Da vi hadde gått runden i akvariet var det kort tid til ferga gikk over til Oscarsborg festning. Den gikk en gang i timen så det var greit om vi rakk den.
Oscarsborg festning er en tidligere kystartillerifestning ved Drøbaksundet i Frogn kommune i Akershus fylke. Hovedanlegget ble bygd mellom 1845 og 1855 på øya Søndre Kaholmen. Festningen ble etablert for å beskytte Oslo (Christiania) sjøveis og er særlig kjent for hendelsene den 9. april 1940. Da senket Oscarsborg den tyske krysseren Blücher og bidro med dette sterkt til å forsinke okkupasjonsmaktens overtakelse av hovedstaden. Forsinkelsen ga Kongen, regjeringen og Stortinget mulighet til å evakuere.
Den mest kjente delen av festningen ligger på Søndre Kaholmen, men det historiske anlegget er langt mer omfattende, med betydelige anlegg også på Nordre Kaholmen og ikke minst på begge landsidene til festningen. Festningen er i dag museum, rekreasjonsområde og kulturdestinasjon, og har gjestehavner, restauranter og hotell. Oscarsborg er eid av Staten ved Forsvarsbygg.
Byggingen av Oscarsborg slik det i dag framstår startet på midten av 1800-tallet, men det hadde vært militære installasjoner i området fra iallfall kong kong Christian 4.s tid. I forbindelse med uroligheter på 1640-tallet ble det for eksempel bygd et blokkhus her, sannsynligvis på Søndre Kaholmen. Blokkhuset sto til omkring 1660. Deretter fulgte en lengre periode da Drøbaksundet var ubefestet. Ikke før i 1814 skjedde det noe, da det ble oppført skanser på Søndre Kaholmen, Husvik (på Drøbak-siden av sundet) og Nestangen/Nesset (på Hurum-siden). Skansene ga plass for i alt tretten kanoner.
I 1845 ble det besluttet å befeste Drøbaksundet skikkelig. Det skulle man oppnå ved å oppføre et hovedfort, to beskyttete strandbatterier, et åpent strandbatteri og et havneforsvar. Samme år ble de to kaholmene innkjøpt. Utenverkene ble bygd først, dernest det store Hovedfortet. I 1847 sto Havnefortet ferdig som første stridsanlegg. Østre og Vestre strandbatterier samt Søndre batteri ble ferdig året etter. Anlegget hadde da en bestykning på 34 kanoner. I 1848 ble trolig også Hovedfortet påbegynt.
Vi gikk bort til Spiseriet for å kjøpe oss en pizza, og mens vi ventet på maten sjekket vi bryggekanten. Der var det også veldig klart vann og blåskjellene viste virkelig at det var liv i dem. De åpnet og lukket seg i ett sett.
Etter maten gikk vi helt i enden av øya for å se der Blucher ligger på havbunnen fremdeles.
Rett ut mot holmen ligger vraket av Blucher.
I 1855 var anlegget såpass ferdig at kong Oscar 1. kom på inspeksjon. Ved dette besøket fikk også festningen sitt navn. I 1856 sto Hovedfortet i det vesentligste ferdig, og i årene som fulgte ble det utført stadige suppleringer og forbedringer i bygningsmassen. Dette var imidlertid ikke tilstrekkelig til å forhindre følgende faktum: Det som var et fremragende forsvarsanlegg ved ferdigstillelsen, et forsvarsanlegg som med patos ble omtalt som «en av Nord-Europas sterkeste festninger», var nesten øyeblikkelig blitt håpløst foreldet.
Årsaken var at våpenutviklingen på denne tiden tok kvantesprang. For eksempel hadde både skyts og krigsskip en rivende utvikling, og for Oscarsborgs del var dette i kombinasjon svært alvorlig. Det «gamle» Oscarsborg måtte fornyes raskt hvis anlegget skulle opprettholde sin militære relevans. Dermed foreslo man allerede i 1865 å etablere flere minelinjer og anskaffe nye, store kanoner for utplassering på spredte batterier, blant annet på landsidene, for å øke forsvarets dybde. Av passive tiltak ble det foreslått å lage en undersjøisk mur , i vestre løp av sundet. Moderniseringen av det så å si nye anlegget foregikk fram til 1890-tallet.
Et av de minst synlige, men likevel mest spektakulære, enkeltelementene ved Oscarsborg er den undersjøiske muren i vestre led – jetéen, også kalt Drøbak-jetéen. Maken til den finnes ikke i Norge. Da den sto ferdig i 1879, var den et enormt, og nesten fullstendig skjult, undersjøisk forsvarsverk. Konstruksjonen er mer enn 1,5 kilometer lang, og har en vollfot (bunn) på opptil 50 meters bredde i sjødybder på opptil 20 meter.
Den er bygd av steinblokker lagt i skråning opp fra begge sider, slik at murkronen (toppen) er omkring fire meter bred der den ligger cirka to meter under vannflaten. Jetéen er et uoverkommelig hinder for større skip. Inkludert et kontrollerbart minefelt i Drøbaksundet fikk Oscarsborg med jetéen igjen kontroll på all sjøveis trafikk til Oslo.
Det er seinere laget to mindre åpninger i jetéen slik at småbåter kan forsere den og passere Kaholmene også på vestsiden. Større farkoster må den dag i dag benytte Drøbaksundet i øst.
Omtrent samtidig med at jetéen ble påbegynt på 1870-tallet, startet arbeidene med Hovedbatteriet. Hovedbatteriet er en diger konstruksjon i 200 meters bredde helt i front sør på Søndre Kaholmen og fyller en rekke funksjoner. Dette er festningens kanskje viktigste kanonbatteri med seks åpne kanonstandplasser med god innbyrdes avstand. Her står også de tre 28 centimeter-kanonene kalt Moses, Aron og Josva.
Og Oscarsborg fortsatte å vokse. Det tilkom eget sykehus, flere kaier og flere batterier på «holmene». Festningsanlegget ekspandere videre, både på omkringliggende øyer, men også på land. Husvikbatteriet på Drøbak-siden sto ferdig 1894, få år senere ble Kopåsbatteriet rett sør for dette etablert.
Her var det et stort basseng med masse vann.
Det var nok der de tok ut drikkevannet sitt fra i gamle dager.
Det samme med den store Seiersten skanse som er plassert høyt i terrenget øst for Drøbak. Omtrent samtidig fikk Håøya ytterligere ildkraft med Øvre toppbatteri. I årene fram til 1902 ble de fortifikatoriske utbyggingene fullført, hvor de viktigste anleggene var Kopåsbatteriet og Minesiktestasjonen (1899), Seiersten skanse (1900) og Torpedobatteriet samt Heer skanse (1901).
Etter unionsoppløsningen i 1905 skjedde det lite på anleggssiden fram til 1940.
Et stort containerskip passerte mens vi sto ute på vollen med kanoner.
Det gjorde også Kiel båten.
Ved det tyske angrepet på Norge 9. april 1940 var følgende batterier bemannet: Søndre Kaholmen, med to 28 centimeters kanoner; Nordre Kaholmen med torpedobatteriet; Kopås med tre 15 centimeters kanoner; Husvik med to 57 millimeters kanoner; Nesset med tre 57 millimeters kanoner; Seiersten med to 40 millimeters luftvernkanoner. I tillegg fantes det batterier med fire 28 centimeters haubitser og ti 12 centimeters kanoner på Håøya. Ingen av disse, og heller ikke batterier på to 57 millimeters kanoner på Kaholmen, var bemannet.
Vi gikk over brua inn i festningen og kunne ta for oss museumdelen av festningen.
Sofie oppdaget veldig raskt at det var et enormt ekko inne i borggården.
Stort område hvor du kunne se skader etter kanonkuler noen steder på veggene.
Klokka måtte sjekkes om den fungerte. Og det gjorde den.
En bratt trapp ned fra borggården så havnet vi i en halvmørk gang under festningen. Da forsvant både lys og telefonsignal.
Da den tyske angrepsgruppen med Blücher i spissen nærmet seg Oscarsborg 9. april 1940, lot kommandanten, oberst Birger Kristian Eriksen, åpne ild. Dette var klokken 04.21. Blücher var da på cirka 1000 meters avstand og ble truffet av to skudd fra 28 centimeters-kanonene. Den og et annet skip i gruppen ble også truffet av skudd fra Kopås og Husvik batterier. Etter å ha blitt truffet av to torpedoer, sank Blücher klokken 06.22. De øvrige skipene trakk seg ut sørover.
Festningen ble deretter utsatt for et voldsomt og vedholdende luftangrep og etter forhandlinger overtatt av tyskerne 10. april klokken 09.00. Oscarsborg ble sterkt skadet i angrepene, men festningens innsats forsinket de tyske operasjonene og bidro til at Kongen, regjeringen og Stortinget fikk tid til å reise fra Oslo.
Okkupasjonsmakten overtok som nevnt anlegget, og benyttet det resten av krigen til marinebatteri, utdannelsessenter og etter hvert som hvilested for soldater fra østfronten.
Etter fredsslutningen mottok kommandant Eriksen både anerkjennelse og anklager for beslutningen om å åpne ild den 9. april 1940. Etter hvert stilnet imidlertid kritikken. Han ble høyt dekorert, og i dag anses Eriksen som en besluttsom militær leder og krigshelt.
Bombeskadene på festningen ble reparert, et arbeid som varte til 1959. Av fortifikatoriske prosjekter var utbygging av luftvernet prioritert i denne perioden. Men generelt gikk Forsvarets aktivitet i retning av utdanning og undervisning, mens stridselementet ble redusert, rett nok over lang tid:
Det store Hovedbatteriet ble sist prøveskutt i 1952, nedleggelsen av minefeltet skjedde i 1989, og i 1993 ble de siste operative stridsanleggene – Torpedobatteriet (som hadde blitt oppgradert sent på 1980-tallet), Kopåsbatteriet og Søndre batteri – tatt ut av bruk.
Festningsanlegget som fikk navnet Oscarsborg ble altså anlagt for å verne hovedstaden mot sjøveis angrep. Akershus festning kunne ikke lenger beskytte Oslo fordi artilleriet hadde fått økt rekkevidde. Man valgte Oslofjordens smaleste sted for det nye og framskutte anlegget.
Militært sett var det fullgodt ved ferdigstillelsen, men måtte straks videreutvikles og vokste til et vidstrakt og komplekst anlegg i takt med behovene. Under oppseilingen til unionsoppløsningen ble Oscarsborg bygd ut ytterligere, og bidro til at Norge kunne sette et visst militært trykk overfor Sverige. Under første verdenskrig var festningen i full, permanent beredskap som del av nøytralitetsvakten.
Hendelsene 9. april er omtalt over, og er antakelig den enkelthendelse som flest forbinder med Oscarsborg. Mindre kjent, men likevel forsvarshistorisk viktig, er anleggets bidrag til luftvernet av Oslo på 1950- og 1960-tallet.
For Forsvaret har stedet også spilt en sentral rolle i undervisning og utdanning. Underoffisersskolen for Festnings- og bergartilleriet ble besluttet lagt til Oscarsborg i 1887. Her ble den, under vekslende navn og på to ulike steder, fram til 2002, da den under navnet Befalsskolen for Kystartilleriet ble lagt ned som en konsekvens av at våpengrenen opphørte.
Kommandantskapet på festningen ble nedlagt i 2002, da all militær aktivitet på festningen ble avsluttet, men det ble gjenopprettet i 2004.
Festningsanleggene inngår nå i Oscarsborg museer som del av Forsvarshistorisk museum, og det drives hotell, restauranter, gjestehavner, et bredt spekter av kulturelle arrangementer, blant annet opera, samt forlystelser og friluftsliv i sivil regi.
Oscarsborg er en av landets åtte salutterende festninger. Den representerer viktige nasjonal- og militærhistoriske verdier, samt verdier av teknologi- og arkitekturhistorisk art, og festningen utgjør et av de mest betydningsfulle kulturmiljøene i landet. På bakgrunn av dette er Oscarsborg definert som et av Norges 14 nasjonale festningsverk. Store deler av festningen ble fredet av Riksantikvaren i 2014.
Bare fantasien setter grenser
Takk for en kanonbra dag, som Ingrid så humoristisk sa.
Vi rakk båten over til fastlandet igjen
Der var det to som badet i havet og en som sto på land med mye klær for å dokumentere.
Noen gjør litt mer ut av huset sitt enn andre
Skulle ønske stil og detaljer ble satt like stor pris på når de bygger hus i dag.
Så var vi tilbake til Drøbak akvarium der vi hadde parkert bilen for dagen.
