Hvor er fugleungene?

Jeg tenkte at det kanskje gikk å finne noen fugleunger i ett eller annet vann. Dro til Steinsfjorden ved Vik, for der pleier det å være både svaner og ender i forskjellige varianter. Men det var bare store fugler der. For ungene har ikke blitt så store allerede.

Kanskje de har funnet seg et annet sted å henge nå som det har vært turistsesong.

Ikke sothønene engang hadde noe unger som svømte rundt. Jeg sto lenge og kikket for jeg tenkte kanskje at de hadde gjemt seg i sivkanten. Men nei, ikke snurten av en eneste en, engang.

Sothønene er fine, der de dykker opp og ned i vannet. De kan være borte en god stund før de dukker opp et annet sted.

De holdt seg et stykke bortenfor endene. Så de var to flokker. Lurer litt på hvor svanene holder til nå på sommeren, de pleier å oppholde seg i nærheten her hele året egentlig. Ja så sant vannet ikke er frosset.

Jeg har drevet å delt bloggen på facebook når den har blitt oppdatert, men de har gjort ett eller annet på facebook nå. Så når jeg skal legge ut linken kommer det bare opp google.com og linken. Det vises ikke noe bilde, og da drukner hele linken i all reklamen som det har blitt om du går inn der. Det dukker jo stort sett opp ting fra andre enn de du har som venner også. 

Jeg synes det er kjekt med messanger, og det får du ikke om du ikke har facebook. Så da er man liksom like langt. Men jeg har jo en rubrikk på høyre siden av bloggen om du leser den i nettverson. Der står det en blå knapp med "følg" da får du en mail når bloggen blir oppdatert. Ellers så kommer det jo stort sett noe nytt hver dag eller så. 

Bilder og turer blir det jo ikke mindre av om jeg ikke deler den lenger. Innimellom kommer det jo et lite hint på instagram, men der er det ikke enkelt å legge inn en funksjonell lenke der heller. Jeg har hatt en liten testperiode noen måneder med hyppig posting der, men tallet på statistikken er ganske stabil der. 

I august skjer det mye, så da får vi se hvordan det bærer i vei utover høsten. Kalenderen begynner nå å fylle seg opp med både det ene og det andre, så jeg ligger nok ikke på latsiden resten av 2026 heller.

Litt mer dyrepass blir det i august og da tar Tix seg en tur på overnatting også. Det blir nok gøy for jentene. Ikke sikkert Hailey bli like imponert, men Bella og Varga setter nok pris på litt løping på jordet.

Med temperaturer på 4-5 grader på natta, så er vel kanskje badesesongen over for min del. Jeg skal jo ferierer på fjellet noen dager, så der er det vel snart kuldegrader på natta. Godt det blir overnatting i hytte og ikke i telt.

Hailey skal campere hos Merethe når jeg er borte, så lange fjellturer skal hun få slippe. Ikke så gøy å ligge aleine flere timer på fremmed hytte heller, i bilen blir det fort for varmt. Så da får hun ferie.

Jeg skal vaske hunder og hus før jeg drar, så jeg slipper å komme hjem til rot og halvskitne golv. Løpetiden er over, så da kan jeg legge på de nyvaskede filleryene og teppet under salongbordet igjen. 

Jeg har lukket vinduer som har stått oppe et par måneder nå, snart må man ha på varamepumpa igjen. Men håper på en vanvittig flott høst, så jeg rekker noen flere planer. Jeg har igjen to topper i Mikkelløypa. Noen andre planer har jeg valgt å utsette til neste år. Planen om Blefjell har holdt seg noen år, men alltid blitt utsatt til året etter.

Jeg har ikke hatt noen dager på Vestlandet ennå heller. Bergen er ikke Vestlandet for meg, nei det er Lærdal og Årdal, Aurland og fjellene omkring. Håper ikke snøen kommer for raskt på fjellovergangene, så jeg rekker en tur til Lærdal i det minste.

Nyt det som er igjen av sommeren!



 

Må sjekke kyra

På vei hjem fra turen til Asker på lørdag så ble det snakk om disse skotske høylandsfe som vi var innom et par ganger før. Husker du de tre pøblene som stelte alene hjemme i vinter? Det var ikke så mange der nå, men det kunne jo hende at de var et annet sted på beite.

Første gangen vi var innom dem var de også i en liten innhegning ved fjøset.

Det er noe eget med denne rasen som er fascinerende. Om det er horna eller om det er pelsen vet jeg ikke. Kanskje det er en kombinasjon?

Selv om det ikke var veldig varmt, så lå de i skyggen og koset seg.

Det var ikke mange kalvene å se, bare kuer som fulgte med på hva vi foretok oss.

Men en bitte liten lys kalv så vi. Den momset og spiste høy hele tiden vi var der, ikke var det noen som lignet på mamman som tok seg av den heller. Spørs om dette er en veldig selvstendig rase...

Litt nysgjerrige, men de trives best på avstand fra oss. Det er litt gjennomgående for kuer. Enten tar de bare et overblikk og blåser i folk, eller så er de ekstremt kosete og aldri får nok.

Klø seg litt er ikke stort problem.

Her hadde de jo flere trær de kunne bruke som kløstativ.

Ei av kuene gikk med nofence. Skjønte ikke helt det. Gambler de på at om flokken rømmer så følger de henne og blir værende når signalet går.

Kalven så nesten ut som en stor spælsau ved første øyekast.

De begynte fort å spise igjen mens vi sto ved gjerdet.

Dette er ikke mamman, for når hun kom så skygget kalven unna og begynte å spise på andre siden av sekken.

Undrer meg jo litt at de foretrekker høy framfor grønt gras. 

 Takk for titten, vi kommer nok snart igjen...

Nesbrusteinen & Granerudsteinen

Nesbrusteinen og Granerudsteinen er store steiner hvor det er hugget ut ansikter i steinen. Jeg kom over en blogg for noen år siden og tanken var sådd.  Ja hva gjør man med slik informasjon som en dumper over? Jo man tar turen! Helle er også nysgjerrig, så på lørdag ble det tur til Aker på oss.

Granerudsteinen ble allment kjent gjennom oppslag i Budstikka og Dagbladet sommeren 2024. Den hjerteformede steinen har blitt omtalt som et mysterium i avisene, og kjennskap til steinen har blitt etterlyst flere ganger uten at noen har meldt at de vet noe om den. Asker og Bærum Historielag har oppsøkt flere mulige kilder i forsøk på å fremskaffe opplysninger om steinen. Uten resultat hittil.

Denne steinen var det ikke så vanskelig å finne. Det var en veldig god beskrivelse i bloggen jeg linket til høyere opp i innlegget.

I starten var vi litt i tvil om det var tre fire forskjellige steiner, men etter å ha googlet litt og funnet noen artikler så fant vi ut at det var to steiner som lå på to forskjellige steder.

Steinen var forholdsvis stor, jeg hadde egentlig trodd den var mindre. Det er ikke så enkelt å se på størrelsen på de bildene jeg hadde funnet på nettet.

Jeg måtte jo ta på dem og ansiktene var utrolig glatte når man kjente på dem. Steinen var veldig ru, men ikke så mye mose på. Det kan nok komme av mangelen på rein i sommer.

Laila Samuelsen lanserte høsten 2024 en ny teori om at ansiktene kan ha blitt laget av en bygningsarbeider med steinhoggingskunnskaper . Området Korpåsen like ved ble utbygd med boliger rundt 2000–2002, og Gullhella sykehjem (bo og behandlingssenter) ble utvidet i 2010. Samuelsen spekulerer i om en arbeider kan ha hugget ut ansiktene på fritiden. Teorien begrunnes med at tidspunktet passer (moderne tid) og at en slik person kan ha hatt tilgang til utstyr og ferdigheter. Skeptikere påpeker at det er underlig om noen lager et slikt kunstverk uten ønske om publisitet eller synlighet . Samuelsen svarer at kanskje nettopp anonymitet og avsides ro var hensikten – at kunstneren ville ha verket for seg selv ute i skogen

Det var en informasjonsplansje som var satt opp ved steinen.

Jeg fant ut at kanskje hundene kunne posere litt, for å få fram hvor stor denne steinen egentlig var.

Milo er ikke like vant til å posere som det Varga er, så når Helle skulle få han til å sitte rolig benyttet Varga muligheten for å gjøre det hun mente var mest fornuftig.

Men vi ga oss ikke. Vil du ikke, ja så skal du!

Så kunne vi gå tilbake til bilen for å plott inn neste adresse for å finne Nesbrusteinen også.

Så ut som en dinosaur munn denne rota der.

Det viste seg at denne steinen var et godt stykke unna, så vi kjørte avgårde, kom til enden av en vei som ble til gangvei. Vi fant etterhvert ut at vi måtte parkere og gå ned denne veien.

Denne steinen lå inne i hagen hos noen, ikke i innkjørslen som vi hadde lest oss til. Den var ikke halve størrelsen engang. Men stor nok.

Nesbrusteinen, med et uthugget menneskeansikt ble funnet i 1955 under gravearbeid på en eiendom på Nesbru. Steinen skal da ha ligget ca. en meter under bakken. Den ble flyttet til kanten av innkjørselen på eiendommen. I 1964 ble den registrert av Svein Wilhelmsen som et mulig fornminne. Året etter, i 1965, var arkeolog Elisabeth Skjelsvik fra Oldsaksamlingen på befaring. Hun vurderte ansiktssteinen til å være av yngre dato, og ikke et fornminne.

Dagens eier, Astrid Weinholdt, overtok eiendommen i 1976 og ble gjort oppmerksom på steinen med det godt synlige ansiktet. Siden den gang, muligens på grunn av klimaendringer og økende vannsig i grunnen, har steinen sunket merkbart ned i grunnen, og i 2023 var bare toppen av steinen synlig. I mai 2025 ble steinen løftet og flyttet av Asker og Bærum Historielag til der den ligger nå. Eieren og Asker og Bærum Historielag synes steinen kom mer til sin rett her, og den er nå mer tilgjengelig for interesserte. I innkjørselen til Breivikveien 1 på Nesbru kan du selv ta deg en tur og se steinen. Asker og Bærum Historielag har satt opp et informasjonsskilt på stedet.

Da Budstikka skrev om steinen i 2024 uttalte både kunstfaglig rådgiver i Asker Kommune (Vibeke Hermanrud) og tidligere bestyrer av Asker Museum (Fredrikke Hegnar von Ubisch) seg, uten at det kom frem noe som kunne oppklare saken.

I etterkant av avisoppslag om den hjerteformete steinen mellom Bondistranda og Gullhella, Granerudsteinen, lurte eieren av Nesbrusteinen på om det var sammenheng mellom ansiktene og kontaktet Budstikka.

Før vi dro hjem ble det kyllingkebab i en bakgård i Asker. Om du er litt interessert i litt uvanlige ting, så er det en liten gåtur fra parkeringa på Kiwi. Parkering ved Bondistranda, sikt inn på Pets butikken og over brua. Stien inn til høyre og opp en sti mot et byggefelt. Da er steinen på venstre side av stien. God tur.