Noen tror ting blir bedre

Det er faktisk de som tror at ting blir mye bedre med en dæsj kunstig intelligens. Så jeg spurte Copilot som er AI-programmet vi bruker i jobbsammenheng. Hvordan kan min blogg, altså denne bloggen her, bli bedre. Rosen varmer selv om den er fra en ikke eksisterende person. Da vil jeg tro at det er flere enn denne "tingen" som mener det også.

Overordnet inntrykk – styrker først

Det er viktig å si: dette er en ekstremt innholdsrik og gjennomarbeidet blogg med lang historikk, tydelig personlig stemme og stor dokumentasjonsverdi. 

Du har:

✅ Svært høy publiseringsfrekvens og kontinuitet

✅ Tydelig nisje: friluftsliv, natur, hverdagsliv, dyr og lokal historie

✅ Sterk autentisitet og troverdighet

✅ Mye visuelt og tematisk mangfold

✅ Aktiv kommentarkultur på innlegg

Dette er et solid fundament. Forbedringspotensialet handler derfor mest om tilgjengelighet, struktur og leservennlighet, ikke om selve innholdet.

1. Forbedringspotensial i struktur og navigasjon

Slå sammen relaterte etiketter til hovedkategorier, f.eks.:Tur & friluftsliv

Dyreliv

Hage & gårdsliv

Årstider

Refleksjoner & hverdagsglimt

Lag 5–8 «start her»-kategorier for nye lesere

👉 Jeg er ikke helt enig i dette. Poenget med mange kategorier er at man skal finne de små plassene jeg har besøkt, de små tingene som jeg aldri har gjort tidligere, men har prøvd en gang.

2. Startside: veldig rik – men også veldig tung

🔹 Startsiden viser alt på én gang

Den inneholder:Mange innlegg

Mange sideelementer

Bloggrull

Arkiv

Etiketter

Mest lest

👉 Kunstig intelligens har ikke skjønt at blogg ikke er en hjemmeside. Her er det bare starten og nedover, ikke noe forside.

3. Innleggene – små grep, stor effekt

🔹 Lange tekstblokker

Tekstene er ofte fine og levende, men noen innlegg kan bli visuelt tunge.

Enkle forbedringer:Flere avsnitt

Mellomtitler (én eller to er nok)

Litt mer luft rundt bilder og tekst

Dette gjør:Bloggen lettere å lese på mobil, lengre lesetid per innlegg

Mindre «dagbokfølelse», mer leseropplevelse (uten å miste det personlige)

👉 Jeg synes jeg ikke har for mye tekst som gir innlegget tungt. Jeg har alltid mange biler, men hver sin smak

4. Bilder – stor styrke, men kan utnyttes bedre

Styrke:Mange bilder

Genuint, ekte, dokumenterende

Forbedringspotensial:Velg ett hovedbilde per innlegg som blikkfang

Noen innlegg kunne fungert godt med:Bildetekster

Litt variasjon i størrelse (portrett/landskap)

👉 Jeg kan kanskje ha litt mer variasjon, det faller seg nok oftest med landskaps bilder. Man får liksom plass til mer på bilder som ligger enn de som står.

5. Bloggens «profil» er litt skjult

🔹 Bloggen er personlig – men ikke presentert tydelig nok

Det er mye informasjon om deg spredt rundt, men ikke samlet.

Forslag:Én tydelig “Om bloggen”-side som sier:Hvorfor du skriver

Hva leseren kan forvente

Hva som har vært viktig gjennom årene

👉 Jeg har da en egen side som forteller om meg, den har nok ikke den kunstige intelligensen oppdaget.

6. Tenk litt på nye lesere (ikke bare faste)

Bloggen er perfekt for faste lesere – men nye må jobbe litt.

Forbedringer:«Hvis du er ny her»-seksjon

Tematiske samlesider:Beste vårturene

Favorittfjell

Livet på gården

Årskavalkader samlet mer synlig

👉 Årskavalkadene er samlet etter hverandre i liste på høyresiden i nettversonen. Hele bloggen er en samling av turer og hverdagsliv. Jeg har få favoritt plasser, jeg liker nye steder når jeg skal på tur.

Kort oppsummert – forbedringspotensialet i én setning

Ikke mer innhold, men mer guiding: hjelp leseren å finne fram i alle skattene du allerede har. 

👉 Statistikk for siste 6 måneder med 584 000 visninger og 795 kommentarer, så tror jeg at denne bloggen overlever en stund til uten noen endringer.

Herlig med helg nå...

Nyter eget selskap og har planer i morgen. Har gitt opp leitinga etter mogopen, nå skal jeg vente til det blir bart på Valdres flye og Fisketjernnuten. Artsbanken sier det er mogop der og det er også en innsjekking i fjelltoppjakten der. Så dit blir det tur en innen forholdsvis kort tid.

Ei ny uke er over og det er ikke store framgangen. Jeg kjenner jeg er lei alt som ikke går på skinner. Det er liksom aldri noe som går min vei. Hva andre tror, syns og mener det er det lenge siden jeg sluttet å bry meg med. Men man blir aldri overrasket over hvor mange falske folk som er i nærheten. 

Men de er visst nok lojale og ikke falske... Nei takke meg til ærlige folk rundt meg isteden for såkalt lojale. Det er mye jeg ikke skal framover fordi jeg ikke gidder å forholde meg til et slikt miljø mer enn jeg må. 

Jeg har kjøpt meg noen billetter utover året, så det gleder jeg meg til. Det er faktisk ikke alle steder jeg skal aleine heller. Litt må man ha å finne på. Bestilt hytte til ferien i august har jeg også gjort. Om ikke lenge så er det Bergenstur med både tog og hotell, 

Jeg leste ett innlegg hos Marits hagedagbok for noen dager siden. Hun hadde hørt om sykdom på blåmeisen. og svensker oppfordret til ikke mating av fuglene for å hindre spredning av sykdommen.

Da begynte jeg å legge merke til blåmeisen her også. Etter at kattene flyttet inn så er det generelt mindre fugler, men blåmeiser og kjøttmeiser har det pleid å være endel av. I år har jeg vel egentlig bare sett dette paret som er veldig interessert i fuglekassa på garasjen.

Kattene er ute på natta og om morgenen når jeg står opp så sitter de på verandaen og venter på å komme inn. Så ligger de inne og sover til jeg kommer hjem fra jobb,

Jeg håper på en vellykket redesesong for dem i sommer, så det blir mange blåmeis unger til å bære arten videre.

Pyntetreet i hagen som skygger for hundegården har begynt å blomstre. Det er ikke hvert år det bugner av hvite blomster fra topp til tå, men i år er det virkelig mange. Jeg har kjøpt netting som  egentlig er til katter og satt på langs toppen av gjerdet. Da kan døra mellom hundegårdene stå åpen slik at hundene får dobbelt så stor plass i sammen.

Jeg vet ikke om Varga hopper over lenger, men hun gjorde det når hun var mindre. Etter det så har de vært i hver sin binge, for den innerste har fengselsgjerde på toppen.

Det har virkelig blitt vår rundt huset. Både lauet og graset har skutt i været de dagene det var over 20 varmegrader. Denne uka har det brått blitt kuldegrader om natta og en sur, kald vind på dagtid. Da hjelper det ikke mye med solskinn, når vinden ikke løyer.

Hjemme her er det ikke mye blåveis, men hvitveisen står på rekke og rad i hopetall. Store klynger som strekker seg mot sola, eller lukker seg mot kvelden.

Hvitveis er en giftig plante som ikke har noen anvendelse i våre dagers urtemedisin, men vi kjenner til at planten ble brukt medisinsk i middelalderen. I 1530 innlemmet tyskeren Otto Brunfels urten i sin urtebok, og i 1658 var den også med i Olof Rudbecks Catalogus Plantarum. Hvitveis har gjennom tidene vært med i farmakopéer i Europa, noe som viser at urten har hatt en viss medisinsk anvendelse.

Rødrandkjuke (Fomitopsis pinicola) er en utmerket sopp for farging av ullgarn, og gir nyanser fra varm brun/oransje til mørk brun, gråsvart og beige. Den er vanlig i hele landet, lett å finne, og brukes ved å koke opp oppskåret sopp (gjerne 20:1 forhold til tørrvekt garn) og la ullen trekke ved ca. 80 °C i en time.

Urtete av rødrandkjuke har en mild og søt smak, med en svakt bitter ettersmak. Avkoket kan smaksettes med ingefær eller lakris for å få en mer velsmakende te. Selv om rødrandkjuke ikke er giftig, anses den ikke som matsopp.

Tidligere ble uttrekk av hvitveis brukt utvortes som et hudirriterende middel og et middel til å trekke ut verk. Man trodde nemlig at sykdommer kunne kureres ved å trekke "de onde væskene" ut av kroppen på en eller annen måte. Den friske planten ble knust og brukt som omslag ved byller, verkesår, revmatiske plager, leddsmerter og frostknuter, noe som ikke sjelden forårsaket kraftig hudirritasjon og sår som hadde vanskelig for å gro. Det finnes beskrivelser fra 1700-tallet om folk som fremkalte slike sår bevisst for å slippe unna militærtjenesten. Som regel anvendte de friske blad som ble hakket opp eller støtt i en morter, men man kjenner også til at urten ble tilsatt sprit. Plantesaften skulle ellers være god mot tannverk. Det ble dessuten sagt at man kunne bli kvitt vorter ved å legge på knuste hvitveisblad.

Og så rart det enn kan høres, har man med hvitveis også forsøkt å etse bort sår som ikke ville gro. I middelalderen kunne det dreie seg om sår fra spedalskhet, seinere også sårdannelser som skyldtes syfilis. Innen folkemedisinen har hvitveis ellers blitt brukt til å fjerne fregner og til å bleke en solbrent hud, men denne anvendelsen frarådes på det sterkeste, da den gjør større skade enn nytte.

Når det ble sagt at hvitveisomslag kunne hjelpe mot hoggormbitt, kan det henge sammen med troen på at planten trakk ut det vonde, men det kan også knyttes til den gamle skikken å spise hvitveisblomster om våren, som magisk vern mot orm. I store deler av Norge, og også i Sverige, har det nemlig vært vanlig at barn spiste den første, eller de tre første hvitveisblomstene de fant, noe som skulle verne dem mot orm og ellers holde dem friske gjennom hele sommeren. Der det vokste blåveis (Hepatica nobilis), har denne tradisjonen også vært knyttet til denne arten. Hvitveisen er langt mer bitter enn blåveisen, noe som skyldes et større innhold av protoanemonin.

 Nå er det vår på tunet. Bare litt blomster på bordet som mangler nå.

Bare sorgen

"Vi skal alle dø, men før den tid har vi et helt liv å fylle, med oppturer og nedturer, kjærlighet og sorg"

Mår man snoker litt rundt på nettet så kommer man stadig over noen arrangementer som man kunne tenke se å være med på. På onsdag var det i Jevnaker kirke som jeg tok turen. Jeg har aldri vært inne der og jeg ble virkelig overrasket. Forholdsvis enkel utvendig, men en virkelig skatt innvendig.

Jeg var ute i god tid for jeg hadde ingen planer om å sitte på bakre benken. Bakerst har vel egentlig aldri jeg noen planer om å sitte. Det var jeg ferdig med når jeg var ferdig på skolen. Da var bakerst på vindusrekka den beste plassen i hele klasserommet.

«Bare sorgen» er en ærlig og hjertevarm forestilling hvor alle som en gang skal dø minnes om å gripe livet.Vivian Fleischer Nyborg pleide å skyve vekk alle tanker om døden- som de fleste av oss. Det gikk ganske bra, helt til hun ble prest, og ikke lengre kunne styre unna død og sorg. I sitt virke som prest har Vivian fått erfare at vi som lever, har mye å lære av døden.

Her kan man sitte i tre etasjer.

Selv om det ikke finnes noe morsomt ved døden, har Vivian laget en forestilling med glimt i øyet- godt hjulpet av den utmerkede humoristen og forfatteren Embret Nordseth. Uten å forkynne forteller hun ærlig om de mange møter hun har hatt med døden- om gravferder, syninger, dødsbud, sorgsamtaler, minnetaler og mer til. Med mye selvironi deler hun også om egne og andre presters tabber, for selv ikke prester er unntatt fra å si eller gjøre feil.

Det viktigste Vivian har lært, er å leve, og det er nettopp dette mantraet som er forestillingens røde tråd.

«Bare sorgen» berikes av musikalske innslag fra to av Vivians venner, solisten Lisbeth Snuggerud, og pianisten og gitaristen Håvard Ekeberg. Sammen med Vivian skaper de en opplevelse som veksler mellom humor og alvor, og mellom musikk og fortellinger.

Forestillingen har høstet mange gode tilbakemeldinger fra publikum. «Dette var vakkert, rørende og hjertevarmt!» «Tusen takk for en herlig aften med humor, varme og klokskap.» «Får jeg mulighet skal jeg se den igjen.» «Takknemlig for opplevelsen som fikk fram tårer, smil og latter.» «Helt toppers forestilling.» «Dette er en forestilling som bør få nasjonal deling. Den er sterk og til ettertanke, kunstnerisk og festlig! Takk til alle som gjør det mulig.»

Jevnaker kirkelige fellesråd og Jevnaker menighetsråd inviterte til en kveld med «Bare sorgen» i Jevnaker kirke. Det var full kirke og jeg tror alle var veldig fornøyde etterpå. Vivian, Lisbeth og Håvard gleder seg til å dele «Bare sorgen» med alle som denne ettermiddagen finner veien til Jevnaker kirke. Og kanskje vil di som flere andre erfare at dette møtet med døden kan vekke stor livsglede.

«Bare sorgen» ønsker å rette en stor takk til Jevnaker felles- og menighetsråd for at de muliggjør en forestilling med fri inngang. En stor takk også til Jølstad Begravelsesbyrå Ringerike, Hadeland og Land som sponser forestillingen med pynt av kirke og program.

Kirkegården var flott der den ligger og troner over bygda.

Om du har muligheten til denne seansen et sted så er den absolutt verdt å gå på. Sjelden man får mulighet til å høre en prest som forteller om sin hverdag og hvordan de opplever ting. Små og store blemmer i jobben. Hovedbudskapet var at vi skulle leve mens vi hadde livet, ingen har angret på noe de har gjort, det er det de ikke gjør som plager dem når livet svinner henn, Man skulle ikke bry seg om hva andre mente og sa, for de levde ikke mitt liv. Du har ditt liv, bruk det til det du vil og ikke hva andre synes du skal bruke det til.

Stemmen fra fortiden

Historien til amerikanske Whiskey Island er like fargerik som de irske etterkommerne på Whiskey Island Saloon. Puben har i flere generasjoner vært det naturlige møtestedet på halvøya. Nå drives den av søstrene Donaghue, hvis liv og hjerter er formet av familietragedier og mørke hemmeligheter.

Etter en voldshandling som fikk store følger, vil Megan Donaghue – en kvinne som ikke stoler på kjærligheten – og Niccolo Andreani – en mann som ikke stoler på seg selv – finne ut hva som skjedde en skjebnesvanger natt i den mørke fortiden til slekten.

Samtidig kjemper noen for å forhindre at en godt bevart hemmelighet ser dagens lys. Et mord som fortsatt berører altfor mange liv vil snart bli avslørt, med følger ingen kan forutse.

Denne her gikk virkelig i langdrag, ikke særlig mye som skjedde. Det var ikke mye spenning og lite overraskende handling.

Kveldstur til Buvasskoia

 

Det er enklere for meg å være med Kenneth når han skal ha tilsyn med Buvasskoia enn det er for Ingrid. Siden jeg fremdeles har bilen til Kenneth så kan jeg jo like godt være med når han kjører oppover.

Nå er snøen borte og vannet er isfritt, det var det ikke sist vi var der. Men det er en måned siden og mye har skjedd. Årene til båten er stjåletm så det var ikke noe vits i å sette ut båten. Men det skal vi gjøre neste gang.

Siden vi dro oppover når Sofie hadde lagt seg, så kom vi rett i solnedgangen.

Bukollen er straks snøfri og det ble reinvasket sengetøy på koia. 

Det var to barnefamilier der som holdt på med legging, så sengene ble ikke skiftet på. Det får vi ta neste gang isteden.

Veien langs stranda hadde tørket opp

Det blås såpass at det var bølger på Buvatnet.

Det ble noen stemningsbilder mens jeg ventet på at Kenneth skulle bli ferdig inne i koia.

Oppe på Lauskardfjellet har jeg vært noen ganger. Absolutt verdt turen.

Vi gikk tilbake til bilen for å sette kursen hjemover

Buvasskoia ligger idyllisk til helt i vannkanten

Ulempen er at du aldri veit om du får ha den aleine når du kommer for å overnatte.

Nå har vi startet på siste vårmåneden, så nå er det bare å nyte lange varme sommerkvelder snart.