Mørehovda og Bergsjøen rundt

 

Lørdag morgen var det greit tur vær, så da ble det en runde med både stolpejakt, fjelltoppjakt som bragte oss rundt Bergsjøen. Bella hadde ikke den helt store farten, virket som hun var litt sliten etter å ha hatt besøk av Tix i fire dager. 

Men vi la i vei med godt mot. Utstyrt med mellombarer og nok vann. Første stopp var Vardehovda for innsjekking i fjelltoppjakten. Vi fant ut at runden ble til mens vi gikk, for været var forholdsvis ustabilt både hva nedbør og vindstyrke angikk.

Forholdsvis sentral beliggenhet ved Bergsjøstølen, her er det busstopp langt inne på fjellet.

Multene fantes litt sporadisk, men litt smak fikk vi da.

Vardehovda gir god utsikt ned på Bergsjø. Vi fant ut at vi kunne gå rundt Bergsjøen, for oppe på fjellet var det både tåke og vindvær.

Et steinkast lenger bort så var Rødungstølen, der har jeg vært på julebord engang i 1994.

Vi nærmet oss varden og kunne sjekke inn i fjelltoppjakten på Vardehovda.

Vi fant mange slike tugger i lyngen. Det viste seg å være Dvergbjørkspinner.

Det obligatoriske vardebildet må man jo ta. Varga, Bella og Pink trives bra sammen på tur nå som Varga har blitt voksen i oppførselen sin. Pink er nemlig ikke helt begeistret for valper. Denne ferieuka så sov hun i stua sammen med de andre.

Kursen settes videre, litt alternativ rute, men fant ut at det ble for langt bort til neste topp med innsjekking.

Kenneth var både på og av med vannavvisende jakke, men når han beholdt den jakka på så holdt regnværet seg borte også. 

For seint for blomstring i fjellet, men for tidlig for høstfargene.

Med så mye myr i terrenget, er det fort gjort å misse litt når man tror det er tørrere enn det er, viser seg brått å være skikkelig vått. Da hjelper det ikke med vanntette fjellsko, når man tråkker dypt nok og det renner vann over kanten. 

Jeg synes det mer mye pent på fjellet og det er lite som slår en fjelltur i oppholdsvær uten for mye vind.

Om du lurte så er det slett ikke hver gang jeg får til gruppebilde av hundene. 

Dette ble det beste resultatet her, men bra er det slett ikke.

Vi skrådde over i lyngen, men den er forholdsvis tung å gå i. Den er i overkant høy og man henger lett fast i småkvister.

Det ble litt sporadisk scanning av stolper i stolpejakten på runden rundt vannet.

De kan om de vil disse jentene her.

Hailey storkoser seg hos Merethe denne helga. Så får vi se hvor sliten hun og Tassen er når jeg skal plukke dem opp uka etter.

Det var ikke spådd noe bra vær på søndagen, så dermed tok vi med en innsjekking på Mørehovda på veien tilbake til hytta. Hytta hadde vi kun til klokka 12, og det er greit med en dusj etter fjelltur. Ingrid og ungene måtte jo ha et sted å være også. 

Når man går så ser det ikke så langt ut, men det tar en tid av like vel. Runden ble på snøtt 13 kilometer.

Vi hadde ikke oppe stolpekartet, men scannet de vi så når vi gikk dit vi skulle.

Terrenget ser så fint ut, men her er det både steiner og lyng som gjør at man stort sett må holde seg til allerede opparbeidede stier.

Litt av sjarmen med fjelltur med Kenneth er at man må jo innom de toppene som er, om stien går der eller ei.

Bella var ikke særlig imponert over slike avstikkere fra stien.

Det er mye rart man kommer over i fjellet.

Siste innsjekken på Mørehovda var unnagjort og det var godt å kunne sette kursen mot hytta igjen.

Hvordan hyttelivet artet seg kunne du lese om i går og forrigedagen. 

På denne siden av toppen var det dårlig med lyng, så vi gikk så si rett ned på veien igjen.

Her blås det surt et godt stykke nedover, så vi gledet oss til en varm dusj og middag på Bergsjøstølen fjellstue etterpå. Håpet på litt bedre mat enn første dagen.

En jordvoll demmer opp enden av vannet. Hvorfor den er det vet jeg ikke, men den glir liksom inn i terrenget uten å skille seg ut vesentlig.

Kenneth måtte jo scanne stolpen som jeg og Sofie hadde scannet på fredag når vi ventet på at det skulle bli luftet ut på hytta.

Hyttetur i Hallingdal

 Sofie hadde campert på soverommet mitt om natta. Vi sov godt begge to og våknet ikke før i ni tiden egentlig. Siden soverommene lå på rekke så listet vi oss gjennom soverommet til Kenneth og Ingrid. Da hadde Kenneth allerede stått opp med Ludvig i sjutiden. Unga koset seg med litt barnetv på tv'n mens vi dekket frokostbordet. Kenneth stekte egg og bacon. Det viste seg at hytta ikke hadde avtrekk, så da ble det lufting igjen.

I påvente av at maten skulle synke litt i magen før vi la i vei på tur, så spilte de Kinasjakk. Jeg slapp unna, for jeg kan ikke fordra brettspill. Jeg kan oppriktig ikke skjønne de som koser seg med det.

Sofie lærte raskt hvordan hun kunne hoppe med kulene for å komme fram dit hun skulle. Men jeg tror hun ble lei før de var ferdige.

Jeg skiftet på Ludvig og tok på han klær isteden for pysj. Han er jo så blid og fornøyd hele tiden. 

Han er flink til å leike med seg selv og skravla går der også til tider.

Sofie hadde jo vært med når vi kjøpte noen esker med energibarer på butikken, så da måtte jo hun og Ingrid få med seg en hver også. De skulle jo ut på trilletur når jeg og Kenneth skulle gå rundt vannet. Det var enklest fant vi ut i og med at det var spådd ganske mye vind på toppene.

Sola dukket opp på andre siden av vannet, så da var det på tide å kle på seg for tur.

Skikkelig pappagutt han

Etter turen fant jeg ut at vi kunne jo bare gå innom Bergsjøstølen fjellstue for å spørre om vi kunne låne noen store håndklær i og med at vi hadde glemt dem. Jeg fant ei inne i matsalen som satt å spiste da jeg kom og lurte på håndklær. Hun hørte ikke etter på det jeg sa, så spurte bare om det ikke lå på senga vår. Nei sa jeg bare da. Hun trodde åpenbart at vi bodde på et rom på fjellstua. Det gikk greit det, så da kunne vi dusje og ta på reine klær alle fire, før vi skulle spise middag. 

Jeg har ikke maken sett jeg på amatørmessig drift av noe sted med matservering og kunder. Buffeen lørdagskvelden besto av salat, blomkålsuppe, rømmegrøt som hadde skilt seg og så mest ut som risengrynsgrøt, karbonader, og noe fiskesak i hvit saus som det var strødd reker oppå. Nok et bord som ikke var merket med allergener. Enda nå visste de at vi skulle spise, burde i allefall fått det med seg.

Ikke ett eneste smil fra noen av de ansatte hadde vi enda ikke fått. Ikke noe velkommen til oss, ikke noe øyekontakt engang. Lørdagskvelden så de i golvet hver gang de var i nærheten av bordet vårt så de skulle slippe å ta imot noe drikkebestilling. Det sto kun ei mugge med vann midt på bordet. Karbonadefatet ble fort tomt, og etter en stund ble det fylt på med 5-6 karbonader, som ble tomt og så kom det 5-6 nye karbonader før det igjen ble tomt. Kokken luffet rundt i grå kamuflasjejoggebukse og en type fleesjakke. Hovmesteren, kelneren og kokken var mest opptatt av å få satt seg ned ved et bord i spisesalen for å få spist selv, akkurat som fredagskvelden. Det var tydelig at de visste hvor lite mat det var på kjøkkenet, så de skulle sørge for at de fikk det de hadde lyst på før det ble tomt.

Søndag var det skikkelig vindvær og småregn, så vi spiste frokost og dro hjem. Vi hadde bare hytta til klokka 12 og det var liten vits i å finne på noe på veien hjem i slikt vær. Jeg kjørte ned til fjellstua for å levere nøkkelen til Stølsbua. Da sto det to stykker på "kontoret" eller bakrommet eller hva de nå kaller det. De hadde der fryktelig morsomt, glisa og lo. Jeg sto ved disken og fikk øyekontakt med mannen, han valgte å snu seg igjen og fortsette den overhyggelige samtalen med hun som sto der da vi hentet ut nøkkelen. Da la jeg bare nøkkelen på skranken og gikk jeg. 

Ikke at jeg har vært fryktelig mye på hoteller, men jeg har alltid blitt ønsket velkommen med et smil, fått service i både matsal og skranke og velkommen til bake til oss. Bergsjøstølen fjellstue får en liten omtale på TripAdvisor eller Google når ferieringen er over.

Bergsjø fjellområde

 

Vi klatret oss oppover bakkene fra Ål sentrum. Her i traktene har jeg vært på hyttetur tidligere. Da var jeg, Inger Synøve og Tove på tur. Første dagen gikk vi rundt Bergsjøen på stolpejakt. Den runden ble det to innlegg av. Dagen etter gikk vi inn til Iungsdalen og gikk samme veien tilbake. Denne gangen hadde jeg lånt ei gammel stølsbu av Bergsjøstølen Fjellstue. Jeg plukket opp Sofie etter jobb, så vi dro tidligere opp enn Kenneth, Ludvig og Ingrid. Kenneth jobber lengre enn meg, så da kunne jeg og Sofie ta handlingen på vei oppover.

Vi kjørte ned til fjellstua og gikk ut av bilen for å hente nøklen. Sofie proklamerte raskt at hun frøs i hjel! Hun liker godt Elsa og Olaf i Frost, men vil nok ikke være så nære innspillingen. Slapp av mente jeg, det er tre meter til inngangsdøra. 

Vi gikk inn i første etasje og ble møtt med en type kloakklukt. Opp til resepsjonen og etter litt kom det en resepsjonist. Jeg spurte etter nøkkelen til Stølsbua og hun svarte at den egentlig ikke hørte til hotellet, men det var noe sjefen holdt på med selv, men vi fikk nå nøkkelen da. Hvor er den da, lurte jeg på. Jo hun kunne vise oss. Spurtet ned trappa og ut. Vi holdt Sofietempo ned steintrappa. 

Ute på parkeringa så vi mus som pilte av gårde og Sofie pilte etter. Vi kom oss til denne oppussede stølsbua, som slett ikke var noen stølsbu. Det var en helt ordinær hytte, både utvendig og innvendig. Ikke en ting var beholdt som minnet om en gammel stølsbu. Så stølsbu var reklamegimmick. Jeg trodde i det minste det var tømmervegger innendørs.

Vi låste opp og innestengt luft slo i mot oss. Her var det noen som hadde røyka inne og ikke hverken luftet eller vasket etter seg. Det ble full gjennomtrekk på soverommene og ut i stua. Døra på vid vegg og ut på tur.

Sofie er flink til å gå og vi holdt nok på en times tid på denne runden vi la opp til. Vi startet langs stranda ved fjellstua og tok stien opp mot veien igjen.

Sofie fikk kompass når vi var i Bergen tidligere i vår. Det var jammen bra, ellers hadde vi kommet til å gått oss bort! Kom her, bestemor. Følg meg, bestemor... 

At jeg måtte stoppe for å ta bilder er hun vant til, og spør ofte om jeg kan ta bilde av henne også. Hun er så trivelig og ha med seg rundt. Skravla går og hun graver og spør like ofte som hun forteller ting hun veit.

Hundene dilter etter like selvfølgelig som om det var en voksen som gikk først.

Det var spådd ruskevær dagen etter, så det ble noen bilder av Bergsjø. Det er et utrolig flott turområde der, utgangspunkt for stier i alle himmelretninger.

Stien rundt vannet var på 8,6 kilometer sto det på et skilt. Det ble litt for langt for meg og Sofie.

Sofie demonstrerte fjellklatring, alt fra nybegynner stadiet til viderekommende stadiet.

Kan ikke bli mye som er finere enn vann og store fjellformasjoner.

Jeg gleder meg jeg til hver gang jeg skal tilbringe tid med henne.

Du får passe deg så du ikke glir, det kan være glatt, sa jeg. Ja da, går bra, var svaret.

Ja, jeg veit det. Det går stort sett bra.

Så stolt da når hun kom på toppen.

Skarveheimen

Det er lengre til toppen enn det ser ut til.

Det var 33 stolper i kartet rundt i området, men vi tok ikke på langtnær alle. Kanskje vi hadde vært ivrigere om været hadde vært bedre.

Det fineste været var egentlig fredagen da vi kom opp, men jeg og Kenneth fikk oss en tur med noen innsjekkinger i fjelltoppjakten dagen etter.

Der bekken gikk gjennom veien var det plassert en stolpe. Da gjorde Sofie store øyne, for det røret var gedigent.

Dette måtte sjekkes ut fra begge sider av veien.

Tror hun koser seg på tur med meg også.

Hun er like glad i naturen og i dyr som meg i alle fall.

Det er ikke mye blomster i fjellet på disse kanter nå

Hun måtte ringe mamma og pappa når vi var tilbake på hytta, så de rakk fram til middagen.

Etter turen ble hundene bundet utenfor, så vi skulle få litt orden inne. Varga var ikke helt enig i at hun måtte vente ute,

Vinduer og døra ble lukket, men da var det iskaldt inne. Men det luktet bedre i det minste. Helt reint på golvet var det ikke, så noe utvask hadde det ikke vært der etter forrige leieboere. Matrester sto igjen i kjøleskapet, så det var litt kasting av det, før vi kunne fylle på med det nye vi hadde kjøpt.

Sengehopping er lov på hyttetur. 

Når Kenneth og Ingrid kom gikk vi ned på Bergsjøstølen fjellstue for å spise middag, det hadde jeg avtalt på mail i forkant. Når vi entret spisesalen så så de ut som spørsmålstegn og lurte på hvor mange vi var. Ustrukturerte glemsomme folk er ikke akkurat de jeg gir stjerne i boka.

Langt om lenge så kom de og tok i mot bestilling på drikke. Ingrid måtte selv spørre kokken om hva maten inneholdt, da hun ikke tåler laktose så godt. Ludvig reagerer også om hun får i seg for mye melk i kostholdet. De reklamerte med buffe og om en legger godviljen til så var det vel kanskje de. 

Det var salat, tomatsuppe, ovnsbakt ørret og kyllingbiter som var varmet i steikovnen med masse kraft, så de var mer kokt enn stekt de bitene. Buffe er en benk der gjestene forskyner seg selv, så det var jo innafor. Men utvalget var labert. Særlig at de ikke hadde et alternativ uten laktose. En dessert som var sukker med sjokoladesmak med krem som så mest ut som cotted chees.

Vi ble henvist til et bord vekk fra vinduene, i og med at de hadde glemt oss. Tror ikke alle de andre hadde bestilt rom og forhåndsbetalt før midten av mai.

Hundene ventet spent på at vi skulle komme tilbake fra middagen. Jeg hadde husket å ta med meg et lite håndkle til å tørke hender på, men store håndklær til å bruke når vi hadde dusjet hadde vi glemt alle sammen. Ludvig hadde også et lite håndkle som han skulle ligge på når han skiftet bleie, ellers var det ganske håndkleløst hos oss. Vi kunne jo bruke en "gulpeklut" hver mente Ingrid, for det hadde hun nok av. 

Når unga var i seng og klokka nærmet seg ti på kvelden så tok jeg og Ingrid kveldsluftingen med hundene.