Fjelltoppjakt på Fjøsvikfjellet del 1

Vi kom igang igjen med tur etter ferien. Siden Tove har begynt med fjelltoppjakta og det har kommet to nye topper i januar. Da ble turen lagt til Fjellbråtakollen, Somdalskollen, Lusdalskollen, Kongsgårdskollen og Varden, som tilhører et sammenhengende fjell- og åsområde i Ringerike, nærmere bestemt i området mellom Ådalen og Somdalen. Stedene er knyttet sammen via populære turløyper og historiske steder på Fjøsvikfjellet.

Det er lite vann i terrengetm så Bella stupte ned bratte veiskråninger for å få slukket litt tørste mens vi gikk oppover veien,

Fjøsvikfjellet er det lokale høydedraget som danner massivet mellom Begna-hoveddalen og Somdalen, og som på det høyeste når 710 meter over havet. Somdalskollen er den bratte åsen lengst øst i massivet med markante topper. Den søndre toppen, også kalt Fjellbråtakollen, huser en eldgammel bygdeborg fra jernalderen. Kongsgårdskollen og Lusdalskollen er høyder og koller som inngår i turløypa videre oppover i terrenget fra Somdalskollen, forbi åpne setervier som Fjellsetra og frem mot områdets brannvakthytte. Varden er det naturlige utsiktspunktet eller toppunktet i området der det ofte er stiftet tradisjonelt toppunkt med vid utsikt over dalførene.

Turen starter i en evig oppoverbakke, først langs grusvei, før det blir sti fram til vi når toppunktet.

Oppover her har jeg tråkket en gang tidligere med Åse. Når jeg sjekket var det september 2023. Da har jeg skrevet om de forskjellige sagnene som finnes om området. Så er du interessert i litt historie kan du klikke på linken.

Jeg og Hege har vært opp til Brannvakthytta i fjor, da gikk vi opp der vi kom ned igjen på fredag. Så med denne turen som både Hans Martin og Erica ble med på, så har jeg vært der tre ganger. Første gangen jeg, Åse, Hans Martin, Mariell og Erica prøvde oss var det april 2022. Da kom vi ikke lenger enn til Somdalskollen på grunn av snømengden.

Det har begynt å bli brukbar smak på blåbæra i år, men den er liten. Det har vel vært alt for tørt til at den skulle få utvikle seg i sommer.

Det ble spist noen håndfuller på veien oppover mot toppen.

Bella fikk masse kos på turen, så hun storkoste seg på turen. Frida, Una og Lexa måtte vi jo bøye oss ned for å kose med, Bella kunne bare gå forbi ei hånd. Ikke det at de andre ikke fikk kos altså, vi hadde pauser oppover bakkene der.

Det hadde vært jevnt bratt oppover fra bilen, men siste stykket er virkelig bratt. Hogsten hadde holdt seg unna stien, så det var ikke mye kvist å forholde seg til.

Når vi kommer inn i skauen, det er da det begynner å dra seg til.

Hundene krafset seg opp flate fjellet, men trengte en liten hjelpende hånd for å komme igang. Akkurat der var det helt greit at noen hadde hengt opp et tau.

Når tauet var slutt var det fremdeles bratt oppover, men det var lyng og ikke fjell.

Det kom ei ørlita regnskur med litt ruskevær, så da ble utsikten ned til Samsjøen rimelig grå.

Bærtur med firbeinte er lik uansett hvem man er i nærheten av. Blåbæra blir plukket ut av fingrene på en, så en må verne om sin tue.

Bella var ikke snauere hun heller når det gjaldt blåbærspising.

Bella gjør ikke noe av seg på tur, hun tusler i beina på en og stopper for å nyte blåbæra.

Turen hadde 550 høydemetere, så det var mye bratte bakker før vi kunne se toppen vi skulle til for første innsjekk i fjelltoppjakten.

Da var det bare å snu seg rundt for å nyte utsikten utover Samsjøen og ta noen slurker med vann før vi klatret videre.

Stien slynget seg oppover, vi hadde ikke kommet opp om den hadde gått rett opp til toppen. Ikke ovfte jeg er på tur og foretrekker sti, men i slikt terreng er det greit.

Eldgammelt tre, men i toppen var det utrolig nok grønne blader.

For å slippe å først gå opp på brannvakthytta, ut til varden og tilbake til brannvakthytta, så gikk vi rett over hogstgruppa og opp lastbærerveien i enden.

Om det var lurt eller ei kan nok diskuteres, det var både skjulte steiner og kvister der. Men det var det nærmeste jeg kom bushing den turen.

Det er så pent når røsslyngen blomstrer.

Røsslyng sensommerens peneste blomst

Dagens første innsjekk var et faktum når vi kom opp på Varden. Der hadde jeg sjekket inn i fjor, men ingen av de andre hadde sjekket inn der.

Vi satte oss ned for å hvile beina etter ale høydemeterne. Nå var det egentlig bare sjarmøretappa nedigjen. På neste haug ligger brannvakthytta, der tok vi matpausa vår.

Stemningsfylt

 

Når jeg kjørte til jobb var det mye tåke, sola sleit med å komme seg gjennom. Slike bilder minner aller helst om høst, men tåka hang nok helst igjen etter regnværet dagen før. Det er fremdeles ganske tørt her, men de regnskurene som har kommet har inneholdt en god del regn. Men vannstanden i elver og vann kunne godt blitt mye høyere.

Det ble noen bilder kvelden før også, jeg fulgte med på Hr yr om han ville ha mer sol eller mer regn? Ny tur med Åse og Tove var avtalt, så da håpet jeg på at været holdt seg på solsiden dagen etter.

Jeg hadde tenkt å ta med Bella på tur, for det er ikke så ofte hun får være med på tur aleine. Det holder å ha med en hund når jeg skulle jobbeførst på dagen.

Milo trenger også litt lufting i lunsjen, så da tok vi en liten runde før jeg og Helle satte oss for å spise lunsjen vår. De er flinke til å vente på hvert sitt kontor etter å ha luftet seg.

Vi har en fast runde mer eller mindre, det kommer litt ann på været. Er det dårlig vær så er ikke jeg med på runden. Jeg har jo bare med meg en hund på jobb når jeg skal på tur rett etter jobb. Ellers har de det best hjemme.

Vi tok den lange runden i dag. Det er ikke veldig høyt arbeidspress i juli. Men dette er siste dagen i juli, så da kommer det en månedsavslutning. Jeg skal jobbe ei uke til før jeg starter en ferieuke.

Milo er ikke veldig fornøyd med poseringer ved vannkanten, men siden Bella satt ytterst så kunne han til nød stå der.

Bella nyter strandlivet, men siden det er drikkevannskilde er det ikke lov å være ute i vannet.

Stien er brei og følger vannkanten et langt stykke.

Milo får stjerner i øynene når han er på tur med en av mine hunder. Mine er så omgjengelige at de kan vel på tur med alle som er. 

Bella bryr seg ikke om Milo er ganske iherdig.

Både stier og veier går på kryss og tvers over denne store furumoen. 

Liten gartner hjelper til

 

Nå har det gått i ett i det siste og verre skal det bli. Starten av året var rolig, men så har det jammen tatt av etter det. Jeg nyter verandalivet mellom slaga, og har funnet ut at jeg trolig ikke rekker alt jeg har tenkt i år.

Både ringblomsten og blomkarsen har begynt å blomstre. I år tror jeg bare jeg skal ta av fra av dem, for jeg har to liter med ringblomstolje etter blomstene som tørket etter sommeren i fjor. Jeg har igjen endel ringblomstsalve, så det er måte på hvor mye ringblomstolje jeg trenger. Du må bare si ifra om jeg skla tørke noen blomster om du trenger.

Det lønner seg å knipe av blomstene før de er avblomstret, da kommer planta med flere knopper enn om blomsten får visne så den setter frø.

De fleste av blomkarsene som blomstrer er mørke i fargen. Jeg synes de er penere enn de gule.

Disse kapmargeritten har jeg knepet av vissne blomster, men tenkte på det etterpå. Kanskje disse setter frø på samme måte som ringblomsten? Da kunne jeg hatt mange sånne til sommeren. 

Planen var å skrape og male rekkverket i sommer, men det ser det ikke ut til at jeg rekker før høsten. Så det er en plan som er blitt utsatt til 2027.

Jeg skulle slått planen, men det er bedre med lang grønn plen enn kort brun plen. Nå er det kommet noen skurer med regn, men det er på langtnær nok.

Ringblomster er pene blomster i mange variasjoner

Kunne tatt mange flere bilder av disse og vist fram, men holder meg til et lite utvalg.

Nå virker det som en bikube har funnet ut at det er blomster her, for i går var det mengder med bier i blomstene langs rekkverket på verandaen.

Det er hyggelig med bier, de er stillferdige små vesner.

Iherdige små hardtarbeidende er de. De samler kjempekuler med pollen på begge bakbeina før de flyr tilbake til kuben.

Det er da ikke noe problem å se forskjell på bie og veps.

Den ene rosa jeg kjøpte på Hageland i Prestfoss kommer med blomst på blomst, men den andre har ikke kommet med en eneste ny blomst. Den har kommet med nye skudd av blader da, så da lever den i det minste.

Solbærkjerret har blitt ganske stort og det ble omtrent en skål med bær på det når jeg og Sofie plukket det inn i ettermiddag.

Stikkelsbærene er ikke modne ennå. De må bli ordentlig mørke før de kan spises.

Tomater har jeg spist en håndfull av, de er veldig gode.

Hjelpegartneren venter tålmodig utenfor drivhuset.

Hailey holder seg også i nærheten når det er noe jeg holder på med ute.

Hun skal få kose seg hos Merethe når jeg skal feriere en uke på fjellet.

Humlene jobber iherdig side om side med biene for å sanke inn pollen for å lage honning.

De bruker ikke så lang tid per blomst som det biene gjør, enten er de ikke like nøye eller så har det vært noen i de blomstene tidligere.

Sofie var flink og holdt skåla mens jeg plukket solbærene. Klart det var mye som gikk rett i magen hennes. Det er jo sjarmen med å ha med seg slike små jenter og det ikke er mengder med bær som skal brukes til annet enn å mette liten mage.

Hun var rask til å informere om at hun likte solbær altså. Bare å spise, sa jeg. Frukt og bær kan de ikke få for mye av.

I drivhuset fant vi et par tomater og noen få jordbær

Oliver tuslet også i beina våre, han er jo så nysgjerrig.

Babyen til Sofie måtte være med i bærebagen sin, og når Varga ser en spade så forventer hun å bli involvert.

Ikke sikkert grus smaker så godt, men innsatsen er like stor for hvert spadetak som går til himmels.

Til Sofies store glede

Litt dumt jeg ikke filmet, så kunne du hørt latteren.

Det var greit med et bad og hårvask til kvelds

Blåklokkene er det ganske mange av i veikanten. Det ble svarte skyer og det ble grått i åsene rundt oss, så vi fortet oss hjem på terrassen igjen. Vi rakk akkurat under tak før regnskura startet.

Hadde vi ikke gjort det, så hadde vi blitt skikkelig våte. For det kom en skikkelig styrtskur som var over nesten like raskt som den kom. Litt småregn etterpå, men innen Sofie skulle hjem igjen så skein sola. På kvelden trillet jeg og Ingrid en runde rundt Blystad med hundene og Ludvig. Det var skikkelig klamt og ekkelt, så svetten rant fra hele kroppen.