Høststemning

Tre tramp i gulvet eller salt over skulderen? Er du en usikker person, er sjansen stor for at du er overtroisk og opptatt av ritualer. Behovet for å ha kontroll over eget liv er så viktig for oss mennesker, at det oppleves som truende ikke å ha det.

Årsaken til dette er ifølge forskerne at vi alle har et behov for å redusere den usikkerheten vi måtte føle. Jo mindre kontroll et menneske har over livet sitt, jo mer vil de forsøke å gjenskape kontrollen gjennom ulike mentale krumspring.

Mennesker med manglende kontroll har et sterkt behov for orden, om enn bare i tankene. Men faktisk kan en person som mister kontrollen over livet sitt, tro at mystiske, usynlige krefter er i spill.

Hvis noen i overmot påstår at de aldri er syke, vil mange banke tre ganger i nærmeste gjenstand av tre – gjerne et bord. Ideen om at skjebnens straff for overmot kan avverges ved å banke i noe av tre, stammer fra oldtiden. Mange av oldtidens folkeslag, særlig kelterne, mente at ånder levde i trærne. Ved å banke på tre ble åndenes hjelp tilkalt. Overtroen fins med diverse variasjoner i det meste av Europa og USA.

Overtroen om at et ønske formulert under et stjerneskudd vil bli oppfylt, stammer fra den greske astronomen Ptolemaios­. Rundt 150 e.Kr. skrev han at stjerneskudd oppsto når gudene kikket ned på jorden ute fra rommet. Derfor var det særlig gunstig å be når man så et stjerneskudd, fordi det betydde at gudene­ var spesielt oppmerksomme.

Mange av våre fugler har hatt påståtte egenskaper tilknyttet seg, for eksempel som værvarsler og budbringer om fremtiden. Spesielt var dette vanlig før, da man i større grad enn i dag var avhengig av å kunne tolke tegn i naturen. Det er viktig at linerla ikke setter seg til med det svarte brystet første gang man ser den om våren, dette betyr sorg. Kaster man jord etter linerla om våren, og hun flyr vekk i stor høyde, blir avlingen stor og fruktbar. Dersom hun tar vingene fatt i lav høyde over bakken, blir det en dårlig sesong.

Sitter linerla på grønt gress når hun kommer om våren, blir det en varm sommer. Sitter hun på noe mørkt eller en stein, blir sommeren dårlig. Mange steder var det tidligere vanlig å løfte på hatten og hilste fuglen velkommen første gang den viste seg om våren. Dette var en takk for at den kom med våren, og la vinteren bak seg.  Linerla var en fredlyst fugl. Den måtte ikke drepes eller skades på noe vis. Man trodde at linerla overvintret på bunnen av store og dype vann. Under fiske en kald vinterdag drog en mann opp en kvist full av tettsittende linerler, ble det sagt. Han tok dem med inn i varmen, der de livnet til.

Er du klar for å komme i høststemning? Høsten er en tid på året der vi har stort fokus på naturen. Det skjer mange endringer og de fleste følger naturens utvikling steg for steg. De vakreste gylne farger trylles frem, og med ett er det ikke så ille at sommeren er over. Friske høstdufter lokker oss ut. Vi søker også ut for å puste inn klar ren høstluft og for å nyte naturen på nært hold.

Eller sitte inne og fyre i ovnen når kvelden nærmer seg...

Likkistefjell 990 MOH

Til fjells for å sjekke høstfargene rakk jeg i ferien min. Turen var usikker helt til ved ni tiden kvelden føre. Hr Yr hadde nemlig litt planer om regnvær til tider. I kveldinga var det spådd sol og litt vind, men litt vind er ikke noe problem på tur konkluderte jeg og Hilde med. 

Siden både jeg og Hailey ikke var i form til langtur, så hadde vi valgt en snartur til Likkistefjell. Hailey  har ikke vært med på turer på lenge, da hun sliter litt med halting om det er for hardt underlag. Men i dag tok jeg med henne også i og med at jeg har hostet til den store gullmedalje over lenger tid nå.

Utstyrt med drikke, snytepapir og Repsils til en hel bataljon så regnet jeg med at en snartur på 6 kilometer tur retur skulle gå helt greit. Blåfjell var også med i planen, men det lå 8 kilometer unna. Litt langt unna for min form akkurat da. Men vi kunne kjøre mange av de kilometerne og da ble også det en overkommelig tur om formen min holdt.

Mye av stien opp til Likkistefjell går gjennom skogen, før de siste 100 meterne nærmer seg snaufjell og den knallutsikten. Det var ikke vindstille, men det ble for varmt for min del med vindtett jakke. Den ble veldig raskt knyttet rundt livet og ullgenseren åpnet i halsen. Jeg hadde ganske tett collegegenser under, så da ble det helt greit å gå sånn.

Siden dette var en natursti så sto det endel informasjonstavler opp gjennom. Mest generell informasjon og ikke noe spesifikt om selve stedet de sto på. Hadde nesten trodd at det hadde omhandlet hva som hadde skjedd på Likkistefjell som var opphavet til navnet og slikt. Men det var ikke nevnt med et ord så vidt jeg fant.

Nesten modne kongler

Mange små vann innover både langs veien vi kjørte og langs stien vi gikk oppover.

Det var ørlitegrann tidlig på de skikkelige høstfargene, men lyngen hadde så vidt begynt å endre farge.

Hailey ligger alltid først og Tessy dilter stort sett bak. Mounty og Hilde hadde stort sett teten oppover bakkene og innover i skauen.

Med slikt terreng så må jo noen og enhver bli fristet til å dra på seg joggeskoene og legge ivei.

Når stien tittet ut av skauen blås det litt mer, men fortsatt helt overkommelig.

Det var bare å titte rundt seg og nyte utsikten.

Det er ingenting som er som fjellet på høsten.

Det ble bølger på de små dammene som lå langs stien innover.

Så var vi på toppen med hele Vassfaret for våre føtter.

Aurdalsfjorden i det fjerne

Herfra kom vi gående

Legg merke til hvordan hundene setter "sjøbein" så de ikke skal blåse over ende.

Nei det var ingen fornøyelse, vi satte sjøbein vi også og lurte på om vi kom til å ha noen tydelige bilder i det hele tatt. Det var ikke mulig å stå rolig og fokusere skikkelig. Det var bre å håpe på at ting ble bra.

Vi ble ikke lenge der for å nyte utsikten om du trodde det.

Da vi nærmet oss veien igjen så dukket den ene hytta større enn den andre opp.

Masse god rein og frisk fjell luft og jeg må si det var godt å kunne søke litt ly i bilen noen kilometer før vi la i vei til Blåfjell. Det kommer en annen dag.

Lykkelige hunder

La meg få presentere min forhåpentligvis lykkelige hundeflokk. Hailey, Ronja, Bella og Mounty. I tillegg kommer leieboeren Tessy, men hun er egentlig Merethe sin.

Det er to som er overlykkelige nå som åkeren er tresket og de kan løpe som de vil så langt de ser.

Løpe er noe Bella setter stor pris på. Da er hun ikke vond og be og hun er ikke den som gir seg først.

Det er godt jeg ikke bare har gamle hunder, da kunne det blitt fryktelig kjedelig å være Bella her. Hailey er nemlig ikke vanskelig å be når det inviteres til litt aiering på jordet.

For å være ærlig så tror jeg Hailey satte stor pris på å få selskap av Bella, de andre kan leike litt, men så er det bra. 

Så er villskapen igang

De er egentlige like pågående begge to, så det holder at de aierer ute.

Den som gir seg har tapt

Bella får hardere medfart etterhvert som hun legger opp til det selv. Nå er det ikke den varsomme valpe knuffinga som var en stund. Nå må hun ta i litt for å få det som hun vil og det er ikke hver gang hun får det som hun vil heller.

Det er enda godt, ellers kunne hun blitt ganske ufordragelig om 40 kilo til.

For 10 års tid siden

Det var da en var ung og lovende. Her en kveld ble jeg sittende å se på gamle bilder, ikke veldig gamle da. Men sånn første digitale bildene fra det første digitale kamera jeg hadde. Rettere sagt så var det Leif som fikk det av faren sin, men det er jo stort sett jeg som knipser bilder. Det var ikke stor plass på minnebrikka husker jeg. Tror kamera var fult når en hadde tatt 25 bilder.

Skal vel innrømme at en har blitt noen år eldre, men både klærne og hårsveisen er rimelig lik. Kommer vel til å gå igjen sånn til jeg blir kremert.

Når en ser på gamle bilder så ser en hvor unge hundene var. Jo eldre bilder en ser på jo færre er det som fremdeles lever. Her er det bare jeg som fortsatt er i live. Lissie, Ada, Malin og Rambo som valp. Rambo var den første brune valpen jeg avlet fram.

Jeg hadde en Eurasier som gjorde det veldig bra på utstilling, men dessverre hadde den patella luksurasjon, så jeg kunne ikke ha valper på henne. Ikke gikk hun særlig sammen med et par av flatene heller. Det endte med at hun ble omplassert til en nabo. Hun lever i dag også, men med endel kuler så en får se hvor lenge formen holder.

Når jeg skulle se etter bilder av meg, så var det for det første ikke veldig mange. Så å si ingen uten en hund eller et annet dyr. Mange fra turer både i skauen og på fjellet. 

Rambo var på agility kurs i Drammen når han ble gammel nok til det. 

Jeg og Vesla på et valpeshow, dette tror jeg må være i Hønefoss på Tyrimyra om jeg ikke husker feil.

Jeg har alltid hatt mine hunder i sofaen. Man må jo ha litt kveldskos når en ser på tv. For ti år siden var det ikke mye data egentlig. Da hadde man modem og brukte opp telefonlinja, så når man satt på pc var telefonen opptatt. Det tok lang tid før jeg kjøpte med mobiltelefon. Du verden så godt livet var uten all den teknologien. 

Vesla og broren hennes Iron. Jeg passet han en sommer hvor eierne hans var på tur til Tyskland. 

Agilitytrening med Rambo

Kos på Nedre Kollsjø'n. Dette var det første profilbilde jeg brukte på Facebook husker jeg.

Jeg har mange mange mange timer på Kollsjø'n opp gjennom årene. Det er litt sånn at når en først har oppdaget et sted man liker seg utrolig godt, ja da blir det til at man tar en liten ettermiddagstur dit.

Så møtte jeg og Malin Chivas og Anne Lise på Sollihøgda for å lage mange valper. Flotte valper var det. Når jeg så meg ut Chivas som far til et valpekull, så hadde han ingen titler i det hele tatt. Han endte opp som både norsk og svensk champion.

Rambo var en skikkelig kosegutt og Kenneths øyensten. 

Man må helt tilbake til 2001 for at jeg ikke hadde flere enn en hund. Noen år tidligere hadde jeg to, men etterpå har det vært helt opp i åtte stykker samtidig. Da bodde ikke alle hos meg, men jeg hadde to ute på for. Vesla, Rambo, Malin, Ada, Lissie og Lady tror jeg dette er. 

En vårdag nede ved fossen her.

Et besøk hos kennel Zelinis for å hilse på valpekull. Jeg har sett på ganske mange valpekull som jeg ikke skulle ha valp fra. Jeg har heller ikke endt opp med valp derfra, så jeg er rimelig sikker på at jeg kan hilse på valper uten å ende opp med en ugjennomtenkt valp. Jeg bruker stort sett lang tid på å finne en kombinasjon som jeg vil ha valp etter, eller en mor jeg vil ha valp etter. 

Var mye i Drammen det året for å trene med Rambo.

Jeg hadde valpekull en gang i året omtrent. Nå har det skjært seg ganske gjennomført de siste 4 årene, så jeg håper på mer lykke med Bella framover.

Til jul må man ha julebilde. Det året der var det svinkaldt.

Innimellom er det ikke alltid man får solgt alle valpene til rett tid. Da må man ta den ekstra jobben det kreves for å få de sosialisert.

Med brukket ankel var det ikke fult så enkelt å være aktiv med hunder, men det gikk nå det også når en fikk lånt bort et par stykker.

Rambo på utstilling på tja... et stykke oppover Gudbrandsdalen. Nå er det ingen retrieverutstilling lenger så vidt jeg veit.

Fjelltur

Fotoapparat og hunder er vel en kombinasjon jeg sjelden er uten

Jeg hadde høner i noen år også, men alt til sin tid.

Her har jeg ingen formening om hverken hund eller sted, det er ikke hjemme hos meg i alle fall.

Jeg passet to dverg schnauzere mange ganger. 

Ikke helt sikker på hvor denne fjellturen er heller. Disse bildene er så gamle at det er fra den forrige bloggen, som brått ble borte uten varsel. Blogtown mener jeg den het. De hadde serverproblemer og plutselig var alle tilganger borte og ikke minst alle innleggene og valpebøkene. Det var skikkelig kipt.

Lange fjellturer så må man ha med mat, de siste årene er det ikke så ofte jeg har med mat om det bare er meg på tur. Når Hilde er med så blir det litt niste mat som regel.

Dette er fra en firmatur på Vestlandet.

Momser og spiser, det tyder på at det er med noen unger på tur. Alle mine har vært med på fjellturer fra de var små. Nå er de ikke fult så glade i å være med på tur lenger. Tror ikke de er på fjelltur på egenhånd heller for å være ærlig.

Selvutløser og ikke stativ, da blir det litt lavt perspektiv.

En eurasier til ble det, Guro. Hun døde for flere år siden av magedreining. Jeg omplasserte henne da hun hadde elendige albuer og kunne heller ikke avles på.

Lady på utstilling på Holemoen, hun ble best i motsatt kjønn. Best i rasen hunden var fra Flatgarden.

Valpeshow med Hippie tror jeg. Hun var på for i Eggedal, nå er hun død. Hun var valp etter Malin og Tessys halvsøster.

Utstilling på Holemoen med Lady

Så er det vel en av ungene som gjerne vil knipse bilder også.

Lady på utstilling på Biri

Ada, Lady, Malin, Lissie, Guro og Vesla

Valpebading før levering, ser vel egentlig ganske svett ut der.

Valpekull som får løpe løse på ettermiddagen før de skal inn igjen til kvelds. Da er det valper over hele plenen.

Valper er litt hardhendte med de sylskarpe tennene sine.

Guro nede ved elva

I Mjønndalen ble det en ridetur, men det var helet jentene som rei og jeg tuslet etter.

På Fosliskrenten for å se på goldenkullet de hadde. Jeg skulle heller ikke ha valp da.

Det er nesten som det ser ut, jeg har ikke noe liv uten hund...