mandag 19. oktober 2026

Snart Halloween

 

Når jeg kjørte for å plukke opp Helle til turen vår på lørdag til Kruttmølleåsen, så var det stor variasjon med sol og tåke. I overgangssonene så var det litt skummel eller magisk halloween stemning. Jeg måtte stoppe i veikanten for å ta noen bilder.


Høsten er en flott tid sånn fotomessig. Tåke og høstfarger, solskinn og skygger. En skulle ikke gjort annet enn å tatt turen ut i naturen, eller i sentrale strøk for den saks skyld.


Fotografering er gøy når man har noe unikt å ta bilder av. Når tåka glir forbi så er det stadig forandringer i motivene.


Noe annet som hører til Halloween er gresskar. Etter turen stoppet jeg langs veien for å ta noen bilder ved hagesenteret. Der hadde de nemlig gjort seg litt i flid mot Halloweenfeiringen. Jeg liker når noen gjør seg i flid med ting.


For 100 kroner kan du ta med deg et gresskar, her er det selvbetjening så du betaler med vipps.


De skulle selge til lageret er tomt, for nå hadde de fylt på for siste gang. 30. oktober blir det ryddet bort leste jeg et sted.


At det sitter et skjelett i vogna ser ut til å være dagligdags for Bella og Varga.


Tenk så stusslig det hadde vært om ingen gjorde noe som helst ekstra for å glede andre.


Jeg skulle laget slike nede ved veien, men problemet er vel at det ikke er sentralt nok til å få stå i fred.


Eneste pynten jeg har er soppen som vokser ved bjørka. Den blir det bare mer og mer av for hver høst. Bare synd det ikke er matsopp. Raspskjellsopp (Pholiota squarrosa) er en sopp som vanligvis finnes i Nord-Amerika og Europa. Den er en sekundær parasitt som angriper trær som er svekket av tidligere skader eller infeksjoner. 


Hatten er 3-12 cm i diameter og dekket av små, spisse skjell. Stammen er 4-12 cm lang og 0.5-1.5 cm tykk, med en tykk, ullen ring. Gjellene er gulaktige når de er unge og blir rustbrune når de modnes. Soppen har en sterk smak som ligner reddiker og en lukt som beskrives som hvitløk, sitron, reddik, løk eller skunk. Selv om noen kilder rapporterer at den er spiselig, har den forårsaket flere tilfeller av forgiftning, spesielt når den konsumeres med alkohol.

søndag 18. oktober 2026

Langs Gjersjøelva


Tenk at fem minutter med bil fra sentrum av hovedstaden i Norge kan du  nyte et skjermet liv i nydelige omgivelser. Vil du være med å utforske Ingierstrand området? Være med på en kulturstivandring og en innsjekk i Fjelltoppjakten?


Nok en gang har jeg hentet turinspirasjon fra instagram. Nå som snøen har inntatt fjellet, så må man finne andre steder å gå på tur. Området er et viktig industri- og kulturhistorisk landskap med røtter langt tilbake i tid. I 1991 ønsket Oppegård jeger- og fiskerforening å få laks og sjøørret tilbake i Gjersjøelva for å gyte. Dette kunne bare skje dersom kulturminnevernet, grunneiere og Oppegård kommune var på lag. Det har de vært siden da.


Helle hadde ikke noen planer lørdag formiddag, så jeg plukket henne opp og vi satte kursen gjennom Oslo og ut til Hvervenbukta. Vi bommet litt på starten, men fant nå ei parkering og en sti som gikk bortover til brygeanlegget.


Gjersjøelva renner på grensen mellom Oslo og Oppegård kommune - fra Gjersjøen og ned til Bunnefjorden. Det har vært mange aktiviteter langs elva gjennom århundrer. Det er mange synlige spor etter aktivitetene og mange fine skilt med informasjon og bilder langs elva. 


Turen kan fint startes ved Hvervenbukta badeplass. Fra parkeringsplassen følger man stien langs veien på utsiden av autovernet. Gå første vei til høyre og ned til Oppegård båtforenings område. Hold skogkanten og gå over Gjersjøelva innerst på plassen. Følg veien oppover og du kommer straks til en lokomotivsag og en flott restaurert oppgangssag.


En av de første vannsager i Norge lå ved Gjersjøelva (like etter 1500), og den ble som del av gården Hvitebjørn 1529 kjøpt av Henrik Krummedike. Gjersjøelva het tidligere Hvitebjørnselven. Ved elva var det også både salpeterverk og kruttmølle, som var i drift i perioden 1750 - 1869.


Det er ikke vanskelig å finne fram når vi først kom på riktig plass. Det var godt skiltet og blåmerket sti. Gjersjøelva var lett å komme ned til ved første brua, så da fikk hundene drikke seg utørste etter bilturen.


Siden det er en kultursti, så er det mange opplysningsskilt langs stien. Vi lærte mye, men jeg savnet årstall på de bildene som sto langs stien. I turbeskrivelsen så var forslaget å gå grusveien tilbake til bilen. Men siden jeg holder på med Fjelltoppjakten, og det var et innsjekkpunkt på toppen av åsen. Der fortsatte Hvitebjørn kultursti, så vi valgte å følge den tilbake til bilen i steden.


På første halvdel av 1800 tallet ble det gjore store fremskritt med å utvikle lokomobiler, dvs mobile dampmaskiner til skogsdrift. Disse var fleksible og ga arbeid til mange mann. Den utstilte modellen er utlånt fra Follo Museum. Rett ovenfor lokomobilsaga er det en flott oppgangssag. Stien oppover langs elva starter bak oppgangssaga. Det er lett å finne frem. Flere bruer over elva underveis.


Det var ikke så enkelt å ta bra bilder på starten av turen. Da var det lav morgensol rett mot oss da vi sneik oss langs elvekanten oppover. Det var mange bruer så stien gikk litt i sikksakk oppover til gårdsbruket Hvitebjørn,


Hvitebjørn er en tidligere middelaldergård i Oppegård kommune. Mot slutten av middelalderen var 17 gårder i Oppegård sogn registrert som selvstendige bruk, og de er markert med svarte
trekanter («tuntrær») i kommunevåpenet. Hvitebjørn gård er en av disse.


Hvitebjørn gården tilhørte opprinnelig Mariakirken i Oslo, og ble i 1505 overdratt til høvedsmannen på Bergenhus, Eske Bille, men kom snart etter i Mariakirkens prostis eie, som var avlønning for Norges riges kansler. 


I 1602 ble Hvitebjørn gitt til den daværende kansleren Hans Pedersen Litle. Hannibal Sehested, som ble eier i 1647, avstod godset til kronen ved makeskifte. Peder Pedersen Müller kjøpte det i 1669. Ved ekteskap i 1694 ble han eier av Ljansgodset, som senere hørte sammen med Hvitebjørn. Fra 1799 var gården i slekten Ingiers eie, som en dal av Ljansgodset. Den gikk deretter i arv til etterkommere i slekten Juul Tonga, og ble i 2018 overtatt av Thea Wenche og Eivind Sundt.


Steiner, røtter og bruene av treverk var veldig glatte denne morgenen. Så jeg var glad jeg hadde tatt fjellskoa, men jammen var det glatt med de også.


Hele runden i dag gikk gjennom veldig gammel skau, både bladtrær og nåletrær.


Her var det flott oppover og virkelig verdt turen. Kan nok være litt kinkig når det er kuldegrader og isen ligger alle steder. Da trengs nok piggsko.


Vi klarte det uten knall og fall i dag, det er slett ikke vær gang når jeg og Helle er på tur.


Det er ikke en runde for fart, men en runde som er informativ,


Jeg synes det er fascinerende å se på alle bildene fra all aktiviteten som var langs Gjersjøelva i gamledager.


Greit med rekkverk når det er glatt å gå.


Det var ikke lov å fiske oppover i elva.


Høstfarger og solskinn, godt og varmt uten et vindpust. Det kan ikke bli bedre akkurat da.


Ljansberget kraftverk fra 1915 til 1962. Det som er litt gøy nå er at bygget og vannrettighetene nå eies av familien Strøm.


Dette var en intakt dam som var brukt til kraftverket.


De gamle betongfundamentene sto der ennå.


Det var litt stier på kryss og tvers, men med bratte fjellsider som den blåmerkedestien fulgte.


Det var merker etter håndborring for utvinning i fjellet flere steder.


Så ble ikke stien like framkommelig lenger.


Jo da her går stien


Men ingen av oss plumpet eller snublet


Vi nærmet oss Hvitebjørn gård og begynte å se oss om etter en sti vi skulle følge videre.


Hvitebjørn Gård


Oldtidsveien var lovfestet allerede på 900-tallet. Oldtidsveien i Oppegård (Nordre Follo) er en historisk ride- og kløvevei over Grønliåsen som var en del av hovedveien inn til Christiania (Oslo) før kongeveiene ble bygget fra 1600-tallet.


Skulle nesten tro det var et fengsel, for her var det skigard og sauenetting med et strømgjerde mellom. 


Det var i varierende terreng gjennom dagen.


Det tar tid å gå denne runden om du skal få med deg alt.


Helle hadde leste et sted at om man har litt problemer med knærne og skal gå i litt bratte nedoverbakker, ja da lønte det seg å ta en "Jack Sparrow". Det uttrykket «å ta en Jack Sparrow» betyr vanligvis å sjangre, snuble eller bevege seg på en veldig ustø og komisk måte, akkurat som den kjente piratkapteinen fra Pirates of the Caribbean-filmene. Når du gjør dette i en nedoverbakke, ser det gjerne ut som om du har fullstendig mangel på balanse og kontroll, men på mirakuløst vis klarer å holde deg på beina likevel.


Litt småbratt når vi tok avstikkeren for å gå åsryggen ned igjen til bilen.


Men som alle veit som har vært med meg på tur... det er da ikke noe tur om man ikke har bushet litt.


Men mesteparten av turen gikk faktisk på en eller annen sti, mer eller mindre merket.


Det ble mye kikking på kartet på telefonen for å prøve å finne riktig sti til innsjekkingspunktet på  Fjelltoppjakten. Det var forholdsvis åpen skau der, men det var litt kupert og noen våte partier som vi måtte krysse,


Jeg vil absolutt anbefale denne runden, mye flott å se her og du har mange valgmuligheter.


Det var lagt ned mye jobb mot toppen, der hadde det vært mange trær over stien.


Innsjekkingspunktet lå rett over fjorden for Holmenkollen.


Milo storkoser seg på tur med Bella og Varga.


Etter en kort stund var vi igjen tilbake på kaianlegget der folk holdt på å pakke sammen for vinteren.


Tusen takk for turen Helle og Milo, brått er vi ute på ny tur.