Fem år gamle AVA er i bursdag, men hun kommer aldri hjem igjen. Da en liten jente forsvinner fra et bursdagsselskap som holdes på et hagesenter, er politiet forvirret over mangelen på spor i saken. To år seinere blir liket av henne funnet, men ikke lenge etter forsvinner en annen liten jente. Hun hadde også vært i bursdagsselskapet to år tidligere.
Politietterforsker Natalie Ward mener det er sannsynlig at AVA og Audrey ble drept av noen de kjente, og hun finner raskt ut at det er flere hull i alibiet til Avas mor. Da hun graver dypere i saken, blir hun overbevist om at faren heller ikke forteller hele sannheten. Så blir en tredje jente borte! Klarer Natalie å stanse morderen før enda flere uskyldige liv blir tatt?
Boka peker ut flere potensielle mordere før de plukkes ned som uskyldige. Småspennende hele tiden egentlig, men endel uvesentlige opplysninger om personene som var helt urellevant til handlingsforløpet. Morderen hadde en side innimellom med sin oppfattelse av situasjonen som gjorde boka spennende.
En hver solnedgang lover ingenting om morgendagen. Morgendagen kan vi bare håpe på. Når dagen nærmer seg slutten så er det bare å være fornøyd med det en har oppnådd og håpe på den dag i morgen om man har gjort noe feil. Det man ikke rekker å rette opp i dag, får en håpe en får gjort riktig i morgen. Der finnes bare en eneste kjærlighet, men tusen etterligninger. Venner er blomster i livets vase. La det ikke gå så langt som til: "Jeg skulle ønske det interesserte meg å vite hva du nå vil ta deg til, men det gjør det ikke.' Hun trakk et kort pust og sa lett, men mildt: 'Jeg er knusende likeglad, vennen min.' "
Den siste måneden har det vært stort fokus på psykisk helse og det er mange delte meninger om søke hjelp eller muligheten til å få hjelp om en ber om det. Det har kommet fram utallige synspunkter og meninger, historier om både det som ikke har gått bra og de som har klart seg. De som har blitt "reddet" i siste liten og de som har ombestemt seg.
Jeg mener at om de vil ta livet sitt så skal de ikke hindres. Hvorfor skal en ikke få bestemme over eget liv? Ikke får du bestemme når og hvor du skal bli født. Det minste du burde få lov til å bestemme er når, hvor og hvordan du forlater livet. Det er deres sak og ikke din. Det som er optimalt for noen kan være det verste som kan skje for en annen. Det er ikke ditt valg.
Du er din egen lykkes smed og tankenes makt er stor. Det kan føles som om alt er svart og alt er et eneste stort sugende hull du sitter fast i. Løfter du blikket mot himmelens lyspunkter som bruker å skinne om natta, så blir du møtt med tåke og regnvær. Jeg har vært der, mer enn en gang. Jeg har vært helt tom, ikke bare litt tom, men skikkelig tom... mer enn en gang. Men ved å fokusere på en liten ting om gangen. Et lite lyspunkt langt langt borte, så snur tankene sakte, men sikkert. For som en eller annen smart sjel har sagt, du får ikke endret mennesket om det ikke selv vil bli endret.
Om du vil ha endring fra den mørke sompa du sitter fast i, så kommer du deg videre på den ene eller andre måten. Det er ikke gjort i dag, eller i morgen for den saks skyld. Men om du vil så blir det lysere langt der borte, så må du bare fokusere på å komme deg inn i lyset. Hvor ditt lys er er det bare du som veit. Jeg har firbeinte lys i mitt liv, så får resten av gleden være bonus.
En ting er sikkert at det er kun du selv som kan gjøre noe med ditt liv, du bestemmer hvem som skal ha innflytelse på ditt liv. Det er du som velger å la deg irritere, bli sint, bli såret, bli glad, lykkelig, lei deg eller hva slags følelser du får. Det er du som velger å ta ting til deg. Det er visse bruer du må brenne for å gå en annen vei og ikke la andre bestemme hvilken vei du skal velge i et veikryss, hvilke bruer du skal lage sterkere og hvilke du skal brenne. Det er ditt liv og det er ditt valg. Det er ingen som har en humpefri autostrada uten bompenger gjennom livet. Det er noen ganger du velger en enveiskjørt vei, da må du snu i enden og er det ikke plass til å snu, nei da må du rygge tilbake til hovedveien.
Jeg mener at en ikke skal skåne unger fra "verden" slik verden er får de vite avlikevel. Er det ikke bedre at de har fått en smakebit på verden på veien i oppveksten, enn at de skal møte den i full versjon den dagen de er på egenhånd. Små doser er bedre enn en kjempestor.
Det går fint ann å endre kursen på livet mange ganger. Om man ser at det man har trodd var kjempe bra, kjempeflott, helt optimalt slett ikke var som man trodde. Ja da må man endre kurs. Når man finner ut det så er det ikke sikkert det er noen alternative ruter å velge mellom akkurat der, kanskje man må ut i det ukjente terrenget på søken etter et nytt lyspunkt. Mange av oss har fulgt en sti på skautur som plutselig blir bare borte i løselufta. Da har man to valg, gå dit man tror man skal, eller snu rundt og gå samme veien tilbake. Samme veien til bake er trygg grunn, ut i det ukjente er uvisst, men det kan også være spennende. Kanskje skjebnen hadde en mening med å sende deg ut i det ukjente...
Det er ikke mange som har et helt strukturert og gjennomtenkt liv, som aldri har fulgt en liten impuls som har vist seg å bli hovedveien i livet videre. Jeg har blitt mer impulsiv med årene, men jeg har også blitt mer sikker på å si nei når jeg ikke har trua på ting. Etterhvert har jeg utviklet god selvinnsikt, så jeg veit hva som passer meg. Jeg har prøvd noe som jeg ikke har hatt så trua på egentlig, men man veit ikke før man har prøvd. Og det meste av det har blitt Been there done that opplevelse.
Livets to mest sårede punkter er vennskap og kjærlighet. Det er de to tingene som er mest holdbart når det stormer, men det er også de to tingene som er mest sårbart når det har slått en sprekk. Sprekken vil ligge der og gnage.
Vi har vel alle en eller annen gang følt oss ensom. At noen ganger virker det som om ikke noen bryr seg om hvordan dagen din har vært, spesielt for mennesker som ikke er i noen daglig relasjon med andre. Uten familie,uten jobb,uten hobby er det vanskelig å få dekket sitt behov for bekreftelse fra andre på hvem man er og hvordan man fremstår. Det er jo den måten man utvikler seg på,bekreftelser og avkreftelser på hva man er og ikke er.
Mange tror nok det at så lenge man er to så kan man ikke føle seg ensom, men det medfører ikke riktighet. Mange lever i et kommunikasjonsløst forhold hvor kun normale høflighetsfraser blir utvekslet i løpet av dagen. Det kunne like gjerne vært postmannen man bodde sammen med, for man kommuniserer like mye. Jeg tror at det må være mye verre å være være ensom i tosomhet. Det er jo en evig påminnelse om at man ikke er interessant nok til å snakke med. At man heller foretrekker sitt eget selskap fremfor å ha en relasjon med den man deler bolig med.
Jeg tok steget ut av tosomheten og er forholdsvis fornøyd med det valget. Men må jo innrømme at det hadde vært hyggelig med selskap til tider. Rundt deg i dagliglivet, i media, på sosiale medier og alle andre steder så reklameres det for hvordan single kan møtes, hvordan du finner den rette for deg for den sjuende gangen i livet. Ja for den som gir seg har tapt. Så har en de utallige avisartiklene som viser hvordan du beholder drømmemannen, hvordan forhold utvikles og blir mer solid. Så i teorien så er det merkelig at så mange er enslige og ønsker å gjøre noe med situasjonen sin uten at de lykkes.
Hvorfor flommer sjekkesteder over av enslige som forblir enslige? Blinddater og andre møtearenaer for enslige har forholdsvis lav suksessprosent. Har folk bestemt seg for et smalt nåløye av de som kan være aktuelle for seg? Er folk for kravstore? Vil alle ha en som er perfekt? Er folk for kravstore, eller det noe de har blitt etter hvert som de blir eldre?
Hvorfor valgte jeg ikke å jobbe for ekteskapet mitt? For å jobbe for noe må det faktisk være to som vil det. Etter en stund slutter en å prøve, men innfinner seg med at sånn har situasjonen blitt. Så da må man finne ut neste steg. Hvor skal jeg ta livet mitt nå? Hva vil jeg egentlig nå som jeg har fått muligheten til å velge på nytt? For første gang i mitt liv kan jeg gjøre akkurat som jeg vil og skal jeg da gå for en ny mann i livet mitt? Skal jeg gå for bekjente som kommer og går, en ny hver helg, samboer, forlovede, ektemann, eller bare være aleine? Livets utallige valg... Vet vel ikke om valgene er mer gjennomtenkte nå enn tidligere.
Når en var ung så skulle en skaffe seg utdannelse, jobb, mann og barn. Det er det som var mest vanlig når jeg var ung. I dag så er ikke folk så opptatt å få mann og barn. De er mest opptatt av selvrealisering i hytt og pine. Men det har vel heller ikke vært flere psykisk syke folk i samfunnet enn det det var tidligere. Kanskje det ikke er så dumt å følge stimen med familielivet, jobbe for ting for å få ting til å fungere?
Jeg har hatt den perioden i livet mitt, hele to ganger, ute at det har blitt noen lykkelig utfall av den grunn. Det er en ting det ikke blir neste gang. Jeg vet at det ikke blir barn om det blir en ny partner, jeg regner ikke med at det blir noe nytt bryllup, det er i alle fall veldig lite sannsynlig. Jeg har lyst til å ha en ny partner, men om han skal bo sammen med meg er jeg også litt usikker på. Men jeg har ikke lyst til å være aleine i verden etterhvert. Men det er ikke noe som haster, jeg har tid til å vente på at skjebnen kommer med neste kort i livet mitt uten å mase etter det. Jeg veit hvem jeg kunne tenke meg, men det tar litt tid. For du har vel hørt at den som venter på noe godt venter ikke forgjeves.
Det går bra.
Jeg vet det er deg.
Så bare ta deg den tiden du trenger.
Og når du er klar, er jeg her.
Hvis dere snakker likt, kan dere ha et langt og lykkelig samliv i vente, mener amerikanske forskere. At vi tiltrekkes av personer som har liknende utseende og personlighet er allerede etablerte sannheter i forskerkretser.
Avgjørelsene dine, forholdene dine, til og med tankene dine ... En betydelig del av det du gjør hver dag, blir formidlet av emosjonene dine. Det er kraften som driver deg. Derfor er det viktig å vite hvordan du tolker budskapet deres og å få dem til å virke til din fordel. Når alt kommer til alt, er mennesker emosjonelle vesener som lærte å tenke for bare litt over hundre tusen år siden. I dag vil ofte styrken av emosjonene våre fremdeles komme foran alle beviste tanker. Emosjoner er drivkraften, og de har alltid vært det, et sett med prosesser som garanterte menneskeartens overlevelse. Mange mennesker foretrekker å tro at de har full kontroll over sin egen atferd og sine egne beslutninger. Allikevel vil store deler av atferden din dirigeres av et univers av kraftige emosjoner, selv om du ikke alltid er klar over det.
Ideen om å få kontroll over emosjonene dine er inkludert i praktisk talt alle bøker om selvhjelp som finnes. Bøkene (og allmennheten) bruker ofte ord som «styre» og «kontroll». Når du ser disse ordene, er det lett å tenke at emosjoner er som biler, eller kontoer, som du ganske enkelt bare må vite hvordan du skal administrere. Vel, dersom det faktisk er tilfelle, kan du ikke administrere eller kontrollere noe hvis du ikke forstår hva det er du står ovenfor. En emosjon er i utgangspunktet et kjemisk og nevralt svar på ulike stimuli. Det er hjernens reaksjon på stimuli som krever en slags handling fra din side. Denne interne kjemiske responsen utløser forandringer i kroppen din med ett mål for øye: Å hjelpe deg med å effektuere riktig atferdsrespons. Hensikten bak denne emosjonelle kraften er å hjelpe deg med å reagere på de tingene som skjer rundt deg.
Frykt, tristhet, sinne, frustrasjon … Mange av disse emosjonene som vi betegner som «negative» tjener også et visst formål. De er der for å advare deg om at noe er galt og at du må reagere. Imidlertid er det både enkelt og vanlig å la emosjonene dine bli liggende der, i de dypeste avgrunnene av hvem du er, og å tillate dem å forstyrre den indre balansen din, samt opplevelsen din av velvære.
Det første du opplever er emosjoner. Det er den første reaksjonen på noe som skjer med deg. Den mentale opplevelsen som disse endringene utløser i kroppen din, er det som former følelsene dine. Følelser kan være en motiverende kraft, eller de kan være en hindring.
Du kan ikke nekte for at emosjoner er drivkraften i livet ditt. I stor grad er det de som påvirker det meste av atferden din. På samme måte er følelsene dine det som gir deg håp og vitaliserer deg når de kommer overens med tankene dine. Derfor er det viktig å ikke bare vite hva en emosjon er, men også hvordan du kan håndtere dem, kanalisere dem og få dem til å fungere til fordel for deg. Dette er ikke en lett oppgave. Det krever tid og selvinnsikt. Du må ha en forbindelse til ditt indre selv, og gi riktig respons. Som Daniel Goleman så treffende forklarer, har mennesker to sinn: Et som tenker og et annet som føler. Lykke og ekte velvære kommer når de to sinnene, tenkende og følende, jobber sammen.
Følelsesmessig modenhet er ikke en naturlig konsekvens av å bli eldre. Dessuten er det veldig vanlig å se mange voksne som fortsatt jobber med raserianfall, med de frustrasjonene som dukker opp når ting og mennesker ikke er som de vil eller forventer. Noen mennesker klandrer alle andre for deres skuffelser: familie, venner, partnere, kolleger, osv. Alle er imot dem og de alle svikter dem og bør straffes av deres vrede. Dette er nettopp den typen frustrasjon som blir til et raserianfall, selv om det mange ganger ikke er internt. Det blir en stille kamp som ustanselig ror mellom frustrasjon, raseri og skuffelse.
Dyden er imidlertid sannsynligvis akkurat som Aristoteles sa: å finne et sted i midten. Historien som er din fortid, fortjener at du ikke trenger den, uansett hvor dårlig du nå tenker at den var. Og dagen i dag trenger å bli benyttet, ved at du oppfører deg fornuftig, og ved at du stoler på det du kan bygge opp for i morgen. Når fortiden har overveldet oss fullstendig, er det veldig komplisert å restituere seg fra de trøkkene du har fått deg og se forover med mot.
* *
Nåtiden er din store mulighet. Så, nåtiden blir til en sjanse for å gi fortiden din den plassen den fortjener, i tillegg til at du åpner opp for nye muligheter. Nåtiden er den ideelle anledningen for å treffe nye mennesker som vil berike deg som person, og gi deg den energien og det livet du ønsker deg. Det er et spørsmål om å ikke lengre søke etter den gangen du følte deg trygg, men heller utnytte det at et nytt kapittel hjelper deg med å legge bak deg de kapitlene i fortiden din som har såret deg.
Gems of my life utfordring kan du klikke inn på for å se andre som er med på utfordringen. Kanskje du har lyst til å delta selv også. Årets fjerde ord er SKUM. Takker Susanne for at hun fortsatte denne utfordringen i 2020 også.
Denne uka skal jeg ikke forklare mye, det her er nemlig det jeg liker aller aller best å gjøre før jeg legger meg.
Mandag var det bare å innse at om en skulle ha en real sjanse for sommerkroppen 2020 så var det på tide å starte opp med litt seriøs innsats. Det er jo ikke til å stikke under en stol at den ikke kommer like enkelt som når man var 16 og sommerkroppen stort sett var intakt hele året. Motivasjonen er sommerkjolen jeg fikk av Patran til jul, med kommentaren om at jeg nok måtte jobbe litt med sommerkroppen for at kjolen skulle se fin ut på meg. Så da gjør jeg det da. Dermed ble det seriøs godterispising i helga så det ikke skulle ligge for mange fristelser i skap og skuffer utover.
Tirsdag skulle det egentlig snø, men hele natta så regnet det og det gjorde det litt utover formiddagen også. På jobb var det omtrent like mye å gjøre som sist uke, men det går seg til før neste månedsavslutning håper jeg. Til middag ble det kjøttkaker og brokkoli. Det er ikke ofte jeg har potetmiddag, så innimellom så er det godt med skikkelig middag. På kvelden ble det litt klipping av Ronja og litt børsting for å få ut tugger av pelsen. Det er ikke så enkelt med lang pels og genser, da blir det tugger under "armene"
Ukas selskrevne dikt for omtrent 25 år siden
Hvor er pappa?
Er han ikke glad i oss?
Hvorfor får vi ikke være med?
Hvorfor?
Hvem skal vi ha som forbilde?
Hvem skal mamma ha og støtte seg til når hverdagen blir tøff?
Hvem vil være glad i oss, når ikke engang du elsket oss?
Hvem vil være der for oss når vi trenger en far?
Hvorfor måtte du forandre deg?
Hvorfor kunne du ikke fortsatt være den som mamma trodde du var?
Hvorfor ringer du ikke engang?
Hvorfor spør du aldri etter oss?
Hvorfor fikk du oss når du aldri har vist oss noen interesse?
Du ga oss heller ingen gode minner å huske deg for.
Den ene var for liten, den andre hadde du ikke tid til.
Dagens avis betydde mer.
Vil du angre deg en dag pappa?
Vil den dagen komme da du møter oss på gata,
den dagen du møter oss og ikke engang kjenner oss igjen?
Onsdag ble det et lite nettsøk for å sjekke ut årshoroskopet. Jeg tror ikke blindt for det er jo merkelig om alle som er født i et tidsrom på fire uker opplever det samme. Men det var mange lyspunkter som dukket opp for Væren (21.3-20.4) Suksess og framgang i karrieren er fokuspunktet i 2020. Som en følge av nye muligheter i forbindelse med jobb vil situasjonen på hjemmebane endre seg, spesielt i forhold til rollefordeling og hvordan du bor. Mange Værer vil sette seg på skolebenken igjen, eller begynne å undervise selv. Transport, pendling og annen reisevirksomhet i forbindelse med jobben kan bli et aktuelt tema. Nye rutiner krever tilpasning og fleksibilitet. Sett deg delmål og ikke press for hardt; sakte, men sikkert er den eneste metoden som funker i 2020.
Torsdag var det litt frustrasjon som måtte ut, så da ble det lang tur på hundene etter jobb. På kvelden tok jeg med meg Bella opp til Sokna så hun fikk aleine tid på tur med ei venninne. Hun hadde ikke hund lenger, det visste ikke jeg, men Bella hadde godt av en tur bare hun også. Litt utveksling av nyere slarv ble det på turen. Det ble ikke den vanlige runden for der var det ikke strødd i det hele tatt. Så det ble fram og tilbake tur til Jomfruøya. Har vel egentlig trodd at jeg var på vei opp igjen, men det er en farlig trend. Jeg burde jo vite etter mange års erfaring at når ting ser lyst ut og humpene ser ut til å rette seg ut, så kommer det en skikkelig dump igjen. Nei det er bare å ta livet med ro og ikke håpe på noe, så får en se etterhvert.
Så kom fredagen og kjøleskapet ble fylt opp av både vått og tørt, så nå skal det gå helt greit med ei helg uten planer. Regnet bøttet ned igjen, så det ble fyr i ovnen og kvelden ble tilbragt i sofaen med ei god bok. Nå vil jeg ikke ha flere meldinger om syke folk som ikke bare er litt tufse, men skikkelig syke, eller har ødelagt seg skikkelig etter fall på holka. De har stått i kø denne uka med å gi seg til kjenne. Bank i bordet, jeg skal ikke inn i den rekka der altså!
Lørdag ble ikke den store vinneren værmessig, men har man hunder så må man ut på tur uansett. Og så sant det ikke regner så er det ganske koselig. Jeg tok med meg bare mobilen, for når det er så halvmørkt og tåkete så er det ikke mye tess med kamera på tur. Mye å drasse på om det ikke skulle bli noe å ta bilde av. Etter all frustrasjon og tenking kvelden før så ble humøret bedre og ikke minst så ser alt lysere ut når en er ferdig tenkt.
Litt utpå dagen regnet det ikke i det minste og jeg stavret meg oppover til snuplassen for å prøve å finne noen motiver til denne 365+1 utfordringen jeg har blitt med på. Så langt ligger jeg foran skjema med ett om dagen, men kjenner jeg sliter litt med noen av temaene. Når det nærmer seg slutten må jeg nok bruke litt translate google hjelp, for det er noen ord jeg ikke skjønner hva jeg egentlig skal ta bilde av. En kan bytte ut noen temaer med egne temaer, men det får blir en nødløsning synes jeg. Planen er å følge ordinært skjema så langt det lar seg gjøre.
Opprinnelig skulle jeg ta første bilde av tema en, men siden listen er satt opp alfabetisk så er det ikke like enkelt å følge den planen fant jeg ut. Spørs om jeg må gå rundt med denne lista i lomma i år, så jeg får knipse løs når jeg kommer over et tema. Det er jo ikke alle jeg har tilgang til hjemme, Kvelden ble slått ihjel med ei god bok og kyllingsalat og hvitløksbaguetter.
Søndag ble ikke så solfylt som lovet. Klart hadde jeg kommet meg ut litt tidligere på dagen så hadde rukket tur i sola, men jeg gjorde vel så si ingen ting egentlig. Ikke før jeg tok meg sammen og fant fram vaskebøtta. Så ble det tur med hundene før middag. Så litt flink har jeg nå vært i dag.
Resten av kvelden skal jeg lese litt i badekaret, før jeg skal se litt på tv. Må jo kose seg litt ekstra når en har gjort en innsats. Litt godteri har de blitt i helga, men det hjelper når man kjøper noe som egentlig ikke er så godt. Sånn som feil pringles og ikke den som er knall god. Noen flere bilder til utfordringen har det blitt også. Så jeg er ved godt mot ennå.
Husk: du er den eneste personen som bestemmer hvor lykkelig eller ulykkelig du er!
"Utmaningen går ut på att du ska ta 365 bilder under året på lika många givna teman, alltså i snitt en bild per dag. 365 foton är en utmaning för dig själv, inte en tävling"
Jeg har sett denne utfordringen flere år, men har alltid kommet på den et godt stykke ut i året da jeg har kommet over blogger som er med. Men i år så gikk det ikke så langt ut i januar før den dukket opp hos en jeg følger, så nå tenkte jeg at jeg skulle bli med på denne her. Hittil i år har jeg ikke så veldig mange bilder å velge i ennå, men jeg får fylle på etterhvert. Man kan gå for halvparten, men skal man være med så får man gå for full verson. I alle fall i starten av året. HER finner du andre som også er med i denne utfordringen.
