Turbostien ved Lerbergsetra

Varga etterlyser aktivitet i sommervarmen. På søndag var det siste feriedagen min og det var spådd knallvær. Kenneth og Ingrid hadde lyst til å ta en sopptur, og Sofie ville ha med bestemor. Jeg mente jeg hadde lest noe om en tursti for unger i nærheten av Lerbergsetra på Holleia. Der hadde jeg aldri vært, så det ble turmålet.

Vi parkerte der du kan kjøre ned til Engelen om du har nøkkel. Da er det bare noen meter før stien tar av til venstre innover i småskauen.

Turbostier er korte, barnevennlige turstier utviklet av Den norske turistforening (DNT) for å gjøre det enklere for familier å komme seg ut på tur. De er spesielt tilrettelagt for barn, med skilting i barnehøyde og tydelig merking, ofte med et unikt turbofigur for hver rute. Målet er å senke terskelen for friluftsliv og gi barn mestringsfølelse og motivasjon

Stien gikk innover på furumoen med røsslyng i full blomst og hvit mose.

Lerbergsetra ligger i den nordlige delen av Holleia og er lett tilgjengelig. Terrenget er forholdsvis lett, og stien inn både fra Aklangen og Engelen er lettgått. Koselige stier som snor seg flott i terrenget og er morsomme å gå på. 

Fra Lerbergsetra er det gode muligheter for fredelige turer i skogsterreng, og de siste årene har Ask Utvikling og det lokale Idrettslaget, Stranden I.L merket mange nye stier i området (NB! hvit merking som er tradisjon fra gammel av), så her er det muligheter for både hytte-til-hytte tur og dagsturer fra Lerbergsetra både til fots og på ski. Ringerike har 11 turistkoier tilknyttet den norske turistforening.

Planen om sopplukking ble skrinlagt, vi så bare noen gamle giftige sopper. Da ble det blåbærplukking isteden.

Det var flere store steiner langs stien som små jenter kunne klatre opp på og hoppe ned igjen fra.

Det var en liten kilometer før turbostien startet. For den gikk rundt vannet.

Endelig fant vi postkassa med blyanter og avkryssingsskjema. Sofie hadde til og med med sin egen Turbobamse som hun hadde fått av dama på kontoret til turistforeningen i Hønefoss.

Da var vi klare for å fortsette runden. På spørsmålsplakatene var det et spørsmål til barna og ett for voksne.

Halve runden er før du kommer til Lerbergsetra og andre halvdelen er på stien som går på andre siden. Stiene møtes ved postkassa igjen og du legger fra deg blyanten. Avkryssingsskjemaet må du levere på kontoret til turistforeningen.

Det er mange bekker i området som har bruer du kan gå tørrskodd over. Da må det trampes for å se om det bor et troll der. Vi fant ikke et eneste lite troll på hele runden.

Stien er godt merket helt fra veien. Skilting i hvert kryss, så du kan godt lage deg en større runde.

Ny turbotavle med nye spørsmål og Sofie måtte "lese" selv

Når vi nærmet oss Lerbergsetra begynte de små beina å bli litt slitne, så da fikk hun sitte på nakken til Kenneth. Bare å klore seg fast når skoa skulle knytes.

Vi slo oss ned på bordet som sto på setervollen for å spise nista vår.

Der var det mange svære steiner

Den ene ga god skygge til hundene når vi hvilte.

Banan og kanelsnurrer smakte godt

Etter en tre kvarters tid tok vi fatt på siste halvdelen av spørsmålsrunden.

Der kom vi bort til ei stor bru som det var rekkverk på til og med

Stor jente, klarer sjøl! Hun skulle gå foran og skremme trollet så det var trygt for oss andre å gå over brua.

Det var veldig lite vann i alle tjerna og knusk tørt i terrenget. Det kråset alle steder i skogbunnen.

På rekkverket satt en Tømmermann. Tømmermann er en billeart i familien trebukker som lever på døde bartrær. Tømmermannen er en karakteristisk art som er lett å kjenne igjen med de ekstremt lange antenne. I Norge er den utbredt i barskogområder over hele landet.

Det var godt når vi kom inn i skauen og kunne få litt skygge fra alle trærne.

Det var mange tørre stubber og busker der, så tømmermannen hadde nok å spise i de trakter.

Vi nærmet oss slutten på Turbostien og hadde bare igjen det lille strekket til bilen.

Sofie kunne faktisk svare på en god del av ungespørsmålene og vi voksne måtte tenke litt og tippe litt.

På slutten var det et lite stykke med lastbærerspor.

Slike dager må man virkelig nyte, snart er høsten her og da må man straks ha på seg litt mer klær.

Vi var varme etter tur, men alle skogstjerna var det så lite vann i at bunnen var bare kline. Så vi endte opp på Røsholmstranda for avkjøling av 2 og firbeinte. Pink syntes godt denne krokodilla kunne flyttet seg.

Sofie sprutet og Varga fulgte med. De to der er som erteris når det er vann i nærheten.

Forholdsvis mye folk og vår plan var ikke å bade i dag, så badetøy lå hjemme.

Det smakte godt med middag på verandaen når jeg kom hjem på ettermiddagen.

Fjelltoppjakten på Andersnatten

 

Det kom opp som minne på telefonen en dag, at jeg, Wencke Lill og Bjørn Øyvind hadde vært oppover her for tre år siden. Da hadde røsslyngen blomstret, så da tenkte jeg at da gjorde den det nå også. Siden det hadde vært så mye røsslyng som blomstret på turen til Kongsgårdskollen på torsdag. Men jeg var vel en ukes tid for tidlig ute.

Det var en gjeng med damer med hver sin hund som kom på parkeringsplassen likt med meg. Etter antrekket å dømme så kom de til å holde bra fart oppover, så jeg gikk ned til vannet om hundene var tørste etter bilturen.

Det var spådd solskinn litt utover dagen for å gå over til regn på ettermiddagen. Men innen jeg kom dit så var det ikke mye sol igjen. Men det regnet heller ikke.

Det var satt opp stolper på denne runden, så de fleste hadde telefonen i hånda og scannet seg oppover. Jeg snakket med noen på toppen og de fortalte at det var endel stolper som du ikke fikk scannet, men måtte registrere i etterkant. Altså samme problematikken som når jeg holdt på med dette. Ingen grunn til å begynne med dette igjen.

Syklubben lange korssting hadde klart å krysse myra på kloppene før jeg startet på den, så jeg regnet med at de holdt seg foran meg oppover.

Mye pen natur i Sigdal. Prøve å få til flere turer på disse kanter utover høsten. Vel en times kjøretur så har man plenty av valgmuligheter i nytt terreng.

Så starter motbakken og den holder seg til du kommer på toppen.

Jeg holdt oss et godt stykke bak en god stund, men så syntes jeg det ble vel mye subbegåing.

De stoppet stadig for å kle av seg jakker og ta seg drikke og hva det var de holdt på med.

Det var mye snusing og draing på mine, for rett foran gikk det 6-7 hunder i følge pluss alle de andre som hadde gått der tidligere på dagen og dagene før. Så det endte med at jeg gikk å litt så jeg tok dem igjen for å passere dem.

Røsslyngen langs stien sto med knopper.

Noen steder er brattere enn andre og de partiene blir ganske steinete når det har rent mye vann der.

Dette må man vel kalle et naturlig hvilested, jeg tok meg bare en slurk vann og gikk videre. Liten vits i å ha gått forbi syklubben langekorssting om jeg skulle vente på dem på krakken.

Men et blikk bakover så så jeg at utsikten begynte å komme.

Uværet kom rekende som en strek på himmelen. Rimelig bratt oppover før stien deler seg i en slakk utgave og en bratt utgave.

Jeg krysset fingrene for at regnværet ikke kom før forventet i det minste.

Hundene peset i varmen og jeg svettet. Husker jeg skreiv sist at jeg var glad det var overskyet når vi var der. Det var jeg denne gangen også. 

Med de seks berlinerbollene jeg hadde dyttet i meg dagen før, friskt i minne. (Må jo feire at man har ei uke ferie må du vite) Så var det bare å ha høyt tempo og forbrenne noen kalorier.

Man merket fort at man nærmet seg et høydedrag, da kom vinden. Det var virkelig godt med litt luft,

Det er lite eller ikke noe vann langs stien oppover så hundene måtte pent vente til vi var på toppen før de kunne slukke tørsten.

Men utsikt er det på slike steder.

Jeg hadde både nyvasket bil og nydusjet hunder når jeg dro på tur, nå er ingen av dem reine lenger.

Godt for dem å få slukket tørsten da.

Jeg kom til stikrysset som var merket bratt og slakk rute og tenkte hvor bratt kan det være da... og gikk for bratt. Jeg hadde ikke glemt disse berlinerbollene som egentlig ikke var så gode engang. De hadde nok ligget tint siden dagen før og to av dem hadde bringebærsyltetøy inni. Går det ikke ann å legge boller der det er merket med hva slags innhold de har da? Kan jo ikke akkurat klemme på de i butikken for å se hva som tyter ut før man kjøper dem...

Om det ikke var så bratt første stykket, så var det en smal sprekk man gikk opp.

Der var det mer vann og vi kunne peile oss inn mot toppen for å sjekke inn.

Det er god utsikt til flere kanter der.

Til toppunktet er det bare slakt oppover, der er det skrevet Toppen med blå maling, slik at ingen skal være i til om at de er på toppen av Andersnatten

Mer vann og mer utsikt

Både Bella og Hailey la seg ned i vannet, men Varga nøyde seg med å slukke tørsten.

Her er toppen med kun en stein som varde.

Selve varden lå på flata litt lenger bort.

Det var skiltet mot utkikspunkr, så vi la veien ut dit før vi skulle finne oss et lunt sted å spise nista. Jo jeg hadde med niste til en forandring og nok vann.

På utsikten var det et triggerpunkt. Der var det også to som prøvde å ta en selfie med utsikten i bakgrunnen, men de fant ut at de var litt korte i armene. Jeg tilbød meg å knipse noen bilder av dem, så ble det litt mer naturlig enn lange armer.

Ikke så enkelt å ta bilde der uten å få med folk, for der var det mange av dem.

Jeg fant der den slakke stien gikk ned igjen og slo meg ned i en lun krok der. Når jeg hadde med meg mat så fikk jeg nå spise den og da.

Jeg har funnet ut hvordan selvutløseren på telefonen fungerer, så det ble et par test bilder med den.

Varga tar livet med ro når vi setter oss ned

Det er godt å ha hunder som slapper av når jeg setter meg og ikke maser og kaver om at det skal skje noe,

Etterhvert var det på tide å sette kursen mot bilen igjen.

Vi møtte forholdsvis mange som var på vei oppover på vei ned igjen. Både med og uten hund.

På veien hjem var jeg innom Hageland Prestfoss for noen småting. Der var det mye større enn i Hønefoss og for et utvalg de hadde av alt mulig. Så det le med hjem mer enn det jeg hadde tenkt når jeg gikk inn der.

På parkeringa traff jeg på noen Soktendølinger, så verden er ikke stor. Klart det er jo ikke så langt unna her.