Rescue 911

Det har kommet litt snø her, men i dag har det regnet. I morgen skal det bli sol er jeg lovet, så da håper jeg at snøen blir liggende og at det ikke blir holke.

 I min ungdom så gikk det en serie på tv som het Rescue 911, "911, what's your emergency?" Tror jeg har sett alle de episodene. I dag så skulle jeg bare fly litt drone mens det ennå var lyst. Jeg syntes at jeg var blitt riktig så flink til å fly etter at vi var på Langvannet og fløy. 

Jeg er vel blitt ganske flink til å bli roligere, men jeg er visst ikke særlig god mener andre. Men jeg er mye roligere enn jeg er vant til, men aktiv i forhold til hva andre regner som et rolig liv. Nå har det gått 7.5 uker siden jeg falt på isen, MR viser at det er skader på leddbåndet på innsiden av knærne, så da er det vel bare å vente.

Men så googlet jeg og da var det vanlig med litt opptrening for å styrke. Har du søkt opp på nettet øvelser for å styrke leddbånd i knærne? For å si det sånn så hadde jeg vel ikke klart mange av de øvelsene før jeg skadet knærne. Og skal jeg til noe fysioterapeut med de øvelsene, så kan jeg vel trene meg opp selv. Jeg klarte meg helt fint med opptrening seg etter at jeg brakk ankelen for mange år siden. Med skruer og en plate, så gikk det vel omtrent ett år før jeg kunne gå vanlig ute å halte.

Så da tusler jeg litt rundt da, for jeg har jo tatt et par langturer etter etter jeg falt. Ja for med en holdning som er "Det går sikkert over snart" "Det er da ikke så vondt heller"  Men som så ofte før, så har jeg hørt "alle er ikke som deg" Nei for hadde alle vært det, ja så hadde verden vært et enkelt og ukomplisert sted. 

Det kommer kanskje av at når jeg fikk føflekk kreft og fikk vite at jeg måtte fjerne mer av armen etter at jeg hadde fjernet føflekken. Når du har hatt kreft så er det en evig strøm av venting på resultater etter sjekker. I starten er det sjekker hver tredje måned forskjellige steder. De avtar litt etter litt i hyppighet, men det varierer etter hva slags type de får. 

Da var det også aktivitet som gjaldt for å få bort fokuset fra det en ikke vil tenke på. Merker jo det at om ting er tungt eller ting jeg ikke liker, så er det fysisk aktivitet som gjelder, Man lærer raskt å presse seg på en måte, så da får en vel økt smerteterskelen sin. Man får satt livet litt i perspektiv og henger seg vel ikke så mye opp i bagateller, men heller vesentlige ting. 

Så hver gang jeg blir hindret i å være aktiv så blir jeg veldig rastløs og tålmodigheten er ikke lang fra før, og nå er den vel fraværende. Jeg kjøper billetter for å ha noe å se fram til. Det har vært mye Murphys lov i mitt liv. Murphys lov er et humoristisk prinsipp som sier at "alt som kan gå galt, vil gå galt". Loven stammer fra 1949 etter at ingeniøren Edward A. Murphy Jr. erfarte en feilmontering av sensorer under et rakettprosjekt, der den eneste måten å montere dem feil på, ble valgt. Den uttrykker frustrasjon over uforutsette problemer og «tingenes iboende jævelskap», og har mange varianter, som at brødskiven alltid lander med smørsiden ned, eller at køen ved siden av alltid går fortere.

I dag var ikke noe unntak. Jeg skreiv meg litt bort fra introduksjonen om droneflygingen min, men den endte her et sted i dag.

Jeg så den ikke når jeg så opp i furua, ikke så jeg den under furua heller. Jeg fant ut at om jeg klatret opp i en lang stige så hadde jeg sikkert detti ned om jeg hadde klart å klatre opp til tops. Stige er ikke mein sterke idrettsgren for øyeblikket.

Klokka var ikke mer enn at jeg kunne rekke at Kenneth stakk innom når han passerte på vei hjem fra jobb. Jeg ringte og han var hjelpsom og ville ta en stopp på veien hjem.

Kenneth kom og bar bort stigen. Dunket i furua, snøen røss i bakken, men ikke drona.

Hvordan skal man se en håndfull grå plastikkladd i dette her?

Kenneth gjorde en iherdig innsats i snøhaugen...

Kenneth koblet til kontrollen til Drona for å prøve å få kontakt med den, men om den er ødelagt, eller om batteriet har fått seg en dytt så det har hoppet ut av hakket sitt vet vi ikke, men siste kontakt er her:

Så er det  bare å håpe på at jeg finner den når det blir dagslys igjen.

Nordlyset blafrer i hverdagen

Jula er ryddet bort, men litt husarbeide har det blitt dårlig med. Jeg er nok litt ubevisst redd for å vri knærne, så jeg overkompenserer litt med resten av kroppen. Som du skjønner så er ikke knærne helt optimale ennå, de er vel egentlig hakket under det også.

 

Jeg prøver å ikke være så aktiv, men man må jo lee seg litt om dagen. Litt aktiv med sånn småtusling i helga, for å prøve å finne den gyllne middelvei, Søndagskvelden fristet med nordlys når jeg bar inn ved om kvelden etter at jeg kom hjem. Iskaldt var det, så det ble bare en liten tur bortover jordet med fotoapparatet når jeg var ferdig med veden,

På mandag hadde jeg time til MR på Sandvika Storsenter i toppetasjen. Kjøpesenter er ikke min sterke side, og der hadde jeg vel kanskje vært en gang eller to tidligere i livet. Jeg fikk lurt med meg Wenche Lill siden vi ikke har gått tur på et par måneder, Vi må jo få skravlet litt, og det går helt greit når man kjører bil. 

Middagen ble spist på Peppes og klinikken lokalisert i femte etasje. Dunp meg i i skauen uten kart og jeg finner hjem. Finne fram på kjøpesenter så sliter jeg. Wenche Lill har jo tross alt grunnkunnskapen om dette senteret. Vi fant fram i tide og satte oss på venteværelset for å bli hentet inn.

MR sjekken var ganske spesiell. Jeg har hatt MT tidligere og ikke merket noe. Men på mandag med knærne inne i maskinen så kjentes det nesten ut som "leemus" en pleier å ha ved øyet. Sånn ukontrollerbare små tykninger. Når jeg skulle gå ned av benken, så kjente jeg at begge knærne var utrolig mye bedre etter 10 minutter i den maskinen.

Det skulle ta vel ei uke før jeg fikk svar på undersøkelsen, så da er det vel bare å smøre seg med litt tålmodighet for å få vite hva jeg kan forvente meg fremover. En MR av kneet er en avbildningsundersøkelse som gir svært detaljerte bilder av kneets indre strukturer (brusk, menisk, korsbånd, leddbånd, sener) og er effektiv for å stille diagnoser ved skader, betennelser eller slitasje, selv om den ofte bør tas etter forsøk på fysioterapi og røntgen for å unngå overbruk. MR er trygt, krever ingen stråling, og gir et godt grunnlag for videre behandling, men kan være ressurskrevende, så den brukes med forsiktighet, spesielt hos eldre med aldersrelaterte forandringer.

MR (Magnetisk Resonans) er en avbildningsmetode som bruker et kraftig magnetfelt og radiobølger for å lage detaljerte bilder av kroppens indre, uten bruk av røntgenstråling. Magnetisk resonans (MR) er et fysisk fenomen der partikler med magnetisk moment absorberer energi i et oscillerende magnetfelt ved spesifikke frekvenser, brukt i medisinsk billeddanning (MR-tomografi) for å skape detaljerte bilder av kroppens indre organer ved hjelp av sterke magnetfelt og radiobølger, uten ioniserende stråling.

Så om jeg ikke blir bra, så ønsker jeg meg en MR maskin til bursdagen min... kan ikke være så dyr... En liten runde på google så blir det nok ikke i år. Prisen for en MR-maskin varierer enormt, fra 15-40 millioner kroner for standard sykehusmaskiner til over 90-100 millioner kroner for avanserte forskningsmaskiner. 

Allerede onsdag formiddag hadde jeg fått svar på HelseNorge om at det var skader på leddbåndnee på innsiden av begge knærne mine, og jeg vil få henvisning til ortopedisk avdeling på Ringerike Sykehus. Så jeg får vel fortsette med å ta det rolig da kanskje. Det positive er at de kun er skadet og ikke tvers av. Ikke er det noe galt med menisken min heller, så da blir det nok turer på vårparten.

Fingrene ble rimelig stive og iskalde, så noen av bildene ble ikke så tydelige. Man må jo bruke litt lang lukketid for å få fram litt nordlys. Det var ikke lange runden, men nok til at hundene fikk gjort litt i fra seg. De hadde vært inne mens jeg var borte. Litt varmere der og litt større plass å bevege seg på. Ute har de ikke så store huset som er oppvarmet, for utebingen er det ingen som liker seg i -25.

Stjerneklart og en lovnad fra Hr Yr om at det ikke skulle være kuldegrader neste helg. Stor mulighet for et par varmegrader på lørdagen.

Håper ikke det blir varmegrader for lenge, da blir det bare holken, Det vil jeg ikke ha, Trivelig med snø i steden synes jeg.

Jeg får holde meg i ro til svaret på MR kommer, men soffaliv blir det nok ikke, Det er en del jobb, for revisor er på jobben denne uka. 

Åpen dag på Volvo Maskin

 

Marius jobber for Volvo Maskin, og når de skulle ha familiedag med både hjullaster og dumperkjøring. Jeg overhørte julaften at de skulle ta med seg Sofie, så da inviterte jeg meg likegodt med selv. Kan jo ikke gå glipp av å kjøre dumper om man får en mulighet.

Dermed fikk jeg to dager i Drøbak denne helga. Når vi kom så fikk alle ungene ett lodd og en refleksivest med gravemaskin på. De var kjempestolte.

Vi hadde trodd det foregikk litt mer ute. så vi hadde kledd oss veldig godt for en dag inne. Men fikk henge av oss litt i garderoben, så var vi klare for aktivitet. Det sto noen maskiner inne som ungene kunne få utforske. Sofie gikk systematisk til verks og trykket på alle knappene og vrei på alle brytere. Hun har jo lang erfaring fra traktoren hjemme.

Ungene var flinke til å stille seg i kø og vente på tur.

Noen ganger er man bitte litt for kort i armene.

Sofie var storfornøyd med dagen virket det som,

Sofie sjekket alt ved den lille gravemaskinen også.

Det var et bord med fargesaker og et auditorium med Hakkebakkeskogen på storskjerm.

Da jeg kjørte hjemmefra var det -26 grader, men her var det vel bare -14. Egentlig burde jeg vært hjemme for å fyre i ovnen, men jammen klarer varmepumpa og holde det varmt til tross for så mange kuldegrader. 

Vi var kjapt ute med å stille oss i kø når de åpnet for dumperkjøring. Siden Marius jobber der så fikk han lov til å kjøre oss en runde, så vi slapp å sitte på med en fremmed mann.

Jeg og Sofie koset oss i alle fall. Tror Marius var ganske fornøyd med dagen også.

Vi kjørte en runde rundt på tomta.

Jeg trodde egentlig man skulle føle at man satt høyere, det var mest som å kjøre en helt ordinær lastebil.

Vi klatret ned

For å stille oss i hjullasterkøen.

I hjullasteren var det ikke plass til alle, så det ble bare Marius og Sofie som kjørte

Det var ei som var ganske stolt

Så var den runden over også.

Kjekt med en onkel som fikser ting

Sofie hadde lyst på mer gulrotkake, så da ble det kurs mot kantina igjen.

Mens vi ventet på at loddene skulle trekkes så satt vi og kikket på Hakkebakkeskogen.

Sofie vant ikke på loddet sitt, men hun fikk lov å trekke ett av vinnerloddene. Så var det gang rundt juletreet før ungene skulle rope på nissen.

Nissen på Volvo Maskin kom ikke med Rudolf...

Så klart nissen kom med sin helt egne Volvo gravemaskin!

Sofie var ganske frampå og hentet posen sin fra nissen helt på egenhånd. Og det var ikke småtteri i denne posen heller. Den var fylt til randen.

Både onkel og Sofie fikk hendene fulle av nips. Så dro vi tilbake til Merethe og Marius, kjøpte med oss litt gatekjøkkenmat fra Maura som vi spiste hos Merethe og Marius. Når det nærmet seg kvelden så skulle Sofie sitte på med meg hjem for avlevering hos Kenneth og Ingrid. Vi klarte oss bra med å skravle og spille høy musikk, så det ble ikke noen dubb på vei hjem,