Jeg har nå startet med noen av de fineste ukene i året. Når bonden og bondekona drar på ferie og jeg skal holde oversikten og tilsynet. Det tar sikkert tre ganger så lang tid enn det kunne tatt, men det er ikke bare å fore, de skal jo ha litt kos også. Ikke alle vil ha kos de første dagene som regel, men ettersom ukene går så vil nesten alle ha noe kos.
Det er faktisk sjuende sommeren jeg holder på med dette her. Sjuende sommeren jeg storkoser meg med sauer og ammekyr. Både store og små.
Årets prøveprosjekt er nofence på noen få søyer som er sluppet på beite med kuene. De hadde søkt tilflukt i skyggen når jeg var å så til dem. Jeg følger med på kartet, så når de som går i utmark er i nærheten av veier, så tar jeg en tur for å se at alt står bra til. Det er ikke nødvendig daglig, men jeg benytter nå anledningen jeg da.
Jeg går nå å skravler litt med dem jeg da, og da kommer det straks flere søyer løpende rundt svingen og gjennom grinda.
Det er trivelig å bli satt så stor pris på når en kommer inn på jordet til dem.
Det er ikke alle som ble kjørt til fjells i juni, men de lider ingen nød hjemme her heller.
Er det mulig å få litt kos eller?
Det er bare å strekke ut hånda så kommer noen av dem bort. De er så nysgjerrige de små.
Jeg hadde vært hjemom og spist middag før jeg tok runden i starten av uka. Derfor var jeg hos kopplammene som skulle ha høy først. Etterpå dro jeg til de fire kvigene og den ene kua som akkurat har fått kalv. Godt den kom før de dro på ferie, så jeg slapp å leike jordmor til den. De klarer seg jo stort sett selv, men man veit aldri.
Snøhvit gjemte kalven sin trodde hun, men jeg så ørene på den når den viftet vekk fluer nede i det lange graset. Normalt vil kua forlate flokken før kalving og finne en trygg og skjermet plass for kalven. Kua slikker kalven og har som regel stor omsorg for den, og det dannes sterke bånd mellom ku og kalv. Storfe er trykkere, det betyr at kalven ligger i ro på en plass de første dagene mens kua går for å beite og treffe resten av flokken. Etter noen dager vil kalven følge med mora, og i løpet av de første ukene vil kalvene opprette sin egen sosiale gruppe og bare oppsøke mora når de skal die.
En merker at de er vant til å se meg i fjøset, for de bare titter litt på meg når jeg nærmer meg, før de fortsetter med spisingen og konstaterer at jeg er der.
Kvigene går med nofence, så de skal bli vant til å ha boksen der. Trodde egentlig de skulle på skauen de også, men det er jo kjekt for den som har fått kalv, at den har litt selskap også.
Ikke rare blomsterenga å posere i, men det er vel ikke rare maten i bare blomster heller.
De kommer nok snart for å få litt kos når jeg dukker opp. De gjorde det i fjøset i vår i alle fall.
På veien hjem kjørte jeg innom kirkegården, der går nemlig gutta. De mener helt klart at graset er grønnere på andre siden av gjerdet.
Den svarte er ny siste året, den er ikke særlig fan av meg har jeg merket. Der må man passe seg så man ikke blir skallet til. Det har den holdt på med i vinter når de sto inne også.
I motsetning til de andre, som ikke får nok kos.
Kanskje jeg skulle hatt meg noen værer når jeg ble pensjonist?
Dette er godgutten min, han får aldri nok kos han.
Det er helst i seine nattetimer turforslagene kommer opp. Og brått hadde vi avtalt ny tur vi tre jentene. Vi plukker topper i Mikkelsløypa, jeg må vel opp på Kristnatten en gang til i år, for å få scannet stolpen der. Den virket ikke sist vi var der, for vi var ei uke for tidlig ute. Så den får komme til slutt av disse 11 toppene.
Sørbølfjellet byr virkelig opp til en helt vidunderlig ettermiddag. Det er stort sett veldig fint der uansett når en er der.
Blomstringen i fjellet denne sommeren er helt utrolig.
Multene hadde gått klar av haglskurene som har streifet rundt i distriktet.
Det er ikke ofte en ser fjellet så frodig som denne sommeren.
Jeg trodde jeg visste hvor Skardsvarden var, men Inger Synøve hadde sjekket stolpejaktenkartet og funnet ut at Skardsvardstolpen var på et helt annet sted. Vi konkluderte tidlig at vi ikke var enige med kartet. Prøvde å google litt, men det eneste som kom opp var blogginnlegg som vi hadde skrevet selv. Rart det der. Det står jo ikke Skardsvarden på noe kart i dag.
På toppen som stolpen var plassert fant vi ut at het Tolvtjernankollen. Når vi kom dit så fant vi ikke stolpen heller, men kunne logge den med koordinatene. Vi visst noen hadde vært der tidligere og scannet inn, men vi fant den ikke.
Slike dager så skjønner en at en ikke skulle jobbet, men bare vært på tur. Hver eneste dag.
Vi startet å kikke etter stolpen ganske tidlig, for dette stemte ikke med det vi trodde. Og når man først er i tvil, ja så blir det mye rot somregel.
Ikke hver dag man har muligheten til slik utsikt når man skal spise.
Bella påsto at det var badetemperatur.
I slikt terreng trenger man ikke sti. Det som er kjekt å være på tur et sted man har vært mange ganger tidligere, er at det er bare å gå. Man vet hele tiden hvor man er på vei til.
Så startet leitinga etter stolpen med QR kode som skulle scannes inn. Vi spredte oss utover for koordinatene vinglet både hit og dit. Punktet ble registrert uten stolpe tilslutt.
* *
På toppen av Tolvtjernskollen er det litt utsikt.
Vi slapp oss nedover i terrenget for å finne et sted vi kunne sette oss, som var forholdsvis lunt. Vi peilet oss inn på Vassfarstien slik at vi kom til Harehopp og rundet over den ordentlige Skardsvarden på vei til bilen.
Alltid godt å sette seg ned og finne fram nista. Jeg hadde spist litt i bilen på vei oppover Hallingdalen. Lenge siden lunsjen på jobb. Best å sikre seg så man ikke går tom på tur. Da kan turen tilbake til bilen bli lang.
Når vi hadde funnet oss en knaus for å spise nista vår, så fikk Nina tatt et skikkelig blinkskudd av Varga.
Har du lyst til å være med på tur i fjellheimen, vi har plass til flere vi. Mange fjelltopper i Flå har vi igjen fremdeles.
Det er jo bare å nyte slike dager i fjellet. Varmt med litt drag i lufta, så det ble aldeles insektsfritt. To hyggelige damer som turselskap og en haug med hunder.
Kroppsspråk er viktig ved kommunikasjon.
Bailey hadde litt bedre tid til å drikke vann nå, enn når vi var på Hestjuvnatten. Da var han mest opptatt av jentene. Nå tok han seg til og med tid til et bad.
Er det en snøflekk som kan skimtes der???
Mens vi skrådde mot Vassfarstien så kom vi jammen over en stor flekk med kram snø. Da var jeg rask til å yppe opp til snøballkamp. Man er da slett ikke eldre enn man føler seg, og snøballer er alltid gøy.
Nina var ikke det minste bekymret for at jeg skulle klare å treffe henne når jeg kastet.
Tølle og Findus var overlykkelige over endelig å kunne base rundt i snøen med Varga.
Det er mer enn en gang folk har lurt på hvor gammel jeg egentlig er. Men snø er gøy da, særlig i juli hvor man kan bruke den som avkjøling.
Bella, Varga, Bailey, Tølle og Findus kunne nok blitt der resten av dagen.
Varga og Bailey var like ivrige på snøballer begge to.
Vi kom inn på Vassfarstien og kunne passere det ene vannet etter det andre på vei til Harehopp.
Sola begynner å bli lav, men det er ennå noen timer til solnedgang. Rundt midnatt har det faktisk begynt å bli litt mørk allerede. Så en må komme seg til bilen rundt elleve tiden på kvelden.
Det er vann over alt, ikke alle steder er det like enkelt å komme over bekker. Men nå var det mange tørre pytter og smale bekker iforhold til vanlig synes jeg.
Her var det fuktigere og lyngen lenger, så knotten nærmest sprutet da vi gikk gjennom lyngen. Den hadde nok lagt seg for kvelden.
Jeg har vanskelig for å gå forbi steder som kan bli et flott bilde.
Godt det ikke bare er jeg som er glad i å ta bilder.
Så åpenbarte den ordentlige Skardsvarden seg, med en skikkelig varde på toppen. Nå hadde nesten alle toppene fått små varder, så det har vel kanskje vært noen iherdige unger på tur.
På sletta ved vannet så var det festet et minnesmerke på en stein.
I det fjerne kan du skimte Harehopp på høyre siden av vannet.
Det satt to stykker der å spilte kort når vi kom fram. De hadde nok tenkt å tilbringe natta der.
Det pleier å være en flott foss ned ved hytta, men nå var det bare såvidt det sildret litt vann der.
De firbeinte skal kose seg litt på tur dem også.
Vi skjønte jo hva som hadde skjedd når vi gikk til den riktige Skardsvarden. Der sto stolpen og blomstret på egenhånd. Men de som ikke har erfaring med stolpejakten skjønte ikke at man ikke kan scanne den stolpen et par kilometer lenger bort. Da får man beskjed om at du befinner deg for langt unna stolpen. Koordinatene ligger i QR koden. Det er en sikkerhet om at man ikke kan scanne koder på bilder for å få treff på kartet. På kvelden meldte jeg fra til Stolpejakten sentralt, så får vi se om det blir rettet, eller stolpen blir båret frem og tilbake gjennom sesongen.
Jeg glemte å sjekke inn i Fjelltoppjakten, men det er ikke så farlig jeg hadde den fra før. Inger Synøve husket det, godt var det for hun hadde den ikke fra før.
Vi stupte ned stien på baksiden og var kommet halvveis ned til bekken før jeg husket at jeg burde gjort det.
Vi håpet å rekke bilen før det var solnedgang. Når sola blir borte blir det mye kaldere og sikkert en haug med både mygg og knott.
Flotte og ikke minst fotogene hunder.
Det ble nærmere 11 kilometer denne dagen og jeg må si Nina imponerer. Tror hun koser seg like mye på tur som meg og Inger Synøve. Ikke er det sutring om vi går utenfor sti eller om det er forholdsvis bratt oppover. Hun henger på og er like blid. Ikke har hun sagt nei til en ny tur heller.
Man blir liten i slikt terreng
Ingen av oss hadde lyst til å finne bilen akkurat da
Men den var bare en håndfull høydemeter unna, og et par kilometer gange.
Bailey nyter siste badet for anledningen
Sørbølfjellet er et fjell du aldri blir lei, det er et hav av muligheter der. Man kan gå i alle retninger.
