Aldri for seint å starte

Det finnes alltid en mer eller mindre bra unnskyldning... eller ikke?

 

Jeg er litt glad i statistikk, men slutten av 2025 satte mange kjepper i hjulene for meg. Høsten var veldig regnfull og når det regner eller er spådd regn, nei da er ikke jeg særlig lysten på tur. Jeg har Garmin treningsklokke og der er det mye en kan finne ut om man titter litt rundt. Her en kveld fant jeg kondisjondalder. Den er 55 nå, men tilbake i april når jeg la grunnlaget for firmaturen til Stavanger. Da skulle vi gå opp på Preikestolen og jeg hadde bestemt meg for å være blant de første opp. Da ser jeg kondisjonsalderen min var nede på 51 år. Regnværet ga økt alder, og etter at jeg sklei på isen og ødela leddbåndene i begge knærne gikk kondisjonsalderen flukst åt skogen.

Nå er leddbåndene grodd og forholdsvis medgjørlig. Så nå kan jeg være aktiv igjen og komme meg opp på nivået jeg lå på for et år siden. I april jogget jeg til og med en gang med Patran. 5 kilometer fra Moelven saga og innover med gjennomsnitstempo på 7,56. Planen var jevnlig joggeturer, men det ble det ikke noe av. Akkurat hvorfor det husker jeg ikke. I juli brukte jeg ikke klokka i det hele tatt, veldig lite i juni også. Da er det mye soling og bading, så da er det dumt å få skikkelig skille av klokkereima.

Skal ikke mye til å slå intensitetminuttene siste året heller. Med litt harde oppoverbakker for å komme seg opp på fjelltopper, så er formen straks bedre. Snøen er råtten alle steder, så da er det ikke noe skitur på meg før det blir ny sesong. Tar ikke sjansen på ski før knærne har vært bra en stund. Man faller jo stort sett en gang eller to hver gang en er på skitur.

Etter å ha startet for hardt i januar, så ble det halting noen uker igjen. Så testet jeg formen litt i februar, før jeg har prøvd å trene litt i mars. Nå er det snart ny måned, da er det både klokkestilling til sommertid og påske. Da skal jeg prøve å ligge på rundt 100 000 skritt i uka igjen. Det er slett ingen umulighet. første uka i mars vant jeg den ukentlige skrittkonkurransen Garmin har. Da var jeg i gruppa på 45 000 skritt i uka. Der har jeg vært noen uker. Nå har jeg havnet i gruppa for 70 000 skritt og ligger midt i gruppa. Der burde jeg klare å holde meg fram til ny måned. Bare det ikke regner så liker jeg turlivet jeg.

Målet mitt for 2026 er at minst to av disse rekordene skal ha 2026 på årstallet.Men for å få til 39 000 skritt på en dag, så må jeg legge ut på langtur. Får satse på en knallfin høst i år.

Tassen blir sliten

 

Merethe og Tassen kom på fredag og lå over til lørdag. Det skal ikke mer enn et døgn til før alle hundene ligger helt strøkne og snorker når de har blitt aleine igjen. Tassen er ganske ivrig på kattene, så de puster lettet ut når Tassen forsvinner inn i bilen igjen.

Det er ikke bare Tassen som er vant til å bo aleine som er sliten etter sånne dager. Mine ligger og snorker ganske jevnt de også når Tassen har dratt hjem.

Tassen begynner å bli stor gutt på nesten 44 kilo, så da er det greit at han trives med andre firbeinte.

Det er en skikkelig muskelbunt som setter fart oppover snøhaugen.

Varga setter stor pris på leiking, det er ikke så ofte hun får lurt med seg Bella på leik.

Tassen har lært seg å snødøype de andre hundene

Bella setter ikke så stor pris på det, så hun holder seg stort sett på beina.

Når de har vært ute og leika en stund, så er det mulig med litt poseringsbilder. Men man må være rask, de har ikke tid til å sitte rolig så lenge om gangen.

Pust i bakken

Men så fort Bella ruller seg i snøen så er han på plass

Snø og hunder slår aldri feil

Så kommer Varga og det er full fart igjen.

Jeg kastet noen snøklumper nedover jordet, da var de ikke seine om å kaste seg etter.

Det er ikke mye snø igjen på jordet heller nå.

Tassen er omtrent like rask som Varga

Men hun har mer trening i å løpe i snøen, enn det han har.

Men de mistet snøkladden av syne, så da ble det stopp på farta.

Før han trodde han så den

På vei inn igjen så ble det veien. Den har begynt å tørke opp litt.

Men det hjelper ikke stort når selve gårdsplassen er svømmebasseng og kline. Der tørker det ikke opp før tælan går og vannet kan trekke ned i bakken.

Hailey danner stort sett baktroppen.

Tante og Sofie hjemme alene

Når jeg og Åse var i Tønsberg på fredag så skulle Merethe være her. Hun hentet liksågodt Sofie, så de kunne stelle hjemme aleine den kvelden.  Tassen var med også, så det ble besøk på alle sammen denne helga. 

Godt det har blitt mildere så disse kattene får trimmet seg litt. Oliver og Lurven har rundet 6 kilo nå, så da er det på tide med litt musediett framover. 

 

Sofie lå i senga til tante Merethe nede når jeg kom hjem. Det var kjempestas når jeg snakket med henne på morgenen. Etter frokost ble det neglelakk på tærne, for der var det ganske avslitt siden forrige gang hun fikk malt seg.

Når pyntinga var ferdig ble det på med noen klær og ut i søla.

Der snøen er brøytet opp og på jordet ligger den, Men veien og gårdsplassen er bare vann og grus, søle og kline om dagen. Det er da det virkelig er flott med hund. 

Det er bare å senke skuldrene og ikke ta så høytidelig at det ikke er helt reine gulv noen uker.

Sofie synes det er kjempegøy å kaste snø i været til hundene

Både Varga og Tassen prøvde å fange snøen etter beste evne.

Hun har en skikkelig trillende latter og storkoser seg da

Snøen var våt, men egentlig ikke kram, så det gikk ikke å lage snømann

Men bøtta ble fort full

Da var det bare å fylle spaden i bøtta og kaste til himmels

Varga tar oppgaven veldig seriøst

Det skal ikke mye til å glede små jenter

Varga sitter å venter på neste ladning

Men det gikk litt treikt, så tante Merethe måtte holde bøtta.

Og da kunne tante Merethe kaste alt sammen høyt i være 

Varga har ikke helt kroppskontroll...

men lander stort sett på beina igjen.

Så må bøtta fylles opp med snø igjen

Det er gøy

Det er ofte slike øyeblikksbilder som blir veldig fine.

Men hun er ikke i veien for å posere litt heller hun.

Så var oldefar ferdig med å tette smelterenner i veien. Da satte hun kurs for traktoren.

Tante Merethe måtte være med inn hun også. Det er mange år siden hun satt i traktoren, sikkert 20 år.

Men tante Merethe ville ikke kjøre, så da var det bare å rope på oldefar som var i uthuset. Så ble det traktorkjøring på Sofie 

* *

Ned bakken og snu ved postkassa for å kjøre opp igjen,

Det skal ikke så mye til før Sofie er fornøyd.

Takk for turen oldefar. Han gikk inn for å spise formiddagsmat og Sofie ble med inn for å bli kjørt hjem igjen. Merethe skulle hjem også, så da ble det en rolig lørdagskveld på meg og hundene. De blir litt slitne av besøk et døgn de også. For det er ikke fritt for at det går hardt for seg i snøhaugen med de firbeinte også.