å ta ukas søndagsbilde.

Bella var ikke særlig imponert over framkommeligheten.

Tølle poserer villig for å få til ukesbildet.

Tusen takk for en flott tursøndag! Vi har koset oss skikkelig på tur alle sammen.

Plan C i Hallingdal

 Vinterens siste skitur ble avlyst på søndag. Hr Yr sa 25 m/s i kasta, så da ville det ikke blitt så hyggelig på fjellet. Men Inger Synøve var ikke rådlaus. Vi avtalte å møtes på Flå og ta en tur til Turufjellkoia, som hun hadde vært på en gang tidligere. Ved nærmere sjekking så var stien borte på kartet også, ikke bare i terrenget, så vi gikk for plan C på søndag. Godt man ikke er så opphengt i planlegging...

Varga og Bella ble med på søndagens tur. Hailey hadde ikke lyst til å være med på bilkjøring, ikke synes hun så veldig om vindvær heller. Siden jeg visste at vi sannsynligvis skulle klatre noen høydemeter iløpet av dagen, så var det greit å sette henne igjen hjemme. 

Det var en god del vindfall langs stien oppover. Totalt hadde vi 350 høydemeter på et par kilometer, så det var mer enn bratt nok.

Det ser ikke så bratt ut på alle bildene, men jammen var det javn stigning i et par kilometer.

Det var jammen godt denne steinen ikke dundret nedover lia når vi gikk oppover der.

Det var nok av bekker vi måtte krysse, så hundene slapp å bli tørste på turen.

Jeg var glad jeg hadde tatt de vanntette turstøvlene mine så jeg slapp å gå våt på beina resten av turen.

Stien er godt merket med røde piler og rød maling på buskene.

Vi hadde ikke kommet veldig langt oppover før vi fant de første blåveisene. Hvitveis har jeg ennå ikke sett i år, men de kommer nok snart de også.

Lange slanke stilker som strekker seg mot vårsola.

Mørke og flotte i fargen er dem også.

Det var mye blåveis en stund

Så åpnet skauen seg opp og vi fikk utsikt mot Krøderen og Gulsvik.

Det ble drikkepause og fotopause.

Stadig nye vindfall og nye bekker å forsere

Snøflekker ble satt stor pris på.

Vi koset oss oppover bakkene. Godt noen hadde ryddet stien, ellers hadde det blitt litt av en hinderløype.

Stor kontrast mellom solsiden og skyggesiden

Det var mange flotte steder oppover mens vi jobbet oss mot toppen.

Denne hadde ikke stort å klamre seg til opprinnelig heller, så det var vel ikke så rart at den gikk i bakken.

Den gamle seterveien ble etterhvert både brei og steinsatt.

Dosering i svingen så tømmerstokkene skulle være enklere å dra nedover med hesten.

Det var godt med ei lita hvil

Det er kjemt at den ikke alltid er på tur aleine, brått blir det noen bilder av meg også på tur.

Det ble endel stopp oppover for å nyte utsikten og for å få en pust i bakken. Etter en stund flatet stien litt ut og strakte seg bortover i fjellsiden og ikke bare oppover som den gjorde til å begynne med.

Brått gikk det fra helt bart, tørr og fin sti, til 30-40 centimeter med snø.

Findus satte på alle bremsene han hadde og prøvde til tider å kaste anker i tillegg. Han nektet å gå foran Bella og Varga. Han skulle ha full oversikt over jentene sine.

Snøen var rimelig råtten, men det så ut som noen hadde gått der på truger for en god stund siden. Det var sånne harde biter til tider så man slapp å tråkke gjennom helt til knærne.

Vi ble enige om å stavre oss til toppen dit vi så, for der flatet det ut etter kartet. På sidene av stien var det fremdeles bart, så vi hadde et håp om at det kanskje skulle være litt bart der så vi kom til Turufjellhytta.

Sola steika, bekken bruset og vi nøt naturen i lange baner. Men mindre med snø så det ikke ut til å bli.

"På toppen" var det et enkelt valg, retur ned på barmark igjen. Det ble merkbart mye mer snø for hver høydemeter vi beveget oss.

Bekken gikk veldig stor og brei. Hadde vi kommet over på den andre siden som det var bart, så var det ikke sikkert vi hadde klart å komme oss bort på veien igjen. Det er svinbratt mange steder, så der var det best å følge stien.

Skikkelig vindvær på toppen, så der nyttet det ikke å sette seg for å spise nista vår

Når vi kom ned i bar skau igjen begynte vi å se oss om en for et sted å spise. Vi fant ut at vi måtte gå litt nedenfor bekken for å kunne skravle litt når vi spiste.

Vi sneik oss litt oppover flaberget til vil vi kom til ei hylle vi kunne slå oss ned på.

Kartet sjekkes for å finne en alternativ rute ned til bilen igjen. 

Tølle hadde ingen som helst planer om å sove, ikke slappe av i det minste heller.

Finne fram både niste og termos, så kan en nyte lunsjen

På tur med Inger Synøve kjører vi obligatorisk gruppeselfie. Blid gjeng på tur da.

Bella og Varga lader opp. Det ble ikke mange kilometerne totalt, men det var første turen til Vatga med de to lundehundgutta. Så sove var helt utelukket i pausa.

Det var uaktuelt for Findus og Tølle å legge seg for å sove i matpausa også.

Findus slapp ikke Bella av syne

Det skal være en sti nedi her som vi kan følge.

Inger Synøve ble raskt borte i småskauen, så det var bare å følge etter og gå etter brakinga av knekte kvister.

Findus var ikke fornøyd med å gå først etter mat heller.

Brått var vi nede på veien som førte oss til Travendal

Der var blåveisene byttet ut med hestehov

På Travendal sto døra på vid vegg, så det var bare å ta seg en liten tur i døråpningen og titte.

Det var nok av sengeplasser om man hadde hatt lyst til å overnatte.

Vi valgte veien tilbake til bilen istedenfor overnatting denne gangen.

Fjøset var nesten i bedre stand enn hytta

Fra toppen der kom vi gående

Det var litt godt å gå på flat vei etter den klatringa vi hadde holdt på med hele dagen. Det er nesten bedre å klatre bratt oppover enn det er å gå bratt nedover.

Trolltjern var riktig så idyllisk med knall blått vann

Snaufjellet i det fjerne

Det var ikke mye sprell fra Varga resten av kvelden