Glimt fra en svunnen tid

 

Hvordan Olsviken Aldershjem ble til ... Det er snart 100 år siden Torgrim Elsrud testamenterte sin gård Olsviken til Viker sogn. Hans ønske var at gården skulle nyttes som aldershjem for bygda. Hovedbygning og uthus er oppført omkring 1884. Gården har gått fra selger til kjøper flere ganger.

Institusjoner under fattigvesenet. Stiftanordningene skilte mellom "rette" og "urette" fattige. "Rette" fattige var bl. annet gamle. Fattigloven av 1900 bestemte at trengende skulle forsørges i pleie- eller arbeidshjem, ved undersøttelse i hjemmet eller ved innleggelse på sykehus. 

I tiden frem mot første verdenskrig ble fattiggårdene og arbeidshjemmene supplert med, omgjort til eller erstattet av gamlehjem og pleiehjem. I senere tid har de skiftet navn til aldershjem og sykehjem.

 I 1904 kjøpte Torgrim Elsrud Olsviken. Han hadde forskjellige brukere til å drive gården. De siste som drev gårdsbruket var Gjertrud og Nils Elsrud. I sitt testamente av 20. januar 1930 forærte Torgrim Elsrud gården til Viker menighetsråd. Men økonomien var skral i tredveåra, og bygda så ingen utvei til å greie et aldershjem for egen regning. Men det var jo en storslått gave som man ikke kunne avvise. Etter mange overveielser ble det besluttet at dette måtte bli et foretagende for hele Ådal kommune. Først i 1949- 50 ble det satt i gang med murerarbeide og bygging. Våren 1951 stod hjemmet ferdig. Og St. Hansaften samme vår foretok man den høytidelige innvielse av Olsviken gamle- og pleiehjem. 

Ringerike kommune søker fylkesmannen om å få selge Olsviken aldershjem og bruke pengene i eldreomsorgen i Ådal. Aldershjemmet står i dag ubrukt, men siden Olsviken ble testamentert bort kan ikke kommunen selge eiendommen uten videre. 

Rådmann Svein Aannestad søker nå fylkesmannen om at de testamentariske bestemmelsene blir omgjort. Kommunen håper at salgssummen kan gå til omsorgsboligene som bygges på Hallingby. I testamentet står det ikke noe om hva som skal skje med eiendommen ved Sperillen når mottakeren ikke lenger finner den tjenlig som gamlehjem. Kommunen finner dermed ikke grunnlag for at eiendommen skal tilbakeføres til slektningene.

Nedlagte Olsviken aldershjem blir solgt til et selskap, som har planer om å drive gjestegård.

Nils Elsrud, som har representert arvingene i forhold til Ringerike kommune, presiserer at behandlingen av konsesjonssøknaden gjenstår. Men Elsrud og tre andre personer har gått sammen om å kjøpe eiendommen ved Sperillen. De har dannet selskapet Olsviken eiendom og har planer om å drive gjestegård på stedet.

Olsviken i Vestre Ådal, som ble nedlagt som aldershjem i 1998, skal selges for å finansiere omsorgsboligene på Hallingby. Pengene fra salget, 800.000 kroner, skal gå inn i et legat. Arvingene vil opprette Torgrim Elsruds legat etter ådølingen som i sin tid ga bort stedet til aldershjem. Det er ennå ikke bestemt hvilke formål penger fra legatet skal kunne tilfalle.

I desember 2002 kunne man lese i lokalavisa at det i september, lenge etter at kommunen nedla aldershjemsdriften, hadde oppstått en betydelig vannskade på Olsviken. 

En skjøt i sprinkleranlegget skled fra hverandre, og vann flommet ut over en hel etasje.

Det var personer i bygningen som fikk stengt av vannet etter kort tid, og brannvesenet rykket raskt ut til stedet og fikk sugd opp vann. Skadene beløp seg likevel til over 400.000 kroner. 

Forsikringsselskapet har varslet regress mot montøren. Arbeidet med monteringen av anlegget fra 1993 har ikke vært skikkelig utført, mener selskapet.  Arvingene hadde overtatt eiendommen da vannskaden oppsto, men Ringerike kommune skulle forsikre den fram til nyttår.

I januar 2024 var det igjen nye planer for eiendommen kunne man lese i lokalavisa. For mange år siden lå Olsviken aldershjem i vika ved innsjøen. Bygningene står nå til nedfalls og skal rives når planvedtaket er gjort. I en kommunal plan fra 2011 var området avsatt til fritids- og turistformål med campingplass. Nå skal det bli fritidsbebyggelse og kolonihage-hytter ved Olsvika i stedet.

Utbyggingen er planlagt i tre trinn. Jarle Bang Tømmervik sammenligner med kolonihager i Oslo sentrum der det er mulig å dyrke ting selv. Hun understreker at badeplassen med småbåter og bryggeplasser skal bli åpen for alle. – Vi kommer til å rydde så det blir ei skikkelig, bred sandstrand. Kanskje kan vi få ei badstu der også etter hvert, sier han.

De konkrete detaljene om bygningsmassen, antall senger og romsammensetning ligger i dag bevart i de fysiske, historiske papirarkivene etter Olsviken gamle- og pleiehjem. Midten av september 2026 ser det altså slik ut på denne eiendommen og det er vel bare et bevis på at det er langt mellom planer og iverksetting. Tenk så flott denne eiendommen en gang var...

Men det var ikke bare det ene huset som sto åpent.

Jeg husker at min oldefar kom hit i 1979, tenk for et flott sted dette måtte vært da.

I kjelleren her møtte det oss et tau som var mer solid enn det det var hengt opp i.

Det var nok ment som en grotesk spøk eller noe.

Forfallet var like tydelig der som i det første huset.

Fjøset hadde mistet hele taket sitt.

Et enormt tuntre hadde klart seg bra

Tenk hva denne krakken kunne fortelle... Har nok sittet både de tankefulle og de frustrerte her gjennom årenes løp. Får nesten si som Karius og Baktus når de kom fram bak tanna lengst bak i munnen, etter at Jens hadde vært hos tannlegen... Nei, huff og huff, dette var et sørgelig syn...

* *

Utflukt langs Sperillen

Vil du være med på en ettermiddagstur langs Sperillen i Ådalen? Jeg og jentene er alltid klare for en tur på nye turstier, aller helst med et lite stykke uten sti.

Jeg kom over noen bilder på facebook der noen hadde vært på tur langs strandkanten av Sperillen. De hadde gått på begge sider av Sperillen et par dager. Det må jo testes ut, da det så ut til å være en flott tur. Det er jo ikke første gangen jeg har lagt i vei i vannkanten når det er lite vann. 

Jeg møtte Tove og Åse ved gamle Ringmoen skole, der satte vi fra oss bilene og la i vei over brua ved demningen. 

Det var noen hus der, så vi måtte følge veien et stykke til før vi kunne ta en sti ned til Sperillen,

Navnet kommer av norrønt Sperðill, av spǫrðr, «hale», og sikter trolig til at vannet er langt og smalt. Sperillen er en innsjø i Ringerike kommune, i Buskerud fylke. Den strekker seg 26 kilometer nord–sør gjennom Ådal. Innsjøen har et areal på 36,8 kvadratkilometer. 

Jeg husket ikke at jeg skulle på tur når jeg dro på jobb på torsdag, så jeg måtte hjem for å hente hundene før jeg kunne møte turgjengen, Når hundene skjønte at vi skulle på tur langs vannkanten, så ble det mye vassing. Men jeg rakk å komme meg dit til avtalt tid.

Sperillen er regulert og ligger 150–148 meter over havet, og største dyp er 108 meter. Litt rart å tenke på at når vi seilte over Nordsjøen tidligere i sommer på vei til Shetland, så var ikke den noe dypere enn det Sperillen er. Sperillen gjennomløpes av Begna,Urula fra Hedalen og Aurdøla fra Vassfaret. Fra Sperillen renner Begna,  til den møter Randselva i Hønefoss og danner Storelva som munner ut i Tyrifjorden.

I 1888 ble det bygget en dam ved Killingstrømmen for å regulere vannmengdene i Ådalselva slik at det skulle bli lettere å ferdes med dampbåt. Dammen forfalt etter noen år, men ble bygget på nytt fra 1903–1906. Da ble den også utstyrt med en sluse slik at dampbåtene skulle kunne ta seg videre over Sperillen. Slusa ble fjernet i 1963 og isteden ble det bygget en kraftverksdam. På dammen ble det bygget en heis for å frakte små båter over damkrona.

Fra 1868 trafikkerte DS «Bægna» Ådalselva fra Hen, over Sperillen og først videre til Nes i Ådal, men etter hvert helt opp til Sørum i Begnadalen. DS «Bægna» var et dampskip som gikk i rutetrafikk mellom Heen i Ådalselva, og Sørum i Begnadalen, i årene 1868–1929. Båten gikk også under navnet «Danskebåten» på grunn av alle de danskene turistene som kom med den. 

Siden det er så lite vann så kunne vi gå veldig langt i vannkanten.

DS "Bægna" ble tatt ut av trafikk i 1929 og erstattet med en motorbåt, men i 1933 ble også denne innstilt. Sperillbanen ble nedlagt i 1957. Etter dette ble slusa bare brukt av tømmertrafikken med båt. DS «Bægna» ble også benyttet til postbefordring, og i årene 1925–1929 hadde båten eget brevhusstempel med nummeret 753. Deler av DS «Bægna» med kapteinens kabin befinner seg ved Norsk Jernbanemuseum på Hamar.

Det viste seg at vi ikke kom over en bekk som rant ned i vannet, så da måtte vi gå litt tilbake langs vannet og prøve å gå over litt lenger inn i skauen. Da fant vi ut at vi var ved et nedlagt aldershjem. Da ble fristelsen for stor til å stikke innom.

Oppover lia der var det mengder med kantareller. Men de fikk stå, da vi ikke hadde med noe å plukke den i.

Dette aldershjemmet fortjener et eget innlegg som kommer i morgen.

Langs det som skulle være en sti ned til stranda igjen, så var det store tyttebær. Så Tove plukket med seg noen håndfuller,

Kaptein Johan Christensen hadde over 40 års fartstid og er sagt å være den som døpte om «Puttekollen» der elven passerer fylkesgrensen mellom Buskerud og Oppland til «Valdreshorn». Jeg og Åse har klatret oss opp på denne toppen september 2025. Jomfruturen fant sted den 13. oktober 1868. Frem til 1869 gikk båten bare til Nes i Ådal, men da ble ruten utvidet opp Begna til Sørum. Dette var så langt elven var farbar med en såvidt stor båt.

Det var kupert terreng, så vi var nede på rumpa noen ganger.

DS «Bægna»s tonnasje var 48,63 bruttoregistertonn og 15,04 nettoregistertonn. Skipet målte 25,7 meter i lengde, med en største bredde på 4,3 meter. Hovedmaskinen var en compound dampmaskin med arbeidstrykk 120 psi. Oppgitt ytelse var 80 ihk (indikerte hestekrefter) og 17 nhk (nominelle hestekrefter). 

Skipet var bygget ved Akers mekaniske verksted og ble fraktet i deler fra Drammen til Heen, der den ble satt sammen og sjøsatt på elven. Besetningen besto av en kaptein, tre dekksgutter og to mann i maskinrommet. Den var opprinnelig sertifisert for 162 personer, men siden redusert til 127 personer. Lastekapasiteten var på 20 tonn, og da stakk kjølen ca. 160 cm dypt. DS «Bægna» ble satt inn i person- og godstrafikk på innsjøen Sperillen.

Det var en flott ettermiddag å rusle i vannkanten, varmt og flatt det meste av turen.

Vi krabbet jo oss litt over noen hauger, så kun flatt var det ikke. 

Vi tok noen stier over på land, så vi kunne få til en liten runde idet minste.

Turgjengen delvis samlet. Det er ikke like enkelt med fem nysgjerrige hunder som vil alt annet enn posere.

Vi var heldige med at båndtvangen er over der, så nå kunne alle fem virkelig strekke på beina.

På en måte så skulle jeg ønske vannstanden holdt seg lav, men for strømprisene sin del, så bør det kanskje bli flom...

Når det nærmet seg kvelden så ble det litt kjøligere når sola forsvant.

Hundene har godt av tur sammen med andre firbeinte, så jeg håper på en bra turhøst  på fjekket med andre,

Et lite stykke på veien tilbake fikk vi de siste solstrålene den dagen.

Overraskende mange lange sandstrender. Jeg hadde trodd det kom til å være mer stein og gjørme isteden for slike flotte strekker.

Det virker som Lexa, Frida og Una setter litt pris på å være på tur med mine også.

Når vi nærmet oss Olsviken igjen så måtte vi krysse over på land for å komme oss på andre siden av bekken igjen. Nå slapp vi å leite, for nå hadde vi jo allerede kommet den veien. Da gikk det veldig realt tilbake.

Det var flere steder der det var veldig tydelig hvor vannet pleide å være.

Bella var godt fornøyd med badevannet

Det hadde ikke Lexa tid til egentlig

Høsten har gjort sitt inntog i Ådalen

Vel ute på veien igjen var det bare å takke for turen og sette kursen mot bilen igjen.