Reinsjøfjell 1312moh

 

"Har du planer for i morgen? Jeg har tenkt meg til Reinsjøfjell. Bli med om du vil" Jo jeg hadde planer dagen etter, men ikke mer spesifikke enn tur på fjellet. Jeg prioriterer alltid en fjelltopp jeg ikke har vært på, framfor en jeg har vært på tidligere.

Kjapp stopp hos Inger Synøve før vi satte kursen mot Imle og tok av mot Buvasslie. Fant en parkering ved Buvatnet og la i vei innover fjellet mot Reinsjø. Sekken var pakket med både kakao og nistepakke for et par stopp. Her kan du se hva Inger Synøve har skrevet om fjellturen vår.

Her var det høstfarger så langt øyet kunne se. Hr Yr hadde lovet solskinn, men det dukket vel opp etter hvert regnet vi med.

Tåka sniddet toppene, så vi krysset fingrene for at det ble blå himmel når den lettet.

Hailey var igjen hjemme, for erfaringsmessig så blir turene gjerne både lengre og tyngre enn først planlagt, i den grad det er noe planlegging i det hele tatt. Rundene vi hadde på Teinvassåsen når vi hadde husmorferie var tunge nok for henne. Bella svinset litt løs når vi hadde oversikt over området. Det var tross alt høstferie og mange var på hyttene sine.

Varga ble i båndet på hele turen, hun er ikke like kjapp til å komme om hun finner noe spennende. Vi støkte opp noen ryper iløpet av dagen, så da blir hun litt gira på å etter dem.

Bjørn ble med oss på tur også, det var gøy at han tok sjansen igjen. Sist han var med oss på tur var når vi hadde trugetur til Klypa for noen år siden. Han hadde ikke tatt skrekken og la i vei etter oss.

Forholdsvis greit å ta seg fram i fjellet og myrene var heller ikke helt svømmebasseng. Men mengder av bekker som bød på varierende vanskelighetsgrad for å komme oss over på andre siden. Noen var enklere enn andre. De tørre steinene var greie, men de våte var skikkelig sleipe.

Det blei en lang dag i fjellet for oss. Man har jo ikke lyst til å sette kursen mot bilen når det ble mer og mer blå himmel rundt oss. Det er ikke ofte man kan gå i bare genseren på høyfjellet de siste dagene i september.

Planen var bare Reinsjøfjell og en innsjekking der i Fjelltoppjakten. Men vi bushet over til stien som førte oss til Hallingnatten. Der har jeg vært tidligere, vel 7 år siden. Det hadde ikke endret seg mye, og det blås omtrent like surt nå som da.

Vi startet ved 11 tiden på parkeringen og det tok ikke lang tid før ullgenseren ble knytt rundt livet og flaska fylt opp i en bekk. Flaske med filter er helt genialt, du har alltid kalt drikke og påfyll rundt hver sving på fjellet. Den tar bort alle ulumskheter og fjerner myrsmaken på vannet i tillegg.

Siden veien går så langt inn på fjellet tar det ikke lange tiden før vi er "på toppen" og kan gå mange kilometer i forholdsvis flatt terreng.

Vi hadde et håp om at det skulle dukke opp et reinsdyr eller to, men de så vi ikke snurten av noen steder.

Nå skal ikke jeg slå om meg med stedsnavn på toppene rundt oss eller på myrene, men en av disse myrene hadde navnet Reinsjødansen. Det er mange slike myrer folk møttes på i gamledager, for å danse og treffe andre folk. Kanskje få seg en kjærest eller to i tillegg.

På Norefjell hadde man Raudmyrdansen. Hva folk tok seg til i gamledager isteden for i dagens samfunn hvor alt skal foregå via en skjerm.

Det er bare å føle seg som 10 år igjen og hoppe fra stein til stein for å komme over på tørt land igjen.

Det er litt fascinerende i et forholdsvis flatt landskap, så dukker det brått opp skarpe steiner og bratte fjellknauser.

Vi holdt stø kurs mot innsjekkingspunktet på Reinsjøfjellet i det fjerne.

Det var endel stikryss der og vann med jevne mellomrom, så det var bare å følge retningen og nyte naturen. Inger Synøve var rimelig kjent i område, det var ikke første gangen hun var der. Det var vel litt som Bjørn kommenterte i løpet av turen, ja du bor jo inni her omtrent du. Men oppe på Reinsjøfjell hadde hun aldri vært.

Jeg har gjort alt jeg hadde tenkt og mer til i år, så nå er det bare å legge nye planer for neste år. Det blir sikkert ett eller annet turselskap da også. Jeg hadde tenkt litt flere overnattinger ute i år, men slike regnskurer eller nærmere 30 grader er ikke min sterke turside. Til neste år vil jeg ha en normal tursommer og høst. Det får regne en dag også får det være opphold, ikke en sånn skvælp med kanskje regn.

Det var ganske nedbeitet terreng til tider, så reinsflokken hadde vært der i høst.

I nordenden av Reinsjøen, 1200 moh., er vi nær skjæringspunktet mellom kommunene Nes, Flå og Nore og Uvdal. Og vi er på historisk grunn. Denne flyttblokken, kalt «Dansarsteinen», kom hit for ca. 10 000 år siden da innlandsisen trakk seg tilbake etter å ha dekket landet vårt i mange tusen år. 

En skinnkledd jeger og fangstmann mistet for vel 4000 år siden en flekkekniv eller skinnskrape av flint ved en rasteplass i strandkanten på Buhovdlandet sørøst i dette langstrakte vatnet og en sommerdag i 1923 ble flekkekniven fra yngre steinalder gjenfunnet like under torvlaget av en annen fisker/fangstmann. Og oldtidsfunnet er nok ingen tilfeldighet for den dag i dag trives reinsdyrene i området.

På danseplassen i nordenden av Reinsjøen møttes i eldre tid hallinger og numedøler fra de omliggende bygder og seterområder til fjelldans ved midtsommerleite. Ja, det skal visstnok i riktig gammel tid ha blitt danset på hele tre forskjellige dansefeter/danseplasser ved dette vatnet.

Brennevins-handlerne var faste «gjester» på fjelldansene. De så muligheten til å tjene litt ekstra på festfolkets behov for påfyll, og de sang gjerne noen vers for å friste de kjøpevillige. Når slagsmåla var overstått og det var avgjort hvem som skulle «bære bjella» på Reinsjødansen det året, ble det mer fredelig. Folk fra de forskjellige bygdene og seterlagene blandet seg med hverandre, og dansen stod «høyt i sky» til langt på kveld den andre dagen. Og den gen-blandingen som gjerne fulgte med disse fjelldansene, bør en vel kunne mene var «gunstig» for folkehelsen i avstengte bygder på den tiden.

Det er ikke godt å vite når tradisjonen med fjelldans begynte i våre områder. Men trolig hadde det sammenheng med befolkningsøkningen noen århundrer etter svartedauden. Så det var nok først sent på 1600-tallet at det ble et stort nok behov for å utnytte beiteområdene i fjellet ved å etablere setre nær høyfjellet. Da ble det etter hvert også behov for sosiale sammenkomster. 

Det ble imidlertid etter hvert slutt på fjelldansene i våre områder etter tragedien på Norefjell i 1858 da 3 mann omkom under snøstorm, blant andre spillemannen. Ryktet om dette spredde seg raskt og fjelldanstradisjonen døde etter hvert ut, noe som nok også hadde sammenheng med kristelige vekkelser på den tiden.

Det var ikke bare svære vann der, men også små pytter.

Det er alltid noen dager som blir helt uforglemmelige på høsten.

Vi fant noen steiner i kanten av Reinsjøfjellet og satte oss ned for en kakao kopp og litt niste. Bella klarte å plassere hele labben sin oppe i kakaokoppen min, så det ble ikke så mye kakao på meg på den rasten.

Bjørn hadde sekk med stol, eller stol med sekk, mens vi andre måtte slå oss ned på en stein. Da gjelds det å finne en stein som er forholdsvis flat, ellers blir det ikke lange rasten på oss.

Ei ørn kom sirklende over oss, men jeg hadde ikke med meg speilrefleksen, så bildet ble så som så. Kompaktkamera blir alt for sein til å fokusere og ta bilde når det er dyr som beveger seg. Vi støkte opp flere ryper også, men de forsvant før det ble noen bilder av dem. Synd speilrefleksen blir så tung å bære på gjennom dagen. Nytter ikke være på langtur og ha den rundt halsen. 

Vi både så og hørte andre folk mens vi hadde pausa vår.

Nesten hvor man så seg rundt så var det sånn det så ut.

Eneste ulempen med fjellet er at det er lite å gjemme seg bak om man må på do. 

Vi hadde ikke gått lange biten etter pausa før Varga spottet ny rype. Denne lettet ikke, men pilte bortover i lyngen. Hadde det ikke vært for Varga hadde vi glatt passert denne på noen meters avstand uten at vi hadde reagert.

Slike øyeblikk får man aldri for mange av.

Vi nærmet oss innsjekkingspunktet i fjelltoppjakten og Reinsjøen lå langstrakt under oss. På kartet så jeg at det gikk sti rundt hele Reinsjøen, det hadde også vært en flott runde.

På kvelden når jeg kom hjem kjente jeg at sola hadde tatt skikkelig til tross for at det er så seint på året. Jeg var både varm og rød i kinnene.

Her kan man bare fortsette i det uendelige

Jeg sjekket inn og fikk dermed en ny kommune på statistikken i fjelltoppjakten.

Reinsjøen ser stor ut på kartet, men jammen er den stor når du ser ned på den også.

Toppunkt må dokumenteres, Findus, Tølle, Varga og Bella er alle vant til å bli tatt bilder av, så de sitter pent å venter til vi er ferdige.

Denne flytblokka hadde stort overheng, men den var ikke til å rikke. Den var for glatt til å komme opp på også, Da måtte jeg hatt en god del lengre bein i såfall.

Langt i det fjerne så vi en varde fra toppen, så lurte jeg på om det var Hallingnatten. Jo det var det, og vips så var vi på vei i den retningen. Klokka var ikke så mange og vi hadde mer niste igjen, vann i termosen og vi kunne nyte fjellet mange timer til.

Madonnastatuen i Eggedal

Vil du være med på stolpejakt opp til madonnastatuen i Eggedal?

Etter sommerens varme og ustabile regnbyger så bestemte jeg og Ingun oss for å jakte noen stolper i Eggedal. Nærmere bestemt stien inn til Madonnastatuen. Jeg og Patran var der for 4 år siden. Jeg hadde egentlig ikke tenkt meg dit igjen, for så fint er det ikke der, men når Ingun trengte noen stolper over 900 moh, så ble jeg med. 

På vei opp til Madonnastatuen passerer du Nastadborgen. Høyt beliggende og med en fantastisk utsikt, finner du «den hemmelige borgen» i Eggedal. Bak borgens tykke murer kan du bli med på spennende omvisning og lære mer om Nastadborgens hemmeligheter! Alle visninger bookes og organiseres av Visit Sigdal, som setter sammen grupper på opp til 15 personer for 1 times guidet omvisning.

Visningsdager vil være onsdager, lørdager og søndager, kl 11, 13 og 15.

Sesong fra 15/6 - 14/9-2022.

Heldagsopplevelse, sommeren 2022 med selskapelig Borgmiddag:

Etter ønske fra Turistnæringen har de laget et nytt opplegg for å ta i mot fra 20 til 36 gjester, som ankommer i buss. Tilbudet er en heldagsopplevelse med lunch ved ankomst til Eggedal, og deretter omvisninger i Skredsvigs Hagan og Nastadborgen. Turen avsluttes i Nastadborgens borghall til selskapelig middag og gjestenes valgfritt program/hyggestund. Retur av bussen beregnes til ca kl 19.

Heldagsopplevelse kan bestilles for ukedagene : mandager, tirsdager og fredager.

Jeg er ikke så hektet på poeng og stolper, men jeg scanner de når jeg ser dem. Tur er jo hyggelig uansett.

1020 meter over havet på en fjelltopp i Eggedal finner vi statuen «Madonna med barnet». Stien dit er steinsatt av Sherpaer fra Nepal og er en opplevelse i seg selv. Madonnastatuen ble satt opp i 2009 etter et ønske fra Anne Margrethe Bugge, som i 1989 skjenket en stor skogeiendom til Sigdal kommune. Hun hadde et ønske om at det skulle settes opp en Madonna i området, som skulle være et symbol for fred. Hun døde i 1995, men hennes ønske ble ikke glemt. «Madonna med barnet» er hugget i lys granitt av Turid Angell Eng. Det ryktes at mange synes ideen om en Madonnastatue inne i villmarka var rimelig sprø.

I katolske land er det vanlig med Madonna-statuer både i parker og ute i naturen. Men ingen andre steder i hele Norden er det statue av Madonna ute i naturen, så da passet det jo fint her i Eggedal. Etter at Madonnastatuen kom opp ble det økt trafikk og den gamle stien var som en potetåker og noe måtte gjøres. En av de som tok tak var den pensjonerte legen Gunbjørn Aasand. Han ble også prosjektleder for restaureringen av stien i naturreservatet. I 2016 ble stien til Madonnaen steinsatt av sherpaer fra Nepal. For en jobb de har gjort, det er virkelig imponerende og turen var en sann fornøyelse. 

Over 200 tonn skifer er fraktet fra Dovre til Eggedal. Herfra er det fraktet inn i terrenget med helikopter hvor fire sherpaer har bygget denne stien.  Spør du meg så er det det glade vanvidd og en forferdelig sløsing med penger. For noen år siden ble landsbyen i Nepal rammet av jordskjelv og for pengene sherpaene tjener her er de med på å bygge opp landsbyen igjen. Siste etappe, som er en rundløype til Madonnastatuen. Til dette prosjektet som de har kalt «Alle mann til Svarttjern!» fikk de gjennom LHL Sigdal og Eggedal Turlag 390.000 kroner fra Extrastiftelen.

Prosjektet som er et samarbeid mellom Eggedal Turlag og LHL Sigdal skal tilrettelegge en sti for rullestolbrukere i nedre del av terrenget tilknyttet Madonnastien i Trillemarka i Eggedal Vestfjell. I tilknytning til stien som skal tilrettelegges skal det også opparbeides en rasteplass ved Svarttjern med steinbord og benker med mulighet for grilling. Når stien er ferdig vil vi ha en rundløype som kobler sammen stier. Dette vil bidra til at flere kommer seg ut i naturen og i fysisk aktivitet, og at rullestolbrukere/bevegelseshemmede kan legge ut på tur fra Utvollane parkering og helt fram til Svarttjern, 

På turen kan du nyte landskapet over naturreservatet Trillemarka- Rollagsfjell. Utsikten er gedigen i alle retninger og i vest ser vi Gaustadtoppen. Madonna ser vi konturene av mot himmelen der hun sitter på sin sokkel på Bjønneskortanatten 1021 meter over havet og skuer utover Trillemarka og de sju blåner. At denne steinsatte stien har gjort turmålet til en turistmagnet med flere tusen besøkende i året, ja massesuggesjon virker ennå.

Forholdsvis tørt og varmt, så Bella var ute i de fleste forholdsvis flytende stedene.

Det var mye myrer der, men det virket ikke som det var multemyrer. Langt gras på alle sammen.

Det var noen få andre ute og gikk, men parkeringa virket rimelig tom. 4-5 andre biler bare.

Ulempen med trappetrinn er at en må løfte beina mer enn om man bare går på sti, så jeg snublet og var nede på alle fire ganske tidlig på turen. Slett ikke noe optimalt turunderlag etter min smak.

I et så lettgått terreng er det helt unødvendig å lage fortau.

Er nok ikke disse stolpene som blir prioritert om de kommer til neste år.

Det er litt som geocaching, det er gøy en liten stund.

Høstens turer blir ikke planlagt etter stolpekartet.

Det blir ganske mye slitasje i terrenget når en plasserer stolper utenfor stien.

Det er noen små hufs i terrenget, så du må ned til noen bekker før du kan gå videre oppover. Mange av disse bekkene var tørre.

Vi støkte opp noen ryper, men alle valgte ikke å ta vingene fatt.

Den trodde nok den var usynlig i og med at den satt helt rolig når vi sto og så på den. Det er noe eget å komme over dyr der de egentlig hører hjemme.

Jeg var så opptatt med å ta bilder av denne at jeg ikke fikk med meg at det var en stolpe der, så det var bare å gå tilbake etterpå. For når jeg først har gått forbi den så må jeg jo ha den med meg.

Men vi kunne ikke bli stående å se på denne rypa resten av dagen. Nei da hadde det blitt mørkt før vi var nede igjen til bilen.

Når en nærmer seg toppen så nærmer man seg også utsikt 360 grader rundt.

Sola kom og gikk som det passet den, men jeg gikk i t-skjorte hele veien. Blås litt når vi nærmet oss statuen, men ingen kald vind. 

Tror Bella nyter fjelltur med utsikt også jeg. Hun står som regel å myser rundt når vi kommer fram.

Så var vi oppe og tre madonnaer foreviget.

To store skilt var det på toppen som viste hva de forskjellige fjelltoppene i det fjerne het. Noen navn var helt ukjente for meg.

Vi måtte gå stien litt tilbake før den skilte seg og gikk nedover lia, slik at vi fikk med oss hele runden med stolper.

Nye vann å bade i tenker Bella.

Bella kunne nok stått der adskillig lenger enn jeg gadd å vente

Trivelig på tur når man går med utsikt begge veier.

Det ble mer og mer sol utover dagen, ganske steikende varmt der det ikke var litt vinddrag.

Noen av stolpene leitet vi litt etter, for de var plassert et stykke fra stien uten at det var noe spesielt å se der. Hadde det nå enda vært utsikt, eller noe som kunne være litt unikt. Så tankegangen bak fikk vi ikke helt forståelsen for.

Etterhvert ble det en bråkete dag i fjellet, om de laget vei eller hyttetomt er litt usikkert, men det hørtes ut som helikopter. Vi så ingen på himmelen så det viste seg å være hoppetusse de holdt på med nede i lia.

En av de siste stolpene var plassert ved en gapahuk som lå riktig så idyllisk til i vannkanten.

Sti av subus helt bort til parkeringen, slik at en kan komme fram med rullestol.

Takk for turen