Jeg kan vel ikke si annet enn at det var godt å sette seg i bilen etter turen over fjellet på et par mil. Sette opp døra på hytta for å lufte ut den innestengte lufta etter sist det overnattet noen der. Få fyr i ovnen. Få av seg de svette klærne og vaske seg i den kalde bekken. Få på seg tørr joggedress og starte opp på maten.
Mandagen var ganske planløs, for Hr Yr hadde lovet regn. Og regn kom det fra morgenen av og utover formiddagen. Vi tok en lat morgen i senga, før det ble en sein frokost. Jeg hadde tatt med meg ei bok og vi hadde godteri, så da kan en nyte hyttelivet med fyr i ovnen.
Etter lunsjen kom det solglimt og Hr Yr lovet oppholdsvær resten av dagen. Kort rådslåing og vi dro ned til Nevlingdammen. Selv om vi hadde en lang tur dagen før, så er det godt å få leet seg litt etter en lang formiddag inne på hytta.
Det var laget en stilig rasteplass med tak over bordet ved parkeringen. Ut med hundene av bilen og snøre joggeskoa og legge i vei. Kjente det var litt greit å droppe fjellskoa, selv om jeg hadde med meg et ekstra par i tilfelle.
Vi valgte Skjærbergveien da vi var rimelig sikre på at stien langs Nevlingen kom til å være rimelig våt. Definitivt ikke egnet for joggesko i alle fall. Men veien egnet seg bra.
Nevlingkollen med tåkedotter etter formiddagens regn, men høstfargene sto ikke akkurat i kø her heller.
Halvveis var det et utsiktspunkt du kunne gå ut på. Nevlingen er et vakkert skue.
Man må nyte det man kan når man er på nye steder.
Virre nyter også utsikten. Hunder har en tendens til å kikke på det samme som du kikker på om det ikke er noe interessant å snuse på.
Dette sier noe om hvor vått det er alle steder nå. Det kommer en hel bekk ut fra mosen.
Det var nesten like mange bekker som det er på vestlandet.
Vel framme på dagens turmål som var Vassfarplassen.
Det var ikke mer enn ett eller to av husene som var originale. Nå så det ut som ei lita grend.
Siden det ikke var noen der, så gikk vi ned på tunet for å kikke litt på vinduene. Det er lov å være nysgjerrige på gamle steder. Kulturtitting.
Med nyslått tun så var det bare kuene som manglet for skikkelig seterstemning.
Veien til mølla i Vassfaret går rett ned i lia, så vi fant ut at vi skulle gå der tilbake til bilen isteden for å gå samme veien tilbake.
God gammel seteridyll
Dere ser hvem som er rundhåndet med godbiter? Det er aldri meg. Mine hunder er ikke veldig bortskjemte med godbiter.
Vassfarplassen, også kalt Mikkelsplassen, Nevlingsmoen, Døleplassen og Nordre
Vassfaret. Dette var den største gården i Vassfaret. Den ble ryddet eller bygd
opp igjen av Eirik Tolleivsen fra Kolsrud i Flå nær 1750. Han var født i 1702 og
var gift 2 ganger og hadde 6 barn.
Sommeridyll, ikke sikkert det er så trivelig midtvinters her.
Det var ikke lange biten før vi kom inn på veien vi tok av når vi gikk innover.
Dambua ved Nevlingdammen. Vi kunne jo ikke bare dra før vi hadde tatt en titt på dammen.
Det sto en bobil der med to gamle menn som var ute med fiskestengene sine.
Berte Skrukkefyllhaugen (1854-1950) var den siste beboeren i Vassfaret. Hun var den eneste i en søskenflokk på fire som vokste opp og levde et liv det fortsatt snakkes om. Berte kom fra en fattig bakgrunn og hun fikk ikke mye skolegang. Men hun leste aviser som turister forlot, og hun var så kunnskapsrik at hun fortsatt sto øverst i kirken av 39 jenter da hun ble konfirmert.
Etter at foreldrene døde, bodde hun og hennes to barn alene på Skrukkefyllhaugen. Det var et hardt liv. For å overleve hele året, og spesielt i de lange vintrene, var arbeidsoppgavene mange. Berte melk, ost og kinn. Hun laget fiskegarn og snarer, fisket, jaktet og sanket egg fra ender og store fugler. Og hun drev med slått og høsting av høy, graving av mose og lav for å få nok fôr til vinteren.
Hun ga alt videre til sine to barn. En vinter hadde hun Liaros, den eneste kua hun hadde på den tiden, i stua, etter at fjøset ble ødelagt under en storm. Etter noen år giftet hun seg med Ola Svendsen Haugen fra Hallingdal. Han spilte munnspill og ble kalt «Fanten» alle sine dager. De bodde flere år i Hallingvika i Vassfaret, før hun i 1921 flyttet til Flå i Hallingdal.
Skrukkfyllplassen var et veldig trivelig lite sted bak en skigarde og med utsikt ned til vannet.
Riktig idyllisk denne her, så hadde vi ikke hatt tilgang på hytte i nærheten så hadde det gått ann å leie denne husmannsplassen. Vi tittet inn gjennom rutene og det var et hyggelig sted.
Den siste husmannsplassen vi stoppet ved var Bjørke. Der var det ganske sjuskete. Ikke slått noe gras rundt veggene og brennesla vokste høyt. Trivelig var vel ikke akkurat noe jeg ville kalt denne plassen.
Bjørke ligger i nord-vestenden ved Aurdalsfjorden. På er kart fra 1839 er plassen kalt Bjørkeodden. Til plassen hørte også setra Hansespranget og Rognerudvollen som er ei slåtte på Flåsida, denne ble nok innkjøpt noe seinere. Rydningsmannen hette Anders Torgrimsen, han ryddet plassen ca. 1810. I 1866
hadde Bjørke 3 mål dyrket mark og 20 mål slåtteland. Anders var født i 1776 og gifte seg i 1812 med Barbro Iversdatter, de fikk 10 barn. Hvor de fleste reiste til Amerika.
I et lite hus på eiendommen er det et lite krigsmuseum
Vi gikk tilbake til bilen og satte kursen mot hytta på Teinvassåsen igjen. Middagstiden nærmet seg. Wenche Lill hadde laget ferdig en lasagne som var bare å varme opp når vi kom tilbake.
Det er endel opplysningsskilt som er satt opp inne i Vassfaret. Med så mye folk de siste årene så er det ikke så rart at bjørnen har flyktet fra området for lenge siden. Vi gikk forbi her i fjor når vi var på husmorferie, da var vi innom bjørnehiet som ligger rett bak Bjørke.
Så sa vi farvell til Vassfaret for denne gangen. Kanskje neste husmorferie blir i disse traktene... vi får se til neste år.
Mandagskvelden ble sein før vi fikk rotet oss i seng. Vi skulle ikke annet enn hjem dagen etter, for Wenche Lill hadde ikke ferie som jeg hadde.
