Siste helga i ferie/hjemmekontor uka mi så var det barnedåp for Ludvig. Jeg var så heldig at jeg fikk ha ungene lørdagen for at de skulle få laget litt mat og ordnet til i lokalet. Jeg tok også med meg ungene hjem på søndag etter barnedåpen, så de fikk ryddet opp igjen i lokalene. Det var ei stolt storesøster som fikk være med på hele greiene.
Jeg bar Sofie til dåpen, men Ludvig ble båret av Patran og Merethe tok av lua. Selv om jeg ikke skulle gjøre noe i barnedåpen så ble jeg med på bakrommet i kirka. Må jo assistere litt om det trengs. Så når Ludvig skulle ha på seg dåpskjolen så ble det litt fotografering. Passe stemningsfylt ble det.
Kenneth kom og hjalp litt til, så vi ble litt mer sentrert i speilen. Begge ungene var blide hele dagen, så når kvelden kom var de litt slitne. Da ble det mat og bading på begge to, før Ludvig sovnet i vogna og Sofie koset seg i badekåpe på fanget til tante.
Det var bare Ludvig som skulle døpes denne dagen, så vi hadde praktisk talt kirka for oss selv.
De eldste kjente gravleggingene ved Norderhov kirke er dokumentert fra middelalderen. De tidligste skriftlige kildene nevner gravsted inne i kirken fra 1361 og en historisk fellesgrav fra 1716. Halvard Eyvindsson (Eivindssøn) omtales i et diplom fra 1361 der han ba om å bli gravlagt inne i kirken foran Mariaalteret, i tråd med et ønske om å ligge «hos sin far». Fellesgraven fra 1716 inneholder falne norske og svenske soldater fra trefningen under slaget ved Norderhov i mars 1716, da svenskene ble overrasket av Anna Colbjørnsdatters varsling.
Siden jeg skulle ta bilder slo jeg meg ned på første rad sammen med Sofie.
Dåpshjerter er noe nytt de har startet med i kirken.
Jeg skal ikke uttale meg for mye om hva som foregår i en kirke, da jeg har valgt å melde meg ut da jeg var 15 år. Jeg konfirmerte meg borgelig og er bare i kirken ved dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser. Men det er noe som er feil når de gjør om ordlyden i de faste tekstene som de alltid leser opp. Tekster som jeg har kunnet, men som nå har en annen ordstilling, og andre ganger en annen ordlyd. Hørte jeg ikke helt feil, så heter det ikke trosbekjennelse, men syndsforlatelse. Sånt blir feil hos meg.
Men den islandske presten fikk vann i døpefonten og hadde mye å si, både av privat karakter og snakket til menigheten. Vi skulle gjenta en fellesbønn etter henne, da var jeg hakket før resten av menigheten hørte jeg. Godt den ikke var så lang.
Presten , Kenneth, Ingrid, så var det Patran som bar Ludvig til dåpen og Merethe som skulle ta av lua. Sofie skulle holde lua, så hun fikk være med å hjelpe til hun også. Onkel skulle tenne dåpslyset og gammelonkel skulle henge opp dåpshjertet. Her var alt skikkelig organisert og tilrettelagt.
Ludvig ble både velsignet og våt i luggen
Det sov han seg glatt igjennom.
Så var ritualet over og det var klart for tørking.
Tantene som koser seg, Ludvig er heldig som har flere som stiller opp for seg,
Onkelen til Ingrid hang opp dåpshjertet som Ludvig kan hente igjen ved en tilstelning om et par år.
Dåpslyset ble tent og de kunne gå og sette seg igjen.
Vi gikk inn igjen for å ta familiebilder, det er ikke ofte alle i en familie er samlet. Det var ganske vidstrakt folk kom fra.
Jeg har ikke stor familie, men her er den harde kjerne, jeg og ungene mine. Sofie og Ludvig.
Ja også ble pappa med, ikke så god til beins lenger, men får ny hofte i september.
Kenneth, Ludvig, Sofie og Ingrid
Jeg benyttet anledningen til å få noen bilder av meg og ungene. Som regel er det jo jeg som tar bildene. Men når man først har tatt seg bryet med å ta på seg bunaden, så er det hyggelig å forevige det.
Kosunga til bestemor det
Han blir nok like fornøyd med meg som det Sofie er.
Jeg fikk bære dåpsbarnet ut av kirken
Ludvig var så fornøyd hele dagen, sov igjennom maten, men våknet til kakene igjen.
Dagen ble mye hyggeligere enn det jeg hadde foresett meg. Jeg trives ikke så godt med mange ukjente rundt meg. Men Ingrid hadde plassert bordkort så familiene ble litt stokket. Da var det alltids noen å snakke med.
Langt koldtbord med mye nydelig mat. Ble skikkelig mett der.
Gavebordet
Bordkort med tittel og ikke navn
Jeg har sansen for enkel naturlig bordpynt
Jeg er glad for at det er så mange som liker å lage mat og bake kaker i den familien, så da holder det at jeg bidrar med barnepass.
Ludvig gikk fra fang til fang gjennom dagen, mellom dubbene i vogna.
Innimellom fjøsstell og turer så kan vi kose oss ved Breivannet. Badevannet har blitt noen hakk kaldere og når sola ikke er framme så er det litt nustrint om dagen. Men det er et ypperlig turvær. Så på torsdag så ble det ny stolpejakt i Mikkelfotsporene. Denne gangen opp til Veslefjell.
Når vi parkerte på Veneli så trengte vi ikke fantasi engang, der er det flust av skilt med avstander til det meste rundt oss. Men vi hadde ett mål for øyet og det var innsjekking i stolpejakten med Mikkelløypa, denne dagen på Veslefjell. Nå har jeg kun to topper igjen for innsjekking og de er det ingen fastsatt plan om å ta. Men brått er en på tur igjen.
Det kom til å bli nok en dag med Vassfaret for våre føtter. Jeg var sikker på at jeg hadde vært på Veslefjell før, men jeg kjente meg ikke igjen på hele runden, og ikke hadde jeg blogget om det. Nei så da har jeg nok ikke vært der da. Jeg begynte å blogge her i 2011, og før det så var det ikke ofte jeg var på turer egentlig. Da måtte de i så fall være på Norefjell, for der var jeg kjent.
Rundt Fyrisjøen var vel en av de første turene jeg tok på fjellet for å gå en runde på fjellet liksom. Det begynner å bli mange år siden. Etter den tid har det blitt utrolig mange mil i fjellet, både nære ved og etter litt reisevei.
Det er mange informasjonstavler langs stien mot Vassfaret. På den ene var det utstilt redskap de brukte under tømmerhogsten i gamle dager.
Det var til og med demonstrert en tømmerlunne.
Noen av tavlene var det informasjon på begge sidene.
Om det var litt nustrint når vi gikk ut av bilen, så ble det raskt varmt når vi begynte å gå. Et lite stykke bortover myra på kloppene så ble i alle fall jeg varm på ryggen.
Multekarten sto tett i tett langs stien.
Det var veldig mange rare trær som var døde i området. Disse kalles kelogadder. Utrolig hva man lærer om man gidder google litt når man lurer på noe. Dette lærte jeg etter turen til Høgnipa tidligere i juni. Man går jo tur for å knipse noen bilder, så man kan mimre litt til vinteren.
Det var mye vann i terrenget, så hundene led ingen nød.
Ikke mange hyttene der vi gikk, men nok av dem i områdene rundt.
Vi hadde ikke kommet så veldig langt opp før vi kunne se ned i Vassfaret. Nevlingen lå like innbydene som et par dager tidligere når vi satt på Likkistefjell.
Varga var med alene denne dagen også, kjekt å spare disse guttene for alt styret med løpetid. Men neste tur blir Bella med igjen. Vi kunne skimte varden, men Inger Synøve kunne informere om at det er en varde lenger inn som vi skulle sjekke inn hos. Ja om stolpen sto på riktig topp denne gangen da. Det er ikke godt å vite har vi funnet ut på denne Mikkelløypa.
Utsikt er utsikt og den må nytes.
Nina fant noen modne multer og delte med oss andre. Vi var en ukes tid for tidlig ute egentlig.
Jeg fant bare umodne
Det var flere varder innover, så toppen skulle man finne. Ikke det at det var så store forhold inni der heller.
Vi så bort til både Kraknatten og Nevlingen når vi snudde oss.
Ikke helt framme enda
Turen opp på Veslefjell er ikke lange biten, så det var vel mest når vi skulle spise nista som bestemte hvor fort vi gikk til topps.
Røsslyngen har begynt å blomstre og det er sommer i fjellet.
Naturens egen vannskål
På toppen av steinrøysa kunne vi begynne å se etter stolpen.
Dokumentasjon og innscanning var gjort, da var det bare å finne et egnet sted å spise første del av nista.
* *
Det er mye latter når vi er på tur, skravla går og vi kan også holde fred... bitte litt i det minste. Nina er like mye i tvil hver topp, så litt gjetting må til. Hvor er bilen, hvor har vi vært på tur tidligere...
Grei nok utsikt til matpakka dette her.
Litt smådiskusjon om hvor vi skulle gå videre, samme veien tilbake eller lage en runde. Jeg er fan av runder og når vassfarstien gikk i bunnen av fjellet så var vel det egentlig naturlig valg tilbake tenkte jeg.
Når vi spiste kom det en mann med en løs flat coated retriever. Vi poengterte båndtvangen, det myldrer jo av fugleunger i fjellet nå, mer eller mindre flyvedyktige. Nei han gikk ingen steder den hunden, nei da er det vel ikke noe pes å ha på bånd da eller? At han ikke skjønte at han har en apporterende fuglehund er jo også ganske tragisk.
Mannen satte seg rett ved oss også, det er heller ikke normalt på fjellet. Man holder litt avstand når en gruppe har satt seg ned for å spise niste. Så pausa vår ble kortere enn vi hadde tenkt. Ikke mye å prate om når noen sitter tre meter unna med øra på stilk.
Det er igjen to topper i Mikkelløypa nå, jeg håper det er multer i nærheten av dem.
Vi satte kursen mot Vassfarstien og lot mann være mann.
For å finne sti må man bushe litt og over både trær og myrer. Brått hørte vi et hyl og Nina kom løpende forbi hele rekka. Hoggorman hadde hengt med hode ned i et vannhull i myra. Hun hadde ikke lyst til å være mer på tur, men vi var vel så langt unna bilen vi kunne komme på hele turen.
