Bli med på utfordringen. Gå 60 kilometer mellom 1. og 30. april! Det er 2 kilometer hver dag, i 30 dager. Fortsett å gå hver dag i april for å samle inn livsviktige kroner til forskning og støtte for mennesker som lever med MS💙
MS-forbundet bruker penger der det trengs mest. Det kan være å fortsette arbeidet med å skape gode møteplasser, informasjon, støtte forskning på nye behandlinger og medisiner, politisk arbeid og andre tiltak vi mener vil gjøre livet til mennesker med MS bedre.
Hos Heidi kan du lese om et liv med MS. Jeg har fulgt bloggen hennes i mange år. Fra hun var aktiv i arbeidslivet i en barnehage, gjennom utviklingen av MS, kreftdiagnose og ikke minst turplanlegging til hårreisende turmål for enkelte som ikke er syke eller har noe diagnose av noe slag. Sofalivet gjør ingen friske. 2025 var "The great escape" Til inspirasjon for andre så syklet hun Mjølkevegen i 2024. I 2023 var turmålet selveste Glittertind. Du må finne turen som passer deg og ikke starte for hardt. Møysommelig trening for å bygge formen.
Multippel sklerose (MS) er en kronisk betennelsessykdom som angriper hjernen og ryggmargen. Sykdommen gir forskjellige symptomer – både i grad og hyppighet.
Når man skal på tur på søndagene så bør man gå tidlig på dagen, ellers hender det at trafikken blir så tett at det er problemer med å komme over riksveien igjen.
Jeg hadde tenkt å gå opp til Bårnåsåsen en dag etter jobb, eller i helga. Men så ble ikke helga helt som jeg hadde tenkt. Men søndag da var det klart for en tur opp på Bårnåsåsen.
Jeg var optimist og gikk for joggesko på turen, og det gikk stort sett greit mesteparten av runden. Ja det ble en runde etterhvert som jeg kjente at formen var bra. Hadde først tenkt å gå fram og tilbake, da hadde det gått greit med joggesko.
Sola skinte ikke, men jammen var det varmt nok å gå oppover.
Når det er noen år siden det har blitt hogget er det ikke fult så mye kvist å tråkke i lenger.
Holder man seg oppe på rabbene så er det bart også.
Men det er ei dump man må ned i for å komme seg opp på den neste toppen. Der var det snø som jeg hadde regnet med.
Varga og Bella var oppe før meg, så de satt og ventet på meg når jeg krabbet meg oppover. Det er ganske bratt oppover siste hellinga der. Patran ringte når jeg kavet meg oppover. Hun lurte på om jeg var ute på tur. Jo jeg var jo det, hørte du jeg peset. Ja det hadde hun. Den gode formen jeg hadde, er blitt borte, men når grunnformen ligger inne, så kommer den ganske raskt tilbake når man legger ned litt trening.
Varga var ikke mye hvit når vi kom hjem fra turen. På grusveien siste stykket var det skikkelig sølete.
Varga la seg ned i lyngen selv om jeg ikke tok noe pause på turen. Det ble noen korte fotostopp, ellers var det jevnt sig hele veien.
Når jeg sjekket bloggen så var det omtrent akkurat et år siden jeg og Hilde hadde tatt turen. Resten av året hadde ikke jeg vært der gitt. Det fine der er at su har mange valg på veien hjem. I områder uten stier, er det bare å gå etter magefølelsen.
Rart det ikke er flere som tar turen, det er den utsikten på toppen der.
Imponert over den nye linsa på kamera på mobilen min, det var virkelig verdt investeringen min.
Hytta blir mer og mer shabby for hver gang jeg er innom.
Du verden hvor flott det måtte vært når hytta var ny.
* *
360 graders utsikt
Jeg har gått den retningen jeg valgte på søndag før også. Da gikk jeg og Marius inn til Sverri før vi fant veien som bringer en ned til Saraplassen igjen. Ned til Sverri hadde jeg ikke tenkt meg, da måtte jeg over en bekk husket jeg. Så jeg kuttet retningen litt, så jeg gikk i retning veien med en gang.
Første bekken gikk greit å komme seg over, den var ikke så brei.
Når isen holder både Varga og Bella, da holder den meg også tenkte jeg.
Her var det noen som hadde jobbet jevnt.
Her er det bare å gå rett frem helt til hogstgruppa er slutt.
Jeg gikk inn på kartet for å finne korteste retningen til veien. Jeg visste at nede i dumpa her gikk det en bekk. Spørsmålet var bare hvor dyp og brei den var akkurat her, eller om jeg hadde flaks så isen lå ennå. Det har vært forholdsvis bra med smelting de siste ukene.
Bekken var våt, bekken var brei, og veldig uvisst om hvor enkelt dette her ville bli.
Men jeg hadde flaks for en gangs skyld, naturen selv hadde skaffet meg ei bru.
På andre siden av bekken kom vi inn på en lastebærervei som jeg kunne regne med å følge bort til grusveien.
Veien ble forholdsvis våt til tider, isfull og gjørmete.
Så traff vi grusveien, men den var mer klinete enn jeg regnet med.
Jakttårnet står året rundt,
Andtjern var fremdeles islagt.
Allerede nå skjønner jeg hvordan hundene kommer til å se ut når vi kom hjem.
Jeg har gått der mange ganger tidligere, så jeg vet når vi nærmer oss bebyggelsen igjen. Da ble det bånd på dem til vi kom hjem.
En god runde på 9 kilometer i ulent terreng, mye utenfor vei. Jeg brukte snøtt tre timer på denne runden.
Endelig var det blitt mindre snø rundt veggene her, og jeg kunne vabbe meg opp til viltkameraene. Ett har vært uten batterier den siste måneden. Jeg har jo sett på appen på telefonen at det ikke har vært all verdens av aktivitet på disse kameraene i vinter. Håper på mer nå som snøen er på vei bort.
Jeg prøvde de nyinnkjøpte støvlene på finn.no ting som er nytt må gås til der man veit avstanden. Jeg har nå kjørt noen test turer for å teste formen, så nå er jeg over i å teste utstyret. Har handlet litt til overnattingen til 1. mai. Så får vi se hva som faller i smak.
Snøen var forholdsvis hard, men innimellom var det litt råtten. Fordelen var at det ikke var så dypt om man tråkket gjennom. Hailey ble også med på runden. Det har blitt dårlig med lange turer i helga når det var så mye annet som skjedde.
Rett på første kamera som var tomt for strøm. Batterier ble byttet og bildebrikka ble byttet med en blank en.
Det var ikke sol, men det regnet heller ikke.
Hundene hadde mye å sjekke ut etter vinteren. Det var overraskende bart der egentlig.
Etter helga føles det litt som jeg er back on track, og alle planene kan settes ut i livet. En måneds tid nå, så blir det overnattinger ute til knotten og myggen tar over skauen fram til høsten.
Så både fotspor og furutopping etter elgen, så jeg håpet at jeg hadde fått den på et kamera. Men det eneste jeg hadde fått var en mørk skygge som passerte et stykke vekk fra kamera ei natt.
Ellers var det mye vindvær og snø som har røst av trærne på disse kameraene. Om det ikke blir mer liv der snart, så får jeg flytte dem litt.
Ikke lenge til man kan ta en runde her i joggesko nå. Men ikke mye dyretråkk å se i snøen heller. Dyra har nok holdt seg et annet sted i vinter.
Bekkene er over sine bredder allerede.
Men jeg holdt meg tørr på beina hele runden.
Det ble litt fotografering på denne runden, så Hailey skulle få snuse litt i sitt tempo.
Jeg hadde nemlig tenkt meg på lenger tur etterpå, da kunne hun være hjemme. Hun er ingen milsluker lenger. Bella setter også pris på litt kortere enklere turer har jeg lagt merke til.
Jeg spurte Sofie når hun ble hentet i dag om hun ville hjem på onsdag, eller om jeg skulle plukke henne opp i barnehagen. Da ville hun til meg, det var jo skikkelig stas da, når hun har fått en lillebror i hus.
Når jeg nærmet meg huset var det mer snø, enn på det jordet vi hadde gått opp til skauen. Men snøen var forholdsvis hard.
Gåsungene har kommet, men det var ingen store som det pleier å være. Så de har nok akkurat tittet fram. Jeg kan ikke si jeg har sett de tidligere i år.
