Lutevollen til Klomshue

Asbjørnsens legendariske beretning om «En tiurleik i Holleia» sto første gang på trykk i 1841, og siden har disse dype furu- og granskogene mellom Tyrifjorden og Krøderen lokket skuelystne naturelskere fra hele Østlandet. Men Holleia er mye mer enn tiuren som leker seg. 

Her ligger de to DNT-koiene som ga startskuddet for drømmen om å gå skauleis til fjells, her er kulturminner fra gruvedrift på 1700-tallet og her er det magnifike Grønknuten barskogsvernområde som en naturperle av de virkelig sjeldne. Jeg har en følelse av at Klomshue er mest besøkt på vinterstid, men noen hadde gått hit på barmark også. Holleia fra min side er bratt opp, så jeg hadde også funnet ut på egenhånd at Lutevollen ville være et bra startpunk for en tur etter jobb.

Hilde ble med for å kunne sjekke av en topp i Fjelltoppjakten, så da ble det litt skravling denne ettermiddagen også. Om du ikke er fra disse trakter og du har lyst til å tilbringe natta her, så er DNT Hovinkoia et alternativ.

I 1933 bygget turistforeningen sin aller første koie, Vikerkoia under Vikerfjellet i Ådal. Denne koia var et eksperiment, som ble så vellykket at de i 1937 gikk i gang med Hovinkoia på Holleia. Koia ligger på en tange ut i vakre Setertjern, og historiebøkene forteller oss at kranselaget ble holdt 11. juli 1937.

Hovinkoia er av den gamle typen med inngang på endeveggen, har 2 soverom og 8 sengeplasser og er ypperlig som utgangspunkt for turer innover mot Holleias perler som Klomshue traktene og Grønknuten naturreservat.

Selv om vi fulgte en traktorvei eller noe som lignet på det, så viste GPS'n at vi ikke var på den stien som vi skulle være på. Det gikk to veier med hver sin sti opp til toppen, så vi tenkte vi skulle gjøre en runde ut av det. Men brått var vi midt i mellom begge stiene. 

Ja det er sjelden en skautur uten at det er litt bushing av en eller annen sak når en er på tur.

Hilde har en egen radar for ormer. Denne dagen fant vi stålorm. Den biter ikke, men den er litt guffen avlikevel synes jeg. I år har jeg sett tre stykker, det er vel flere enn jeg har sett de siste 7 åra til sammen.

Vi snudde oss til tider for å se på utsikten. Tyrifjorden i det fjerne.

Vi vurderte om vi skulle gå rett til høyre for å finne stien, eller om vi skulle gå rett fram og skrå sakte, men sikkert bort på stien. Vi skrådde sakte, for nedoverbakke når man skal oppover frister lite.

Brått fant vi stien vi skulle vært på, så da var det bare å følge den videre.

Selv om stien er blåmerket, så var den ikke like framkommelig hele tiden.

Det var fremdeles våte myrer når man kom opp og det begynte å flate ut. Så joggesko var ikke det riktige skovalget, men når jeg hadde reist fra turskoa hjemme når jeg tok med meg Varga på jobb. Ja da er det bare å gå på tur i det man har.

På veien ned igjen møtte vi en mann med stor sekk, så han hadde nok tenkt å tilbringe natta ute. Kanskje for å høre på fugl.

Vi klarte å holde oss på den blå merkede stien resten av turen. På veien oppover når vi kom kjørende så sto det en elg midt i veien. Den snudde og løp veien videre innover når vi nærmet oss. Når vi rundet svingen så var den borte.

Det var ikke mye farge noen steder, så det hadde nok ikke vært snøfritt veldig lenge.

Det var ikke alltid like godt å følge blåmerkingen, for myrene var forholdsvis våte. Da måtte vi ta noen alternative ruter.

Om du trodde Holleia var flat, så må du tro omigjen. Klomshue er på 506 moh, så da må man opp noen motbakker.

Oppe på toppen ved varden så ble det en liten pust i bakken og posering for kamera. Viktig å huske innsjekkingen i Fjelltoppjakten, da topper ikke kan etter registreres.

Etter en liten stund så var vi klare for returen til bilen. Vi måtte legge noen planer om langturen vi har snakket om tidligere. Vi må ha noen timer til rådighet med dagslys, så da trengs det litt planlegging. Vi havnet brått langt fram i kalenderen for å finne en lørdag vi begge ikke skulle noen verdens ting. Ikke hadde ferie eller andre planer. 

Det var bare å stoppe opp og notere i kalenderen at vi trolig skulle på denne langturen 26. juli. Det er følt at vi ikke hadde en felles ledig helg tidligere på året. Så nå håper vi bare at Hr Yr klarer å få til et ultimat turvær til oss.

Det var bare å nyte utsikten og langt i det fjerne kunne vi skimte Gaustadtoppen.

Stien ble snart til en brei sti som kunne minne om en vei.

Etter 5,6 kilometer kunne vi sette oss i bilen igjen og jammen kom det ikke noen få regndrøpp på frontruta. Takk for turen Hilde, kan jo hende vi får til en ettermiddagstur før juli er over.

Litt Fjelltoppjakten statistikk etter årets 4 første måneder.

Rundt Langtjern før Hovinkoia

Etter turen til Væleren for en stund siden, så tenkte jeg at jeg skulle sjekke ut den andre veien også, som går innover Holleia, Denne gangen valgte jeg Ullern som utgangspunkt i veikrysset og gjennom bommen.

Når jeg var liten hadde bestefar ei lita skogskoie ved Langtjern. Det gikk en sti innover en flat mo med mange grantrær. Jeg har vel ikke vært der på 45 år eller så. Så at jeg skulle finne noe som helst etter minnet var vel å være vel blåøyd. Jeg måtte faktisk sjekke kartet for å finne både Gryttingen og Svartvann. 

Jeg stoppet i veikrysset ved Langtjern, for jeg hadde sett på kartet at jeg kunne lage en runde og komme igjen nede i veien der jeg kom fra. Det var i allefall en sti på kartet, og selv om den ikke er i terrenget så er det bare å følge med på kartet når man går.

Jeg fant helt greit der stien tok av fra veien, eller skiløypa eller hva det nå egentlig var vi fulgte fra der vi hadde parkert.

Men så går det som det pleier å gå når jeg går på sti, om den er merket eller ei... ja så hender det at jeg tar noen sveiver som ikke er sti. Men om man har riktig retning så finner en alltids fram tenker jeg.

Det var veldig pent over kollen der. Så om du er ute etter en liten runde på noen kilometer så er dette en flott runde.

Kollen var ikke så høy at det ble særlig utsikt, men litt så man da. 

Borti der går egentlig stien, men når de eneste sporene en ser er etter elgen, så ble det litt vingling før vi fant en tydelig sti som stupte nedover lia.

Jeg skulle bare lufte meg litt egentlig, for jeg skulle noe på ettermiddagen. Så jeg tenkte ikke særlig når jeg dro hjemmefra. Jeg endte nemlig opp i olabukse uten stretch. Tursko hadde jeg, men i det terrenget der så hadde det vært helt greit med litt stretch i det minste. Kvister som buttet og bekker eller veldig breie veldig våte områder jeg veit hadde gått bedre med turbukse... Men et par mageplask utover i lyngen tåler man greit om man unngår steiner.

Jeg storkoser meg på tur, men i og med at det var så varmt så skulle jeg hatt med meg en vannflaske. Nei jeg er ikke så flink på sånt når jeg bare er meg selv på tur, enklere når man er sammen med noen, for jeg veit at de stort sett har med seg vann. Da er det jo greit at jeg har ei flaske også, for når andre drikker, da blir man tørst selv også.

Når vi kom oss ut av kvisten og all småfurua, så sjekket jeg kartet og da hadde jeg jammen krysset stien på veien over. Da var det bare å gå på skrå tilbake, for stien var tegnet inn i et søkk i terrenget.

Jeg lurer på hvordan sommeren i år blir når det er så varmt allerede i starten av april. Allerede før  påske!

På kartet var dette traktorveien som stien skulle ende opp i, men i virkeligheten så det mer ut som en bekk som var uttørket.

Veien var delvis dekket av snø, så kanskje det hadde vært skiløype her i vinter? Jeg tror kanskje jeg skal ta meg en skitur der til vinteren. Tror løypa går endel ute på isen på de små vannene.

Veien varierte mellom snø, kline og tørt. 

Jeg har sett sommerfugler tidligere i år, men denne var den første jeg fikk tatt bilde av. Humlene har også kommet i hopetall de siste dagene.

Så var ringen snart sluttet. I det fjerne kunne vi skimte veien vi hadde kjørt på tidligere på dagen. Om du vil gå runden andre veien går du inn veien som er merket med Sagbakken.

Litt kipt å gå opp igjen alle bakkene på grusvei, men mye bedre enn å gå stien som er utydelig i skauen i oppoverbakke. Høydemeterne tilbake til bilen er de samme uansett hvilken vei man velger.

Snøen var helt hard så den bar godt der den ennå lå. Men det er ikke mye igjen av den i år.

Når vi hadde kommet tilbake til bilen kjørte vi ned til Svartvann, for der gikk stien opp til Hovinkoia til turistforeningen. Ikke lange biten å gå så jeg på kartet, så da parkerte vi og la i vei oppover i 500 meter omtrent.

Svartvann hadde ikke særlig med is igjen så jeg. Snart klart for bading.

Stien går opp til høyre for denne hytta og er blåmerket.

Her var det også veldig varierende føre innover.

Du trenger ikke være kjent for å finne fram dit, du trenger ikke Norgeskart.no engang for å skjønne hvor du er. Turistforeningen er flink sånn. Derfra var det 3 kilometer i luftlinje til nærmeste topp i Fjelltoppjakten. Så det får bli en dag jeg har turbukse og vann med meg.

Ved setertjern er det gratis båt å låne om du har løst inn fiskekort. 

Etter kartet å dømme så er det et hav av stier som går på kryss og tvers når du har passert vannet.

Konklusjonen min var vel at det kanskje kunne gå ann å overnatte i hengekøye har natt til første mai. Kunne rodd og koset seg før det ble kvelden da. Men tror kanskje jeg skal sjekke ut et par andre steder jeg har tenkt på før det blir noe endelig valg.

Ved Setertjern er det i alle fall idyllisk og jeg kan ikke si jeg så noe plakat om campering forbudt som det er ved de andre vannene der. De er jo drikkevannskilde til hele Tyristrands befolkning, og de tåler bare elgbading.

Jeg kom i snakk med to hyggelige damer som hadde overnattet på Hovinkoia i to netter. De skulle også tilbake dit neste helg med noen unger i tillegg. Stort sett så treffer man på hyggelige folk når man er på tur. Noen ganger gir man tips, mens andre ganger får man tips.