Midt på natten lyser flammene fra tre branner opp himmelen. Det utelukkes fort at det skulle være snakk om en tragisk tilfeldighet. For etterforsker Helen Grace er flammene et varsel om en menneskelig ondskap hun aldri hittil har møtt. Pyromani er fryktinngytende nok, men dette handler om noe mer – om nøye planlagte mordbranner. Men hva er sammenhengen? Hva er det som driver gjerningspersonen? Og hvem blir neste offer?
Jeg er vanligvis veldig fornøyd med denne forfatteren, men slutten på denne boka var ikke det helt store. Det var ingen mulighet til å finne ut hvem som pyromanen kunne være ut fra den informasjonen vi fikk. Men opptakten var veldig bra og boka var spennende helt til siste 50 sidene.
Jeg hadde lest i avisen at det skulle være brannøvelse i Bjoneroa i helga. Et kjapt sjekk på kartet så viste det seg å være nabohuset til Grisemuseet vi besøkte i romjula. Siden jeg nå har tenkt å prøve å holde meg roligere, ja så passer det bra å kjøre bil en times tid, stå og se på at andre jobber.
Jeg har vært på øvelser som brannvesenet har hatt tidligere, så jeg veit at ting tar litt tid før de kommer igjen. I januar i 2025 var jeg litt seint ute for å få med meg starten på husbrann i Haugsbygd. I oktober i 2017 så skulle de ha øvelse i nabolaget på andre siden av elva for meg.
Det har vært flere øvelser også, men enten har det ikke passet, eller så har jeg fått greie på det for seint. Kontrollerte branner er fascinerende. Egentlig burde jeg være livredd branner. Nabohuset brant når jeg var liten, der slo lynet ned. Huset som jeg bor i i dag, brant når jeg var liten. Mine besteforeldre bodde der og vi delte gårdsplass. Men jeg elsket å være med når halmen på jordet skulle brennes. Når daugraset rundt grøftekantene skulle brennes. Lykken var når jeg ble så stor at jeg fikk lov å tenne på selv.
Pappa var brannmann i 30 år og jeg var ofte på besøk når han hadde vakt. Sitte i brannbilene og se på utstyret til slukking. Få prøve hjelmen og jakka som luktet røyk. Få skli stanga fra andre etasje og ned til garderoben.
Det er vedtatt kommunalt at det skal bygges ny brannstasjon i Hønefoss igjen. Ja igjen, for jeg husker at pappa flyttet fra den gamle brannstasjonen som lå midt i byen. Der de sov i sovesal, der de hadde telefonvakt to timer hver for å ta imot om noen ringte for å melde brann. 22155 var varslingsnummeret den gang.
Den nye brannstasjonen var virkelig luksus. De fikk hvert sitt soverom med do og dusj. Treningsrom og mange nye brannbiler.
Det var mye som skulle testes før det kunne ta skikkelig fyr. Vifte i døra for å tømme huset for røyk. Da kunne de spyle vann for å slukke brannen. Spyle der brannen er og ikke der de tror den er.
Varga var med for sosialiseringen sin skyld.
Brannbiler er røde av tradisjon og for rask gjenkjenning som utrykningskjøretøy. Gule brannbiler brukes fordi gul (og gulgrønn) farge er mer synlig i trafikken og øker sikkerheten for mannskapet. Mens rødt er standard historisk sett, har moderne vurderinger og behov for bedre synlighet i dagslys ført til bruk av gult. Mange brannvesen kombinerer nå ofte fargene med tydelig refleksmerking for optimal synlighet, uavhengig av om hovedfargen er rød eller gul,
Jeg lempet Varga i bilen etterhvert, for til tross for tjukk pels, så er det greit å ligge på teppe enn i snøen.
Taktikker og erfaringer diskuteres
Det var lett å se når det var noe annet som tok fyr
Det er egentlig overraskende å se hvor mye det brenner uten at det går ut av kontroll.
Gårdsplassen var et virrvarr av vannslanger
Ny teori skal testes ut. Får man slukket et helt hus med et brannslukkingsapparat gjennom et rør i veggen?
Når ledelsen skal jobbe på golvet...
Da må det dokumenteres!
Jeg ble overrasket over hvor raskt flammene ble mindre med denne taktikken.
Men det var vann gjennom røret som måtte til for å få slukket brannen.
Jeg var spent på samen rullingen av slanger, for med en slange på plenen om sommeren, så blir det både knekk og tugge med stort kaos.
Så ga de opp og anså seg som ferdig med øvelsen. Det var ikke mange tilskuerne denne dagen. Sånn er det når det er sport på tv, da er ingen ute. Jeg ble stående å snakke med huseieren og iløpet av dagen så fant jeg ut at jeg egentlig kjente han fra gamledager. Jeg hadde til og med vært der for 30 år siden og kjørt hest.
Fremdeles var det en optimistisk brannmann som satt på kne i døråpningen.
Brannvesenet er den eneste etaten som kaster seg i bilen og dukker opp når du ringer. Uten noen som helst diskusjon eller vegring.
Ennå har de ikke gitt opp
Ei yrkesgruppe som er avhengig av at kollegaen gjør jobben sin og ikke noe annet, en som er fokusert og følger med i utviklingen.
Retrett og flammene fikk utfolde seg
I løpet av minutter var det overtent.
* *
Det går uhyggelig raskt
* *
Trist at hus må gi tapt, men når ingen har bodd der på 30 år, når mugg og sopp har tatt over og grunnmuren er på vei inn i kjelleren. Nei, da er det ikke mye håp da, så da er det greit å ofre huset til brannøvelse.
* *
Kjenner varmen stråler mot en, mer og mer.
* *
Når det virkelig sto på så måtte vi trekke litt bakover mot utkanten av gårdsplassen.
En prøvde å få tinet koblinga som hadde frosset når den lå i snøen i mange timer,
Tipper det stakk godt i øreflippene
Det tok ikke mane minuttene før det var et skikkelig inferno
Snøen ble liggende overraskende lenge.
Takraset gikk og da tok det ikke lang tid før takplatene begynte å skifte farge.
Utstyret samles
Når det først er overtent så går det så fort og ting begynner å falle ned og fallere.
Stabburet skulle også brennes ned.
* *
Det er merkelig at det ikke var flere som kom for å titte. Det var endel som stoppet nede ved veien, men de tok et par bilder så dro de videre. Det var ikke sikkert de trodde de kunne smyge seg forbi brannbilene som sto på rekke og rad oppover veien.
* *
Jeg koset meg litt når jeg sto der, nå var det blitt godt og varmt. Jeg var blitt litt kald på beina etter å ha stått på snøen i flere timer.
* *
Brannmennene hadde pakket det meste sammen og gjorde seg klar for å spise lapskaus
* *
Ga måtte jeg trekke litt på smilebåndet.
De linet seg opp og nøt dagens verk
De regnet med at det ville være glør på tomta helt til dagen etter.
Det utviklet seg raskt på denne siden også
Det var to vaktlag som hadde vært i aksjon gjennom dagen. En innsats fra Nes i Ådalen og ett fra Hønefoss. Jeg så veldig få kjente.
Jeg så ikke på klokka hvor raskt det gikk
Stabburet ble veldig raskt historie, det var snakk om minutter
Nå var hovedhuset også snart historie
Da var det bare å finne fram bilnøklene og dra hjem. Følge med i avisa for neste øvelse og håpe på at det passer for oppmøte.
Det går stadig framover, men utrolig seint. Men jeg har nå holdt meg forholdsvis rolig i helga. Laupa litt, men beina har ikke leet seg mye. Fredag etter jobb var jeg innom i fjøset for å se på kalven som hadde kommet.
Sauene skjønte hva som var i gjære når de så forberedelsene for kraftfor foringen. Jeg hadde nemlig gitt bonden et lite hint om at det passet bra med litt kraftfor i halvfiretiden på fredag. Og sånn ble det.
Disse var litt skeptiske til kos, så de holdt seg en meter unna, men nysgjerrige var de.
Forberedelsene ferdig og første pulje fikk slippe ut for å spise kraftfor. Bonden forsvant for å fore kuene, så hadde jeg god tid til å ta bilder av dem.
De fordelte seg greit på de tre troene som hadde kraftfor. De små leppene plukket opp kraftforet i en imponerende fart.
Så var fordelingen unnagjort og freden senket seg.
Om du er så uheldig å mister plassen din i rekka, så er det ikke så enkelt å få igjen den plassen.
Men de som har en plass, de passer godt på den.
Men så er det bare å jakte på en spott der det er igjen noe kraftfor.
De benytter seg lite av at de er helt fri uten gjerde. De er så matfokusert at det er kun jakt på danker som kanskje ligger igjen det jaktes på.
Når kraftforet var borte så ble det skikkelig show på disse søyene.
Hvem skulle trodd at disse akrobatene skal ha 2-3 lamunger om et par måneder?
* *
Jippi snøbasing
Det var ikke bare ett hopp eller to på et par stykker. Det var flere som holdt på en god stund.
Lurer på om de forer med krutt og spinat i dette kraftforet disse fikk i seg den dagen.
Stramsine damer er det uansett.
Men alle var ikke opptatt av å strekke på beina når de hadde mulighet. Det kunne jo ligge igjen et liten pellets eller to mellom halmen og snøen.
Disse lot seg ikke forstyrre, her var det systematisk jakt på mat.
Andre synes det er enklere å stjele høy fra de andre fra utsiden, enn å gå etter småbiter i snøen.
De var nok vant til at grinda blir lukket ganske raskt når de er ferdig med å spise kraftfor, Så når grinda ble stående åpen så var det full fart ut igjen på de som hadde gått inn i fjøset igjen,
Når bonden begynte å bli ferdig med det han holdt på med, så ble Tix hentet fram for å samle flokken.
* *
Tix gjør jobben. Og når sauene var inne i fjøset igjen, så ble det full rulle tilbake til meg for å få seg kos. Han var like glad som Pink pleier å være når jeg dukker opp.
På Veme har de svevesauer
Fine jenter da som setter pris på selskap
Gleder meg til lamungene kommer
De har lett for å følge med på hverandre.
Det ble mange fine bilder den dagen, dette er bare et lite utvalg.
Hun hadde ikke tid til mye kos, men en liten klapp hadde hun tid til.
Krefter må testes
Snøen må smakes på
Skikkelig fornøyde disse her
Best å holde oversikten om det kommer mer mat.
Det er ikke så uoverkommelig lang tid før bjørka kommer med grønne blader
Kan ikke klage på kondisen til disse her
Så var det klart for siste gruppa som skulle få kraftfor.
* *
De var ikke mindre ivrige enn den forrige gruppa.
Denne helga har jeg prøvd meg på litt sparkkjøring, men holdt meg til litt aking ned bakken og litt bortover jordet. Greit og ikke overdrive, men er knærne fine i morgen så kan jeg jo prøve meg en tur bortover veien utover mot Veme.
.Et glimt av agility eller sprangridning uten rytter.
Tix måtte ligge rolig mens sauene spiste kraftforet.
Men søyene tok seg god tid.
Tix ventet tålmodig på at de skulle bli ferdige med kraftforet.
Så skjønner søyene at Tix egentlig har lyst til å kippe dem inn igjen.
Da var det bare å finne den riktige grinda inn til fjøset igjen.
