Bestemorkos

 

Jeg skjønner ikke helt de som nedprioriterer barnebarna sine. Det er ikke lange tiden som skal til før de er store og knapt nok har tid til å stikke innom bestemor. Ludvig er 3 måneder om noen dager da bilden ble tatt. Sofie er 3 år 7 måneder. Om to øyeblikk så er de tenåringer som utforsker starten på voksenlivet.

De er egentlig ganske like disse to og de koser seg virkelig i hverandres selskap.

Han er så blid og når han er i riktig humør så ler han skikkelig.

Man er jo nødt til å bli i godt humør av å tilbringe tid med disse to. 

Å plukke sju forskjellige markblomster og legge dem under puta natt til sankthans (midtsommer) er en gammel tradisjon og et kjærlighetsvarsel. Ifølge overtroen vil du i løpet av natten drømme om den du skal gifte deg med. Tradisjonen krever at du må plukke blomstene i stillhet, gjerne i et veikryss eller over et gjerde, og gå baklengs hjem.

I slutten av juni, når nettene er på sitt lyseste, pleier feiringen av midtsommer i Sverige å finne sted. Rettere sagt foregår feiringen på første fredagen som faller mellom 19.-26. juni. I Dalarna i Midt-Sverige finner du den mest tradisjonsrike midtsommerfeiringen – den som går for å være den opprinnelige.

Midtsommer er en tradisjonsrik høytid i Sverige med røtter i urgamle ritualer og skikker. Blomsterkranser bindes, maistenger heises og det spises og danses inn i de sene nattetimer. I folketroen ansås midtsommernatten for å være en av årets mest magiske netter. 

Denne natten sklir grensen mellom det overnaturlige og menneskenes verden over i hverandre. Det finnes sagn om skatter som plutselig blir synlige for menneskeøyne, og at vann i kilder og medisinske vekster er ekstra næringsrike. Noe annet som også sies å gi styrke og god helse resten av året er midtsommernattens dugg. Det gjelder å gå barbeint eller rulle seg i duggen, selvfølgelig i total stillhet for at magien ikke skal brytes.

Det folk som skal dø angrer mest på er alt det de ikke gjorde, alle mulighetene de ikke greip. Alt som bare seilte forbi her i livet. Jeg skal ikke ha slik anger når jeg ligger på mine siste timer i livet.

Jeg har nå hatt noen få kvelder på verandaen i det siste, men så fort sola går ned så blir det forholdsvis iskaldt. Da er det bare å trekke inn og lukke verandadøra. Det er vel bare å vende seg til kald kveldsluft, da en har bestilt seg en kald sommerferie til fjells ene uka og ute på havet den andre. Jeg gleder meg til begge ukene, for det kommer til å bli tatt bilder i all mass.

Vegvesenet har gjort en god innsats for å bli kvitt lupinene langs veikantene de siste årene. Disse blomstene tar helt overhånd når de først har slått rot. Men her ser det ut til at de får vokse fritt.

Iriskjerrene mine har slått ut i full blomst, så nå er det blå tugger flere steder på plenen. Bonden som leier jorda har slått graset, så nå kan hundene løpe der igjen. Jeg burde vært oppe i havna for å bytte kortet i viltkamera, der er det en elg som stikker innom fra tid til annen.

Når jeg begynner med noe ute, da er Varga veldig ivrig. Hun vil aller helst hjelpe til med alt, særlig der hun ikke egner seg.

Resten av gjengen er ikke helt upåvirket av gartneryrket de heller.

De ligger ikke igjen på verandaen om jeg begynner med noe på plenen. Nå venter jeg bare på dager med sol og nyslått plen, så skal jeg sette ut denne nissebyen min. Så får jeg se om den får stå i fred.

Akeleiene kommer igjen år etter år i den gryta jeg har ved hundegården. Jeg sådde til noen flere, men det ser dårlig ut at de spirer i hopetall.

Kanskje det har vært både for lite sol og for kaldt for dem i skyggen av bjørka.

Vekta går det nedover med, så nå må jeg bare ta meg sammen og trene resten av kroppen også før turen i august. Romaskin, styrke og jogging står for tur. Jeg har bare to måneder på meg...

Nå ser det ut som sommervarmen kommer også, så det er bare å nyte dagene som kommer.

For en utvikling det har vært på bloggen min siste året. Det er bare å takke for oppmerksomheten!

Fjelltoppjakt på Bygdinhøgda

 

Når vi hadde vært på Fisketjernnuten på Valdresflye for å leite etter Mogop, så snudde vi og tok samme veien hjem igjen. Vel nestenm vi kjørte Ådalen nedigjen, men hadde kjørt Golsfjellet opp. Runder er kjekke saker om man kjører bil, eller går på beina.

Ved Bygdin var det et tragisk syn, det var ikke mye vann der. Kan ikke skjønne vitsen med å tappe ned vann så mye at der er så stusselig breie grå belter rundt hele vannet.

Vi var på vei bort til båten som lå langt inne på land for å bli vedlikeholdt. Da sjekket jeg fjelltoppjakten og fant ut at det var en liten topp under en kilometer unna. Nei ikke denne toppen jeg tenkte på, det ble litt for avansert tur når vi egentlig hadde stoppet for en matbit.

I veikanten fant vi jammen en avblomstret mogop, eller den var veldig vissen i det minste.

Den vokste ved siden av noen merkelige sopper. Det viste seg at det var Spissmorkel som er en matsopp, vel og merke når den er varmebehandlet minst 10 minutter.

Det vokste flere tuer med tuesildre der også.

Det ser ikke ut til at denne trenger særlig med næring for å vokse.

Det blir nok flere tuer på disse trakter for å sjekke inn på noen flere fjelltopper.

Ikke akkurat i sesong ennå

Stemningsfylt i vannkanten

Skal mye vann til her for at båten skal settes i rute mot Bessegen

Steinbrygga ligger langt på land

Soppen vokste villig i kuruka

Lyngen blomstret alle steder, så vi merket godt at vi var flere hundre høydemeter lavere nå enn vi hadde vært tidligere på dagen.

Det var ikke stort annet enn lyng og mose som var grønt ennå.

Det er endel sagn om Olav den Hellige i området, så det kan hende dette er en Olavs-kilde. Her fant Bella ut at det passet å ta et bad. Så vi hadde skikkelig våt hund på resten av turen. Det var nemlig så dypt at hun svømte.

Jeg får ta meg en tur tilbake når det er sol til høsten.

På Bygdinhøgda var det utsikt

Et tappert forsøk på en varde var det på toppen der også.

Etter innsjekk i fjelltoppjakten returnerte vi nedover i lia ned til kafeen hvor vi hadde tenkt å kjøpe oss middag.

Varga nyter utsikten, langt der nede går riksveien

Vi hadde god utsikt bort til Bitihorn

All snøen var ikke borte her heller

Bygdin er en flott plass med utgangspunkt for flere turer. Bygdin høyfjellshotell 1912 står det over døra til kafeen.

Da vi kom tilbake satte vi hundene i bilen og gikk for å bestille oss Bygdinburger

Den var like god som den ser ut. Takk for turen Wenche Lill, vi finner nok snart på nye sprell.

Mogop leiting på Valdresflye

 

Jeg har dratt med meg både Åse og Tove, opp på Hovseterhøgda på leiting etter mogop. Jeg har lurt med meg Inger Synøve oppover lia fra Tryttjern til toppen av Klevarudnatten. Det nærmeste vi kom der var mogopvegen. Denne dagen var det Wenche Lill sin tur å være med opp på Fisketjernnuten, for å finne mogopen. Trolig siste sjansen i år for å se den i blomst.

Mogop er en blomst jeg bare har hørt om og aldri sett, så jeg tenkte at i år er året for å prøve å finne denne her. Jeg googlet litt og fant ut at om jeg ikke fant den i naturen så kunne jeg kjøpe frø hos Hageglede. Kartet hos Artsdatabanken er også kjekt om du er på utkikk etter sjeldne vekster. Der blir forekomster registrert. Men tror du jeg fant noen noen steder? Nei, så jeg bestilte frø på nettet, sånn i tilfelle.

Backuppen er sikret

Tidligere ble det dessuten sagt på folkemunne at «når mogopen begynner å henge, da kan kua livnære seg ute.» 

Litt samkjøring mellom kontorarbeidene fruer, artsdatabanken og fjelltoppjakten blei det jammen tur opp på Valdresflye en dag i juni. Vi startet seint i forhold til hva vi pleier når vi skal på langtur, men halv ni var jeg på Sokna og plukket opp Wenche Lill.

Jeg hadde regnet med mer snø på Valdresflye enn det det var. Det var jo ikke så lenge siden det var velpreparerte skiløyper der. Det ble noen snøflekker vi måtte forsere på veien opp på toppen av Fisketjernnuten, for å kunne sjekke inn i fjelltoppjakten. 

Litt småkaldt i lufta med vind og 8 grader, så var jeg glad for at jeg alltid har en ullgenser og softshelljakke i bilen. Fjellskoa var pakket og fult klesskift tilfelle vi skulle bli våte. Litt oppe i lia kom det jammen meg ei skikkelig haggelskur. Det stakk skikkelig i både ansiktet og på hodet. Men snu er ikke noe vi vurderte.

Enkelte solgløtt, men ikke der vi var.

Bella og Varga ble med på turen, Hailey var igjen hjemme hos pappa. Hun er ikke særlig begeistret for bilkjøring og turlengden var uviss. Jeg hadde nemlig ikke tenkt meg hjem før jeg hadde tatt bilde av en mogop, knopp eller avblomstret. Ett eksemplar av arten måtte det da gå ann å finne.

Hagelen ga seg etter en stund og vi kunne nyte litt utsikt. Det er ikke mange meterne oppover i lia en skal før en får litt utsikt.

 Tipper hundene angret litt på at de har sluppet all underulla når vi flatet ut på 1527moh når vi sjekket inn på Fisketjernnuten. Der var det rimelig surt.

Det var ikke lenge vi sto og nøt utsikten for å si det sånn. Vi var enige allerede fra vi gikk fra bilen, at nista burde vi spise i bilen når vi kom ned igjen.

Ingen stor fornøyelse den 100'ede innsjekkingen min. Innen dagen var over hadde jeg fått med 93 unike innsjekkinger.

Slike topper må foreviges. Det er lengesiden jeg har vært så høyt til fjells.

Vi hadde bare så vidt rundet toppen av Fisketjernnuten før vi skimtet den første knoppen av mogop. Hr Yr hadde lover oss sol, men det skjedde ikke. Vi regnet med at det var litt mer utsprettet litt lenger ned over i lia. De var ikke enkle å få øye på da de er forholdsvis brune før de spretter ut. Det var virkelig gøy å endelig ha funnet ett eksemplar av arten, uten alt for mye leiting.

Mogop har ikke vært brukt i folkemedisinen - naturlig nok fordi Pulsatilla-artene er svært giftige.

Navnet mogop er avledet av ‘gople’ – et gammelt ord for ‘klokke’. Altså en klokke som vokser på moer. Andre lokalnavn er mofivel, måssåblomst, snøklokke, tælarose, geitfivel Pulsatilla – av latin ‘pulsare’ som betyr å slå. Sikter til klokkeformen på mange Pulsatilla-arter vernalis - som blomstrer om våren

Mogop er ikke generelt fredet i Norge, men er oppført som nær truet (NT) på Artsdatabankens rødliste (2021). Planten er i tilbakegang på grunn av klimaendringer og opphør av beitedrift, noe som gjør at den bør plukkes med stor varsomhet, selv om den ikke er juridisk fredet. Vokser tørt på Østlandet, i Jotunheimen og på Dovrefjell. Mogop er fredet i Sverige og Finland. Det er viktig å skille mellom arter som er rødlistede (truede) og arter som er formelt fredet ved forskrift. Mens mange orkidéer er fredet, er mogop primært beskyttet gjennom statusen som nær truet i den norske naturen.

5–20 cm, opptil 35 cm i fruktstadiet. Blomsten er regelmessig, ca. 6 cm bred, enkeltsittende. Blomsterdekkblader seks, i to kranser. Innsiden av blomsterdekkbladene er hvit, den ytre er vanligvis dekket med brune til rødbrune, lange hår. De indre blomsterdekkbladene er klart bredere enn de ytre. Blomsterdekket er støttet av en krans med stengelblader. Flere frie fruktblader. Tallrike pollenbærere. Basale rosettblader, fjærflikete, langstilkede, vintergrønne, læraktige og dekket med lange hår. Små, asymmetriske blader, skrått spadeformet og dypt flikete. De øvre bladene sitter i en krans under blomsten og er sammenvokst nederst, finflikete og dekket med lange, gule hår.

Mogopen (vernalis = vår) er en flerårig art som vokser i fattige skogsområder og blomstrer tidlig om våren. Den har vært fredet i Finland etter å ha vært i kraftig tilbakegang på begynnelsen av dette århundret. Den ble sanket i altfor store mengder og solgt på markeder. Mogopen finnes tydeligvis bare i Europa, og har spredt seg til Skandinavia fra i sør.

Når den er blitt eldre, svaier blomstene på mogopen ved det minste vindkast. Slektsnavnet Pulsatilla er avledet fra nettopp dette kjennetegnet (pulsare = slå, for eksempel som en klokke). De andre artene av Pulsatilla som finnes i Finland, er den amerikanske kubjellen (P. patens), som har større, blåfiolette blomster. De hender at de to artene krysses.

Blomsten inneholder det giftige og svært hudirriterende stoffet ranunculin. Legges mogoppen på huden vil det kunne dannes vabler og sår. Det finnes opplysninger om at man ved hudsykdommer kunne legge frisk urt på huden for å «svi bort» skadet hud og på den måten fremme tilhelingen. Fra Danmark er det kjent at inntak av et avkok av rot eller frø av mogop i vin skulle drive ut blæresteiner og regulere menstruasjonen.

Når urten skjæres ned eller knuses, frigjøres et enzym som omdanner ranunculin til protoanemonin, som er en svært irriterende, gul eterisk olje. Protoanemonin er svært ustabilt og brytes gradvis ned til et ugiftig stoff som kalles anemonin. Protoanemonin kan, hvis det inntas, føre til alvorlig skade på nyrene og urinveiene, samt paralysering av sentralnervesystemet. 

Etter hvert som den høstede urten tørker, brytes imidlertid protoanemoninet raskt ned inntil bare anemonin gjenstår, og dette stoffet er altså ikke er giftig. Uten at det foretas kjemiske analyser, er det imidlertid uråd å vite hvor raskt denne omdanningen skjer. Av denne grunn må tørket Pulsatilla brukes med stor forsiktighet, og bare av kvalifiserte utøvere. Pulsatilla-arter må under ingen omstendighet brukes under graviditet og amming.

De sto tett i tett noen steder, så vi måtte se godt etter før vi satte ned foten. Hadde det vært solskinn så hadde det nok vært flere som hadde strekt ut kronbladene sine, men vi var kanskje noen få dager for tidlig ute i tillegg.

Det ble forholdsvis mange bilder etterhvert som vi gikk nedover fra toppen og mot parkeringen. Det var flere og flere som hadde åpnet seg. Da slipper jeg å lure mer på hvor de finnes. Kanskje jeg tar turen en gang til neste vår eller så.

Tett i tett i store klynger

Snøen var råtten og bløt og når man går på slike steder og man ikke er kjent, kan man fort suse seg ut på et lite isdekt vann og ikke bare snø.

Er det skrått så vet man at det ikke er vann under snøen.

Er man i tvil så må kartet sjekkes. Her var det et vann under, så vi valgte å gå rundt. Ikke sikkert det var dypt, men det vet man aldri der man ikke er kjent.