Fjelltoppjakt til Fyranflaget

 

Siste dagen det var spådd solskinn denne uka var på mandag. Så da spurte jeg om Ingrid og Ludvig ville være med på en liten tur når jeg kom hjem fra jobb. Det var bare å kle seg litt godt, for hvor mye sol det var oppover i lia var litt uvisst,

 Vi parkerte på ei lomme ved vein og gikk gjennom bommen og oppover en grusvei. Mye bedre start enn sist. Her har jeg vært tidligere, da var det sommer og skikkelig varmt. Konklusjonen da var at jeg nok mest sannsynlig ikke skulle hit noe mer. Men som så ofte før, det er noe som gjør at man tar turen en gang til. Statsforvalteren fikk tilbud om Fyranflaget fra grunneierne i 2024. 

Fyranflaget ligger ved sørenden av Krøderen i Krødsherad kommune, og består av en skogkledt åsrygg med bratte lier. Området er forholdsvis stort og variert, oppfyller flere mangler i skogvernet og inneholder kjerneområder med store naturverdier. 

Man må følge med litt på kartet om man ikke kikker rundt i trærne. Vi la i vei oppover lia og der gikk det oppover ja. 226 høydemeter fordelt på 1,5 kilometer. Siden det ikke var andre biler på parkeringslomma og vi ikke hørte noe skravling, så slapp vi hundene så de kunne få løpe litt.

Fyranflaget har betydelige områder med gammel og rik lavlandsgranskog med mye død ved. I tillegg forekommer verdifulle lommer med andre viktige naturtyper som kalkgranskog, kalkfuruskog, høgstaudeskog, edelløvskog og kildeskog 

Det er mange registreringer av rødlistede arter i området. De fleste av disse er arter knyttet til død ved og gammel granskog, slik som sjokoladekjuke, pastellkjuke, rosenkjuke og rynkeskinn. Men det er også registrert arter knyttet til kalkrik grunn, som vrangstorpigg, flekkgrisøre og vaniljerot. Tilbudsområdet gir en god og sammenhengende arrondering, men inneholder også områder med ung skog og gamle hogstflater.

Vern av et område som naturreservat vil medføre at ingen kan foreta seg noe som forringer verneverdiene og at vegetasjon og dyreliv er vernet mot skade og ødeleggelse. Dette innebærer forbud mot hogst, fysiske inngrep og motorferdsel. Bruk av områdene til blant annet friluftsliv, jakt, fiske, bær- og sopplukking vil derimot være tillatt.

Ludvig er en skikkelig skøyer blitt, nå er han blitt stor gutt og Ingrid er snart ferdig med permisjonstiden sin.

Vi tok stien til høyre midt oppe i bakkene der, for på UT hadde vi sett at det gikk en runde der. Ellers kunne vi gått over åsen og havnet på stien jeg gikk sist vi var der.

Det var endel vindfall oppover lia, men stien var godt ryddet.

Lavkveldssol blir ikke alltid bra på bilder.

Men for en utsikt det var oppover mot toppen,

Han er like glad i tur som det Sofie var når hun var liten.

Salig liten mann

Gutten som veit å kose seg det

Bella venter stadig på oss, for vi var bitte litt tregere enn hundene oppover bakkene.

Pink og Bella holdt seg samlet stort sett hele turen.

Fra å si at jeg ikke skulle hit mer, til å finne denne ruta, så kan jeg faktisk tenke meg å gå hit oftere. Alle høydemeterne gjør jo at dette blir skikkelig trening for kroppen.

Det er godt å nyte nok en dag med solskinn på tur.

Ingrid fikk øye på en øyenstikker. Jeg trodde egentlig det var for seint på sesongen for dem. Men når jeg sjekket på artsbanken så viser det seg at det er en senhøstbelle.

Disse her har blåst over ende for noen år siden.

Det ble en liten fotoshoot på benken som var satt ut på et utkikkspunkt.

Vi er nok snart på tur igjen

I år har det virkelig vært en uforglemmelig høst hittil.

På toppen står det et utkikstårn, men trærne er forholdsvis høye, så vi tok ikke turen opp.

Men turboka ble signert.

Ingrid fant riktig sti ned fra toppen.

Da fikk vi se tåkehavet som lå over Krøderen.

Ludvig følger ivrig med på alt rundt seg.

Denne stien var ikke full av utsikt eller solskinn.

Rart det der i vernede områder, så ligger det stort sett trær på kryss og tvers.

Siste delen av stien var veldig idyllisk med alt det gule løvet som lå på bakken og de hvite stemmene langs stien.

Vi trodde det var en grunn til at fire trær var malt med blått, men når vi så på kartet i etterkant på trackingen så skulle vi tatt den umerkede stien og ikke svingt inn på den som var "overmerket"

Men vi fant veien ned til bilen, vi kom bare innpå den litt lengre opp enn vi hadde tatt av.

Fjelltoppjakten på Norefjell

 Når turfølget mitt trakk seg kvelden før, så ble turmålet brått endret. På søndag ble siste delen av Norefjell ryddet for blå ?. Hr Yr lover dritvær fra onsdag og ut langtidsvarselet, så da må man holde seg i høyden på slike dager. Nå kommer nok snøen for fult i fjellet.

Jeg kjørte opp til Norefjell ski & spa for å parkere der. Derfra er det stort sett mange turgåere, da det er laget autostrada innover fjellet. Da er det erfaringsmessig mange tuslegåere, så jeg åpnet nok litt hardt. Jeg hadde tre innsjekkinger på planen, så da veit en at det blir endel høydemeter før en er tilbake i bilen.

Jeg kjører nok litt hardere fjellturer aleine enn jeg gjør med turfølge. Men om det ikke blir matpause på tur, så blir det noen fotostopp. Det var rett og slett en aldeles nydelig dag i fjellet på søndag.

Med tanke på at det snart er julebord og jeg skal inn i en kjole, så bør det bli flere slike turer i de nærmeste ukene. Da passer det dårlig med slik værmelding. Så får vi se hvordan dette går. Jeg mangler en å ta med meg også, så jeg bør vel legge litt mer innsats i den delen også. Litt stolt av den tredje kilometeren med 150 høydemeter.

Endelig ble det slutt på autostradaen og stien startet. Jeg gikk forbi noen ved brua i bunnen av Leppejuvet, så da var det bare å holde tempoet oppover.

Det er javn stigning fra parkeringen, men innimellom kommer det noen bratte hufs.

Leppejuvet er fint og på toppen er det en fin kulp å bade i på sommeren. Jeg skulle ikke gå stien som følger bekken oppover, for jeg hadde et innsjekk på Storleinåsen. Da valgte jeg å gå rett opp, for det var mange stier å velge mellom oppover. 

Vi hadde ikke kommet langt oppover før vi fant den første snøflekken etter årets første snøfall. Snøen var så hard at vi gikk oppå store deler av tiden.

Men mesteparten av fjellet var snøfritt.

Noen helt flate partier er det, men hele fjellet har spredte områder med stein.

Jeg kunne gått rett over til neste fjell etter første innsjekken, for en ser så si dit en skulle. Men jeg ville nyte fjellet for siste gang i høst, så da fant jeg ut at jeg skulle følge stien som gikk i retning Høgevarde en stund, før jeg skrådde over.

Men før vi kunne sjekke inn ble det noen stopp for fotograferinger. Jentene poserer villig.

Det var veldig lite folk i fjellet, skjønner ikke at alle er inne med slikt vær. Jeg var jo ikke så tidlig på'n heller.

Tror ikke det er noe bedre følelse enn å ha høstfjellet aleine i mange timer. Sola som skinner og man kan gå kledd nesten som om sommeren. Men jeg hadde et mål for dagen, innskjekk nummer en for dagen er innen synsvidde.

Litt drag i lufta på toppene, men stort sett godt og varmt.

Da møtte vi dagens først som var på tur mot oss. Hun var også på tur aleine og hadde tydeligvis startet betraktelig tidligere enn oss.

Selv ikke på Storleinåsen 1212moh er det nevneverdig med snø. Mesteparten av det som kom har smeltet igjen.

Vi kunne gått rett til høyre og opp på Augunshaug, men med en flott dag i fjellet så la vi ivei litt lenger innover før vi skulle gå andre dalsiden utover mot Ravnås og bilen.

Hver snøflekk ble satt pris på av hundene. Den skule både smakes på og gni seg på den.

Det er så si over med høstfargene i fjellet nå.

Det er litt synd når det blir slike autostradaer på fjellet. Men stiene blir gjerne breie når det er mange som ferdes i området.

Dovregubben har rømt fra Dovre, eller kanskje det er Norefjelltrollet som ikke rakk å gjemme seg før sola kom over fjelltoppen.

Derfra kom vi. Det er stier på kryss og tvers.

Retning Tempelseter

Opp på Augunshaug var det sti i snøen. Så jeg var ikke den eneste i fjellet på den kanten.

Møtte på noen som var på vei til Høgevarde, som lurte på om de var på rett vei. Jeg skjønner ikke atikke flere bruker kartet på mobilen om de ikke er kjente i området. Deter en liten enkel forsikring.

Det var forholdsvis vått i terrenget. Det var ikke mye frosset i myrene, så en måtte se der man tråkket for ikke å bli våt på beina.

Norefjell leverte virkelig på søndag.

Skiltet som viste at man var på Augunshaug på 1341moh var flyttet ned på myra og sto ikke på toppen av Augunshaug som det har stått tidligere. 

Så det var bare å krabbe seg til topps for å få en innsjekk i Fjelltoppjakten.

Ikke mange dagene nå å er det et hvitt teppe her og skiløyper.

På Augunshaug var faktisk eneste steder som det var surt og kaldt på søndag, så da kom ullgenseren på et kvarters tid.

Tredje og siste innsjekken var Ravnås og den var innen rekkevidde på vei til bilen.

På vei ned til Ravnås møtte jeg på en håndfull turgåere lettere spredt. Men kun et fåtall sa hei. Det har jeg lagt merke til. På denne kanten av fjellet er det sjelden noen som sier hei. Det gjør andre folk på andre fjell jeg er på tur på.

Jeg er litt spent på om det dukker opp noen nye topper på Norefjell til nyttår. Det dukker gjerne opp noen da har jeg sett.

På pytten i bunnen så var det is, så der hadde det tydeligvis vært kaldere i været.

601 meter til jeg kan sjekke inn på Ravnås, og de meterne er mye oppover.

Ravnås er full av store steiner. 

Noe annet det er mye av på Ravnås, er utsikt.

Utover dagen økte vinden i styrke. Så det var greit med en kjapp innsjekk og sette kursen mot bilen igjen.

Fjellet var fult av uspiste blåbær og krekling.

Langt der nede er Norefjell Ski & Spa som jeg har parkert ved. Nesten så en ser bilen i kanten på vanndammen. Men terrenget innbyr ikke til bushing, så det var bare å følge stien et stykke lenger bortover og håpe på en snarvei nedover lia.

Vi hadde flaks og fulgte grusvei for firhjuling nedover langs slalåmløpa.

Langt nede i lia kom vi inn på en grusvei som vi fulgte i retning hotellet.

Jeg begynte å bli sulten og tror hundene var forsynt med aktivitet også. Så det var godt å kunne sette seg inn i bilen og kjøre hjem etter nesten 5 timer i fjellet,

På veien hjem var jeg en snartur innom for å hjelpe Kenneth med å ta bilder av bilen hans før han la den ut for salg. Da fulgte Ludvig nysgjerrig med i vinduet.

Sofie var med ute for å ta bilder.

Har du lyst på bilen er det bare å ta kontakt, så skal jeg formidle videre til Kenneth.