Jeg og Kenneth hadde en grei arbeidsfordeling på turen. Han deltok i aktiviteter andre steder enn på dekk, og jeg dokumenterte. Alle som ville fikk en fysisk test og om de besto så fikk de ta på seg sele og entre riggen.
De tok det ikke så tungt om folk ikke klarte å heise seg opp i armene, det var nok av de som spant seg oppover i tauene med skotuppene og 10 sekunders henging etterpå gikk også kjapt.
Jeg prøvde meg ikke, det var nok av de som desperat kjempet seg fram.
Kenneth ble med oppover og over første platået på masta.
Det er forholdsvis høyt opp. Jeg har ikke høydeskrekk, men klatringen kunne jeg godt stå over.
Det var ei dame som lurte på om jeg var bekymret for sønnen min når han klatret oppover i nettet. Nei, sa jeg. Jeg sluttet å bekymre meg for han når han flyttet hjemmefra. Da ble det latter på de som sto i nærheten. Bekymre seg er like effektivt som å spise suppe med gaffel.
Vi brukte mange timer på utseilingen da de visstnok tok det nordere løpet. Jeg tok bilder av både det ene og det andre. I løpet av turen tok kamera mitt kvelden, så de fleste bildene er med telefonen. Kamera tar bilder, men de blir svarte. Så jeg får se litt mer på det en dag jeg har god tid. Jeg har jo speilreflekskamera som fremdeles virker som det skal. Det tok jeg ikke med på tur,
Det virket som de hadde et veldig godt arbeidsmiljø ombord med en flat struktur. Det var ikke snakk om striper og stjerner der før en kunne snakke med folk eller spørre om ting.
Kenneth klarte brasene og vips så var han opp på plattingen og klar for å klatre ned igjen på den andre siden.
Hele masta er 48 meter høy, så halvveis er også forholdsvis grei avstand å klatre opp.
Farlig er det jo ikke når man har sikringsutstyr på seg.
Litt konsentrasjon så er det meste gjort.
Så var klareringen gjort og Kenneth kunne klatre rundt ettersom det trengtes.
Når Bergensværet viser seg fra en slik side, så er det bare å nyte ferien.
Mørket senket seg ganske raskt når vi hadde startet vårt skift og oljeplattformene begynte å poppe opp i horisonten.
Nattlys og lanterner ble tent og vi seilet inn i evigheten. Snart skulle det bli bare hav uansett hvilken retning du så.
Når sola forsvant, forsvant også varmen. Det var bare å finne fram ullgenseren og vindtett jakke.
Vi passerte forholdsvis nære flere av boreriggene og overskuddsgassen brant godt, slik at kveldshimmelen ble lys som solnedgangen. Etter endt skift var det mønstring på dekk. Vi ønsket God Vakt til påtroppende vaktlag og de svarte God Vakt skal være fra andre siden av båten. Om avtroppende skulle stille opp på babor eller styrbor side lærte vi oss ikke iløpet av turen heller. Første dagen over og vi kunne krype opp i hengekøya for å sove noen timer fram til frokost og nye timer i tjeneste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Nyt hver dag, den kommer ikke tilbake. Håper du blir motivert til å komme deg ut på tur. Legg gjerne igjen en kommentar... Jeg setter pris på nye turmål.