En vanlig dag i mitt liv

 

Hektiske dager om man skal følge med på mye. Ikke nok med at man skal mye, man skal dokumentere det også. Ja sånn for ettertiden... og om man ikke har så aldeles fremragende husk på hva man gjør når og med hvem. Ja da blir det noen seine kvelder for å komme litt ajour. 

Det er spådd varmere i været, så da kan det jo hende at klematrisen min spretter ut i full blomst. Nå synes jeg det har vært knopper ganske lenge, i forhold til det det pleier å være. Men så lærte jeg noe her en dag. Når det er en kald vår så varer blomstene lenger.

På 17. mai turen til Hallingdal så fikk jeg med meg ei tomatplante og en squash plante fra Inger Synøve. Jeg hadde ikke noe jord hjemme da, men etter jobb på tirsdag så kjørte jeg innom Plantasjen i Hønefoss for noen sekker med jord. 

Ja du veit vel like godt som meg at da blir det ikke bare de sekkene med jord som blir med hjem igjen. Men nok om det, på mandag husket jeg ikke på det før jeg var på vei hjemover. Ikke hadde jeg rukket det heller, for jeg hadde avtalt en tur med Wenche Lill. Vi var litt full booket forrige uke, så da fikk vi ikke skviset inn noe tur.

Vi pleier jo alltid å ha en tur litt utenfor distriktet, men så mye snø som det er i fjellet fremdeles så har planleggingen av den skortet litt også. Så da må man nyte livet litt på hjemlige trakter så lenge. Nok å gjøre i hagen, så på tirsdag tok jeg en skikkelig skuv der. 

Humlene har blitt litt ivrigere de siste siste dagene, så jeg har håp om at noen av alle disse blomstene på frukttrærne bærer fram både plommer, epler og moreller utover i sesongen.

Jeg rakk oppmøtetiden på Sokna og siden Garm hadde tinget plass på turen når vi møtte han på fredag da jeg og Ingrid var på tur, så var vi fulltallige på Blystadrunden på mandagen.

Det ble ei litt annen rute enn vi pleier å gå, for jeg hadde fått meg meg at det var kommet opp stolper ved lysløypa på Sokna. Jeg tok bare de vi gikk forbi, så jeg har ennå igjen tre stykker før det kartet er fullført.

   

17. maisløyfene får sitte på halsbåndene til vi er ferdige med mai, eller de faller av av seg selv.
 

På minnelunden ved kirka var det kommet opp en innretning som det var plassert lys inni. Jeg må nok ta meg en tur en kveld så jeg får se hvordan den egentlig er.

Her ligger alle de uunnværlige folkene, men livet går videre. Vi får nyte livet mens vi har det, det er ingen som vet hvor mye sand det er i sitt timeglass.

 

Nasjonaldagen på Ørneflag

 

Jeg og Inger Synøve har hatt en tradisjon i flere år nå, vi drar på fjelltur 17. mai. I år var det ikke noen snøfrie fjell å dra på tur til. Så da ble det litt tankevirksomhet for å finne et egnet sted vi ikke hadde vært før. Det er sjelden vi finner et sted hun ikke har vært, men det hender vi går en ny vei til et kjent mål for turen.

På søndag var det ikke bare mye snø på planlagte steder, men et utrolig varierende vær i tillegg. Sol og overskyet til duskregn. Vi hadde avtalt å møtes på Flåstasjon klokka 12. På vei oppover kjørte jeg gjennom to ganske heftige regnskurer, så det var bare å krysse fingrene for at det regnet fra seg før vi skulle gå.

I tradisjons tro så måtte jeg investere i nytt flagg til årets tur. Det går litt hardt utover flagg når det stikker ut av sekken når man er på tur der det ikke er helt framkommelig. I år holdt flagget seg helt hele dagen, kanskje grunnen er at det ikke ble noe bushing på runden vår.

Det har ikke vært den store turaktiviteten på noen av oss i vinter og vår, så det er nesten flaut å pese seg oppover bakker som vi kanskje bare hadde pustet litt tungt oppover før jul. Det må liksom til noen klatreturer innimellom, ellers blir jo ikke formen bedre.

Ett blikk på motsatt side av dalen, så ser vi ganske raskt at fjellturer er noen uker lenger fram. Snøen ligger langt nedover fjellsiden fremdeles. Til tross for at vi er midt i mai.

Vi fikk et glimt av utsikten når vi la ivei innover kjerreveien som snirklet seg inn i skauen. Det er vakkert i Hallingdal.

17. maisløyfene var på plass i halsbåndene. Selv om vi skulle på tur der vi sannsynligvis ikke kom til å møte en levende sjel, så er det jo greit å feire nasjonaldagen.

Vårstemningen var stor i skauen. Hvitveisen blomstret ved klokkende bekk

Det var nok av steder hundene kunne slukke tørsten, og Tølle tar for seg av kaldt smeltevann.

Når man ser toppen man skal opp på, så må man se etter stien som går brått ut til høyre, før veien stopper.

Det er litt fasinerende med slike gamle hustufter. Hvor små husene var når det bodde store familier der.

Inger Synøve er real sånn, jeg går først og sjekker hvor glatte steinene er når vi skal krysse bekken. Ingen av oss ble våte, så det gikk bra.

Det var forholdsvis bratt oppover et stykke.

Man skjønner at det har vært kaldt i været når blåveisen knapt har åpnet knoppene.

Side om side med hvitveisen. Det er ikke så ofte, for de vil ha litt forskjellig jordsmonn.

Etter å ha klatret oss oppover åssiden, så fant vi krakken på toppen av utsikten.

Langt der nede er veien vi gikk på opp her.

Dette er absolutt den beste måten å tilbringe nasjonaldagen på.

Vi hadde Hallingdal for våre føtter. Flå sentrum og vi hørte høyttalene i bjørneparken, når de hadde foringen av dyrene.

Det var godt med kaldt vann og jordbær når vi hadde pause for å nyte utsikten. Nasjonaldagen skulle nytes med niste og mye annet godt. Vi har det ikke travelt når vi er på tur på sånne dager.

Tølle og Findus tittet også nysgjerrig overkanten og utoverbygda,

Dagen var ennå lang, så vi bestemte oss for å gå inn til Kviheimsetre for å ta oss en matbit på trappa der.

Vi holdt oss på høyresiden av tjernet, der var det bare å følge en sti som førte oss utpå en vei etter en hogstmaskin.

Enhver utsikt må nytes.

Man trenger ikke på en topptur for å kose seg. 

Kvitheimsetre viste seg å ha besøk denne helga, så da røyk planen om å ta en matbit der.

For en beliggenhet med utsikt opp til de hvite fjelltoppene.

Ved Hesteorttjern kikket vi rundt for å se etter et sted å sette oss ned for å spise.

Vi så padder i vannet og det kom ei regnskur, så vi kunne likegodt tusle litt lenger.

Utallige flotte motiver langs veien som fulgte tjernet.

I enden av Hesteorttjern lå Hesteorttjernhytta. Her var det ingen som bodde denne helga.

Det var litt bløtt i myra, men det var rester etter noen klopper som var lagt der for mange år siden.

Når nista var spist så er det bare kosen som gjensto.

Nå koser vi oss. Hipp, hipp, Hurra!

Vi hadde ikke gått lange biten før vi så ei padde midt i veien.

Dokumentasjon er viktig når man er på tur. Viktig med riktig vinkel når man skal ta bilder.

Det havnet et par steiner i sekken til samlinga jeg har i trappa.

I grøftekanten var det en stor dam som ennå hadde is på seg.

17. maitoget satte kursen ned til bilen.

Veien går langs elva et godt stykke, da må man jo ut på kanten så man får et fint bilde.

Ennå er det mye snø i fjellet, så vannstanden holder seg nok lenge ennå.

Kvelden ble avsluttet i sofaen med vaniljeis, blåbær og jordbær.