Nå var det lenge siden jeg og Inger Synøve hadde vært på tur, så turmålene sto i kø. Problemet var bare at det var mengder med snø om en skulle litt opp i høyden. Bjørn syntes vi hadde et spenstig mål for turen da vi ymtet frampå at vi skulle til Saupeset.
Vi spant oss oppover en skikkelig klinete vei som ennå var islagt et stykke ned under klina. Bilen danset som en kjelke, men opp kom vi. Trengte ikke koble inn 4wd engang. Parkeringa var tørr og der sto det et bord og krakker, så sekken ble igjen i bilen. Vi skulle stoppe for en matbit før vi reiste ned igjen.
Natten til 17. september 1944 styrtet et engelsk Lancaster-fly fra Squadron 617 på Saupesetsyningen i Rukkedalen. Flyet var på vei hjem igjen til England etter å ha deltatt i angrepet på det tyske slagskipet Tirpitz, som da lå i Altafjorden i Finnmark.
Den 17. september 1944 oppdaget budeier på Saupeset vraket av et fly da de sanket dyra på morgenen. Stølsfolket gikk så opp på Syningen og fikk se omfanget av ulykken. Tyskerne som bodde på Syversrud skole ble varslet slik at de kom til stedet. De beordret lokalbefolkningen til å samle levningene og gravlegge dem i en fellesgrav. Senere ble de døde fraktet ned til Nes og ble gravlagt på kirkegården ved Nes kirke.
Det blir ansett som sikkert at de ni navn som står på gravsteinene i Nesbyen er korrekte, mens det altså er en enkelt uidentifisert. Britene ble like etter styrten begravet på styrtstedet. Tyskerne kommanderte tilstedeværende nordmenn til å lage en provisorisk grav. Da graven var lukket stod de norske i en ring rundt stedet og hedret de falne med bøyde hoder, samtidig som de i kor leste Fadervår, uten at de tyske vaktene hindret dem. Senere ble det på stedet reist et enkelt trekors med innslåtte nagler, en for hver av de falne. Dette står fremdeles.
Under aksjonen mot Tirpitz var det et stort apparat i sving. Britene hadde med til Russland egne teknikere og annet bakkepersonell og utstyr, fraktet i transportfly. Det er ikke utenkelig at en av Levys passasjerer kom fra denne gruppen. I tillegg var det ved slike operasjoner et visst oppbud av krigskorrespondenter fra radio og presse. Ikke så sjelden fikk enkelte av disse være med bombeflyene tilbake, riktignok høyst uoffisielt. Hvis det var tilfelle her, er det forståelig at en eller annen ikke er identifisert. Så får vi avfinne oss med at det også på Nes kirkegård i Nesbyen, som så mange andre steder, finnes «den ukjente soldats grav».
Det var et engelsk bombefly av typen Lancaster som hadde styrtet på Syningen. Mannskapet på 10 personer omkom. Flyet var på vei hjem til England fra bombetokt i Kåfjorden. Syv av karene er flyets egentlige besetning, tre er passasjerer fra fly som ble ødelagt under turen nordover.Hvem var disse karene, og hva hadde bragt dem så langt ut av kurs at de nå var over Nesbyen i Hallingdal?
Det begynte å bli slutt på drivstoffet, og muligens hadde en av motorene skade. Skipperen, Frank Levy, hadde innsett at håpet om å komme hjem for lengst var ute. Han begynte å speide etter brukbar nødlandingsplass, men på høydedraget Syningen i fjellet ved Saupeset, noen kilometer vest for Nesbyen, var det bare skog og myr.
På et eget lite område på kirkegården i Nesbyen ligger i dag ti graver. På de ni av de hvite gravstøttene er navnene engelsklydende, på den tiende steinen står det ganske enkelt: «An airman of the 1939-1945 war. 17th september 1944. Known unto God». Gravene blir pent vedlikeholdt av stedets befolkning og 17. mai hedres de falne briter med blomster, taler og sangen God save the Queen. Skvadron 617 var en spesialavdeling, opprettet med ett formål: Å ta knekken på de tyske demningene i Ruhrområdet.
Disse skaffet elektrisk kraft til krigsindustrien i området og hvis RAF kunne ødelegge disse, ville de allierte oppnå to ting: Flomødeleggelsene ville bli så store at fabrikkene ville bli satt ut av drift. Dessuten ville tyskerne bli nesten helt uten elektrisk kraft i området.Men demningene var kraftige, og det ble ansett nærmest umulig å komme til med så store bombefly som det her måtte bli tale om. Løsningen ble Lancaster-flyene, kraftige og langtrekkende nok til å bære flere tonn tunge bomber. Det ble også utviklet en helt ny måte å slippe bombene på: De måtte slippes i en helt nøyaktig hastighet, høyde og avstand fra målet, slik at de ble detonert et lite stykke under vannets overflate, og kloss inntil betongen.
Oppgaven satte store krav til flymannskapene og etter langvarig og intens trening var skvadron 617, som nå var blitt «the Dambusters», klare for toktet mot Ruhr. Det gikk etter planen, og de britiske flyene forårsaket så store ødeleggelser at krigen trolig ble vesentlig forkortet. Men ødeleggelsene kostet: Av 133 unge gutter, vendte bare 77 tilbake.The Dambusters hadde utviklet en slik dyktighet og spesiell kompetanse, at det ikke kunne komme på tale å legge avdelingen ned. De ble satt til stadig nye oppgaver- som regel farefulle og vanskelige. Avdelingen fikk tilnavnet «en-tur-avdelingen», men det var uproblematisk å skaffe stadig nye mannskaper.
En av de største nye oppgavene, var å ta knekken på det tyske slagskipet Tirpitz. Mange hadde forsøkt før, uten å påføre skipet større skader enn at tyskerne stadig klarte å reparere det.
Sommeren 1944 hadde Tirpitz ligget lenge i Altafjorden, og ble stadig ansett som en alvorlig trussel mot de allierte konvoiene til Murmansk. Alta var langt fra England, og Dambusters måtte ha en base som kunne benyttes tilbl.a. etterfylling av drivstoff. Basen ble lagt til Yagodnik, mellom Murmansk og Arkangelsk.
15. september var været riktig, og flyene satte kurs mot Finnmark. Før tyskerne rakk å røyklegge området fullt ut, var bombene sluppet. Skipet holdt seg flytende, men var påført så store skader at det var med nød og neppe tyskerne klarte å seile det til Tromsø, hvor det senere ble bombet på nytt og sank ved havn. Tirpitz var imidlertid så sterkt skadet at Dambusters anså sitt oppdrag for vellykket.
Alle flyene fra skvadron 617 kom seg tilbake til Yagodnik, og etter en overnatting begynte tilbakereisen til England. Ett av flyene var skadet, og besetningen ble under hjemreisen fordelt på andre fly.
Etter planen skulle alle enhetene legge kursen utover sjøen omtrent ved utløpet av Trondheimsfjorden, og så vidt man vet gjorde alle det- unnatt Levy's PB 416 YZ.
Navigatøren, 22 år gamle Charles Lawrence Fox, begynte å forstå at kompasset ikke virket som det skulle. Med den tidens utstyr skulle det ikke mye til før det oppsto betydelige misvisninger, noe som hadde sin årsak dels i en noe upålitelig magnetisk nordpol, dels i magnetiske feilindikasjoner med bakgrunn i naturlig jordmagnetisme, forekomst av jern i myr- og fjellformasjoner og så videre. Men det som kanskje var verst: Det var muligens brann i en av flyets fire motorer. Nå kunne et Lancasterfly fly lenge med bare tre motorer i drift, men manøvreringsevnen var betydelig svekket.
Ved midnatt 16. september 1944 befant flyet befant seg over Nesbyen. Befolkningen hadde stort sett gått til ro for natten, men enkelte var våkne. De rapporterte senere at de hørte en fremmed, kraftig lyd og noen så også den store sølvfuglen mot natthimmelen. Enkelte hevder at de kunne se at det brant i en av flyets motorer. Hjemmefrontfolk som hadde tatt i mot fallskjermslipp, mente å kunne høre at dette var et engelsk fly.
Levy speidet trolig febrilsk etter mulige plasser hvor han kunne nødlande, men det var mørkt og tåkete, og ingen plass å ta ned et stort firemotors bombefly. En fra mannskapet fikk droppet en lysbombe, uten at dette hjalp dem. Flyet var etter hvert nede i høyde med tretoppene. En siste fortvilet sving, deretter et voldsomt brak, et flammehav, og så ble alt stille.
Einar Dalevold, aktiv hjemmefrontmann fra Nesbyen, hadde vært på kino og stod på trappa hjemme for å trekke litt frisk luft før han gikk til sengs. Da fikk han høre kraftig flydur. Han var vant til å skilne mellom forskjellige flydurer, og ble straks klar over at det var et britisk bombefly han hørte.Det har vært nevnt fra flere hold at flyet var langt ute av kurs. Om dette sier han: - Om så var, så hadde de nå kommet inn på riktig kurs. Flyet kom nemlig østfra og hadde retning rett vestover.
Sverre Rukke er bosatt i Rukkedalen, ikke langt fra stedet flyet krasjet. Han forteller at det var fest på ungdomslokalet i Rukkedalen, og at flere her så flyet og hørte smellet da det styrtet. Han fikk med seg et par karer som også tilhørte hjemmestyrkene og tok seg fram til flyvraket. Han bekrefter det som er fortalt om hvordan det så ut på stedet. De fikk med seg viktige papirer fra flyet, men hadde liten tid på seg.
Vi var jo i hjemmefronten, og måtte skynde oss unna før tyskerne kom, sier han.
Fra Nesbyen dro flere unge med bil til Saupeset tidlig om morgenen. De kom til ulykkesstedet før tyskerne, og sperret området. En av disse ungdommene var Thor Michael Mjølid, som var knapt 14 år gammel. Han sikret seg blant annet et patronbelte fra et av flyets maskingeværer. Kolbjørn Kollhus, som på denne tiden bodde i Rukkedalen, forteller at hans far var blant de første som kom til stede. Men Kolbjørn selv både så og hørte flyet. Han husker særlig en kraftig rusing av motorene. Det hørtes ut som om motorene holdt på å stoppe, og at de ble kraftig ruset opp, omtrent som når man kjører bil og føler at motoren holder på å stoppe.
Historiker Magnus Lindal har i mange år arbeidet med å kartlegge omstendighetene rundt denne tragiske ulykken. Seter-Stikka`s tur går til Fly-styrten som ligger opp mot Syningen rett nord for Saupeset. Turen starter på parkeringsplassen øverst på Saupeset, hvor det er god plass for å parkere bilen. Herfra følger du veien mot Damtjern til lunneplassen ved enden av traktorveien. Videre inn på sti til venstre merket Flystyrten. Følg blå-merking opp lia til triggerpunkt. Lenger inn på åsen passeres nedslaget for det britiske krigsflyet som styrtet her natten mellom den 16. til 17. september 1944. Fortsett videre frem til graven der de 10 fallende ble gravlagt, hvor det også er en informasjons tavle om den tragiske hendelsen. Stien ned til Saupeset går rett sørover og ned til den øvre veien på seterlaget.
Det smakte veldig godt med en matbit når vi hadde vabbet oss ned igjen til bilen. Bella var veldig fornøyd med nista til Inger Synøve. Men slik godlukt og være bunnet så man ikke rekker fram er ingen hindring for å stirre til seg litt mat. Men det ble ingen niste på henne som jeg fikk med meg i alle fall. Det ble snakk om Mogop og vips så var neste turmål satt. En titt på kartet hos Artsdatabanken så havnet vi på andre siden av både elva og jernbanen. opp på Klevarudnatten. Der skulle den nemlig finnes langs stien oppover.
