Brått ble det Fjelltoppjakt til Dugurdsnatten. Dit jeg og Inger Synøve egentlig
skulle på tur sist søndag
når det snødde og gikk over til regn utover dagen. Jeg sendte noen meldinger med Hilde på søndag og brått var det avtalt tur etter jobb dagen etter.
Jeg har vært på
Dugurdsnatten en gang tidligere når jeg dreiv med geocaching. Da gikk jeg opp fra Brekkebygda med utgangspunkt over Haverstingtunnelen. Det er 9 år siden sist besøk, så når Hilde rapporterte i overkant mye snø på skygge siden. Da falt valget ned på å kjøre til Ørgenvika stasjon og labbe høydemeterne derfra.
Det er ikke akkurat noe pusle tur egentlig om vi valgte solsiden heller. Det er vel det de kaller javn stigning i vel tre kilometer. Det blir en frem og tilbake tur, for det er så bratt at alternativene finnes praktisk talt ikke i virkeligheten.
En får liksom ikke fram hvor bratt det egentlig er fra der vi satte fra oss bilen. I turbeskrivelsen som ligger på
ut.no sto det stor parkering før bommen, men der lå det masse ved når vi var der. Så vi valgte å kjøre gjennom bommen og der var det stor parkering. Så var det bare å ta beina fatt og forsere høydemeter.
Ja, vi skal helt på toppen der og ennå litt innover. Vi startet vel egentlig turen med å kle av oss jakker og genser. Med god fart så blir man svett, selv med lite klær. Veien var fin etter bommen også, så vi kunne i praksis kjørt nesten helt opp, men så bratt vei og ingen mulighet for å få snudd og veldig skarpe svinger, så egner det seg ikke for bil oppover der egentlig.
Blåveisen sto på geledd langs veien oppover. Mørke og flotte står de å strekker seg mot ettermiddagsola.
Hilde og Varga tok ledelsen oppover.
Når du tror du er på toppen er du i realiteten kanskje halvveis. Det var der vi så antydninger til snø første gangen.
Hundene satte stor pris på snøen som brått dukket opp. De ble varme av godt tempo oppover bakkene de også. Det var bra med vann i bekker som både krysset veien og som rant ved siden av. Når det er varmt så er det viktig at de får tilgang på drikke jevnlig.
Det må være mye elg rundt om for tiden, for der jeg har vært på tur i det siste så har det vært oss og elgen. Mer eller mindre av både elgmøkk og elgspor.
Like før veien stoppet gikk stien opp til venstre og vi skulle få en god dose høydemeter til.
Jeg hadde egentlig tenkt at Hailey skulle være hjemme, men når jeg hadde glemt noe inne når jeg skulle dra så sto hun rett innenfor døra og var veldig klar til å være med. Hun hoppet inn i bilen frivillig, og det er slett ikke hver gang. Som regel setter hun kursen mot hundegården eller inngangsdøra når hun skjønner at vi skal kjøre før vi skal på tur.
Jeg regnet med at det kom til å gå greit om hun var med til tross for at det er bratt. Vi går på fast dekke, det er myr og løssnø hun har problemer med.
Du veit utsikten er bra når til og med hundene snur seg for å nyte synet av Krøderen.
Det er ikke mye snø på Norefjell lenger, veldig mange store svarte flekker selv høyt til fjells.
Snur vi oss så vi ser oppover Hallingdal så ser vi Krøderen helt til Gulsvik og Hallingdalen oppover. Knapt et snøfnugg og skimte.
Men vi var ikke på toppen. Det var bare å fortsette å gå oppover på flaberg og lyng.
Dugurdsnatten ligger på en fjellrygg som heter Haverstingen. Haverstingen er vel kanskje mest kjent for Haverstingen tunnel på Bergensbanen som går rett gjennom åsryggen mellom Brekkebygda og Ørgenvika. Tunnelen er 2300 meter lang og ble drevet gjennom med håndkraft i forbindelse med byggingen av Bergensbanen. Arbeidet tok mer enn 6 år og gjennomslaget skjedde 18. november 1909.
Snur man ryggen til Krødsherad så ser man ut over Ringerike og man ser virkelig ut over et enormt område. Brekkebygda, Ådalen, Vikerfjell og jo finere vær jo lengre ser man til alle kanter.
På toppen ble det ubønnhørlig dokumentert, både med bilder og med innsjekking i fjelltoppjakten appen. Jeg og Patran har nå samlet oss 35 fjelltopper og mangler 91 stykker for å nå årsmålet vårt med 100 nye innsjekkinger i 2025.
Hilde disket opp med middag og dette er absolutt en variant til å smøre med seg ei brødskive eller to på tur. Wraps fra Kiwi.
Mens vi spiste så var Varga så trøtt at hun tok seg en liten dubb. Klart hun holdt seg til Hilde som hun hadde gått sammen med hele veien oppover.
Men som alt annet som man nyter, så har det en ende. Sola nærmet seg horisonten og når den går ned så blir det iskaldt når man har gått seg dryppende svett på vei oppover.
Kan kanskje minne litt om Vestlandet med høye fjell og dype daler med en fjord i bunnen. Hailey fikk gå løs et godt stykke på hjemveien. Hun var sliten og fortjente å kunne avpasse både fart og terreng etter kroppen sin.
Det er brattere enn det ser ut, så hun kom ikke til å løpe etter en levende sjel.
Jeg tok det roligere enn Hilde og Varga på vei nedover, for å gi Hailey den tiden hun trengte og for å holde meg på beina på snøføret.
Ja også ble det noen fotostopp også.
De flate partiene på turen kunne du telle på ei hånd.
Der vi hadde parkert bilen så strakte hvitveisen seg mot de siste solstrålene. Takk for turen Hilde, snart er det nye turmål i sikte.
