Skjerva har jeg bare kjørt forbi tidligere. Har stadig tenkt at her hadde det vært trivelig å vært på tur. Så når Skjerva løypelag inviterte på en tur fra Skjervestua og kjører bil inn til Lærensætervegen. Ja da fristet denne turen mer enn en runde på fjellet denne dagen.
Vi skulle gå opp Midtdala og kommer opp på Svartbråtåberget med en fantastisk utsikt over hele Hadeland, Tyrifjorden og helt til Gaustatoppen. Utsikt er alltid forlokkende å bruke tiden på. Videre skulle turen gå over Bikjeberget med utsikt. Ned til Guldenvegen og videre over Randsberget og ned på skiløypetraseen Breidtjernet/Koperud til Hvalstikket/Skardbrenna. Med turlederen Marit Skjaker Morstad.
I turbeskrivelsen på nettet sto det at det var noen høydemeter i løpet av de ca 8 kilometerne på tur. Det det ikke sto noe om i beskrivelsen at det var en enveistur og at vi ikke kom tilbake til bilene på den stien. Jeg spurte noen når jeg syntes det bar litt lenge i feil retning. De virket litt overrasket over at jeg ikke skjønte det fra start. Men når man ikke er kjent i området så blir det litt sånn. Jeg burde ha sjekket kartet litt mer i forkant.
Det var en skogstur med utsiktspunkter, men naturen spilte ikke på lag. Det var mye tåke, men enkelte gløtt av utsikt var det jo. Jeg koset meg på tur med en veldig hyggelig turgjeng som var kjent på Skjerva.
Jeg scannet noen stolper på turen, men gikk også forbi endel. Jeg er ikke så ivrig på det punktet, men jeg fikk med meg tre innsjekkinger i fjelltoppjakten. Ikke nok med det, men jeg fikk den ene dama til å laste ned appen og sjekke inn på disse tre toppene også. Kanskje jeg får meg flere turer med noen av de som var med på lørdagens tur?
-
Vi forserte noen hogstflater, men tåka holdt stand selv om det begynte å blåse litt.
Vi fikk et glimt av litt utsikt noen få ganger i løpet av turen. Litt synd det ikke var solskinn denne dagen.
Etter å ha krysset noen hogstfelt så fortsatte stien ned i gammel granskog.
Stolpene kunne du sanke med deg, men jeg scannet ikke alle.
Praten fløt lett og det var tid til fotostopp også.
Halvveis i turen begynte vi å se oss om etter et sted vi kunne slå oss ned for å spise nista vi hadde med.
Det hadde vært lurt med et lunt sted med noen stubber vi kunne sitte på.
Turen gikk i kuppert terreng, så de ble noen høydemeter i løpet av dagen. 355 meter stigning og 509 fall meter.
Når vi nærmet oss toppen så lettet tåka og vi kunne sette oss ned for å nyte nista.
Jeg fant en stubbe midt i tyttebærtua
Ikke sikkert det blir mange flere turer med turkos i høst. Blir det like vått og grått som det har vært de siste ukene så er det bare å håpe på knallfine dager i mellom. Særlig i helgene.
Bella venter tålmodig på siste rest av nista.
Elgjakta hadde ikke startet der, men greit å ha noe som synes i terrenget om det skulle skje noe. Litt enklere å få øye på da enn med mørke klær.
Noen stikryss iløpet av turen, men ruta var blåmerket, så det gikk greit å finne fram.
Ny topp i sikte og den siste innsjekkingen i fjelltoppjakten var i boks.
Randsberget hadde rester av et gammelt branntårn.
Ikke ei eneste hjortelusflue så vi på turen.
Etterhvert som vi nærmet oss Skjervetråkket så ble det litt frafall av folk, De ville plukke med seg litt sopp hjem. Det var mange som hadde med seg nettingnett for sopp.
Det var både fastboende og hyttefolk som hadde blitt med på turen.
Vi stupte ned lia, blant et hav av farger.
Når tåka hadde lagt seg på og det kom litt duskregn innimellom, da ble det både sleipt og litt småglatt på steiner og røtter nedover på stien.
Turen vi gikk er deler av Skjerva
7 Summits (S7S) er en krevende og flott rundtur på ca. 18 kilometer som tar deg over de sju høyeste åstoppene i området rundt Skjerva på Hadeland.
Vi fortsatte gjennom et plantefelt før vi til slutt gikk skiløypa tilbake til Skjervekroa.
Dunblekksopp (Coprinopsis lagopus) er en gråaktig sopp som vokser i skyggefulle og fuktige skoger. Hatten er initialt sylindrisk, men åpner seg raskt til en konisk form og er dekket med hvite, fjærlignende fibre. Soppen er tynn og membranøs, uten distinkt lukt. Den vokser fra juni til oktober og er relativt sjelden i Norge. Soppen er ikke spiselig da den raskt oppløses gjennom autolyse.
Skiløypetrasseer er sjelden de beste å følge på tur. De er ofte bløte, eller sleipe og glatte. De egner seg best som skiløype.
Brått var vi nede på veien ved Skjervekroa og vi kunne kjøpe vafler, kanelsnurrer og kaffe. Det fikk bli en annen gang for min del. Det begynte å bli skikkelig vått med noen skikkelige regnskurer. Jeg kommer nok aldri til å lære meg den kaffe og kake kosen. Men niste og kakao kan jeg like når jeg er på tur, ikke når turen er over.
Hundene måtte vente med oppsyn mens en gjeng ble kjørt innover til bilene igjen. Det hadde regnet ei skikkelig skur mens jeg var borte. så det var noen lykkelige hunder som fikk hoppe inn i bilen og varmet seg på vei hjem igjen. Takk for en flott tur med trivelig turselskap.
