Livets soloppgang

Det har blitt litt jogging på ettermiddagen eller kveldinga i det siste. Jeg får en liten titt med Sofie før jeg og Kenneth tar bilen til Trailerbygg og setter Pink i sælan og bindt rundt livet. Jeg har ikke holdt på med jogging siden jeg gikk på videregående. Første joggeturen på 5 kilometer ga en kilometer tid på 7:13. Andre joggeturen gikk på 7:05 på kilometern. Tredje turen var jeg tilbake på 7:13. Kenneth forbedret seg et helt minutt på siste turen da han løp fra meg og Pink.

Jeg for min del er godt fornøyd med tiden, og den siste gangen klarte jeg å jogge mye lenger enn jeg klarte første gangen. Det eneste som er litt dumt å jogge innover ved saga er at det er en litt krass oppoverbakke rett etter liggegrinda omtrent. Så når joggekoden er knekt opp den bakken, da blir det bedre tid på kilometeren. Vi har vel egentlig planer om å jobbe 2-3 ganger i uka, så får vi se hvor lenge vi holder på. Når isen og snøen kommer blir det ikke flere turer for min del i alle fall. Denne uka ble det bare to ganger, men det blir tur i helga.

Ellers blir det litt rockering på kveldene. Planen er å bli lekker til julebordet. Jeg har nemlig rød julekjole jeg skal ha på meg og vi skal på Sundvolden Hotell 1. desember. Bør jo få litt resultater på 2,5 måneder...

Hver ettermiddag har jeg besøk og det er det best å ikke snakke så høyt om. Jeg håper den overlever høsten.

Det leites etter mat, men hun er veldig var. Sikker på at hun hørte at jeg gikk ut på verandaen, enda hun befant seg langt unna. Halvmørkt og mye zoom er aldri noe sjakktrekk for å få bra bilder.

Jeg har bare sett henne aleine i hele sommer, så om hun aldri har hatt unger, eller de døde tidlig vet jeg ikke. Men det er veldig trivelig å se henne så ofte. Før det var tresket så gikk hun nesten helt opp på plenen. Men så fikk hun se meg og hoppet til skogs igjen.

Spenningsbygruva Nittedal

Patran var hjemme i helga og vi plukket opp Marius for å dra til ei nedlagt og øde gruve i Nittedal. Hadde det ikke vært for stolpejakta så hadde jeg ikke funnet denne gruva. Jeg og Patran snakket om det i bilen hjem igjen, at det begynner å bli skikkelig dårlig med gruver vi ikke har besøkt i nærheten. Det er ei i Krødsherad som jeg og Hilde har planer om å gå til, bare været er greit.

Parkeringsplassen Spenningsby utfartsparkering var utgangspunktet for dagens tur. Derfra var det mange turalternativer både på kryss og tvers. Jeg tok avgjørelsen om å gå turen mot klokka, det viste seg å være smar. Da kom vi til gruva tidlig på runden.

Etter å ha forsert gjennom skauen på sti, kom vi ut på en vei som vi fulgte videre oppover mot målet. Temperaturen var helt grei. Jeg og Marius gikk i kortermet, mens Patran gikk for ullgenser halve turen før hun fant ut at det var rimelig varmt i sola i det minste.

Vi svingte av veien og inn på en traktorvei i retning av gruva,

Etter dagens runde har jeg 569 stolper på statistikken og høsten kommer fort. Det er endel stolper som blir tatt ned i slutten av september på fjellet og oktober, så vi får seg hvor mange det blir. Det var stolper i alle stikryss omtrent, så det var ikke så vanskelig å finne riktig sti. Det var helt greit, for det ble mange alternativer utover i skauen.

Stien ned til gruva var ikke så tydelig, og brått var det en avstikker ned til venstre ned en bratt skråning. Patran ymtet frampå om jeg var helt sikker. Tyder på at hun har vært på tur med meg tidligere. Vi hørte kakling lenger ned på stien så det var bare å gå ned.

Når vi kom ned skråningen så vi rett på gruveåpningen. Da var det bare å binde hundene i et tre og fiske fram hodelykta. Forholdsvis vått ved inngangen, så det var greit å ha vanntette sko på turen.

Det er en egen spenning å gå inn et køla svart hull i fjellet hvor man hører vannet dryppe fra taket og renne nedover veggene.

Marius kledde på seg, men jeg regnet ikke med at det var så kaldt der så jeg gikk for kortermet fremdeles.

Nittedal har rike muligheter for friluftsliv. Kommunen er omgitt av Nordmarka, Romeriksåsen, Lillomarka og Gjelleråsmarka, og gjennom kommunen renner Nitelva og frister til friluftsliv.  Spenningsbygruva, eller Bergsgruva, er en gruve som ligger øst for Ramndalskollen i Romeriksåsene. Utenfor gruveinngangen kan man fremdeles se rester av skinnegang samt malmhauger som ble tippet fra prøvedriften. Gruva kan besøkes på egen risiko dersom man har spesialutstyr.

Det var noen steder det var støttestokker i taket. Generelt var det lavt under taket, så rett i ryggen kunne man ikke være. Vi skallet i taket et par ganger alle sammen. De fleste gruvene ble åpnet for å skaffe jernmalm til Hakadal verk for flere hundre år siden. I nyere tid, for litt over 100 år siden, ble det i en periode drevet "skjerping i hver fjellkol i Hakadal", som en avis skrev i 1908.

Det var mye vann i taket i hele gruva, jo lenger innover vi kom  jo mer vann rant det. Hele gulvet var mer eller mindre dekket av vann. Det var dypest i starten, der måtte vi tråkke på steiner som stakk opp. Mindre langs veggen, men der var jo også taket lavest og hadde flest steiner som stakk ned.

 Rustvannet rant nedover veggene.

En av kollene var Ramndalskollen i Hakadal, der et britisk selskap startet brytingen av sinkmalm i 1912. Her ble det skutt ut omkring 275 meter med gruveganger. Fra toppen av kollen ble det forsøkt å gå ned med en stoll (gruvegang) mot gruva, men så langt kom man aldri og den ble fylt igjen.

Forsøksdriften på stedet varte noen år, men så ble det stille igjen. Sinkmalmen viste seg vanskelig å utnytte, og alt ble liggende igjen utenfor gruvene. Men Spenningsbygruva ligger der fortsatt åpen, rå og kald.

Det var endel stokker på golvet også, men noen jernbaneskinner så vi ikke noe til hverken inne i gruva eller utenfor.

Litt rart framover nå, nå er alt som har vært planlagt ferdig utført. Nå skal jeg bare være barnepike to helger i september, så er kalenderen blank til en forandring.

Når vi hadde gått i de gruvegangene som var der, var det bare å finne inngangen igjen.

Sjansen for å gå seg bort var ikke særlig stor, det var ikke snakk om kilometere akkurat. Men det var flere gruveganger som tok av både fra hovedgangen og fra sidegangene.

Når vi kom ut igjen så skjønte vi hvorfor området foran inngangen var så fylt opp av vann.

Nede i hullet der gruva var hadde ingen av oss telefonsignal, så vi fortsatte videre, men stien ble veldig dårlig etterhvert. Er det noe en har lært av stolpejakt, så er det å følge de stiene som er mest tråkket. Når GPS signalet kom tilbake, i det minste, så bar det i vei i feil retning. Både Patran og Marius har vært med på tur tidligere, så da ble det bushing opp til den stien vi egentlig skulle gått til neste stolpe. Ja og om du lurte så gikk vi rett opp her.

Ja det var bratt og det var løse steiner med mose. Det endte med at jeg sklei og havnet på magen oppover i lia der. Patran var den av oss som er best trenet og tok seg tid til blåbærstopp oppover mens hun ventet på oss andre dødelige krabbet mer eller mindre på alle fire oppover skråningen.

Det viste seg å være et lite stykke til stien som stolpen sto ved, men det var flatere terreng der.

I bunnen mellom disse kollene ligger gruveinngangen.

Rart med det når man er to skritt utenfor stier så bugner det av alle slags bær. Folk er alt for opphengt i stier, særlig i ukjent terreng. Jeg finner ikke noe problem i å ikke følge stier, men finner stort sett fram, i alle fall etter en liten omvei om man bommer litt. Det er jo ikke noe problem når man er i bra form.

Den neste stolpen sto i vannkanten ved et lite vann. Det satt noen som spiste nista si i hytteveggen, men jeg tror ikke det var hytta deres.

Stolpene var plassert rundt Bergstjernet, men det var ikke så mye å se til vannet. Det var forholdsvis bratt rundt vannet, så skauen dekket utsikten.

Det gjorde at stien slett ikke var flat den heller.

Patran hadde kastet den ene ullgenseren og vi var i siget mot en vei vi skulle følge et stykke videre.

Det var ingen tette hyttefelt, men endel små hyggelige små stuer spredt der.

Etterhvert som vi hadde retning bilen igjen, var jeg glad vi hadde gått mot klokka. Vi møtte mange, så det var trolig meste vanlig å gå andre veien.

I ene enden av Bergstjernet var det en fin rasteplass med både båt og brygge.

Bladene hadde funnet vei ned på veien, så det er høst.

Vi passerte endel gapahuker med ildsteder. Vi hadde ikke med niste, for vi skulle spise middag med Merethe på Mortenskro når runden var unnagjort.

Ved gapahuken skulle vi følge veien som gikk nesten parallelt med veien vi kom ifra, den gikk veldig raskt over til en sti.

Nok en håndfull stikryss, så det gjorde seg med stolper å følge for å finne riktig sti til bilen.

Siste meterne gikk vi igjen på vei før vi fant bilen og kunne dra til Mortenskro ved Gjelleråsen. Da vi kom dit tok det et par minutter før Merethe kom kjørende. Jeg tok opp soltaket på bilen og satte opp glippe på vinduene, så gikk det helt greit for hundene å vente i bilen. 

Om det ikke blir kjøttkaker, så har det lett for å bli biff når jeg spiser ute.

Takk for turen, og har du planer om å finne gruva så er den der hvor pila er tegnet inn på kartet.

Brannvakthytta på Fjøsvikfjellet

Jeg har vært med Åse og familien på tur opp på Somdalskollen i fjor. Da måtte vi nøye oss med å se opp på Brannvaktshytta på grunn av litt for mye snø i skyggedelen av kollen. Rart med slike humper i terrenget, der holder snøen seg lenge.

Fra Kongsgårdskollen har man utsikt i alle retninger og man får en følelse av å se hele Norge. Brannvakta skulle dekke Ådalen, Begnadalen og Hedalen over mot Vidalen i Flå.Ytre Ådal, Haugsbygd, Krokskogen, områdene rundt Tyrifjorden og Holleia. Ådalsskogene, deler av Flå i Hallingdal og Norefjell. Ådalsskogene, Hadeland og deler av Land. Fra Kongsgårdskollen kan man i klare høstkvelder se billysene på Steinssletta utenfor Hønefoss. På klare dager ser man også Gaustatoppen og tre topper i Jotunheimen.

For å slippe å ha med hundene på jobb hele dagen, så fikk jeg Kenneth til å kjøre dem ned til arbeidsslutt. Jeg dro til Åse for å plukke opp henne og Mariell med hunder, før vi satte kurs mot parkeringa ved Samsjøen.

Første delen av turen startet på en grusvei. Og det var høydemeter fra første skritt fra bilen, og helt opp til Brannvakthytta.

Det er godt å være på tur med hunder som går helt greit sammen.

Det er en fin tur som ikke er så hard, men du må være litt glad i oppover bakker for å ha en god turopplevelse. Når du kommer på toppen er det flatt også er resten av turen nedoverbakke på andre siden av kollen.

Et lokalt sagn forteller at småbruket Fjellbråten en gang i tiden skal ha vært et høvdingsete, altså en slags lokal kongsgård, og at kongen der red til hovet på Hval i spissen for ryttere på 12 ringskodde (altså gullskodde) hester. Et lite stykke nord for festningsverket på Fjellbråtakollen ligger en kolle med navnet Kongsgardskollen, som en slags påminner til sagnet. Det har blitt lansert en teori om at Fjellbråtakollen egentlig skulle het Kongsgardskollen, og at navnet på kollen på et eller annet tidspunkt i historien har blitt forbyttet. Teorien lar seg vanskelig verifisere i dag. På Kongsgårdskollen står det ei nedlagt brannhytte, ei vakthytte for skogbrann.

Når grusveien slutter er det en sti videre oppover åssiden. Det er såpass bratt at den slynger seg litt fram og tilbake oppover kollen.

Det var ikke så langt oppover stien vi hadde kommet før vi kunne snu oss og nyte utsikten over Samsjøen.

Fjellbråtakollen 550 moh er et forsvarsverk fra jernalderen, en såkalt bygdeborg. Forsvarsverket ligger på en sidekolle til Somdalskollen 615 moh. Forsvarsverket på Fjellbråtakollen er datert til jernalderen, men noen nøyaktig datering eksisterer ikke. Det er vanlig å tenke seg at bygdeborgene for det meste ble satt opp i folkevandringstiden i Norge, noe som tilsvarer årene 400–550/600 i vår tidsregning. Forsvarsverket ble registrert av Universitetets Oldsaksamling den 30. juli 1968. Det er bevart to murer. Begge består av rundkamp og bruddstein. Den ene muren er tydelig og lite utrast, mens den andre er mer utrast og ligger noe lavere i terrenget. Den er imidlertid lenger. Den gikk vi forbi forrige gang, så du kan se bilder på det innlegget.

Om vi syntes turen startet bratt, så ble den vel bare brattere etterhvert.

Og om du lurte... det ble brattere og vi var glade for at noen hadde festet et tau med knuter på som hjelpemiddel på det bratteste.

Vi kom oss ikke unna vindfall over stien der heller. Mariell var reine fjellgeita som spratt oppover, jeg og Åse tok det i litt mer husmortempo oppover. Vi har et javnt sig, for målet var å komme ned til bilen igjen før mørket senket seg. Vi hadde med hodelykter om den planen skulle skjære seg.

Noen var like glad i blåbær som mine.

Det var ikke så breie hylla som stien gikk på. Det var forholdsvis bratt langt nedover, så en måtte passe seg litt for ikke snuble.

Her var det ikke tau, men det hadde vært litt hjelpsomt. Det var ikke brattere enn at hundene kom seg opp på egenhånd. Hailey trengte en liten dytt i rumpa for å forsere skråningen som Bella krafset seg oppover.

Temperaturmessig var det helt greit å klatre oppover på skyggesiden av kollen, men det hadde blitt i overkant bratt å gå ned denne stien i skumringa. Så vi kjørte safe runde denne dagen.

Endelig begynte det å flate ut litt. Da gjensto bare siste hufset opp til Brannvakthytta.

Brannvakta på Fjøsvikfjellet begynte i det spede som et privat initiativ. Den første brannvakta lå ved Abbortjern, tre kvarters gange unna. I 1912 ble «Det Norske Gjensidige Skogbrannforsikringsselskap» etablert. Med dette som bakgrunn ble det satt opp vakthytter rundt omkring i Sør-Norge, bl.a. disse i Buskerud: Kongsgårdskollen, Gyrihaugen, Tannfjell, Røysåsen, Grønknuten, Stikkvannskollen og Jonsknuten. I 1911 ble den første vakthytta på Kongsgårdskollen bygget. Den lå litt syd for dagens hytte, under berget, for å ligge i ly av været. Fra hytta ble det lagt telefonlinje ned til Bergsund. I 1926 ble så dagens hytte bygget på det høyeste punktet på Kongsgårdskollen. 

Hytta har to vinduer på hver vegg slik at det skal være god utsikt. Midt på gulvet sto et bord med et peilekart. Hytta er tjoret godt fast til fjellet, slik at den ikke skal blåse ned.

Når en skogbrann ble oppdaget var det om å gjøre å stedfeste brannen så nøye som mulig for at slokningsmannskapene skulle finne raskt frem. Dette skjedde ved krysspeiling fra to brannvaktstasjoner. Når en stasjon hadde oppdaget en brann og beregnet retning og noenlunde avstand til brannen gikk det telefonisk beskjed til en annen brannvakthytte som man antok også kunne se brannen. De tok da også ut retningen til brannen og en kunne derved plotte temmelig presist på kartet stedet hvor det brant. Alt ble gjort på 5-10 minutter, siden skogbrannmeldinger hadde prioritet foran andre telefonsamtaler.

I 1941-42 okkuperte tyskerne vakthytta og etablerte utkikkpost for å speide etter fiendtlige fly. De hadde først tenkt å ta i bruk Fjellsetra Men når de kom frem fant de ut at hytta lå i tett skog og at det dessuten var en rekke bisarre bilder på veggene. 

De strøk derfor på dør og okkuperte brannvakthytta i stedet. Selv om det var tyskere i hytta gjorde likevel skogbrannvakta jobben sin for det, side om side med tyskerne i den lille hytta. Etter krigen bygde Heimevernet et vakttårn på stedet for å kunne speide etter fly og hadde regelmessige øvelser. Brannvakta på Kongsgårdskollen fortsatte frem til 1966, da overvåkning fra fly overtok. Vakthytta eies i dag av grunneieren, er fint restaurert og tatt vare på av bygdefolk. Den benyttes som utfartssted for folk fra bygda.

Fjøsvikfjellet ligger mellom hoveddalen med Begna og sidedalen Somdalen. Det høyeste punktet på Fjøsvikfjellet kalles Varden og ruver 710 meter over havet. Her ble det tent ild når ufred truet landet i riktig gamle dager. Slike steder kalles også gjerne veter. Norrønt viti, «tegn, merke, varde».

Det ble matpause ved Brannvaktshytta. Jeg hadde ikke spist siden lunsj på jobben, så det smakte godt med mat etter alle oppoverbakkene. Godt å hvile beina litt også. Bella og Hailey legger seg for å sove som de pleier når det er pause. De veit jo aldri hvor lang tur vi skal legge ut på. Noen ganger blir den jo litt lenger enn planlagt i tillegg.

Når vi først hadde klatret oss opp på toppen av Fjøsvikfjellet så tok vi den lille omveien opp til Varden. Det var en cache der som Åse ikke hadde logget, så på turen ble det to nye på kartet hennes. Jeg ga meg med det for mange år siden.

Vi hørte orrfuglene spille så det ble nesten vårstemning.

Fra brannvakthytta til varden var det tydelig sti, så det var flere enn oss som hadde tatt den veien.

Det var ikke bare blåbær det bugnet av i skauen, oppe på flata var det mengder av tyttebær også.

Noen høydemeter til så så vi varden på toppen av fjellet.

I Skandinavia ble veter trolig benyttet så tidlig som i eldre jernalder, men kan ha vært i bruk tidligere. I Norge er det spesielt to perioder som er kjent for vetebygging og vetetjeneste. Den første er fra Håkon den godes tid frem til begynnelsen av 1300-tallet, mens den andre er fra Christian IVs tid til frem til 1814. De første kjente omtalene av veter imidlertid tidlige, allerede noe etter år 650 ble det bygd veter i riket til kong Hertjov av Hordaland.

Veter blir gjerne delt i de som tilhører stamlinjene for rask varsling og de som tilhører nettverk for lokal varsling. De som tilhører stamlinjene, har gjerne lange sprang mellom hver vete, avstanden er rundt 15-30 km mellom de enkelte. Dette gjorde det mulig å tenne de i rask rekkefølge og slik sende beskjed om ufred. Disse vetene lå ofte slik til at det ikke var mulig å se dem nede i dalene, derfor var det lokale vetesystem som varslet videre. I de lokale vetesystemene var det typisk 4-7 km mellom de enkelte vetene og det måtte tennes langt flere for å sende beskjed over samme avstand som for stamlinjene.

Veter og vetevakt er omtalt i Gulatingsloven og i Magnus Lagabøtes landslov. Det er med Christian IV's norske lov fra 1604 at sammenblandingen av vete og varde oppstår. Begrepet vetevakt (vita vorðu, vita vorðr) blir oversatt til «vedvarder» i kapittel IV Udfare- eller Landsværnsbalken; «Er der feide formodendis paa riget, da skal vædvarder oc vardehusze færdig gjøris. Ombudsmand skal lade bønderne tilsige vædverder færdig at gjøre paa steder, de aff gammel tid verit haffuer. De bønder, som bor i den fjerding næst hosz vædvarder, skulle varder oc vardehusze bygge met tag paa oc fire dørre paa huert husz.»

Bestemmelser om vakthold ved vetene ble igjen innskjerpet ved utbruddet av Gyldenløvefeiden i 1675. I Christian V's norske lov ble de gamle forordningene noe forenklet, men i hovedsak gjentatt. Vetene ble deretter brukt i Den store nordiske krig fra 1700 til 1721 og deretter i krigsårene fra 1807 til 1814.

I 1941 tenkte tyskerne å ta i bruk Fjellsetra som utkikkpost for å speide etter fiendtlige fly. Men når de kom frem fant de ut at hytta lå i tett skog og at det dessuten var en rekke bisarre bilder på veggene. De strøk derfor på dør og okkuperte brannvakthytta på Kongsgårdskollen i stedet. Fjellsetra var i tiden 1944-45 en celle for hjemmestyrkene.

Litt vilt og bratt terreng på vei ned igjen også, men vi fulgte sti hele tiden. Vi hadde litt lyst til å se Fjellsetera, så stivalget ble gjort på toppen.

Solnedgangen nærmet seg raskt, og har du vært endel ute, ja så veit du at du har en snau time fra solnedgang til det er forholdsvis mørkt. Det var våtere på denne siden av kollen, så her ble det mange drikkemuligheter for hundene.

Trivelig med kveldsstemning

Små vann på rekke og rad.

Merkelig nok var det ingen av hundene som la på svøm

Til tross for at det ikke var stemninga det skulle stå på.

Et blikk over skuldra 

Det ble til at vi fulgte stien som var merket mot skytebanen over Lusdalskollen

Forholdsvis bratt utenfor stien der også

Du veit du nærmer deg Fjellsetera når du møter en spade i en stubbe

Det var vel ingen overraskelse at den så finere ut på utsiden enn når vi kom inn. Det var ikke lenge siden noen hadde hogget rundt veggene der, kanskje noen har en plan?

Det er alltid spennende med slike gamle steder, hvor mye som er bevart på innsiden.

Så lenge døra ikke er låst kan man går inn.

Kortstokk og ølflasker på bordet. En fiskebolleboks fra 1981...

På soverommet var det bare å legge seg. Kanskje en liten fordel med medbragt sengetøy

Det hadde sikkert vært veldig hyggelig der en gang i tiden.

Ingen fare med at døra skal subbe i bakken med det første.

Lurer på om det er noen lister ett eller annet sted for å få en oversikt over alle disse stedene som ble brukt under krigen?

Så var det bare å sette kursen mot bilen igjen og håpe at vi rakk fram før mørket kom for fult.

Det virket som vi fulgte den gamle seterveien ned igjen. 

Vi kom inn på samme veien som vi hadde gått opp og ned sist vi var på Somdalskollen. Det ble rimelig skumrint før vi nådde bilen, men behov for hodelykt slapp vi unna denne gangen.