Alt går til helvete

«Du har sikkert kjent det. Livet sender deg en real sidevind, og blåser både deg og planen du la over ende. Ingenting blir som du planla. Alt går til helvete. Du tenker: Nå kan det ikke bli verre! Og joda, det kan det. Men, når du står der med dritt til haka, da lønner det seg i hvert fall ikke å henge med hodet! Denne kvelden serverte Nina en virvelvind av livets mange kromspring, bakgater og omveier. For, når alt går til helvete, da lønner det seg rett og slett å stå i møkka med stil!

Jeg var litt tidlig ute når jeg skulle møte Åse på pendlerparkeringen, så jeg tok en snartur innom Norderhov kirke. Regnet som hadde holdt på hele formiddagen hadde passert, og jammen var det blå himmel å skimte.

Dette er en veldig gammel kirkegård med graver som er flere hundre år gamle. Det er ikke entydig definert hvilken enkeltgrav som er den absolutt eldste på Norderhov kirkegård, da kirkegården er svært gammel og knyttet til en kirke fra ca. 1170. 

Svenskegraven (1716): Et av de mest kjente historiske gravminnene er en Ringerikshelle over svenske soldater som falt under slaget på Norderhov i 1716, da Anna Colbjørnsdatter lurte svenskene. Middelalderfunn: Det finnes gravsteiner fra middelalderen på Norderhov kirke, noe som indikerer begravelser langt tilbake i tid.

På dette korset var inskripsjonen

Alt var litt mer forseggjort i gamledager.

Åse satte seg inn, og jeg kjørte til Moksha indisk restaurant som lå rett ved Teigen scene, som showet skulle være på. Veldig god mat, så der kan jeg godt spise igjen.

Det eneste jeg har vært i Tønsberg egentlig er på hundeutstillinger for mange år siden, så jeg koblet ikke Teigen scene som showet skulle være på til noe spesielt. Jeg synes bare det var et merkelig navn på en scene. Når vi hadde spist så gikk vi ned på kaia og fant hotellet der showet skulle være.

Når vi gikk inn døra mot spisesalen i hotellet da demret det. Selveste Jahn Teigen var jo fra Tønsberg før han flyttet til Sverige.

I etterkant er det enkelt å skjønne, men der og da var det overraskende. Men for en utstilling vi fikk se fordi vi var litt nysgjerrige og prøvde om døra var åpen eller låst. 

Tenk å ha levd et slikt liv hvor man kan sette seg ned i gyngestolen når man blir gammel. Se tilbake på alt man har opplevd og minnene står i kø for mange andre enn en selv også. Jeg og Åse smilte litt for oss selv da vi tenkte på hva våre minner skulle være å fortelle om... ja det var vel tuer og fjelltopper som ble temaet da. Men man skal ikke kimse av slike minner heller.

Men slike minner betyr nok mest for oss selv og ikke alle andre.

Han var kjent for en utrolig stemme som kunne synge stille ballader opp til opera. Men skjelletdressen var vel det mest kjente antrekket. Jahn Teigen skapte norsk musikkhistorie i 1976 da han opptrådte i en ikonisk skjelettdrakt under Melodi Grand Prix-fremføringen av "Voodoo" med Inger Lise Rypdal. Drakten, som var en del av et bevisst sjokk- og kostymeuttrykk inspirert av teksten, vakte stor oppsikt og er fortsatt en av Teigens mest minneverdige sceneopptredener.

Det var ennå en stund til showet startet, så da gikk vi ned på kaia for at Åse kunne logge en geocache. 

Jahn Teigen ønsker velkommen til en flott opplevelse.

Jeg og Kenneth var her for mange år siden. Da var planen å ta bilde av solnedgang på Verdens Ende. 

Suvenirbutikken var stengt. Om det var for kvelden eller sesongen er jeg ikke så sikker på.

Jeg og Åse laget hvert vårt hjerte så Stordalen donerte 20 kroner til Unicef.

Så låste de opp døra og vi kom inn til salen for å finne plassene våre på 12. rad. Gjennom snart 20 år har Nina Nakling servert fag fra scenen, for små og store bedrifter. Nå entrer hun scenen med sitt aller første humorshow! For det er utenfor komfortsona det virkelig svinger!»

Et utrolig bra show som startet med hennes fødsel og alt som hadde skjært seg opp gjennom livet hennes. Mobbing fra første skoledag og bilkjøp, bryllup, skilsmisse, ny mann og unger... rett og slett livet. For som hun sa et par ganger, du bøyer ikke nakken når du står til halsen i møkk. Man trenger rett og slett ikke å bli et offer om man har hatt det litt røft gjennom livet.

Noen svikter aldri

 

Denne kan jeg vedde ganske mye på at kommer for å få kos om jeg stopper i fjøset på vei hjem fra jobb.

Bare sola som mangler nå, men så lenge det ikke regner går det helt greit å være ute.

Jeg hadde nemlig hørt rykter om at det var blitt født endel kalver, så nå var det bare å nyte synet. Det er kos når de ligger og småsover i halmen.

De eldste kalvene har blitt ganske store allerede.

Kalvene har full oversikt over hvor mamman befinner seg. Men så er leiken igang igjen med de andre kalvene.

Det er en stund siden jeg har vært der, så kalvene var ikke interessert i noe kos av meg.

Et par av kalvene har en skikkelig mørk flott mørkebrun farge. 

Fine og hvite i pelsen

Noen måneder til nå så skal de snart ut på beite. Da blir det skikkelig hopp og sprett.

Jeg gikk inn der foringen egentlig skal ligge, da møtte Una opp. Hun møter alltid opp og skal kløs fra topp til tå om hun hadde fått bestemme.

Hadde hun vært katt så hadde hun malt.

Vend det andre kinnet til sier dem,

Om jeg ikke hadde gått så hadde jeg sikkert stått der ennå.

Denne hadde veldig lyst på oppmerksomhet, men turte ikke helt å ta kontakt så nære at jeg nådde fram.

Mange av dem koset seg ute og tittet inn.

 Jeg tok en snartur innom gutta også. Det er så trivelig med dyr som setter pris på kos.

Gutta klatrer nærmest over hverandre for å få kos de også.

Søyene strekker hals for å få oppmerksomhet de også. Om en måneds tid er det lamming på gang.

Reine og nyklipte hele gjengen

Labbeløype på Grytingen

 

Labbeløype og labbeløype. I praksis var det vel mer sløsh løype. Om vi fikk i den eller i skiløypa det gikk ut på ett. For det var bare en svak antydning til skispor. Men på nettet så kom det fram at det var en labbeløype rundt på Grytingen også. 

Åse holder på med litt geocaching ennå, så da måtte det logges en cache som hang i ei buske på ei øy ute i vannet. Når loggen var signert så fortsatte vi runden rundt vannet. Det var ikke veldig lang runde, men det var tungt nok i slikt subbeføre.

Det var spådd tåke, med regn på ettermiddagen. Så det var greit å ha unnagjort turen på formiddagen.

Det var bare Varga som var med på tur på søndag. Selv om hun er to år så har hun godt av å være alenehund innimellom. Siden det er hun som har mest overskudd av energi og har fått minst ut ifra behovet sitt i vinter, så var det godt å løpe løs på isen.

Det var forholdsvis mange slike åpen huller i isen av litt varierende størrelse. Men vi regnet med at de som hadde kjørt opp løypa visste hvor isen var trygg. Det var noen mindre pilkehull, eller om det bare var borret for å se hvor tjukk isen var kanskje... Om det er oppkomme under isen fra bunnen, eller om det er noen som har hatt bål der som har smeltet isen. Litt rart siden det var forholdsvis mange rundt tjernet.

Vi gikk nå videre vi, noen ganger var det veldig bløtt, mens andre ganger var det hardt. Men det var aldri så vi hadde trengt piggsko. Åse hadde fylt opp kengurulomma på anorakken med både hundegodt og brådder, så vi var godt forberedt om det skulle dukke opp noe blank is.

Det var noen få hytter rundt vannet, men mange krakker som var satt opp. Åsa mente det var en sti rundt vannet på sommerstid. Spørs om vi må gi den en sjanse når det blir bart.

I enden av Grytingen var det ei lafta tømmerkoie, eller kanskje det var båthus. Skaper stemning med slike gamle tømmerhus med bølgeblikk tak som er rustent.

Det er ikke mye snø i terrenget her heller, så jeg tror ikke det blir noen stor vårflom i år. Det var ingen store mengder med snø på Norefjell heller, da jeg var der på lørdag.

Jeg koset meg og det gjorde Varga også.

Vi nærmet oss der vi hadde parkert og da husket jeg på at jeg hadde jo tatt med meg to appelsiner. Selv om turen ikke er lang så  kan man jo kose seg av like vel.

Takk for turen, så sees vi på fredag til neste utflukt.