Bøyabreen

 

I 2021 var jeg og Bella på ferietur til Vestlandet, da var vi også innom Bøyabreen. Siden det var 4 år siden tenkte jeg det ville være gøy å se om det var noe forandring siden sist. 

Jeg parkerte på første parkeringen, så gikk vi innover for å se om vi så noe forskjell.

Dette bildet er tatt 15. august i 2021, rimelig likt som i år synes jeg.

Det var veldig lite turister der når jeg var der. Vi var heldige og kom mellom noen turistbusser. En dro da jeg kom og en kom da jeg dro.

Det hanger is utover kanten litt lenger bort også. Skulle en bit av denne løsne så er den raskt nede på parkeringa.

Om man tittet ned på bakken innimellom og ikke bare  opp i lufta, så var det mange flotte blomster å se.

Sommerfugler har jeg ikke sett mye til i år. Så når man ser noen så må man prøve å få tatt et bilde.

Siden sist jeg var der så hadde det gått et ras. Det så ganske ferskt ut, så jeg vil tippe det hadde gått i vår, under snøsmeltingen. Bøyabreen er en av 28 brearmer som utløper fra Jostedals-breen. Breen er en del av Jostedalsbreen nasjonalpark på 1315 km² som ble opprettet i 1991.

Jostedalsbreen er den største jøklen på det europeiske fastlandet. Breen er en platåbre med mange brearmer som renner ned i dalene. Nasjonalparken har stor spennvidde i naturtyper fra frodig edelløvskog i lavlandet til jøkler i høyfjellet. Foruten Bøyabreen er Briksdalsbreen og Nigardsbreen blant de best kjente brearmene. Jeg har besøkt alle tre.

Himmelen sprakk opp, og det ble varmere og varmere. Det var bare å kaste ullgenseren som jeg hadde hatt på meg noen dager. Jeg var veldig glad den ble med på sommerferien. En ullgenser blir aldri feil.

Jøklene i Norge er et forholdsvis nytt fenomen. Under varmetiden for 5000 til 7000 år siden forsvant alle restene av iskappen som dekket landet under istiden. Da klimaet ble kjørligere oppsto jøklene på nytt og de begynte å vokse. Opp gjennom de siste århundrene foreligger det dokumentasjon på hvordan jøklene vekselvis har vokst og trukket seg tilbake.

Man føler seg liten under slike massive fjell. En liten stein som løsner på toppen kan potensielt drepe deg.

Jo nærmere vi kom, jo mer så vi hvor stort dette raset var blitt innen det stoppet i bunnen.

Jeg tipper hele parkeringsplassen var dekket av jord, busker og store steiner.

Hailey mener brevann har passelig badetemperatur

I og med at det er lite med store busker i bunnen av dalen så kan det tyde på at det går noen ras i ny og ne.

Ikke så enkelt å få tatt bilder uten folk på.

Men de ble ikke så verst da

Man kan jo zoome da, for her er det ingen brevandring.

Det er ikke mye som skal løsne på toppen før det blir mye i bunnen.

Det er flott laget til der med bru over smeltebekkene.

Lurer på om motorsyklistene holder seg til planen, eller om de følger sola jeg?

Jeg droppet å gå inn denne gangen også

Supphellebreen og Bøyabreen

 

Når vi dro fra Bremuseet på Bøyum så var vi litt på utkikk etter brearmer som kunne vise seg i toppen av fjellene rundt oss. Jeg har aldri feriert på disse trakter, så å se breer i virkeligheten var noe jeg var litt obs på. 

Ulempen var all tåka som lå på toppene. Men siden jeg ikke var kjent så hadde jeg ingen anelse om hvor jeg kunne se dem heller. Jeg hadde bare tatt en kjapp titt på google maps kvelden før på hotellrommet.

Brått fikk jeg et glimt i tåkehavet, dagens første bre glimt.

Slik tåke har jeg ikke hjemme, her var det tjukke tåkedotter som holdt seg rundt toppene.

Plutselig var det skilt langs veien som viste til Supphellebreen, klart jeg måtte inn den veien der.

Etter å ha fulgt en vei som ble smalere og smalere innover, så kom vi brått til en snuplass etter to tre kilometer. Der var det også en gjeng med geiter. Det var Bellas første møte med geiter og for første gang ser jeg at hun er litt ukomfortabel med å møte andre dyr.

Jeg tok noen bilder av Supphellebreen, men fant ut at jeg skulle gå litt nærmere.

Der var det et informasjonsskilt med bilder før og hva det har blitt til nå.

Ei av geitene brydde seg ikke om at vi kom gående. For geitene gikk på samme veien som vi måtte gå for å komme nærmere breen.

Det kommer bra med brevann rennende. 

Unik farge og klarhet på vannet og iskaldt. 

Geiter er som geiter flest. Veldig nysgjerrige. Når de nærmet seg veldig begynte Bella med alle de dempende signalene hun kan. Til slutt ble hun litt rådvill og bøyde hodet vekk og ville legge seg ned. Da valgte jeg å ta henne på andre siden av meg i kort bånd og gå raskt forbi geitene. Det hodet på den jenta slutter aldri å imponere meg.

Men det var ikke enkelt å komme nærmere, for det var vann alle steder.

Mange tusen liter vann dundrer nedover fjellsiden.

I bunnen av breen var det to hull.

Nesten så en venter at den bare skal velte nedover fjellsiden med hele sin tyngde.

Rimelig skittent

Naturen er en fasinerende sak

Tilbake på hovedveien så var det stadige glimt av nye isbreer som hang utover mot dalen.

Tåka preget ennå de høyeste toppene.

Etter noen kilometer var det skiltet til Bøyabreen, så var det bare å se hvor nære en kunne komme nå.

Det er bare å nyte et slikt syn. Det er imponerende.

Vi parkerte på den første parkeringen så Bella skulle få en luftetur. Hun hadde tross alt ventet i bilen når jeg var inne på Bremuseet. Alltid godt med vann og mulighet for å tisse litt.

Her var det flere alternative parkeringer og kiosk for å handle mat og suvenirer. Jeg kjøpte ingen av delene.

Bella sier ikke neitakk til litt brevann. Dyrt flaskevann...

Alt er så veldig tilrettelagt her borte. Uansett hva man skal så skal man ikke bli våt på beina i alle fall.

Hadde nesten forventet mer vann nedover her.

Håpet at det skulle komme en skikkelig isklump veltende, men det er sikkert ikke veldig ofte det skjer.

Men vannet lå blikk stille hele tiden, ingen flodbølge i sikte så lenge jeg var der.

Skikkelig skitten etter en lang sommer.

Spennende å se i morgen hva vi har funnet på vel?