Minibudeia og minibonden

 

Kuene er tilbake i fjøset etter en sommer i utmark. Sofie har blitt stor jente og har funnet ut at nå er hun for stor for smokker. Litt fram og tilbake, med mange forslag om hvem som skulle overta disse smokkene. Ludvig har jo egne med en litt annen fasong på smokken enn hennes. Det endte opp med kalvene!

Kuene har alltid vært gromme for Sofie, og når hun fant ut at kuene likte bedre maten som var tiltenkt kalvene enn den halmen de hadde fått servert. Ja da ble det litt spesialservice på kuene.

Jeg mente at det sikkert var en grunn til at de hadde fått forskjellig foring... men det var ikke rettferdig mente hun. Nei hun hadde i og for seg rett i det.

Hun skulle ha med seg Ludvig på tur også, så da var det bare å hente han og silkebåndet med smokker på, før vi satte kurs mot fjøset.

Det var ikke noe engstelse å spore hos han når kua ble nysgjerrig.

Han blir nok like ivrig minibonde han som det Sofie er. Hun var vel nesten like liten når hun ble med i fjøset første gangen.

Sofie lurte på sauene og dyttet opp porten for å se. Da breker gutta og de som vil ha kos, får kos. De er skikkelige kosegutter som storkoser seg med besøk.

Siden lammene er blitt store og ikke fult så oppmerksomhetssjuke som det søyene er, så lurte hun på om å få klatre over til de isteden.

Det skal ikke mye til når de først er blitt nysgjerrige

Du får sette deg ned, sa jeg, vente på at de kommer til deg. Ellers blir det en evig runddans på dem.

Det tok ikke lang tid før det var et par stykker som kom bort til henne.

Det er alltid noen sauer som er mer kosete enn andre. De har personlighet de som alle andre.

Jeg og Ludvig ventet på utsiden av gjerdet. Det holdt med gutta for hans del.

Sauene er selskapssjuke dyr, de setter pris på litt oppmerksomhet.

Ludvig fulgte spent med fra der han lå. Greit at han ikke har fått særlig drag på krabbinga si ennå.

Han var stor i øya, for det var en flokk med kuer som lå inne og drøvtygde.

Han ble litt lei etterhvert og da løftet jeg han opp så han fikk klappe gutta. Det er litt enklere for han som aldri har gjort slikt tidligere.

Det var ikke så enkelt å holde han så han skulle rekke fram samtidig som jeg skulle ta bilde, men noen bilder ble det da. Måtte jo se så de ikke snappet på fingrene hans. Da var det ikke sikkert han hadde satt pris på å være med seinere.

Sofie sang for søyene og de fulgte med.

Sauene er nyklippet, så da hadde jeg spurt om litt ull. Sekken sto klar til meg ved fjøsveggen, så det var bare å ta med hjem. Der sto det jammen en overraskelse fra Tix også. Han hadde fikset både det ene og det andre til meg, for at han hadde fått lov å campe hos meg mens bonden og bondekona var borte på ferie.

Gutta var nysgjerrige på den nye minibonden.

Ludvig skravlet i vei mens de små fingrene gravde seg ned i saueulla

Kuene tok virkelig livet med ro

De leet knapt på ørene over nytt bekjentskap på besøk i fjøset

Så var vi klare for den høytidelige seremonien. Sofie skulle offisielt bli stor jente og slutte med smukken.

Kalvene virket litt skeptiske når hun skravlet i vei om hvor heldige de var som kom til å få hver sin smokk når de skulle legge seg til kvelds.

Hun skjønte ikke helt hvorfor kalvene ikke kom stormende for å hente hver sin når de fikk tilbudet.

Jeg sa at bonden sikkert fikset det når de skulle sove, for det var jo tidlig ennå

Så da hang vi dem opp på veggen så de skulle være klare til kvelds

Ludvig var ikke ferdig med kuene han heller, men jeg begynte å bli sulten og kunne tenke meg å dra hjem snart.

Men unga hadde kjempegod tid

Vi dro hjem og spiste middag, badet til kvelds for å ta på pysj og se litt barnetv før de skulle hjem igjen. Sofie lurte på om jeg kunne legge henne, så da ble det sånn. Vi bladde gjennom ei bok og sang noen sanger, så sovnet hun uten så mye som å nevne smokken.

Tassen på besøk

I helga var det mye besøk hjemme, alle ungene stakk innom og jeg var barnepike for Sofie og Ludvig. Tassen var her mens Merethe og Marius var på marked i Hønefoss før Sofie og Ludvig kom for overnatting. 

Da må man ta seg en tur ut på jordet for å få ut litt energi på de firbeinte. Det var ikke det beste været, så vi passet på når det ikke regnet noe særlig. For det var ei vår helg.

Det var Varga og Tassen som virkelig tok av i helga. De leiket ganske jevnt når de var ute.

Tassen ble helt utslitt etter helga og sov til i dag.

Klart det er gøy å ha noen å leike med når man bor helt aleine som firbeint. Tassen har sporing på seg, for han bor sånn til at han må gå i bånd der. Da er det greit å ha oversikt om han skulle finne på noe.

Det merkes på mine også når det har vært ei helg med mye besøk, om de er to beinte eller firbeinte.

Det er ikke bare Tassen som tar styringa, Varga setter pris på leiking hun også.

Snøen la seg langt nedover i lia, så jeg forventet nesten at det hadde kommet litt her også. Men det var kun sludd en liten periode.

Jeg gikk litt bortover jordet for på gårdsplassen var det ganske klinete etter alt regnet.

Da var det full fart fram og tilbake noen ganger.

Varga var forholdsvis nybadet, men nå kunne hun trengt et nytt bad.

Varga lar seg ikke plukke på nesa av små gutter, så han får litt så øra flagrer innimellom.

Da prøver han å smette unna.

Ei lita drikkepause i grøfta trengs innimellom.

Hvor mye man enn prøver

Så ble det alt for raskt vinter i fjellet i år. Jeg har vært optimist og trodd at den blir borte igjen. Hver dag har jeg tittet på web kameraer på nettet, men det blir ikke mindre snø i veiene, så da er det mer enn nok snø å vabbe i i terrenget.

Det har vært mye de siste dagene, og ikke alt trenger å skrives om. Men nå blir det litt blogging og bilder igjen. Planer for helga er lagt, så nå håper jeg bare at Hr Yr har bestemt seg for å ikke endre det været denne gangen.

Her er ikke snøen kommet ennå, men siden jeg har lagt om til vinterdekk så kan jeg egentlig ta turen dit jeg føler for. Jeg har funnet et turmål på Instagram som jeg og Helle har planer om å utforske det territoriet på lørdag. Tur blir det i det minste, om det blir den vi har tenkt eller om det blir et annet sted gjenstår å se.

Jeg syntes det var givende å ha et turmål i år, alle toppene i Mikkelløypa, som jeg klarte å fullføre. Så jeg tror jeg skal ta utgangspunkt i Fjelltoppjakten og plukke alle toppene i noen kommuner i 2027. Det er endel kommuner jeg ikke mangler så mange topper i, så jeg nøyer meg ikke med kun en kommune tror jeg.

I Hole har jeg igjen kun Mørkereiåsen. I Flå har jeg igjen Anfinnsnatten, Kollenatten, Kraknatten, Sørbølnatten og Trøgaseternatten. Ringerike tror jeg ikke jeg skal satse på å fullføre i 2027, for der har jeg igjen hele 17 topper. Krødsherad skal jeg klare, der er det kun igjen Augunshaug og Ravnås. For Fyranflaget skal jeg og Nina til på søndag.

Hvis ingen tok deg inn i en trygg armkrok da du var liten, eller lot deg krype opp i et varmt fang og bare være liten. Ingen som sa «det går bra, jeg er her». Ingen som tørket tårene dine og fikk deg til å kjenne at du er bra nok. Akkurat som du er, med alle feil og mangler. Da måtte du jo finne ut av det selv. Du lærte at det var tryggest å ikke vise at du hadde det vondt. At du ikke skulle være til bry. At du måtte klare deg selv.

Og det har du fortsatt med. Helt til i dag. I dag er du den som klarer alt. Den alle kan stole på. Den som trøster alle andre. Og når det blir tungt, tar du det alene, akkurat som du alltid har gjort. Det kan se ut som styrke. Men ofte er det en gammel måte å overleve på. Gamle sår som aldri fikk komme ut, og som kroppen din har holdt på for deg helt siden den gang. Det er derfor høyfungerende utbrenthet ikke bare handler om for lite hvile, eller mye stress og ansvar.

Det er så vanvittig mange av oss som går rundt sånn. Som ser "fine" ut. Som leverer. Som møter opp. Som får ting gjort. Men som inni er helt tomme. Så la oss snakke om hva høyfungerende utbrenthet egentlig ER. Vanlig utbrenthet? Du kollapser. Du klarer ikke mer. Verden ser det. Høyfungerende utbrenthet? Du fortsetter. Du leverer. Du smiler. Men inni deg er alt kaos. Du har lært deg å prestere gjennom smerten. Du har lært deg å fungere på tomgang. Du har lært deg å se "normal" ut, selv når alt skriker inni deg.

Det er litt sånn livet kjennes ut til tider når jeg har turplaner også sier Hr Yr regnvær, snøvær og bare driten. For å være ærlig så skal det ikke mye motgang til innimellom før det kjennes ut som verden kolapser og alt legges i grus. Jeg må ha noe å se fram til og på en måte så er en tom kalender en meningsløs kalender.

Høsten er min fineste årstid, men jeg er avhengig av fint turvær. I dag er det 6,5 år til jeg har min siste arbeidsdag, da er jeg pensjonist. Gleder meg til å ikke sitte inne for å se på flott turvær utenfor.

Jeg forventer ikke snø her ennå, men det er begrenset hvor lenge det er høstfarger å ta noe bilder av. Med regn som bøtter ned og til tider vindvær så forsvinner døde blader ganske raskt.

Men enn så lenge så holder de stand.

Håper ikke det blir raskt vinteren i lavlandet, for da kan dette bli en seig vinter å komme seg gjennom.

Det er nesten uunngåelig å ikke ta turen ned til elva når man er ute med kamera.

Helt overraskende så kom vi over masse kantareller.

Overraskende lite kantareller rundt her i år, i forhold til det det har vært tidligere.

Det ble endel fine bilder av Varga denne dagen.

Bella dilter mest hakk i hel

Det har vært mye røde høstfarger i år.

Geiteramsen er ivrig på å få spredt frøene sine

Rundt her så er det vel bare bjørka som er gul

Vi har satt utigjen viltkameraene, men det har ikke kommet noe varsel på nye bilder. Det er ikke sikkert at hele elgfamilien har overlevd hittil i jakta.

Bella er lite interessert i å posere, men hun kunne jo til nød sette seg