Tassen på bootcamp

2. påskedag ble det besøk fra Nannestad. Tassen, Varga, Hailey og Bella fikk en times tid i skauen og på jordet før jeg slo meg ned i en stol på verandaen med ei bok. Ikke så enkelt å finne en lun plass, men jeg kunne sitte i bare genseren og kose meg mens hundene fortsatte leiken.

Jentene var ikke vonde å be da Tassen stakk innom for et par timer med bootcamp. Merethe og Marius skulle hilse på Lykkeliten, så da var det bedre Tassen hoppet av hos meg, enn å aktivisere Pink inne der.

Han hoppet ut av bilen og hadde ikke øyne for Marius og Merethe lenger. Jeg gikk for å ta på meg støvler og jakke så de kunne fortsette aktiviteten sin.

Bootcamp er en intensiv, variert treningsform inspirert av militær trening, ofte gjennomført i grupper utendørs eller i studio med en personlig trener. Det kombinerer styrke-, kondisjons- og funksjonelle øvelser for hele kroppen, med fokus på motivasjon, samhold og rask progresjon.

Det er ikke så enkelt å holde tritt med tre jenter når man har mye å snuse på i jordekanten. Det er ikke mange dagene siden jeg var der med Bella, Varga og Hailey, så de hadde gjort unna snusinga lenge før Tassen var halvferdig.

Jeg venter ikke, jeg forventer at hunder følger med når vi er på tur,

Jeg skjønte han kom til å komme i full fart da han ikke så oss. Så jeg gikk akkurat ut av synet for han og sto klar med kamera.

Det var i allefall ikke innsatsen det skulle stå på for han.

Det gikk så vannet sprutet til alle kanter

Snøen hadde smeltet, men det var såpass hardt i bakken ennå at det ikke hadde trukket ned i jorda.

Det var en som var lykkelig når han hadde tatt igjen Bella.

Varga hadde passert for lenge siden, hun liker å være først i løypa.

Hun har klart å holde seg forholdsvis rein etter at Patran vasket henne i påsken.

Nede i elva tok Bella et bad, men det stilte Tassen seg totalt uforstående til. Nei han ventet godt inne på land.

Nå er det skikkelig vår, for nå har hestehoven dukket opp på måsasia.

Ingen bootcamp uten motbakketrening

Tassen mente det var innafor å hvile da.

Men tenk så feil man kan ta, jentene var nemlig ikke slitne. De er jo vant til å kunne løpe i havna så si hver dag. Kjempekjekt med et gjerde mot utmark. Da er det bare å løpe fritt til man har mest lyst til å inn igjen.

Tassen så lengselsfullt ned på verandaen, tror egentlig han hadde fått dosa si for en stund.

Da jeg satte meg på verandaen var det ikke lenge før de lå strøkne og snorket alle fire. 

Prøve seg på Stolpejakt igjen

 Jeg blei litt lei når jeg holdt på med stolpejakten sist, men i påsken så jeg at det var igang allerede i Hønefoss. Ja da tenkte jeg kanskje at jeg skulle prøve meg igjen. Siste stolpen jeg scannet var på Makalausfjellet i oktober 2024. Så med ett års hvile, så kan jeg vel ta noen sporadiske stolper i det minste. Det er mange stolper i nærheten av innsjekkinger i Fjelltoppjakten så jeg i fjor. Så det kan bli to halvhjertede forsøk på jakting i 2026. Kombinert med blogging og fotografering så kan det bli et bra år i år. Vi får se.

Jeg tok med meg Varga også kjørte vi til Veien kulturminnepark og parkerte der. Påsketrafikken var tilnærmet fraværende, så da gikk det greit å holde seg til hovedveien nedover.

Jeg har gått denne runden noen ganger tidligere, så det var ikke på ukjente stier. 

Gammel forlatt fotballbane, lurer på om ungene bruker den fremdeles?

I enden av fotballbanen vokste det mange hestehover.

Når stien forsvinner inn i skauen så blir stien skikkelig sleip av blader som ligger oppå klina. Når det i tillegg er ganske bratt nedover og bekk i bunnen. Ja da er det bare å krysse fingrene for at en klarer å holde seg på beina så lenge en kan. 

Noen hadde i det minste kappet av de knekte buskene, slik at det var framkommelig der.

I bunnen ved bekken var det mengder med blåveis. Hele lia oppover var helt blå.

Mørke flotte blomster som strakte seg mot himmelen.

Synd de ikke holder seg om man plukker dem. 

Vi krysset riksveien på gangbrua over veien. Mange meter ned så man så bilene under seg, men det bryr ikke Varga seg noe om. Hun går som det fremdeles er fast grunn under potene.

Sånne runder i sentrale strøk er ypperlige for Varga. Hun har glemt litt å gå i bånd når det ble mange turer uten bånd i skauen i vinter. Men nå er jeg bra i knærne igjen, så nå er det bare å trene seg opp til sommerens langturer.

Ulempen med stolpejakt er at man må følge med på kartet stadig, slik at man ikke går forbi noen. Har man ikke funnet alle så får man ikke fullført på det kartutsnittet. Erfaringsmessig har har jeg litt lett for å "ta av" litt når jeg holder på med ting. Litt for systematisk og liker å ta områder ferdig når jeg først har startet. Men så dabber interessen igjen når det ikke glir helt glatt. Det er jo ikke alltid man har like gode signal på telefonen når man holder på.

Jeg håpet jeg skulle rekke hele runden før sola ble borte.

Nå som det har blitt sommertid, så har man jo litt tid før det blir stup mørkt. Man kan faktisk være ute på tur til nærmere klokka ni om kvelden nå.

Uansett hva jeg holder på med så har jeg lett for å kombinere det med bilder. Jeg liker å dokumentere turer jeg går.

Ved barnehagen ligger Ringerike skolemuseum, der har jeg aldri vært. Ringerike Skolemuseum holder til i 1. etasje på Veien gamle skole. Skolebygningen er fra 1864 og var en av Ringerikes første faste skoler. Den ble oppført i tømmer med tregolv. Senere ble det lagt panel på veggene og linoleum på golvene. Imidlertid ble deler av veggpanelet senere revet og linoleumen fjernet, og i dag fremstår skolestua omtrent slik den opprinnelig var.

Når jeg scannet siste stolpen ved langhuset på Veien kulturminnepark så fikk jeg ikke at jeg hadde fullført noe kart. Jeg skjønte jo raskt hvorfor når jeg sjekket kartet igjen. Jeg hadde ikke laget det lite nok når jeg startet, så jeg hadde ikke fått med meg en stolpe i enden av byggefeltet. 

Så da var det bare å ta gangveien nedover mot Skjæringsbrua en gang til. Gå litt lenger og scanne den siste stolpen. På vei tilbake gikk jeg forbi et flott påsketre. De har blitt ganske vanlige disse her de siste årene.

Tilbake til bilen og jeg fant ut at jeg kunne jo scanne noen flere stolper i nærheten iløpet av sommeren. Men noen intens jakt for å ta flest mulig det blir det ikke. Men et kjekt tidsfordriv for turer i sentrale strøk for Varga.

Lyst til å ta en titt?

 

Snøen ble fort borte fra trærne, men på bakken lå den noen dager i skygge delene.

Nå som det er betraktelig mindre snø i skauen, så har det dukket opp firbeinte på viltkameraene mine. Hare, grevling, elg og rev. Med nysnøen som har kommet tenkte jeg det var enkelt å se hvor de kom fra og gikk til. Men jeg var nok for tidlig ute når jeg hentet inn minnebrikkene. For jeg så bare hundespor på den runden.

* *

Elgen er vel den som er mest morsom å få på kamera, for etter at det ble gras på jordene her, isteden for havre, så er ikke elgen så hyppig gjest som den pleide å være.

Det var tydelig at ett eller annet hadde svinset her, for hundene hadde mye å lukte på.

Første stopp for å bytte minnebrikke.

* *

Haren har det stort sett travelt når den passerer kamera. 

Vi følger tømmerveien oppover til neste kamera.

Snøen smelter og det renner av trærne

* *

Grevlingen har det omtrent like travelt som haren. Jeg skjønner ikke hva de stresser rundt etter.

Jeg er heldig som har et inngjerdet område jeg kan ha hundene løse når det er båndtvang. Det setter Varga stor pris på i alle fall.

* *

Reven derimot har all verdens av tid.

* *

Kan si den tar dagen som den kommer.

Det ligger mange flere filmer fra mitt viltkamera på youtube om du vil ta en titt.

* *

Ikke mindre enn to elger var i følge.

Vinteren returnerte

 

Når vi la oss langfredags kvelden så lavet snøen ned. Det var spådd at den skulle fortsette med det gjennom natta, så det var ingen overraskelse at det lå forholdsvis mye snø rundt huset når vi sto opp Påskemorgen.

Overraskelsen var nok større for Lurven da han ville ut på morgenen. Ferden stoppet på verandaen og han hoppet opp i stolen. Jeg var glad jeg hadde satt dem under tak sist jeg hadde brukt den. Ellers hadde den vært full av snø også.

Oliver syntes slett ikke Lurven fortjente denne stolen helt alene.

Om Lurven hadde vært litt samarbeidsvillig så er det god plass til begge to i denne stolen.

Lurven lot seg ikke overtale

Overraskende nok ga Oliver opp og fortsatte ut i snøen.

Alt var dekket av et hvitt urørt teppe.

Men erfaringsmessig så forsvinner det iløpet av dagen.

Det var spådd vindvær på ettermiddagen, så jeg tok med med hundene på tur rundt hengebrua mens Patran holdt på med noe skolearbeid.

Må passe på å være ute mens det er solskinn og varmt, nok av dager med gråvær.

Når vi kom ned på veien var den brøytet, det var vel ikke akkurat nødvendig

Skyene kom sigende, men vinden holdt seg i det minste borte. Enn så lenge.

Vi gikk motsatt vei i forhold til det vil pleier, da blir det litt forandring. Luktene på andre siden av veien blir sjekket ut.

Kanskje jeg rekker over Snaukollen en tur før påsken er over...