lørdag 21. november 2026

Et døgn med Ludvig


 I går dukket Ludvig opp litt før han skulle legge seg. Han skulle være hos meg til i kveld, for Sofie skulle innkassere bursdagsgava si og da måtte Ingrid og Kenneth være med. Heldige meg fikk æren av å kose meg med Ludvig.


Han har leikene sine samlet i ei sprinkelseng i stua. Sikrest å være et sted han ikke stikker fra når jeg skal ut med bæsjebleier eller legge ved i ovnen. Han krabber som et olja lyn om dagen, og han har begynt å reise seg opp. Ikke lenge før han går tenker jeg.


Varga er hakk i hel på Ludvig hele tiden, så når han dingla i huska så gikk hun ingen steder.


Han er like begeistret for henne som hun er for han,


Etter en bolle med graut så var det badekaret som ventet. Han storkoser seg i vann akkurat som Sofie gjør.


Han tar seg virkelig god tid når han bader. Det går stort sett så lenge at han begynner å sutre og da er det bare å putte han til sengs til kvelds.


Skøyeren til bestemor han.


Så var det på med pysjen og varme ei flaske med melk, så var han klar for senga.


Greit å få sovet litt så han var klar for alle planene vi hadde dagen etter. Det viste seg at han sov i vogna si helt til kvart over seks på morgenen. Da varmet jeg ei flaske med melk som har spiste i ei mørklagt stue, før vi gikk inn i senga igjen. Da tok jeg han med meg opp i senga mi og strøk han på ryggen. Fem minutter etter så sov han igjen. Jeg sovnet også og jammen så sov han helt til klokka ble ni i dag tidlig. Da skulle han etter rutinene ha frokostdubben sin. 


Ikke noe problem å gi han grøt til frokost. Jeg syntes jeg hadde laget mye grøt i bolen, men han spiste opp alt sammen han.


Han fikk kledd på seg, skiftet til litt ullboddy, for vi skulle være ute på vift på formiddagen.


fredag 20. november 2026

Blåtimen


 Etter jobben i går ble det en tur i skauen med hundene. Formen er fremdeles noe laber, men nå burde det snart løsne. I morgen har det gått to uker siden jeg startet, og jeg har mange planer i helga. Da blir det mye bilder tenker jeg. Jeg skal ha Ludvig på overnatting og har en plan på settingen på de bildene. 


Jeg tok med meg fotoapparatet, for blåtimen starter omtrent når jeg kommer hjem fra jobb. Så har man omtrent en time til rådighet før mørket senker seg, Innen da bør jeg ha kommet hjem igjen når jeg skal i skauen.


Når sola har forsvunnet bak skauen så blir himmelen en anelse rosa. Når rosaskjæret gir seg så går døgnet over i ettermiddagens blåtime.


Synd fargene ikke kommer helt til sin rett.


Jeg koset meg med å ta mange bilder, men jeg koset meg ikke så mye med at jeg måtte tråkke opp stien. Det var en våt og kald affære, for snøen smeltet og jeg ble våt til knærne nesten. Til tross for at det var 6-7 kuldegrader. Olabukse er ikke det helt store å vabbe rundt i snøen.


Varga hadde litt tid til å stå i ro, men det er ikke så lenge.


Litt varierende snømengde. 


Etterhvert ble planen å stikkebort i bekken for å se om det varmange istapper der, eller om de hadde snødd ned.


Om det ikke kommer for mye snø i en omgang en gang til, så er det greit å ha tråkket seg opp en liten runde i skauen. Ikke alltid det frister å ta noen lang tur når man har vært på jobb.


Før vi kom så langt så måtte vi krysse en annen bekk. Det var ikke så enkelt, for isen var skikkelig glatt.


Rett før der jeg skulle gå ned var det nå noen lange istapper i det minste.


Det hadde kommet i overkant mye snø, der det pleier å være mye istapper.


Men det ble noen bilder som jeg ble godt fornøyd med.


Det ser ut som enorme isformasjoner.


Jeg håper på litt mere snø så det går ann å gå på ski.


Bella er også enig med meg, mer snø til jul!


Snøen var mer pakket i sammen inne i skauen, enn den gjorde på jordet.


Norefjell er i det minste dekket av snø allerede. Neste helg er det sesongåpning der leste jeg etsted.


På vei hjem begynte det å bli litt skumrint.


Jeg hadde ikke tatt med meg hodelykta, så det var greit å nærme seg inni


Det er mye en kan ta bilde av når det er slike lysforhold. Når naturen blir malt blå.


Månen var allerede høyt oppe på himmelen.


Jeg satte fra meg kamera og bar inn ved fra skjulet til kvelds. Jeg hadde planer om å vaske noen klær, da er det greit å ha ved inne. Fyrer i ovnen ellers og jeg altså, men når klær skal tørke er det greit å fyre litt ekstra. Bare å lukke opp døra til vaskekjelleren og klærne er tørre dagen etter.


God Helg!



torsdag 19. november 2026

Higer etter sol

 

Jeg og Helle tar oss en runde i lunsjen. Det er helst for at Milo skal få tisset litt, men når det er greit vær så slår jeg følge. Jeg trenger litt luft om dagen når man sitter rolig og titter inn i en skjerm. Det er ikke mange minuttene som trengs, for at man skal føle seg litt bedre.


Brusbilen har fått snø på julekransen sin, så nå er det snart skikkelig julestemning. Den har fått selskap av en trailer til. Den har stått der noen dager den også.


Det har blitt noen turer på kvelden også. En liten runde i lunsjen er ikke nok om man skal holde seg litt i form. Jeg og Wenche Lill har hatt ganske grei rundetid rundt Blystad på holka der i starten av uka.


Jeg og Sofie skulle egentlig på teater i Vikersund på tirsdag, men det ble avlyst på grunn av sykdom fikk vi vitekvelden før. Ei som ble skuffet når jeg hentet henne i barnehagen, men det gikk ganske fort over egentlig. 


Hun ble litt stille i bilen, men vi koset oss hjemme her med tomatbønner, pølser og is til dessert. Hun hadde handlet litt til meg, så nå er jeg nok inne i varmen igjen.


Ludvig har blitt så stor at han har kommet opp på veggen i samme pysjen som Kenneth, Merethe, Patran og Sofie har på seg. Stolen de sitter i er utslitt, så han ble sittende i sofaen isteden. Men opp på veggen ble det.


Når man kikker over hva som har skjedd i lokalavisa, så slutter jeg ikke helt å undre meg over hva du skal få skylda for som mamma. Jeg for min del har sluttet å ta på meg skylda for noe mine barn foretar seg som er litt på kanten av lovelig. Jeg vil vel hevde at man ikke kan skylde på mamma, når man har flyttet hjemmefra. Eller hva tror du?


Litt stolt av å ha klart månedens oppdrag allerede første måneden jeg holder på med Turfangst. Jeg var ikke den første som klarte det, for jeg måtte jo finne et sted med et fyr jeg kunne sjekke inn på. Når man bor i innlandet så er det langt til havet.


De hadde en liten justering på både poeng og steder en liten stund etter at jeg hadde startet opp med dette her. 7 steder har jeg vært først ute, men jeg skal ikke engasjere med så mye som FTF når jeg holdt på med geocaching. Jeg har stort konkurranseinstinkt og er en elendig taper, så med alderen har jeg lært meg til å ikke ta helt av. Jeg skal ikke gi meg med Fjelltoppjakten, så topper i Turfangsten blir ikke prioritert om det ikke er en innsjekking i Fjelltoppjakten, har jeg tenkt.


Poeng er jeg ikke så opphengt i, for nå nullstilles de hver måned også får man en medalje på statusen sin. Jeg fokuserer på nye steder og jeg har karret meg opp på en 27. plass så langt.


Jeg har samlet de jeg vet hvem er på min følgeliste. Hun som leder har vel holdt på med dette her fra de startet opp, resten har jeg fått med meg. Si gjerne ifra om jeg vet hvem du er og vil være med på lista mi. Både jeg og Hilde har prøvd oss på å foreslå et nytt sted og det fikk vi til... For hver gang appen oppdateres så blir det lagt til nye steder, og innimellom så kommer det noen nye funksjoner også. Jeg har betalt for å få en videre statistikk enn gratismedlemmene. Greit å støtte slike som gjør en innsats og legger ut en gratisverson. Akkurat som Fjelltoppjakten også har.


Det har da blitt 38 nye fjelltopper i år, snøen kom litt brått på fjellet og Holleia. Så alle jeg hadde tenkt har jeg ikke fått tatt. Så får vi se hvordan skiføret blir utover vinteren. 


Jeg har nå fått med meg en del fylker siden oktober 2024 da jeg startet opp med denne. Statistikk er fascinerende synes jeg.


Til slutt er det vel bare å takke for oppmerksomheten fra alle som tar en tur innom for å følge med mine hverdagssprell. Her veit du aldri hva som kommer i neste innlegg. Dette er statistikken for den siste måneden. Snart er det desember og første luka i adventskalenderen kan åpnes.



onsdag 18. november 2026

Mikaelshulen i Skien


Jeg og Patran har snakket om å ta denne turen i hele år og på lørdag fikk jeg melding fra henne. "Skulle vi tatt den hula i morgen eller?" Ja jeg hadde ingen planer annet enn å prøve å få tatt en topp i Turfangst, slik at jeg kunne hanke inn månedens oppdrag der.


I krysset etter Skotfoss sentrum følger du veien mot høyre mot skilting Pollen og Dalsbygda. Følg veien til du kommer til et firearmet kryss. Her tar du til venstre (her er det skiltet Mikaelshulen) Denne veien følger du helt fram til parkeringen ved Omdalvegen. Du skal kjøre helt til du kommer inn på grusvei, da har du rundt 300 meter igjen til parkeringen.


Der var det 8 varmegrader og knapt vært kuldegrader i høst. Så med sleipt lau på toppen av noe røtter og gjørme i mellom, ja da har du søndagens turunderlag.


Vi var heldige med at noen hadde vært her med motorsag etter at vinden hadde herjet skikkelig her.


Vi var litt i seineste laget for å få skikkelig høstidyll, alle bladene lå på bakken.


Mesteparten av stien var veldig brei og minnet om en gammel kjerrevei.


Den gikk både opp og ned i terrenget. Jeg vet ikke hvor jeg har fått det for meg at vi kom inn i bakkant av hula og kunne stå på kanten og kikke ned i Norsjø. Men det kunne vi ikke. 


Mikaelshulen er en unik og historisk grotte i en bratt klippevegg, ca. 30 meter over innsjøen Norsjø i Skien, Telemark. Denne imponerende naturlige formasjonen, som en gang fungerte som en katolsk kirke og pilegrimsmål, er et populært og spennende turmål med fantastisk utsikt over Norsjø. Hulen er lett synlig fra vannflaten og kombinerer natur, historie og en utfordrende turopplevelse.


Før vi kom fram gikk det en liten avstikker opp på toppen av fjellet slik at man kunne få et lite glimt av utsikten.


Hr Yr sa ikke noe om regnvær, men når vi kikket rundt oss så hadde vi en liten misstanke om at vi nok kunne skrinlegge resten av målet for dagen. 


Ved inngangen er hula 5-6 meter høy og rommet blir større lenger innover. Hula går ca 16 meter inn i fjellet. Stien fra start er nyomlagt og går nå i en fin sløyfe opp mot høydedraget ved Gisholt gård. Turen er lettgått, men nærmere hula begynner terrenget å bli litt mer utfordrende. Det er lagt opp med trapper så det skal være greit å komme fram.


Det er bare å holde seg fast, for det skulle bli verre.


Jeg skjønte etterhvert at inngangen var fra vannsiden og det var en rimelig bratt ankomst.


Patran er ikke særlig begeistret for høyder, men jeg har trua på eksponeringsterapi.


Patran er lettere tvilende etterhvert som løypa bar i vei.


En av veldig få turer hvor jeg har fulgt stien både fram og tilbake. Dette var ikke terrenget for å bushe.


Et fredet kulturminne. Mikaelshula er et resultat av dypforvitring av granittiske gneiser og den har blitt utvidet av mennesker seinere. Hula ble brukt som kirke i middelalderen. Mikaelshula var viet til erkeengelen Mikael, som i åpenbaringen strider sammen med englene sine mot den store draken eller ormen, som blir kastet fra himmelen ned mot jorda, der den særlig holder til i fjellhuler på høytliggende steder. I den kristne kirken ble særlig kirker bygd på fjell eller i huler viet til Mikael.


Ikke særlig egnet for verken små unger eller hunder egentlig, men med dytting i rumpa så er det utrolig hvor man får hundene opp.


Oppstigningen opp berget til selve hula er bratt, men stigningen er sikret med trinn i bergveggen og jerngelender. Kanskje ikke helt hundevennlig, men både Bella og Varga kom både opp og ned.


Jeg skal innrømme at jeg tenkte litt på at her skal vi faktisk ned igjen når jeg så at hula var tett i enden. Det går stort sett greit, men når man skal hjelpe ei på 50 kilo nedover der det er manko på steder å sette fire bein, Ja da er det bare å holde seg godt fast i rekkverket og bremse henne med den andre armen. Håpe at hun treffer de tre jernklossene som er satt inn i fjellet. 


Nok et instagram turtips er sjekket ut og kunne strykes av lista. Jeg hadde flaks med at Turfangst hadde en innsjekk der, så da ble det flere på den statistikken den dagen også.


Litt poseringer for dokumentasjon, før vi klatret ned og fortsatte samme veien tilbake til bilen. En kort tur på rundt 4 kilometer tur retur.


Takk for turen Patran. 


Alltid spennende å kjøre etter GPS med min bil. Den velger aldri samme vei til et sted som hjem igjen. Den liker byggefelt og litt usentralestrøk. Når man har forvillet seg langt inn i Telemarks dype skoger så er det enkelt å trykke "Hjem" på GPS'n og la den vise vei. 


Men jeg lurer litt når den foretrekker å sende oss på denne veien og ikke E18 som går parallelt. Klart det er jo litt veiarbeid der, men det er jo overkommelig for alle andre. Det må jo være en eller annen innstilling på GPS'n ett eller annet sted som er huket av. Men man blir jo virkelig kjent i områdene da, og brått dumper man jo innom steder som man ikke hadde sett om man hadde fulgt den mest ordinære veien. 


Vi stoppet på gatekjøkkenet som ligger rett ved E-18 som vi pleier å spise på når vi er på disse kanter. God mat og store porsjoner, så da blir man god og mett. Regnet kom og vinden økte på, så da bestemte vi oss for å dra hjem isteden for å ta den andre turen vi hadde snakket om denne dagen. Jeg har hatt alt for mange turer i regnvær, så da gremmes jeg ikke over å dra hjem isteden.