Fjelltoppjakt på Fjøsvikfjellet del 2

 

Tenk at vi fant en skikkelig hallingvarde i Ringerike! Det er ikke alle topper som har en skikkelig solid stablet steinvarde som synes lang vei.

Det er flott på Varden med både flaberg og mye røsslyng. Turen fra bilen og opp hit kan du lese om her. Sola skein og det var et lite drag i lufta. Selv om vi nå var på turens høyeste høydedrag, så ble det endel både nedover og oppover på turens siste topper. I løpet av ettermiddagen så skulle vi opp på 5 topper, med 4 innsjekkinger i fjelltoppjakten. 

Vi stablet oss på beina for å finne en lun plass å spise nista vår på. Jeg hadde kjøpeniste fra Kiwi, for jeg tenkte ikke på å ta med meg to nister på jobb. Jeg hadde fått med meg rumpetaska og vannflaskene, så helt bak mål var jeg ikke.

Her var det lite med blåbær, så da var det bare å nyte røsslyngen isteden.

Sulten begynte å bli merkbar, så det var greit å finne et sted å slå seg ned. 

Noen vanndammer så hundene fikk vetet tunga litt. Det er utsikt til alle kanter fra toppen der, så jeg skjønner godt at det var varslingspost der. Det ble strukket egne telefonlinjer ut i terrenget, slik at brannvakten direkte kunne ringe ned til bygda, skogssjefen eller lensmannen når røyk ble oppdaget. Vaktene brukte kart og peileskiver for å finne nøyaktig retning og avstand til branntilløpet før de slo alarm. Før telefonen kom i alminnelig bruk, eller om sambandet brøt sammen, hendte det at man brukte enkle lydsignaler, røk- eller ildsignaler for å varsle neste ledd i terrenget.

Det lå litt mer utsatt her enn borte på Varden, så vi måtte finne en lun krok før vi satte oss ned.

Det er ikke så langt unna til busker, så det går faktisk ann å overnatte i hengekøye.

Når maten var spist så var det greit å peile oss inn på neste innsjekking i fjelltoppjakten.

Vann, røsslyng og solskinn, det skaper stemning.

Vi var heldige som fant noen modne multer, men det var tydelig at det var endel som allerede var plukket.

Nydelig smak, når de formelig smelter på tunga.

Det er gøy å være på tur med de som er litt leikene. Tove og Erica trengte ikke noe oppmuntring for å posere.

Tipper det er flere som har slått seg ned her gjennom årene.

Hans Martin spiser alltid bær på tur, det setter Bella pris på. Og etterhvert så plukket hun nærmest blåbærene ut av fingrene på Hans Martin.

Bella stiller seg helt uforstående til den påstanden.

En liten avstikker opp på Lusdalskollen, for å sjekke inn på en topp som kom i januar i år. Litt synd at de ikke har kalt innsjekken Lusdalskollen, men Luakollen. Jeg sendte dem en mail, så får vi se om kollen endrer navnet i appen.

Her er det flott utsikt ut over Ådalen ned mot Hallingby.

Toppen til høyre er neste innsjekkingstopp. Men før vi kommer opp dit så skal vi ned en bratt bakke, innom en forlatt seter og opp like mange høydemeter.

Bella nyter utsikten

Fjellsetra er et sted man må stikke innom når man går forbi. Det er ikke mange meterne unna stien som går til Somdalskollen.

Standarden synker for hvert besøk. 

Vi snakket om det når vi var der, tenkte de som overnattet her sist at dette var siste gangen noen lå i disse sengene.

De hadde ikke ryddet opp veldig etter seg, kortstokken lå fremdeles på bordet.

Stien tilbake og vi gjorde innsatsen for å klatre opp på siste kollen med innsjekk, Somdalskollen.

Det var ikke så enkelt å finne stikrysset, for det var veldig gjengrodd noen hundre meter. Det var bare å brøyte seg gjennom ormegresset og håpe vi fant sti i enden. Om man vet hvor man skal sånn ca så er det bare å følge åpningen mellom buskene.

Så gikk stien til "himmels"

Toppen av Somdalskollen og siste innsjekken i fjelltoppjakten. 

Her var det slett ingen "Hallingvarde"

Her er det utsikt, men samtidig utrolig bratt rett ned.

Det er mange skilt så en veit hvor man skal videre.

Vi satte kursen fra Somdalskollen og ned på Fjellbråtakollen med bygdeborgen.

Det er postkasse der som det ligger informasjon i.

Siste glimt av utsikt fra Fjellbråtakollen før vi stuper ned i skauen for å kunne gå grusveien tilbake til bilen.

Vakre Ådalen for våre føtter. Takk for turen alle sammen. Brått er vi på tur igjen.

Fjelltoppjakt på Fjøsvikfjellet del 1

Vi kom igang igjen med tur etter ferien. Siden Tove har begynt med fjelltoppjakta og det har kommet to nye topper i januar. Da ble turen lagt til Fjellbråtakollen, Somdalskollen, Lusdalskollen, Kongsgårdskollen og Varden, som tilhører et sammenhengende fjell- og åsområde i Ringerike, nærmere bestemt i området mellom Ådalen og Somdalen. Stedene er knyttet sammen via populære turløyper og historiske steder på Fjøsvikfjellet.

Det er lite vann i terrengetm så Bella stupte ned bratte veiskråninger for å få slukket litt tørste mens vi gikk oppover veien,

Fjøsvikfjellet er det lokale høydedraget som danner massivet mellom Begna-hoveddalen og Somdalen, og som på det høyeste når 710 meter over havet. Somdalskollen er den bratte åsen lengst øst i massivet med markante topper. Den søndre toppen, også kalt Fjellbråtakollen, huser en eldgammel bygdeborg fra jernalderen. Kongsgårdskollen og Lusdalskollen er høyder og koller som inngår i turløypa videre oppover i terrenget fra Somdalskollen, forbi åpne setervier som Fjellsetra og frem mot områdets brannvakthytte. Varden er det naturlige utsiktspunktet eller toppunktet i området der det ofte er stiftet tradisjonelt toppunkt med vid utsikt over dalførene.

Turen starter i en evig oppoverbakke, først langs grusvei, før det blir sti fram til vi når toppunktet.

Oppover her har jeg tråkket en gang tidligere med Åse. Når jeg sjekket var det september 2023. Da har jeg skrevet om de forskjellige sagnene som finnes om området. Så er du interessert i litt historie kan du klikke på linken.

Jeg og Hege har vært opp til Brannvakthytta i fjor, da gikk vi opp der vi kom ned igjen på fredag. Så med denne turen som både Hans Martin og Erica ble med på, så har jeg vært der tre ganger. Første gangen jeg, Åse, Hans Martin, Mariell og Erica prøvde oss var det april 2022. Da kom vi ikke lenger enn til Somdalskollen på grunn av snømengden.

Det har begynt å bli brukbar smak på blåbæra i år, men den er liten. Det har vel vært alt for tørt til at den skulle få utvikle seg i sommer.

Det ble spist noen håndfuller på veien oppover mot toppen.

Bella fikk masse kos på turen, så hun storkoste seg på turen. Frida, Una og Lexa måtte vi jo bøye oss ned for å kose med, Bella kunne bare gå forbi ei hånd. Ikke det at de andre ikke fikk kos altså, vi hadde pauser oppover bakkene der.

Det hadde vært jevnt bratt oppover fra bilen, men siste stykket er virkelig bratt. Hogsten hadde holdt seg unna stien, så det var ikke mye kvist å forholde seg til.

Når vi kommer inn i skauen, det er da det begynner å dra seg til.

Hundene krafset seg opp flate fjellet, men trengte en liten hjelpende hånd for å komme igang. Akkurat der var det helt greit at noen hadde hengt opp et tau.

Når tauet var slutt var det fremdeles bratt oppover, men det var lyng og ikke fjell.

Det kom ei ørlita regnskur med litt ruskevær, så da ble utsikten ned til Samsjøen rimelig grå.

Bærtur med firbeinte er lik uansett hvem man er i nærheten av. Blåbæra blir plukket ut av fingrene på en, så en må verne om sin tue.

Bella var ikke snauere hun heller når det gjaldt blåbærspising.

Bella gjør ikke noe av seg på tur, hun tusler i beina på en og stopper for å nyte blåbæra.

Turen hadde 550 høydemetere, så det var mye bratte bakker før vi kunne se toppen vi skulle til for første innsjekk i fjelltoppjakten.

Da var det bare å snu seg rundt for å nyte utsikten utover Samsjøen og ta noen slurker med vann før vi klatret videre.

Stien slynget seg oppover, vi hadde ikke kommet opp om den hadde gått rett opp til toppen. Ikke ovfte jeg er på tur og foretrekker sti, men i slikt terreng er det greit.

Eldgammelt tre, men i toppen var det utrolig nok grønne blader.

For å slippe å først gå opp på brannvakthytta, ut til varden og tilbake til brannvakthytta, så gikk vi rett over hogstgruppa og opp lastbærerveien i enden.

Om det var lurt eller ei kan nok diskuteres, det var både skjulte steiner og kvister der. Men det var det nærmeste jeg kom bushing den turen.

Det er så pent når røsslyngen blomstrer.

Røsslyng sensommerens peneste blomst

Dagens første innsjekk var et faktum når vi kom opp på Varden. Der hadde jeg sjekket inn i fjor, men ingen av de andre hadde sjekket inn der.

Vi satte oss ned for å hvile beina etter ale høydemeterne. Nå var det egentlig bare sjarmøretappa nedigjen. På neste haug ligger brannvakthytta, der tok vi matpausa vår.