Trollpassasjen ved Svinevika

Nok et sted jeg har sett på instagram i vinter, som jeg synes fortjente et besøk. Siden det ikke var mer enn høvelig seint når jeg og Patran satte kursen hjemover igjen fra Drangedal. GPS'n ble stilt inn på Svinevika og vi ble ledet gjennom Sandefjord. Veien ble smalere og smalere og vi endte opp i bunnen av en bakke. Da tar du til venstre og inn på en stor parkeringsplass. Gå ned til stranda og nyt et flott syn som møter deg.

Uten å utdype det veldig, så skjønte jeg at Patran var dattera mi, for maken til elendig forklaring på veibeskrivelsen skulle man leite lenge etter. Hun er en smule mer tålmodig enn meg, så etter en liten runde i nabolaget og googling på nettet så hadde hun funnet et kart i bunnen av en lang kommentarremse i en facebookgruppe. Jeg hadde gitt opp for lengst og var mer på nivå om å spørre en hyttebeboer eller to.

Du skal gå langs havet og håpe på fjære og ikke bølger, for å slippe å bli våt på beina. Du må snike deg fram langs havet til du kommer til en treplatting som går foran noen hytter. Når du kommer til den røde hytta midt på bilde går det en sti opp gjennom skogen.

Hit kunne jeg tenkt meg tilbake en varm sommerdag for å bade. Problemet er vel at da er alle hyttefolkene her for å bade også.

Opp på plattingen og ta trappa til venstre.

Det ser litt privat ut, men du skal opp trappa og langs hytteveggen.

Stien slynger seg gjennom skauen, Det er endel stier der, men du fortsetter til du ser havet igjen.

Da ser du stien går innover til høyre.

Det er ikke lange biten før du kommer til en bratt trapp opp til ei hytte, da skal du bare fortsette stien litt til.

Et skilt som kun er en trebit igjen viser inngangen. Det verserer mange forklaringer på nettet på hvordan du kommer dit, men den gamle adkomsten er sperret, så nå er det bare en vei å komme dit. Det blir gjerne sånn når folk ikke har sunn fornuft og tar seg til rette. 

Det var litt spesielt at fjellveggen var dekket av mose.

Det var en litt trolsk stemning inne i den trange passasjen.

Det blir fort noen bilder når jeg er på tur.

Ikke stor fare for at de plutselig skal løsne og falle ned kanskje...

 

Før kunne man visstnok gå gjennom, men nå er det stengt. og det er ikke til å misforstå, for å si det sånn.

Jeg vet ikke helt men jeg hadde innbilt meg at det var mange steiner i taket, men det var bare to.

Vel ute igjen og vi gikk tilbake til Svinevika.

Solnedgangen nærmet seg, men vi satt ikke for å vente på den.

Det var mer bølger på stranda når vi kom tilbake igjen.

Denne sjøstjerna var det for seint å redde.

Himmelriket i Drangedal

Kalenderen til Patran ser omtrent ut som min. Men innimellom har vi en åpen dag samtidig. Vi avtaler stort sett uker på forhånd og satser på fint vær om vi skal på tur. 

Denne gangen gikk ferden helt ned til Drangedal. Vi skulle nemlig inn i Himmelriket.

Så snart våren melder sin ankomst åpenbarer det seg kilometer på kilometer med oppmerkede turstier på Gautefallheia. Legg merke til de flotte svafjellene i terrenget. Gautefallheia har nemlig en helt spesiell topografi, hvor man får følelsen av å være langt inne på vidda. Når snøen smelter om våren, kan du umiddelbart ta i bruk turområdene, da det er begrenset med myrer i nærheten.

Vi parkerte ved parkeringen nede ved vannet og ikke oppe ved skisenteret som mange turbeskrivelser sier.

Oppdag Himmelriket på Gautefallheia i Drangedal – et av naturens egne mesterverk i Telemark. Dette unike turmålet består av spektakulære svaberg karvet ut av isbreer fra siste istid. Resultatet er en mektig formasjon som minner om et digert, romersk amfiteater, skapt av naturen selv. Turen er forholdsvis enkel og gir en fantastisk naturopplevelse.

Det var et overraskende stort område som var der. Det var virkelig flott og ikke bare et lite utsnitt som egnet seg på instagram. Jeg finner mange turmål på instagram, noen leverer og andre er ikke fult så fine i virkeligheten.

Jeg har ikke sett så store områder med flaberg tidligere. Tror ikke de finnes så veldig mange stedene.

Kan nok være en glatt tur en regnværsdag. Jeg var glad for at jeg hadde tatt med meg fjellstøvlene denne dagen.

Det var mange mindre områder før vi kom bort dit hvor selve Himmelriket var.

Det ser ikke så bratt ut, men man fikk opp pulsen litt når man skulle til tops.

Jeg hadde tatt med vann til hundene, men det var egentlig nok vann til dem på den runden vi gikk.

Jeg hadde sjekket at det var en innsjekking i Fjelltoppjakten der, så vi satte kursen mot toppen. Vi laget en runde rundt hele Himmelriket på en måte, før vi gikk tilbake til bilen.

Patran skjønte hva jeg hadde tenkt og kommenterte litt tørt at jeg ikke fikk rive ned denne stablingen da. Nei jeg hadde ikke tenkt det akkurat, men brått går det ikke helt som en har tenkt.

Når man står på toppen så ser man bedre hvor stort og bratt det egentlig er.

Jeg dannet baktropp for å ta bilder, dette var et veldig flott sted synes jeg.

Vi skrådde bortover mot toppen med innsjekk.

I slikt terreng så kan man gå hvor man vil, selv om det var markerte stier flere steder.

Det ble mange fine bilder iløpet av dagen. Det var så mye røsslyng alle steder.

Patran fikk stadig mindre klær, for sola varma godt oppover. 

Her var det skikkelig varde på toppen og jeg fikk en innsjekk i Telemark fylke.

Posering ved varde det er vel noe som går igjen når man er på tur. Til og med ved de vardene som jeg har vært på tur til tidligere.

Det var mengder med røsslyng alle steder, biene summet og sola varmet.

Her kan man praktisk talt gå hvor man vil.

Så var det nok et lite vann som hundene kunne drikke fra.

Telemarksidyll

Det var et stykke til neste innsjekk, og det var vanskelig å få til noen runde der uten å måtte gå for langt på vei tilbake til utgangspunktet.

Bella

Dette er vel kanskje det mest idylliske bildet av dem denne gagen.

Så kom vi over et felt med blåbær.

Her var faktisk blåbærene større enn de jeg har sett tidligere i sommer.

Her var det noen som hadde stablet steiner til den store gullmedalje.

Vi fulgte flaberga ned til parkeringa igjen.

Det var endel folk i området, men det var ikke så mye å se til dem for området var så stort.

Jeg nøt turen i allefall

Siste drikkestopp for hundene før vi gikk til bilen.

Kjapp biltur ned til sentrum for vi hadde ikke med niste. Vi skulle bare på tur for å sjekke terrenget. Bella Rosa i Drangedal har knallgod mat. Virkelig verdt et besøk om du er sulten på de trakter. Hundene satt på  verandaen sammen med oss når vi spiste og han som jobbet var veldig hyggelig.