Gunnarsteinen "Drapstein"

Når det ble et krav om at alle veier skulle ha veinavn og skiltes, så har det dukket opp moen spennende alternativer i nærheten. På vei over til Krødsherad er det en vei som heter Gunnarsteinveien. Spurte noen, men ingen visste noe om denne Gunnarsteinen som hadde fått navnet oppkalt etter seg. 

Jeg har søkt litt rundt på nettet, uten resultater, men brått en dag forrige uke så kom jeg over et skriv fra Universitetets oldtidssamling datert ØK-registrering 1970. Hva ØK står for er jeg ikke sikker på. Men der var det beskrevet hvor steinen var og hvorfor den het Gunnarsteinen.

På kartet til Norgeskart.no står det bare Gunnarsteinslia og Drapstein, så det skulle være en grei sak å finne riktig stein på høydedraget mellom myrene. Det hadde regnet javnt hele dagen, så når sola kom på ettermiddagen ble det tur på hundene.

Det tok ikke lange tiden før vi kom til snuplassen på kartet. Det gikk traktorvei videre til både høyre og venstre, si skulle til høyre.

Stien var forholdsvis tydelig, til tider veldig tydelig, men brått litt gjenngrodd. Det var veldig vått i lyngen og med småbusker midt i veien noen steder så ble jeg rimelig våt til midt på lårene.

Jeg hadde kledd meg til overskyet vær, så når sola kom for fult rant svetten nedover ryggen.

Hjulsporene var til tider fulle av vann, noe Hailey satte stor pris på.

Kantarellen hadde så smått begynt å poppe opp fra skogbunnen.

Det var endel store steiner langs kjerrestien, så jeg fulgte med på kartet så jeg ikke skulle gå forbi den riktige steinen.

Det må jo være noen som bruker denne veien, for den var veldig tydelig. Jeg må sjekke ut om jeg får til en runde der, for denne dagen gikk jeg riksveien tilbake til bilen, så det ikke skulle bli sånn frem og tilbake tur. Det er ganske store myrer i området, så de er ikke alltid like enkle å komme seg forbi. Langt mindre krysse over.

Mellom Gunnarstein og stien lå det tidligere et pinnekast. Denne røysa er borte i dag. Gunnarsteinveien, en skogsbilvei som etter ca. 300 m går over i en tilvokst traktorvei/sti, var tidligere en del av en større ferdselsvei kalt «kongevei» over skogen til Enderud i Øvre Krødsherad. Gunnarstein ligger lett synlig tett inntil den tilvokste traktorveien/stien. Kan man lese i papirene jeg fant.

Ifølge tradisjonen skal bakgrunnen for verperøysa/pinnekast være at kramkaren Gunnar blei overfalt og drept ved steinen på vei fra Enderud. Hørte man gråt og ynk når man gikk forbi, ville dette gi seg om man kasta på en stein eller pinne. Ei verperøys blir også kalt et varp eller et kast.

Kjerreveien fulgte merkingen på kartet, så vi fortsatte framover.

Ingen av steinene videre var så store som Gunnarsteinen var, men de var ikke så små heller.

Det er mye skjegg på buskene i gammel granskog

Stien svingte ganske brått og etter en stund kunne vi høre bilene fra veien.

Bella satte også pris på vannet i hjulsporene. Det begynte å bli rimelig varmt, så når vi kom tilbake til bilen viste gradestokken der 26 varmegrader. Klart bilen hadde stått i sola, så det gjorde jo sitt.

Man trenger ikke bli rein av å bade, hilsen Hailey

Jeg var litt spent når vi nærmet oss veien, for etter kartet skulle vi krysse over ei myr. Men det viste seg at den var såpass igjengrodd av busker, så det var ikke særlig vått der.

Vi kom inn på en snuplass eller noe de hadde laget i forbindelse med hogsten i vinter.

Jeg ble overrasket over all trafikken på "gamleveien" til Hallingdal, men vi måtte endt opp der så det passet med alle som sluttet på jobb og skulle hjem. Begge veier egentlig. Men en 500 meter overlever man stort sett. Det var brei veiskulder.

Solnedgangen nytes

 

Det har blitt mange timer ved Breivannet i Brekkebygda i sommer. Både jeg og hundene trenger avkjøling, for varmegradene holder seg javnt på 25 og mer. Jeg hadde egentlig ikke tenkt meg oppover etter jobb den dagen, for det var en god del skyer.

Jeg laget meg litt strimlet biffkjøtt og pitabrød med guacamole ved siden av. Spiste på verandaen og jammen ble det en liten dubb også. Det er det lenge siden har blitt nå. Men godt var det. Når jeg våknet var det slett ikke mange skyene og det fristet veldig med et bad.

 Jeg plukket med meg håndkle, teppe og ei ny bok å lese i etter badet. Armen er fremdeles vond og det knepper i den når jeg svømmer, så det ble bare en svømme tur den kvelden. Man får avkjølt seg uten å svømme også.

Jeg angret litt for at jeg ikke hadde tatt med meg litt drikke, for det var rimelig varmt i sola.

Om skyene holdt seg delvis unna så fant jeg ut at jeg like gjerne kunne sitte der til sola forsvant bak åsen. Jeg har ikke tall på alle solnedgangene jeg har ved Breivannet opp gjennom tiden.

Det blei noen bilder da iløpet av ettermiddagen, det ble bading, det ble lesing så den kvelden var bare kos. 

Det er litt trafikk støy fra nyveien, men det drukner litt i levenet fra de andre som bader litt lenger bort. Den lille sandbiten er jammen populær. Jeg liker nå bedre der det er fjell å gå ut i vannet, for ikke å snakke om når man skal opp igjen fra svømmeturen med hunder.

Klart det hjelper ikke mye når de graver seg ned ved hver sin furu. Men de koser seg da.

Det er nydelig å kunne sitte på teppe å tørke i sola etter en dukkert. Lukke øynene og bare nyte varmen.

Trenger ikke andres selskap når man trives godt i eget selskap.

Der hvor jeg var dagen før sto det en campingbil, så de skulle nok ligge der om kvelden. De spilte litt Johnny Cash såpass høyt at det bar over vannet til der jeg satt. 

Når jeg var tørr etter siste badet så var det bare å skifte og sette seg for å se at sola dalte ned i horisonten.

Det er godt når det kun er humla som surrer fra blomst til blomst. Det har nok vært for tørt for at knott og mygg har blitt klekket etter at første kullet hadde levd sine uker.

Blikk stille vann og skyene speiler seg.

Slike sommerkvelder kan man leve lenge på. Nå er halve sommeren gått, så da er det bare å bygge opp lageret til høsten kommer.

Humla surret i røsslyngen

Klokka ble halv ti og kvelden nærmet seg.

Silhuettbilder er veldig stilige synes jeg, men det er ikke så ofte lyset passer så de blir bra

Tror det er mange som har koset seg veldig i juli.

Blir nok ikke siste kvelden her om været holder seg,

Så senket sommernatta seg og jeg kunne dra hjem. Det var tross alt arbeidsdag dagen etter,

Vardefjell 1120moh

 Tredje ferieuka mi nærmet seg slutten og jeg hadde lyst på en fjelltur. 

Sommerferieuka nærmer seg slutten og jeg finner ut at jeg skal ta meg en liten fjelltur på en ny fjelltopp. Ukjent topp i kjent område, for å si det sånn. Både Gråfjell og Høgevarde har jeg vært på tur flere ganger, så da måtte jeg studere norgeskart.no litt. Det måtte jo være en topp å gå til uten å måtte kjøre så langt.

Jeg hadde sett på Vardefjell noen ganger tidligere, men har vært litt usikker på hvor fint det egentlig var. Studerte litt på kartet og da så jeg at det var merket opp stier over Vardefjellet. Jeg svingte opp til høyre veien før Gulsviksetran, der jeg pleier å parkere når jeg skal til Høgevarde og Gråfjell. Der var det oppkjøring til Vardefjell hyttefelt og parkering for utfart.

Det var så vidt antydning på høsten i fjellet. Særlig bjørka hadde begynt å få gule blader.

Stien snodde seg opp gjennom småskauen fra parkeringa.

Stien var overraskende "flat" da den snirkla seg både hit og dit, så det var ingen bratte bakker. Det var en merket sti, men endel andre som gikk på kryss og tvers. Jeg fulgte med på norgeskart.no i stikryssene for å velge stien med mest utsikt.

Jeg valgte å gå veien gjennom hyttefeltet på vei tilbake til bilen på parkeringa da jeg hadde fått vridd kneet mitt i løpet av runden. Greit å ikke få vridd det mer om jeg hadde valgt en parallell sti tilbake til bilen.

Jeg hadde ikke gått lange biten før det åpnet seg og jeg kunne se snaufjellet.

Godt og varmt i fjellet så jeg gikk i singlet, men på toppene blås det endel. Stien snirklet seg fram mellom knauser, så det var ikke mye vind å kjenne egentlig.

Det var utallige muligheter for hundene til å få seg drikke.

I varierende terreng så er stien mange steder som på bildet. Det ser ut som en er ved verdens ende og når en runder toppen så kan det i prinsippet være "hva som helst"

Denne gangen viser det seg å være dette som befant seg på andre siden av bakketoppen.

Vardefjell er som alle andre fjell, det har mange småvarder langs stien. I bakgrunnen kan du se Hestgjuvnatten, som jeg ikke har vært på og som heller ikke frister meg å klatre opp på.

Jeg var redd mye av utsikten ville være utsikt ned på hyttefeltet, men det var det ikke. Stien gikk innover og fortsatte på kanten innover. Så utsikten var ned i Hallingdal, ned på Krøderen og dalstrøka innafor. Og de dalstrøka er Sørbølfjellet.

Det var mange småtopper innover og jeg valgte alltid stien til høyre, for å få mest mulig utsikt. Selv om hovedstien var rødmerket med røde T på steinene innover. 

Når man er på tur så må man titte litt rundt seg, og her var det mye pent. Det er ikke alle steder man er på tur som overrasker så mye. Når tanken egentlig bare var å gå der for å slippe å vurdere dette alternativet lenger. Nå kan det til og med tenkes at jeg skal gå der igjen.

Bella nyter også utsikten. Det er mye pent i Hallingdal

Det var endel blåbær langs stien noen steder.

Jeg fikk til og med spist noen multer iløpet av turen

Varga spottet sauer på lang hold

Det var litt rart å gå forholdsvis flat sti, men av likevel så klatret jeg opp på 1120 meter over havet før stien snudde nedover igjen.

Nydelig om man ser seg tilbake også

Jeg liker sånne fjell som man ikke behøver å følge stier, men kan gå der man vil.

Jo lenger opp man kom jo mer utsikt fikk vi oppover Hallingdal også

Det var bare å følge kanten framover

Det har nok vært ei frostnatt eller to her

I enden av dette vannet satte vi oss for å ta ei pause, en energibar og vann. Kun en annen turgåer var det på fjellet, selv om det var endel hytter som hadde besøk. Turgåing var ikke gesjeften, ja om de ikke dro til Fyrisjøen for å gå tur der da.

Til tross for mange turer, er Varga rimelig kvemete på tur. Hun klarer liksom ikke å holde plassen sin, men må både hit og dit.

Bella blir litt lei av sånt, så da danner hun baktropp isteden.

Ikke den verste utsikten dette når man skal slappe av litt på tur.

Slike dager i fjellet må nytes

Turfølget er heller ikke av det verste slaget, så jeg nyter ferien. Bare det ikke regner er det helt greit på en måte.

Røsslyngen er fin i fjellet nå

Så dukket sauen opp som Varga hadde merket for lenge siden

Denne her var slett ingen sinke og kom etter oss i rask gange. Ikke var det lam i nærheten heller, så det var bare å skygge banen.

Vi hørte noen bjeller iløpet av turen, men disse var vel de eneste vi så forholdvis nære.

Varga er mye mer interessert i alt rundt enn det de andre hundene mine er. Hun spotter alt som leer seg på forholdsvis langt hold, om der er folk eller dyr.

Varga bare må se andre veien enn de andre hun

Ja bortsett fra når hun tror at jeg går i fra henne og hun må være igjen på egenhånd. Da følger hun med, men hun sitter i ro når hun har fått beskjed om det.

Dagens turmål, toppen av Vardefjell var nådd.

Bella, Varga og Hailey ventet mens jeg sjekket kartet for å finne riktig sti tilbake til bilen uten at vi skulle gå den samme som vi kom. Som nevnt tidligere så ble det sti ned til hyttefeltet som ble beste løsning.

Jeg koser meg skikkelig på tur med disse her, trenger ikke flere egentlig. Hyggelig med selskap innimellom for å skravle litt, men jeg er ikke avhengig av andre for å ta meg en tur. Hverken på fjellet eller om jeg skulle finne på noe annet.

Etter noen timer på tur skimtet vi både veien og hyttene.

På veien hjem kjørte jeg gamleveien ved Gulsvik, for å sjekke ut en annen vei opp til Sørbølfjellet. Det viste seg at jeg hadde vært opp denne veien første gangen jeg var på Sørbølfjellet, for 8 år siden. Må vel prøve å få til en tur opp her i høst kanskje ...

Resten av ettermiddagen ble tilbragt på verandaen i solnedgang, med ei bok.