mandag 7. september 2026

Beversafari på Sogna

 

For å få litt annet å tenke på enn Hailey som er vandret over Regnbuebrua, så sendte jeg ei melding og lurte på om Kenneth eller Ingrid ville være med på padle tur for å se etter bever. Det er mange spor etter bever lange strekker langs Sogna.


Kenneth har kano og ville være med på kveldstur nedover elva. Vi satte ut kanoen ved gangbrua over Verkenselva og seig sakte framover.


Jeg skjønner ikke at det er så få som benytter seg av elva, det er mange som har tomt som grenser ut i elva. Ikke så ideelt å bade, men at ikke flere har båt eller kano er rart.


Jeg er veldig glad i vann i alle varianter, bortsett fra regnvær. Det kan jeg styre meg for.


Verkenselva er forholdsvis grund, men det er mest siv og vannliljer, det går det greit å komme over med kano.


Vi kom til der hvor Sogna og Verkenselva møtes, da fortsatte vi videre nedover Sogna. Sist Kenneth hadde sett beveren når de hadde vært ute for å fiske, hadde den svømt nedover elva.


Det ene fotomotivet etter det andre dukket opp, men å fange fisken som vaken var enklere sagt enn gjort. Den var stort sett under vann igjen før jeg rakk å ta noe bilde.


Når vi nærmet oss så vi at her var det litt høydefall i elva, så over det stryket kom vi nok ikke uten å vasse litt. Vi ble liggende å drive litt, da plasket det plutselig rett bak oss.


Da var det bare å sitte helt stille og kikke rundt til alle kanter for å se hvor den stakk hodet opp av vannflata igjen. Kenneth fikk se den helt inne ved land på den andre siden av elva.


Jeg hadde sitti klar med kamera i fanget helt fra vi la ut fra land.


Den svømte litt fram og tilbake, dukket og kom opp igjen. Tittet hele tiden på oss, for å ha kontroll på om vi startet på noen sprell.


Flaks for oss at beveren dukket opp før det ble for mørkt å få noen brukbare bilder av den. Jeg synes den hadde overraskende lysthode. De jeg har sett snurten av tidligere mener jeg har vært mørkebrune. Kanskje pelsfargen er sesongbetont?


Jeg knipset i vei, for med en gang Kenneth begynte med telefonen sin for å få tatt noen bilder, så forsvant den under vann igjen.


Litt usikker på hvor mange ganger den dukket opp igjen, men en 3-4 ganger var det nok.


Det er ganske fascinerende å se på dyr som man ikke ser så ofte. Det har blitt vanligere å se bever langs Sogna de siste 5-6 årene, så det er nok blitt bygd opp en forholdsvis grei stamme. Men beveren er ganske sky, så du ser stort sett bare ringvirkningene man ser når den forsvinner ned i dypet.


Jeg må nok lese meg litt opp på beverlivet for å kanskje kunne få øye på noen unger til våren.


Den forflyttet seg aldeles lydløst, nå når den dukket ble den brått borte, for å dukke opp igjen et annet sted en stund etter, helt uten lyd.


Plutselig svømte den rett mot oss...


... før den krummet ryggen og gled ned i dypet uten å lage noe stort plask.


Siste gangen den dukket opp som vi så den, så var det litt lenger ned i elva. Så den ventet nok bare på at vi skulle forsvinne oppover elva igjen.


Vi ventet en god stund, men så ikke mer til den den kvelden.


Vi snudde kanoen og begynte å padle tilbake igjen. Sola holdt på å gå ned til kvelds, så da er det greit å tenke på returen. Brått er det mørkt.


En liten innskytelse og brått var vi på en liten avstikker oppover Sogna også, istedenfor å padle tilbake på Verkenselva.


I yttersvingen på elva er det tydelige merker etter brøtningen som sluttet i 1964.


Det var mye slit i gamle dager, men jeg tror de koset seg mye også. Ikke var de så kravstore  heller.
  

Når sola forsvant ble det brått en annen temperatur og tåka kom sigende.


Siden kamera mitt bare tok svarte bilder etter at det datt i dørken på seiltur, så har jeg sjekket markedet på kompaktkameraer på nettet. Det kunne vært kjekt å ha kamera med litt zoom som ikke er så tungt å ha med seg på tur. Jeg får se hva det blir til. Jeg bruker speilrefleks kamera enn så lenge.


Når vannet er varmere enn lufta, da kommer den trolske tåka. 




søndag 6. september 2026

Kampen om Norge begynner på Kvien!


Jeg hadde aldri vært på noe spel ute i naturen, så når Inger Synøve ymtet frampå om vi skulle ta en tur til Valdres så ble jeg med. Jeg kjøpte billetter og satte av datoen i kalenderen.  Men sånn skulle det ikke gå.


Kvelden før kunne ikke Inger Synøve av like vel, og brått ble det jeg og Wenche Lill som dro avgårde til Valdres for å se på spel. Det hele foregår i Gardalen og en må gå en kilometer fra riksveien. Vi fant parkering og la ivei innover en vei som var full av både skulpturer og små skuespill i veikanten.


Dette er en historie om mot, makt, og kvinnene som formet Norges framtid! Valdresspelet kaster nytt lys på sagnet om Haralds vei til tronen.


Langs veien inn til spelplassen var det underholdning.


Valdresspelet presenterer det historiske spelet Dronningemne i Gardalen. "Dronningemne" tar deg med til Valdres på 800-tallet, til en avgjørende tid i Norges historie, hvor kvinnene på Kvien Gård bidro til nasjonens skjebne gjennom sin innflytelse på kong Haralds valg av ektefelle. Gled deg til en heftig opplevelse i nydelig natur, med smarte vikinger, musikk og sang, kjærlighet og svik og masse humor!


Snorre forteller at Gyda var vakker, men stor på det. Hun satte Harald på prøve – nektet å gifte seg med ham før han samlet Norge til ett rike. Men hva om hennes innflytelse var langt større enn vi har blitt fortalt?


I Dronningemne forflytter vi oss tilbake til Kvien, der kongebarn har blitt fostret opp i generasjoner. Her oppstår en dramatisk kamp mellom viljer, hvor lojalitet og kjærlighet settes på prøve. Med intense scener, levende musikk og inntrykk fra hele verden, trekker vi deg inn i en tid der kvinnenes makt kunne endre alt.


Ragnhild Lund - Kunstnerisk leder, Velkommen til urpremieren på “Dronningemne”! Fra idé til spel – en drøm som ble virkelighet.I 2017 satt jeg på Tingsteinen, midt i denne dalen, og tenkte: Her burde vi hatt et spel. Nå står vi her, med en fullverdig forestilling. Ikke lenger bare en idé, men en urpremiere – født ut av en enorm dugnad og et brennende ønske om å skape noe som er større enn oss selv.


Gardalen og Kvismo har alltid vært mitt hjemland i hjertet. Her fisket jeg som barn med far og søsken. Her hørte jeg fars historier fra Færøyene og Valdres, og mors eventyr mens vi plukket bær ved Røytjednet. Disse minnene lærte meg noe grunnleggende: at naturen bærer fortellinger, og at historier binder oss sammen på tvers av generasjoner, kulturer og grenser. Dronningemne bærer nettopp dette i seg.


Forestillingen løfter frem de samiske stemmene – en del av Valdres’ egen historie om tilhørighet og overlevelse – og trekker linjer ut i verden. Fra Snøfrids samiske røtter til forbindelser mot Ukraina og Kiev, til Midtøsten og Palestina, til Færøyene – dette er vår hyllest til mangfold, kunnskap og mot. Teater er for alle. Ikke alle står på scenen, men alle er med på å bygge det som skjer der. Frivillige, samarbeidspartnere, kunstnere, familier, barn, naboer – hver eneste hånd har båret dette prosjektet frem. Den lille bygda vår har vist hva som er mulig når fellesskapet er drivkraften.


Det var mye musikalske innslag av flere forskjellige instrumenter. Han kunne faktisk spille både på lur og horn.


Fortelleren hadde høy klar stemme som bar over hele spelplassen.


Imponerende skuespillertallent og kostymer på de som deltok. Det lyste lang vei at dette var godt innøvd.


De hadde spel både lørdagen og søndagen, men med den innsatsen der kunne de godt hatt spel flere helger. Det var visst 3. året de arrangerte det der i Gardalen.


Handlingen flyttet seg rundt oss, så en måtte følge med litt på sidelinjen også.


Hestene hadde flere roller gjennom dagen


De som kanskje imponerte mest var ungene. De snakket høyt og tydelig og holdt lange monologer på valdresmål.


Det var mange tilskuere som hadde tatt beina fatt for å komme fram til spelplassen.


Litt synd hestene hadde sal, de burde ridd uten


Mens de holdt på så husker jeg at jeg tenkte "fillern, at jeg ikke har litt mer greie på historien rundt Gyda fra før"


Det var ikke innsatsen det skortet på


Rekvisittene var godt laget


Publikum på første rad ble engasjert i forestillingen.... ja vi satt på første krakken...


Ask hadde liksom falt for eget sverd, da ble det liksom begravelse og publikum skulle ha blomster til å legge på liket når det ble båret forbi.


Tauet røyk når de skulle sende Ask utfor Ryfossen, så han døde på ordentlig. Da ble det ramaskrik blant de som hadde satt den historien i sving.


Noen ganger er amatører nesten flinkere enn profesjonelle aktører.


Det var ikke første gangen denne geitebukken gikk i bånd så det ut til.


Det ble middagsstopp på Fagernes på veien hjem. Black and white med bakt potet. Det er den minste bakte poteten jeg har fått på restaurant noen gang. 

* *