Ettermiddagstur til Ellingseterkoia

 Når en later som man er bonde, så må man sjekke dyra som ikke er helt i nærheten også. Jeg sjekket kartet og fant ut at de var så langt inn på beitet som de kunne komme. Der har jeg aldri vært tidligere, så var ikke sikker på om veien var kjørbar med personbil. 

Vei på kartet trenger ikke å være i så god stand at man kan kjøre vanlig personbil. En melding til bonden og bondekona mens jeg stelte de andre dyra, og jeg kunne legge ivei innover i utmarka med bilen min. 

Bedriftidrettens 10-på topp har innsjekkinger der, så jeg har møtt biler flere ganger når jeg har sett til kuene i utmarka som går med nofence. De skal parkere rett ved bommen, så det er liten sjanse for å møte på noen biler innover der. Det er ikke akkurat flust med møteplasser. 

Jeg hadde ikke kjørt lange biten før jeg møtte en traktor med henger i fult driv. Gikk forholdsvis greit å passere den når vi la oss ut på kanten begge to. Så møtte jeg en mann med en puddel som gikk, eller jogget. Ikke så greit å si. På vei tilbake møtte jeg på to syklister som hadde planer om å overnatte ute i telt så det ut til, eller så hadde de leid Ellingseterkoia av turistforeningen.

Siden jeg ikke hadde spist middag ennå, så ble det mye bringebær og blåbærspising når jeg hadde satt fra meg bilen i et veikryss. Jeg tenkte nemlig at når jeg var så nære Ellingseterkoia s å kunne jeg jo ta turen ned for å se hvordan det så ut der. Kuene hadde lagt seg til et steinkast unna.

Jeg ble litt overrasket når jeg kom ned på tunet der, for jeg trodde den var mye større. På størrelse med Buvasskoia liksom. Den blåmerka stien forbi her er endel av Vassfarstien.

Ellingseterkoia er ei sjarmerende og tradisjonell skogskoie tilhørende DNT Ringerike, idyllisk beliggende ved Ellingsetertjern.

Sikkert flott å sitte her i solnedgangen og nyte stillheten.

Det ligger en kano som kan brukes på Ellingsetertjern. Dette tjernet er forholdsvis stort.

Så idyllisk som et tjern kan være, som du assosierer med Nøkken.

Vannliljene blomstret ennå, enkelte hadde knopper til og med.

Vannliljer er nydelige blomster som lukker seg etter lyset.

Det ble ganske mange bilder fra vannkanten der

Uthuset var dobbelt så stort som koia.

Det er mange både store og litt mindre steiner i området.

Jeg lokaliserte kuene et stykke innover den veien jeg hadde parkert i krysset til. De lå på rekke og rad og drøvtygde, så da lot jeg de være ifred. Ikke noe rauting av noe slag, så det virket ikke som det skulle være noe galt. Det er ikke noe vits i så få de til å reise seg når de ligger slik å koser seg.

Det ble noen fotostopp på veien tilbake. Det hadde jeg ikke tenkt på når jeg kjørte innover.

Det ser ut til å bli brukbart med tyttebær i år.

Et skikkelig bær år til tross for varmen i julimåned.

Veien var ikke like bra alle steder, så man måtte plassere hjulene litt for å slippe store steiner og store søledammer.

Når jeg var godt på vei tilbake til grinda, så møtte jeg jammen på gjengen med nofence som pleier å ligge inne i den tette skauen.

Sauene hadde gått flere hundre meter og var ganske våte i ulla etter den regnskura som hadde kommet.

Jeg gikk ut av bilen for å snakke litt med dem.

De lurte på om jeg hadde med meg kraftfor hit også

Da måtte jeg skuffe dem, jeg hadde ikke regnet med å møte på disse denne gangen.

Himmelriket i Drangedal

Kalenderen til Patran ser omtrent ut som min. Men innimellom har vi en åpen dag samtidig. Vi avtaler stort sett uker på forhånd og satser på fint vær om vi skal på tur. 

Denne gangen gikk ferden helt ned til Drangedal. Vi skulle nemlig inn i Himmelriket.

Så snart våren melder sin ankomst åpenbarer det seg kilometer på kilometer med oppmerkede turstier på Gautefallheia. Legg merke til de flotte svafjellene i terrenget. Gautefallheia har nemlig en helt spesiell topografi, hvor man får følelsen av å være langt inne på vidda. Når snøen smelter om våren, kan du umiddelbart ta i bruk turområdene, da det er begrenset med myrer i nærheten.

Vi parkerte ved parkeringen nede ved vannet og ikke oppe ved skisenteret som mange turbeskrivelser sier.

Oppdag Himmelriket på Gautefallheia i Drangedal – et av naturens egne mesterverk i Telemark. Dette unike turmålet består av spektakulære svaberg karvet ut av isbreer fra siste istid. Resultatet er en mektig formasjon som minner om et digert, romersk amfiteater, skapt av naturen selv. Turen er forholdsvis enkel og gir en fantastisk naturopplevelse.

Det var et overraskende stort område som var der. Det var virkelig flott og ikke bare et lite utsnitt som egnet seg på instagram. Jeg finner mange turmål på instagram, noen leverer og andre er ikke fult så fine i virkeligheten.

Jeg har ikke sett så store områder med flaberg tidligere. Tror ikke de finnes så veldig mange stedene.

Kan nok være en glatt tur en regnværsdag. Jeg var glad for at jeg hadde tatt med meg fjellstøvlene denne dagen.

Det var mange mindre områder før vi kom bort dit hvor selve Himmelriket var.

Det ser ikke så bratt ut, men man fikk opp pulsen litt når man skulle til tops.

Jeg hadde tatt med vann til hundene, men det var egentlig nok vann til dem på den runden vi gikk.

Jeg hadde sjekket at det var en innsjekking i Fjelltoppjakten der, så vi satte kursen mot toppen. Vi laget en runde rundt hele Himmelriket på en måte, før vi gikk tilbake til bilen.

Patran skjønte hva jeg hadde tenkt og kommenterte litt tørt at jeg ikke fikk rive ned denne stablingen da. Nei jeg hadde ikke tenkt det akkurat, men brått går det ikke helt som en har tenkt.

Når man står på toppen så ser man bedre hvor stort og bratt det egentlig er.

Jeg dannet baktropp for å ta bilder, dette var et veldig flott sted synes jeg.

Vi skrådde bortover mot toppen med innsjekk.

I slikt terreng så kan man gå hvor man vil, selv om det var markerte stier flere steder.

Det ble mange fine bilder iløpet av dagen. Det var så mye røsslyng alle steder.

Patran fikk stadig mindre klær, for sola varma godt oppover. 

Her var det skikkelig varde på toppen og jeg fikk en innsjekk i Telemark fylke.

Posering ved varde det er vel noe som går igjen når man er på tur. Til og med ved de vardene som jeg har vært på tur til tidligere.

Det var mengder med røsslyng alle steder, biene summet og sola varmet.

Her kan man praktisk talt gå hvor man vil.

Så var det nok et lite vann som hundene kunne drikke fra.

Telemarksidyll

Det var et stykke til neste innsjekk, og det var vanskelig å få til noen runde der uten å måtte gå for langt på vei tilbake til utgangspunktet.

Bella

Dette er vel kanskje det mest idylliske bildet av dem denne gagen.

Så kom vi over et felt med blåbær.

Her var faktisk blåbærene større enn de jeg har sett tidligere i sommer.

Her var det noen som hadde stablet steiner til den store gullmedalje.

Vi fulgte flaberga ned til parkeringa igjen.

Det var endel folk i området, men det var ikke så mye å se til dem for området var så stort.

Jeg nøt turen i allefall

Siste drikkestopp for hundene før vi gikk til bilen.

Kjapp biltur ned til sentrum for vi hadde ikke med niste. Vi skulle bare på tur for å sjekke terrenget. Bella Rosa i Drangedal har knallgod mat. Virkelig verdt et besøk om du er sulten på de trakter. Hundene satt på  verandaen sammen med oss når vi spiste og han som jobbet var veldig hyggelig.