Nesbrusteinen & Granerudsteinen

Nesbrusteinen og Granerudsteinen er store steiner hvor det er hugget ut ansikter i steinen. Jeg kom over en blogg for noen år siden og tanken var sådd.  Ja hva gjør man med slik informasjon som en dumper over? Jo man tar turen! Helle er også nysgjerrig, så på lørdag ble det tur til Aker på oss.

Granerudsteinen ble allment kjent gjennom oppslag i Budstikka og Dagbladet sommeren 2024. Den hjerteformede steinen har blitt omtalt som et mysterium i avisene, og kjennskap til steinen har blitt etterlyst flere ganger uten at noen har meldt at de vet noe om den. Asker og Bærum Historielag har oppsøkt flere mulige kilder i forsøk på å fremskaffe opplysninger om steinen. Uten resultat hittil.

Denne steinen var det ikke så vanskelig å finne. Det var en veldig god beskrivelse i bloggen jeg linket til høyere opp i innlegget.

I starten var vi litt i tvil om det var tre fire forskjellige steiner, men etter å ha googlet litt og funnet noen artikler så fant vi ut at det var to steiner som lå på to forskjellige steder.

Steinen var forholdsvis stor, jeg hadde egentlig trodd den var mindre. Det er ikke så enkelt å se på størrelsen på de bildene jeg hadde funnet på nettet.

Jeg måtte jo ta på dem og ansiktene var utrolig glatte når man kjente på dem. Steinen var veldig ru, men ikke så mye mose på. Det kan nok komme av mangelen på rein i sommer.

Laila Samuelsen lanserte høsten 2024 en ny teori om at ansiktene kan ha blitt laget av en bygningsarbeider med steinhoggingskunnskaper . Området Korpåsen like ved ble utbygd med boliger rundt 2000–2002, og Gullhella sykehjem (bo og behandlingssenter) ble utvidet i 2010. Samuelsen spekulerer i om en arbeider kan ha hugget ut ansiktene på fritiden. Teorien begrunnes med at tidspunktet passer (moderne tid) og at en slik person kan ha hatt tilgang til utstyr og ferdigheter. Skeptikere påpeker at det er underlig om noen lager et slikt kunstverk uten ønske om publisitet eller synlighet . Samuelsen svarer at kanskje nettopp anonymitet og avsides ro var hensikten – at kunstneren ville ha verket for seg selv ute i skogen

Det var en informasjonsplansje som var satt opp ved steinen.

Jeg fant ut at kanskje hundene kunne posere litt, for å få fram hvor stor denne steinen egentlig var.

Milo er ikke like vant til å posere som det Varga er, så når Helle skulle få han til å sitte rolig benyttet Varga muligheten for å gjøre det hun mente var mest fornuftig.

Men vi ga oss ikke. Vil du ikke, ja så skal du!

Så kunne vi gå tilbake til bilen for å plott inn neste adresse for å finne Nesbrusteinen også.

Så ut som en dinosaur munn denne rota der.

Det viste seg at denne steinen var et godt stykke unna, så vi kjørte avgårde, kom til enden av en vei som ble til gangvei. Vi fant etterhvert ut at vi måtte parkere og gå ned denne veien.

Denne steinen lå inne i hagen hos noen, ikke i innkjørslen som vi hadde lest oss til. Den var ikke halve størrelsen engang. Men stor nok.

Nesbrusteinen, med et uthugget menneskeansikt ble funnet i 1955 under gravearbeid på en eiendom på Nesbru. Steinen skal da ha ligget ca. en meter under bakken. Den ble flyttet til kanten av innkjørselen på eiendommen. I 1964 ble den registrert av Svein Wilhelmsen som et mulig fornminne. Året etter, i 1965, var arkeolog Elisabeth Skjelsvik fra Oldsaksamlingen på befaring. Hun vurderte ansiktssteinen til å være av yngre dato, og ikke et fornminne.

Dagens eier, Astrid Weinholdt, overtok eiendommen i 1976 og ble gjort oppmerksom på steinen med det godt synlige ansiktet. Siden den gang, muligens på grunn av klimaendringer og økende vannsig i grunnen, har steinen sunket merkbart ned i grunnen, og i 2023 var bare toppen av steinen synlig. I mai 2025 ble steinen løftet og flyttet av Asker og Bærum Historielag til der den ligger nå. Eieren og Asker og Bærum Historielag synes steinen kom mer til sin rett her, og den er nå mer tilgjengelig for interesserte. I innkjørselen til Breivikveien 1 på Nesbru kan du selv ta deg en tur og se steinen. Asker og Bærum Historielag har satt opp et informasjonsskilt på stedet.

Da Budstikka skrev om steinen i 2024 uttalte både kunstfaglig rådgiver i Asker Kommune (Vibeke Hermanrud) og tidligere bestyrer av Asker Museum (Fredrikke Hegnar von Ubisch) seg, uten at det kom frem noe som kunne oppklare saken.

I etterkant av avisoppslag om den hjerteformete steinen mellom Bondistranda og Gullhella, Granerudsteinen, lurte eieren av Nesbrusteinen på om det var sammenheng mellom ansiktene og kontaktet Budstikka.

Før vi dro hjem ble det kyllingkebab i en bakgård i Asker. Om du er litt interessert i litt uvanlige ting, så er det en liten gåtur fra parkeringa på Kiwi. Parkering ved Bondistranda, sikt inn på Pets butikken og over brua. Stien inn til høyre og opp en sti mot et byggefelt. Da er steinen på venstre side av stien. God tur.

Bygda rundt

 

Hva forventer du av resten av høsten? Om to og en halv måned er det jul. Da snur sola igjen og dagene blir lenger. Da er det forhåpentligvis snø, så det er bare å nyte høsten mens den er her,

Siden det ikke var noe hyggelig turvær på lørdag, så på søndag opprant med oppholdsvær litt utpå formiddagen. Ja da ble det tur på hundene. God temperatur og jeg hadde passelig med klær på meg. Så da endte vi opp med å gå helt rundt kirka på Veme.

På morgenen hadde jeg hatt fjøsstellet igjen, så da kunne jeg ta langtur med hundene med god samvittighet.

Soppen popper opp alle steder, graset er ennå grønt, så da er det håp. Fjelltoppene ble hvite i helga, men blei flekkete igjen så det er håp om en fjelltur til.

Men denne søndagen ble det joggesko og veien som gjaldt.

Når jeg kom over på andre siden så kan jeg se hjem. Det var vel da jeg fant ut at jeg like godt kunne gå ut til Veme isteden for å ta turen over hengebrua, for å komme hjem.

Jeg krysset fingrene for at det ikke ville komme regn før jeg var hjemme igjen. Det var spådd ganske uttrykt på værmeldingen.

Mange blader har havnet på bakken, men jammen enda er det utrolig mange blader som fremdeles er grønne og klorer seg godt fast i trærne ennå.

Det ble noen grøftestopp så hundene kunne få drikke litt.

Jeg hadde ikke med noe annet enn telefonen å ta bilder med, så de ble så som så.

Åkeren er tresket og jammen er det ene jordet playd allerede. Det er midt i oktober og jeg er ferdig med adventskalenderen til Sofie. Pakkekalender, så i går ble det mye små papirlapper og tape. Samlet alle i en eske. Pakket inn bursdagsgavene hennes og jammen hadde jeg ei julegave til henne også. 

Merkelig med så mye blader ettersom det blås vanvittig dagen før.

Veien videre over jordene så ikke så aller verst ut, så jeg tok sjansen. Til tross for at den erfaringsmessig ikke ville være like bra framover.

Man kan ikke annet enn å nyte høstens farger.

En pusekatt møtte oss på toppen av bakketoppen.

Så kom vi bort til husene og veien videre var som den har vært i årevis. Den er så full av hull og humper at den er mer en innsjø og bekk enn det er vei. Jeg skjønner ikke at de som bor der og kjører der til daglig ikke har kostet på veien noen kroner. De må jo kjøre sunn bilen om de tar seg fram der. Jeg vurderte et øyeblikk om vi skulle ta traktorveien over jordet, isteden for bilveien.

Bella satte stor pris på alle sølepyttene som var i veien. Godt å avkjøle seg og nyte vannet.

Det ble mye balansering på kanten av veien. Det finnes ikke en liten glippe i kanten så vannet kan renne ut av veien. Så da vil de vel ha sånn vei da.

Til tider kunne man gå på veien, men det var mye grøftebalansering. Det vil si det var jo mangel på grøfter som gjør veien sånn noen steder,

Da vi hadde passert sletta så ble veien straks bedre. Vann ligger ikke i veien i oppoverbakke.

Nypene sto tette.

Det er litt fascinerende å se  hvordan enkelte busker får røde blader, mens andre får gule, samtidig som enkelte fremdeles har grønne blader.

Tåka og skyene gikk i ett opp mot himmelen. Helt i enden av bildet bor jeg.

Vi nærmet oss kirka og var halvveis på turen. Nå var det like langt hjem om vi snudde eller om vi fortsatte.

Jeg har ikke noe forhold til de som ligger på kirkegården. Det er ikke dit jeg går for å huske på de som jeg har mistet.

Ved kirka var det store kongler. De er fine å bruke om du vil lage noen oppsatser og pynte kranser for eksempel.

Jeg har tenkt å male noen med snøspray til jul. Da kan jeg feste noen julenisser på halmkransen min på døra.

Når vi gikk nedover kirkebakken så jeg regnskura som kom sigende langs Holleia.

Når vi nådde riksveien så møtte vi regnskura

Den varte ikke så lenge, heldigvis.

Elva flommet over sine bredder. I 2018 når det var tørke så sto jeg med et bein på hver side av elva her.

Men når det er flom så har jeg sett elva mye større. Da rant den over brua,

På denne siden av elva er veien fylkeskommunal, så her er det skikkelige grøfter og de er nyrensket sist uke.

Etterhvert ble det blå himmel, men noe sol fikk jeg ikke.

Vi møtte endel folk som var på tur, noen som jogget og en jeger som ville hjem med elghunden sin.

Jeg håper på en anledning eller to til å ta flere høstbilder av et stort fargespekter på trærne.