De som fortjener det

Ted og Lily møtes tilfeldig i en flyplassbar på Heathrow. De skal begge med nattflyet til Boston. Samtalen mellom dem utvikler seg raskt fra uskyldig flørt til dødelig alvor. Det begynner som en halvhjertet spøk da Ted forteller at han kunne tenke seg å drepe sin kone. Uventet svarer Lily at hun kan hjelpe ham.

Jeg skal innrømme at det var et øyeblikk der jeg lurte på om det var noen i det heletatt som kom til å overleve, denne heisaturen denne boka utviklet seg til å bli. Det skjedde mye, men noe stor spenning var det ikke. Om dette er stilen til forfatteren så blir det nok ikke mange bøker av han framover.

No shit, Einstein!

Ja det trengs vel ikke noen forklaring, det er vel ganske innlysende hva som menes. Det er midt i november og Natt og dag blomsten blomstrer. På jobben står  det to lupiner i full blomst i veikanten. Hr Yr spår kuldegrader, men jeg er ikke så sikker på at vinteren kommer ennå.

Soppen tror heller ikke at vinteren kommer, de vokser som aldri før.

Når du ser på disse tre første bildene, så kunne de. like gjerne være bilder som var blitt tatt i august.

På onsdag hentet jeg ikke Sofie, for barnehagen hadde planleggingsdag. Fordelen med det er at jeg rakk tur med hundene i skauen mens det ennå var lyst.

Det er fremdeles veldig vått i skauen, så jeg valgte å gå veien oppover mot Holleia, for å gå traktorveien ned igjen. Man må jo lage seg en runde ut av dette,

Med solnedgangen i horisonten, ja da veit man at man ikke har uhorvelig lang tid igjen før det blir forholdsvis mørkt i skauen. Jeg må vel snart legge hodelykta i jakkelomma, så jeg finner hjem om jeg er på skautur.

Når vi var ferdige med asfalten så fikk hundene løpe løse. Da rekker de å bli litt mer slitne enn om vi skulle gått lenger i bånd rundt om hengebrua. Da hadde det ikke blitt så mange bilder heller. Det er jo ikke så lenge siden jeg hadde den runden. Da begynte det også å bli mørkt.

Grøftene er fulle av vann.

Det er utrolig mange detaljer om man tar seg tid til å studere de små tingene i naturen.

Turen bar preg av at det hadde regnet hele formiddagen, men når vi var på tur var det i det minste opphold,

Tåka lå lavt, så det var greit at i ikke gikk for utsiktstur på onsdag.

På jobben i går kom jeg over noen som skulle ha øvelse, så da sendte jeg ei melding om jeg kunne komme å ta bilder av dem. Ja det hadde vært perfekt fikk jeg til svar. Så nå har jeg brått en plan fredag kveld. Kle seg godt med gode og varme sko, så er det bare å lade hodelykta og kamera. 

Her gikk det fremdeles greit med joggesko, men etter turen på søndag så veit jeg at siste halvdelen kom til å bli skikkelig vått.

Dråper er aldri langt unna på høsten. Tåke som samler seg gir også dråper.

Kontrastene er store i naturen, man trenger ikke solskinn for å få fram de store forskjellene,

Går man nære nok ser det meste massivt ut.

Sopp i skumring. Det ble egentlig ganske raskt mørkt og jeg var glad jeg hadde gått der såpass mange ganger tidligere, at det ikke var noen tvil om hvor jeg skulle gå.

Et blikk mot himmelen.

Overraskende nok så var det Bella som stupte ned i vannet og de to andre som sto på kanten og tittet.

Når vi kom til jordekanten hjemme var det ikke godt å se hva som lå på bakken, så da var det greit det ikke var for mye kvister og røtter man kunne snuble i.

Søndagstur i tåka

Det ble en tur oppover Holleia på søndag. Man må jo finne på noe før middag. Vi kunne ikke ta for lang tur, for jeg hadde falt for fristelsen for skikkelig julemiddag på torsdag når jeg var på butikken. Jeg ba bort pappa på julemiddag med farsekaker, julepølse og ribbe.

Så det var flere som hadde tatt turen over tåka denne dagen, så jeg var bitte litt misunnelig på dem. Nesten vindstille, varmt og godt, fremdeles snøfritt i fjellet. Ja da skulle man vært der og ikke hjemme for å steike ribbe. Men kos ble det da.

Tassen var litt roligere på søndagen. Han klarte til og med å sove på formiddagen før vi dro ut på tur.

Vi valgte veien oppover Holleia, for å gå den veien ned igjen som jeg trodde vi skulle gått ned igjen på lørdag. Man må ha noen runder når man går tur.

Det var forholdsvis rått i lufta og tåka lå nedover furutoppene.

Der veien går bort for å krysse bekken, må en nesten vite om nå. Her hadde det virkelig grodd igjen noe voldsomt siden sist. Tror kanskje jeg nevnte at det var siste gangen jeg kom til å gå der, sist jeg gikk der også.

De ble ganske i beina våre, så det leiter nok på for mine å ha besøk hele helga også.

Her gikk det en gang en vei, men på buskenes størrelse så ser man at det er noen år siden. Her var det forholdsvis greit å komme fram om man dukket litt.

Før vi kom til et område man måtte strekke litt hals for å se noe og anta retningen man skulle. Patran var ikke med på tur denne dagen, da hun skulle ta igjen litt tid med ei venninne. Ikke så ofte hun pleier vennskap på disse kanter etter at hun begynte å studere. 

Vindfall og ras hadde det også kommet siden sist.

Halve bekken var full av store busker så her hadde halve "lia" raset ut i bekken og tatt med seg det meste nedover i bekkefaret.

Hundene senket nakken og smatt mellom greinene, men for meg og Marius var det ikke fult så enkelt nedover det som en gang hadde vært en brei sti. Det var her gårdene i bygda gikk for å få buskapen til sommerbeite på setera.

Det lysnet litt innimellom, men da var det mer vindfall som lå over. Det er nesten for stor jobb å kviste opp så det er framkommelig her igjen. Det lønner seg heller å gå andre stier.

Tassen var litt rådvill om han skulle krype under, eller hoppe over. 

Det er ganske tett å lande på andre siden om man hopper og litt liten plass til å krype under.

Slutten av stien var bedre, ikke var det så vått her heller, vannet hadde nok rent nedover og ikke samlet seg.

Varga var vel den eneste som sjekket ut noen lufter oppover lia, de andre holdt seg på stien.

Tassen er trygg i ukjent terreng, så han er ikke avhengig av å gå sammen med de andre for å få luftet seg.

Men løper gjerne i beina på de andre om han tror de skal på noe spennende, eller han blir ropt på. Flink til å høre han.

Ikke er han så treg heller. Holder nesten følge med de voksne i oppoverbakken.

Nå er det vel jul neste gang han kommer igjen. Det er jo ikke mange ukene til. Første delen av helga finner du her.

Sofie 3 år

 

Sofie er tre år i dag og vi feiret med kake og selskap i helga. Pakker og kake så da blir det skikkelig party for ei lita jente.

Pink er bitte litt eldre enn 3 år, men hun måtte jo være med på feiringa.

Små jenter gleder seg stort med så mye oppmerksomhet.

Littposeringer før vi startet på kakespisingen.

Med så mange gode kaker ble det mye kakespising iløpet av dagen.

Lurer på hvor den tiden er blitt av jeg, synes ikke det er lenge siden hun ble født. Men der er tydligvis tre år siden.

Gratulerer med dagen Sofie, bestemors lille due har blitt stor.

Alenetid

Det er ikke til å komme fra at det er godt med litt alenetid innimellom. Siden sist så har jeg vel ikke gjort noe særlig, Ikke hatt overskudd til å gjøre noe særlig. I helga har det vært feiring av bursdagen til Sofie. Både Merethe, Marius og Patran har overnattet her i helga. 

Kattene har ikke hatt så rolig helg for Tassen er bitte litt gira på å få dem på utflukt. Oliver bryr seg ikke om han, men Tassen sitter nærmest å rister av begeistring når når han får øyekontakt med han, Lurven og Daisy spurter fra skjulested til skjulested for å spise mat eller komme seg ut på musejakt igjen. 

Siden Tassen bor slik til at han stort sett går i bånd, eller er heldig så får han gå i langline. Da er det bare å ta en tur oppover i havna og en runde opp mot Holleia før vi skulle i bursdag på lørdagen. Tassen pleier å ha aleinetrening i bur, men etter turen var de ganske slitne alle fire hundene. Så da ble de bare inne fritt sammen med kattene.

Sopper er det mange av nå, men alle ser skikkelig vasstrukne ut.

Siden det er så klinete oppe i havna der det går traktorvei, så ble det litt klatring over gjerdet og kryping under for hundenes del. Tassen storkoser seg på tur med jentene.

Tassen vil gjerne at vi er samlet, så han snur seg for å se om vi kommer etter til tider. Vi vaset etter så hundene kunne sjekke skauens lukter. Tassen har blitt ganske begeistret for vann, så han løper i bekker så vannet skvetter.

Bella er også litt sånn fram og tilbake, der går det også så vannet skvetter til alle kanter.

Hailey er i god form i høst og har ikke vært nevneverdig stiv etter langturer i ujevnt terreng.

Er man på tur på Holleia så veit man at det blir bratt oppover. når man går hjemmefra. Både Patran og Marius var også med på turen, men det skulle ikke være så lang tur i og med at Tassen ikke er så gammel.

Men litt variert terreng har han godt av.

Problemet er at han ikke liker å være sist, så det var full innsats etter jentene.

Det var ikke like tydelig sti hele veien, men når man er veldig kjent i området så er det bare å gå i riktig retning for å komme hjem. Tassen var veldig fornuftig, for når Varga var opp og ned i bratte bakker, så holdt han seg i den retningen vi skulle uten å svinse for mye.

Marius plystrer og Tassen kommer.

Knuskkjuke er det mange av på halvråtne bjørkestammer.

Farten ble lavere og sjekkingen bredere når vi kom ned i havna igjen.

Gjengen stilte opp på et gruppebilde, de er riktig så flinke til å sitte rolig og Tassen oppfører seg som han aldri har gjort noe annet i hele sitt korte liv,

Det er vel egentlig Varga som er lettest i rumpa på slike seanser.

Ingen som går tørste på skauturer denne helga

Det er ikke bare Tassen som er utslått søndag kveld etter ei slik helg. Gjengen her ligger og snorker i hver sin krok de også. Til og med kattene ser ut til å ta livet med ro.

Men de er ikke noen latsabber når vi kommer ned på gårdsplassen igjen.

Da skulle en tro at de ikke hadde vært på en times tur i skauen allerede.

Det er tydelig at disse storkoser seg i hverandres selskap.

Det ble en rolig kveld da vi kom hjem fra bursdagsfeiringen. Litt middag utpå kvelden og julefilm på tv'n.

Det er ikke bare tobeinte som koser seg