Når vi leitet etter parkeringa ved Fletepiken så sto det mange biler parkert langs veikanten. Da må en jo kikke rundt om hele parkeringa er opptatt eller om det er noe annet som skjer. Og gjett om det er. Det var en hel reinsdyrflokk som var i siget. Så nå er ønskelista overlevert Rudolf.
314 km² Dagens villrein i området stammer fra tamreindrift, og genetisk har den sitt opphav i svensk skogsrein og ligner på dyra i Forollhogna.
Fem kommuner i ett fylke, Nesbyen, Flå, Krødsherad, Sigdal og Nore og Uvdal kommuner i Buskerud fylke. Målet for vinterstammen er ca. 570 dyr.
Reinens tilpasning til lav som vinterbeite, er dens mest karakteristiske særtrekk. Lav inneholder mest lettløselige karbohydrater som er god vedlikeholdsmat, men dårlig egnet til vekst pga lite proteiner. Om vinteren foretrekker reinen lavartene gulskinn og kvitkrull, men hvis disse artene ikke er tilgjengelige, kan den også spise andre lavarter, blader og andre planter med lavere næringsverdi.
Reinen er på ingen måte avhengig av lav, hvis det er tilgang på annen næring igjennom andre beiteplanter. Dette har en sett på for eksempel utsatt rein på Sør-Georgia. Her levde reinen nesten utelukkende av gress, da det er svært lite lav på denne øya.
Et annet spesielt trekk vinterstid, er at reinen kan gnage på gamle gevir som ligger på bakken, eller den kan gnage på andre dyrs gevir. Hvorfor dette skjer, er forskerne ikke sikre på, men en antar at det er for å fylle på med mineraler og næringsstoffer det er lite av i den vanlige vinterdietten.
I slutten av august når konsentrasjonen av kjønnshormoner hos bukkene et nivå som gjør bukkene mer aggressive, og de begynner å se på hverandre som konkurrenter. Brunsten er i gang! Bukkene er nå klare til å forsvare sitt harem av simler mot andre bukker, og legger all sin energi i nettopp dette. Paringen skjer fra midten av september til midten av oktober.
Selve paringsakten varer vanligvis ikke mer enn 10 sekunder, og simla står helt i ro under selve akten. Umiddelbart etterpå vil bukken rette oppmerksomheten mot andre potensielle ”beundrerinner” for å få paret seg med flest mulig av dem.
Simlene kalver som regel litt ut i mai etter at de har gått drektig i ca. 225 dager (7-8 måneder). Selve kalvingstidspunktet varierer mellom villreinområdene og fra år til år, men tidspunktet er nokså synkronisert mellom simlene i én og samme flokk. Selve kalvingen tar som regel ikke mer enn 15-20 minutter, og etter like lang tid prøver kalvene og komme seg opp på føttene. Etter et par dager er kalven klar til å følge sin mor, og kan da følge henne videre til bedre beiteområder.
Villreinen har en helt annen områdebruk enn de andre hjortedyrene. Elg, hjort og rådyr lever i skogen og danner sjelden store flokker. Villreinen derimot, lever i flokker hovedsakelig i høgfjellet. Størrelsen på flokkene kan variere fra noen titalls dyr, til flere hundre dyr i samme flokk. Man antar at villreinens flokkstruktur er en tilpasning til å leve sammen med rovdyr. Det samme ser vi også hos andre arter, f.eks. hos gnu på savannene i Afrika. Jo flere dyr man er i flokken, desto mindre sannsynlig er det å bli drept av rovdyr.
Villreinen i Norge lever i hovedsak i to typer flokker. Bukkeflokkene er mindre flokker, fra noen få til ca. 100 dyr, bestående i hovedsak av bukker i ulike aldrer. Fostringsflokkene kan bestå av flere hundre dyr i hovedsak kalver, simler og ungdyr.
Bukkeflokkene og fostringsflokkene blander seg om høsten og lever sammen til brunsten er over. Da mister bukkene geviret og status, og trekker sammen i egne bukkeflokker igjen. Bukkeflokkene bruker i større grad randområdene i leveområdet, mens fostringsflokkene bruker sentrale deler av leveområdet. Dette kommer tydeligst frem om våren. Da velger simlene å trekke til sine faste kalvingsområder som ofte er langt til fjells. Her finner de kuperte områder hvor den enkelte simla finner en trygg plass for kalving. Her er den relativt trygg for rovdyr samtidig som den får ro sammen med kalven.
Om våren velger bukkeflokkene en helt annen strategi. Bukkene oppsøker randområdene som først får frodige og næringsrike vårbeiter. Dette medfører at bukkene ofte observeres langt nede i skogen, gjerne tett inntil bebyggelse og veier. Det er overraskende for mange å se villrein så nært bebyggelse og veier, men da må man huske at dette er bukkeflokker med en helt annen terskel for forstyrrelser enn de mer sky fostringsflokkene.
En villreinflokk på flere hundre dyr krever mye mat. Det marginale og ustabile livsgrunnlaget i fjellet krever at villreinen må forflytte seg over store deler av leveområdet. Klima, vegetasjon og geografiske forhold er avgjørende for hvor villreinen finner mat til ulike årstider.
I de større villreinområdene i Norge ser vi at sommer- og vinterbeitene fordeler seg over områder med store forskjeller når det gjelder snømengde og mattilgang. Vinterbeitene er ofte områder med lite snø og gode forekomster av lavbeiter, mens vår- og sommerbeitene er områder med tidlig snøsmelting og god tilgang på frodige beiter. Med bakgrunn i dette er det å anta at store og sammenhengende fjellområder er nødvendige for at villreinen skal sikres gode leveforhold i framtida.
Det er i
Friluftsloven §2 vi finner allemannsretten: “I utmark kan enhver ferdes til fots hele året, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet.” Det kanskje ikke alle vet er at med disse rettene følger det plikter du som benytter deg av allemannsretten også må følge.
Disse finner vi i §11. “Enhver som ferdes eller oppholder seg på annen manns grunn eller på sjøen utenfor, skal opptre hensynsfullt og varsomt for ikke å volde skade eller ulempe for eier, bruker eller andre, eller påføre miljøet skade. Han plikter å se etter at han ikke etterlater seg stedet i en tilstand som kan virke skjemmende eller føre til skade eller ulempe for noen.” Disse pliktene betyr i praksis å ikke forstyrre eller skade dyrelivet og naturen.
Mennesker har jaktet villrein i flere titusener av år. Reinen har vært viktig som matressurs og for bosettingen i Norge. I tidligere tider ble villreinen skutt med pil og bue og fanget i fangstgraver og massefangstanlegg. I dag viderefører vi høstingen av villreinen gjennom aktiv jaktutøvelse. Jakta er hovedårsaken til dødelighet hos villrein i Norge. Dette regulerer bestanden i det enkelte villreinområde, slik at den ikke blir høyere enn det beiteressursene tillater over tid.
Villreinen lever av gras, urter og lav. Disse artene utgjør et svært karrig beitegrunnlag som er følsom for overbeiting. I tillegg er det få rovdyr som truer villreinen, men leveområdene er presset. Veier, hyttefelt og menneskelig aktivitet er årsak til fragmentering av leveområdene. For å unngå overbeiting, og for å holde relativt stabile villreinbestander, har vi derfor et årlig uttak av villrein gjennom jakt. Dermed unngås store bestandssvingninger og medfølgende store svingninger i beiteressursene. Forvaltningen av villreinen er med på ta vare på økosystemet i høyfjellet, og store økologiske katastrofer unngås.
Viltressursloven regulerer all jakt og fangst. Hovedprinsippet er at jakt og fangst skal utøves på en slik måte at viltet ikke utsettes for unødige lidelser og slik at det ikke oppstår fare for mennesker eller husdyr eller skade på eiendom. Kapitlet inneholder bestemmelser om bruk av våpen og motordrevne fremkomstmidler og regler om fangst. I tillegg gir loven blant annet regler om retten til jakt og fangst, organisering av jaktområder, forfølgningsrett etter skadet vilt, minsteareal, opplysningsplikt for jaktutbytte, bruk av hund under jakt, og bestemmelser om jegerprøve og jegeravgift.
Viltressursloven regulerer alle viltlevende landpattedyr og fugler, amfibier og krypdyr. Lovens formål er at viltet og viltets leveområder skal forvaltes slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares. Innenfor denne rammen kan viltproduksjonen høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv.
Jakt er ikke en del av allemannsretten, siden retten til å jakte i utgangspunktet tilhører grunneieren. Dette gjør at jakt bare kan drives med tillatelse fra grunneier. Et unntak er den frie jakten på fjord og hav, der jakt kan skje uten tillatelse utenfor grensen mellom sjø og land.
Viltressursloven regulerer også utøvelse av jakt og fangst. Hovedprinsippet er at jakt og fangst skal utøves på en slik måte at viltet ikke utsettes for unødige lidelser og slik at det ikke oppstår fare for mennesker eller husdyr eller skade på eiendom. Kapitlet inneholder bestemmelser om bruk av våpen og motordrevne fremkomstmidler og regler om fangst.
I tillegg gir loven blant annet regler om retten til jakt og fangst, organisering av jaktområder, forfølgningsrett etter skadet vilt, minsteareal, opplysningsplikt for jaktutbytte, bruk av hund under jakt, og bestemmelser om jegerprøve og jegeravgift.
Skrantesjuke (CWD) er en smittsom og dødelig sykdom som ble påvist på ei villreinsimle i Nordfjella sone 1 seinvinteren 2016. Bestanden i sone 1 er i dag sanert, og man har påvist ytterligere 18 tilfeller av rein med skrantesjuke.
Skrantesjuke er også påvist på en bukk (høsten 2020) og ei simle (høsten 2022) på Hardangervidda. Miljødirektoratet og Mattilsynet driver et nasjonalt kartleggingsprogram i samarbeid med Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Veterinærinstituttet. Fra og med høsten 2018 er det samlet inn prøver av alle villrein 1 år og eldre i alle norske villreinområder. For 2026 gjelder altså de samme føringer som tidligere.
Enhver jeger som observerer et skadd eller synlig sykt dyr, skal så snart som mulig melde fra om situasjonen til oppsynet. Dette gjelder også funn av døde dyr. Noter koordinater og ta bilde. Er dyret skadd, må du vurdere om det skal avlives for å hindre unødvendige lidelser. Om du har fellingstillatelse på tilsvarende dyr, må du med en gang ta stilling til om dyret skal tas på din egen kvote. Om ikke, må du straks gjøre opp dyret slik at kjøtt tar minst mulig skade. Ta kontakt med oppsynet, evt valdansvarlig/villreinutvalget og kommune direkte, og ikke transporter ut før du har fått tillatelse.
Data fra GPS-merka villrein gir viktig kunnskap, som det er lett å enes om. I 2022 ble vesentlig flere GPS-merka villrein blitt felt under jakta sammenlignet med tidligere år. Det er et mål å redusere forstyrrelse av villrein til et så lavt nivå som mulig.
Merking er en av mange aktiviteter som forstyrrer villrein, og det er ikke noe mål i seg selv å merke flest mulig dyr. All merkeaktivitet skal være godt begrunnet, men i dagens situasjon er det nødvendig å ha et visst antall merka dyr for å håndtere skrantesjuke. Dersom et merka dyr dør, må det derfor ofte merkes et nytt dyr, noe som gir økt forstyrrelse.
I tidligere tider migrerte store reinsflokker over store deler av Sør-Norge, mens idag har inngrep i form av veier, trafikk og menneskelig aktivitet fragmentert opp de tidligere leveområdene slik at Sør-Norge har 23 isolerte villreinstammer der hver stamme har et begrenset område de bruker.
Bygdehistoriene for Krødsherad og for Sigdal og Eggedal forteller at siste observasjon av den opprinnelige villreinen i området skal ha blitt gjort ved Reinsjøen så seint som på 1890-tallet. Bøkene nevner også flere funn av gamle reinsdyrgevir i området på samme tid, enda en indikasjon på at det hadde vært rein i området før, og det nevnes sporavtrykk etter villrein i området etter 1900. Men Mehlum skrev omtrent på den tiden (1891) at villreinen var utryddet.
Stammen har nok ikke helt trygge framtidsutsikter, og det er ikke gitt at man klarer å forvalte på en måte som gjør at vi beholder denne villreinstammen på lang sikt. Det at det drives jakt på stammen kan føre til en seleksjon over mange generasjoner der vi ender opp med mer sky dyr. Samtidig er det så mye ferdsel fra hytter og annen aktivitet i Norefjell-Reinsjøfjell at bare en reinstamme som har høy toleranse for mennesker (er "habituert") vil kunne utnytte disse områdene fullt ut. Undersøkelser (ledet av Eigil Reimers) viser at reinen faktisk har blitt noe mer sky med tiden, men at den prosessen går overraskende langsomt.
