Jeg er imponert jeg over hvor langt Sofie går når vi er på tur. Vi hadde spurt hun vi leide hytta av om turmuligheter, og hun kom med mange forskjellige tips. Når en skal på tur med unger er det viktig med gode sko og tørr bleie før en legger i vei. Ja vi skal på toppen av det fjellet i bakgrunnen, Blikufjellet.
Ludvig er like klar for tur som det Sofiie er.
Vi hadde ikke sjekket så nøye på starten av turen, for vi hadde fått en kartreferanse for der veien stoppet i bunnen av fjellet. Men vi hadde ikke gått veldig mange hundre meterne før vi diskuterte litt. Et så populært turmål måtte da ha en bedre sti enn dette her... Det var mer en eldgammel ATV vei enn noe tursti vi fulgte innover i terrenget.
Men pent var det med all røsslyngen innover.
Terrenget ble våtere og vi kunne spise multer, langs stien. Stien ble våtere og våtere og det ble veldig vått etterhvert.
Sofie var flink til å gå til tross for lyng og litt myrete. Hun imponerte veldig iløpet av ferien. Jeg visste hun var glad i å gå tur, men her var hun imponerende.
Ingrid dannet baktropp, for vi gikk litt i sikksakk for å prøve å ikke bli særlig våte på beina. Holder ikke med vanntette sko om man tråkker dypere enn det er skohøyde.
Det ble ganske bratt, en javn stigning hele tiden.
Vi hadde noen pauser oppover når vi var ferdige med myrterrenget. Små bein trenger litt motivasjonskjeks.
Matstopp ble det for Ludvig også.
Når små tasser har spist, så trengs det litt raping også.
Litt pappakos ble det også før vi gikk mot toppen.
Når man kommer oppover i terrenget så får man også utsikt utover enorme områder med skau. Det som kanskje overrasket meg mest iløpet av turen var alle grusveien som var der. Til og med riksveien var grus til tider.
Mange detaljer når man setter seg ned i lyngen.
Blåbæra var små her også, men smakte godt. Det var ikke bare de tobeinte som puttet dem i munnen. Hundene spiste blåbær etter beste evne alle dagene.
Fjellklatring må prøves ved slike fristende steinformasjoner.
Sofie var først i løypa det meste av turen.
Alt som kan balanseres på må prøves.
Det ble mange stemningsbilder iløpet av ferien.
Ferdig!
For ikke å snakke om all kosen det ble gjennom uka. Ludvig er jo bare blid og grei hele tiden han. Reinbleie og litt pupp, så går et noen timer igjen.
Etter en kilometer ble det en liten pause på nakket til pappa for Sofie. Lang lyng og bløt start så hadde hun fortjent å hvile beina litt. Ingrid peker mot bilen som vi kan skimte i bunnen. Ingrid sliter litt med knærne i nedoverbakker så ble hun og Ludvig "parkert" i tregrensa for at han skulle få litt mat og kanskje en liten dubb. Han er så nysgjerrig, så sove når ting skjer rundt er ikke så enkelt.
Du kommer deg ikke til tops på flatmark, for å si det sånn. Men de siste høydemeterne var skikkelig seige for meg også. Enda jeg liker oppoverbakker og er egentlig i grei oppoverbakkeform. Vi sikk-sakket oss oppover, for rett oppover var ikke mulig omtrent. Kenneth spratt foran med Sofie på skuldrene. Jeg kjente melkesyra komme i lårene, så tempoet var ikke helt det samme med meg.
Hvorfor vi ikke snudde vi også? Vi måtte jo til tops for å få sjekket inn i Fjelltoppjakten. Klart det ville Sofie være med på. Det er jo hun som sveiper oss inn på toppene de stedene hun er med.
De siste høydemeterne var skikkelig seige, men Sofie prøvde etter beste evne.
Endelig fikk vi klatret opp på kanten av fjellet og vi kunne gå de siste hundre meterne inn til varden.
Og for et fjell det var når vi kom opp. Så si helt flatt og røsslyngen blomstret.
For et skue, her kunne man gå hvor man ville i alle retninger.
Det ble en skikkelig topptur, på alle måter.
Ikke overraskende så vi breie stier og til og med en DNTpostkasse når vi kom på varden. Vi hadde nok gått opp bakveien. Ingrid hadde googlet litt mens hun ventet, og funnet ut at vi skulle svingt opp den siste veien til høyre og ikke fulgt veien helt til den stoppet før vi parkerte. Det hadde blitt en lengre tur enn vi fikk, men det hadde vært sti.
Topp gjengen! Pink, Sofie, Bella og Varga på innsjekk.
Da var det bare å gå en liten runde før vi så etter en vei nedigjen til Ingrid og Ludvig. Vi håpet jo å få en litt mildere nedstigning.
Triggerpunkt på toppen av varden, det så nesten ut som en skikkelig korsfestelse.
Nydelig med all røsslyngen
Sofie gikk hele veien ned til Ingrid og Ludvig på egenhånd.
Nede i ei hump så var det litt bløtt og det var tett i tett med multer.
Sofie synes ikke særlig om multer, så hun plukket til Kenneth og jeg spiste de jeg plukket. Hundene er ikke fult så ivrige på multer som de er på blåbær.
Gult nesten så langt øyet kunne se.
Jeg synes multer er veldig fristende. Multer er svært sunne bær fylt med vitaminer, antioksidanter og kostfiber. De inneholder lite kalorier og har tradisjonelt vært brukt mot tretthet og mangel på vitaminer.
Kenneth er en tålmodig pappa
Siste humpa før vi skulle nedover igjen.
Du vet det er bratt da det blir kant i terrenget når du tar bilde rett fram.
Når vi kom ned til Ingrid endte jeg opp med Ludvig på vei ned. Turen ned til bilen ble begivenhetsrik. Vi fikk haglskur, litt regnvær, og jammen gikk Ingrid rett på en hoggorm. Det er andre gangen i år at jeg har gått på tur og funnet hoggorm i myrområde. Litt kjekt, for da fikk vi vist Sofie at slike dyr måtte hun ikke prøve å klappe, men gå rolig vekk.
Ludvig sov seg gjennom mesteparten av turen nedover.
På veien tilbake til hytta stoppet Ingrid for å at bilder av skilter som var hengt opp langs veien.
Om grunneier er en pensjonert veidekkemedarbeider eller noe annet er ikke godt å si. Men det var litt humoristisk glimt i hverdagen da.
Rett etter bommen på vei innover var det en falsk fotoboks med viltkamera inni. Sikkert for å sjekke at folk betalte bomavgiften.
358 høydemeter fordelt på 2,2 kilometer, når så si alle høydemeterne er fordelt siste 700 meterne.
