Ettermiddagstur til Ellingseterkoia

 Når en later som man er bonde, så må man sjekke dyra som ikke er helt i nærheten også. Jeg sjekket kartet og fant ut at de var så langt inn på beitet som de kunne komme. Der har jeg aldri vært tidligere, så var ikke sikker på om veien var kjørbar med personbil. 

Vei på kartet trenger ikke å være i så god stand at man kan kjøre vanlig personbil. En melding til bonden og bondekona mens jeg stelte de andre dyra, og jeg kunne legge ivei innover i utmarka med bilen min. 

Bedriftidrettens 10-på topp har innsjekkinger der, så jeg har møtt biler flere ganger når jeg har sett til kuene i utmarka som går med nofence. De skal parkere rett ved bommen, så det er liten sjanse for å møte på noen biler innover der. Det er ikke akkurat flust med møteplasser. 

Jeg hadde ikke kjørt lange biten før jeg møtte en traktor med henger i fult driv. Gikk forholdsvis greit å passere den når vi la oss ut på kanten begge to. Så møtte jeg en mann med en puddel som gikk, eller jogget. Ikke så greit å si. På vei tilbake møtte jeg på to syklister som hadde planer om å overnatte ute i telt så det ut til, eller så hadde de leid Ellingseterkoia av turistforeningen.

Siden jeg ikke hadde spist middag ennå, så ble det mye bringebær og blåbærspising når jeg hadde satt fra meg bilen i et veikryss. Jeg tenkte nemlig at når jeg var så nære Ellingseterkoia s å kunne jeg jo ta turen ned for å se hvordan det så ut der. Kuene hadde lagt seg til et steinkast unna.

Jeg ble litt overrasket når jeg kom ned på tunet der, for jeg trodde den var mye større. På størrelse med Buvasskoia liksom. Den blåmerka stien forbi her er endel av Vassfarstien.

Ellingseterkoia er ei sjarmerende og tradisjonell skogskoie tilhørende DNT Ringerike, idyllisk beliggende ved Ellingsetertjern.

Sikkert flott å sitte her i solnedgangen og nyte stillheten.

Det ligger en kano som kan brukes på Ellingsetertjern. Dette tjernet er forholdsvis stort.

Så idyllisk som et tjern kan være, som du assosierer med Nøkken.

Vannliljene blomstret ennå, enkelte hadde knopper til og med.

Vannliljer er nydelige blomster som lukker seg etter lyset.

Det ble ganske mange bilder fra vannkanten der

Uthuset var dobbelt så stort som koia.

Det er mange både store og litt mindre steiner i området.

Jeg lokaliserte kuene et stykke innover den veien jeg hadde parkert i krysset til. De lå på rekke og rad og drøvtygde, så da lot jeg de være ifred. Ikke noe rauting av noe slag, så det virket ikke som det skulle være noe galt. Det er ikke noe vits i så få de til å reise seg når de ligger slik å koser seg.

Det ble noen fotostopp på veien tilbake. Det hadde jeg ikke tenkt på når jeg kjørte innover.

Det ser ut til å bli brukbart med tyttebær i år.

Et skikkelig bær år til tross for varmen i julimåned.

Veien var ikke like bra alle steder, så man måtte plassere hjulene litt for å slippe store steiner og store søledammer.

Når jeg var godt på vei tilbake til grinda, så møtte jeg jammen på gjengen med nofence som pleier å ligge inne i den tette skauen.

Sauene hadde gått flere hundre meter og var ganske våte i ulla etter den regnskura som hadde kommet.

Jeg gikk ut av bilen for å snakke litt med dem.

De lurte på om jeg hadde med meg kraftfor hit også

Da måtte jeg skuffe dem, jeg hadde ikke regnet med å møte på disse denne gangen.

Feriedag på Kollsjøen

Jeg tok med meg drona for å prøve litt på egenhånd, men jeg fikk den ikke til å virke når det ikke var telefondekning i området. På Øvre Kollsjøen er det ikke noe telefonsignal, men det tenkte ikke jeg på før jeg dro oppover. Det kan hende det var bruker feil for den del. Jeg får teste en gang til med noen som har litt mer teket på teknikk enn meg.

Hundene fikk luftet seg og jeg ble våt til knærne, så da ble det vel en bra dag da?

Nok av bilder ble det også. Turen gikk på impuls, for vi fulgte bare veien et lite stykke. Så bar det til skogs etter magefølelsen.

Tror ikke det hadde vært noen her med bærspannet sitt heller jeg.

Blåbærene begynner å bli overmoden og smaker ikke fult så godt lenger.

Det var ikke en sjel der og ikke så jeg hverken spor eller møkk av noe dyr heller, så da fikk de strekke litt på beina.

Jeg så det var mye vann i bekken, så jeg tenkte at her kan det være fint innover.

Små bekker blir store elver når det har regnet så mye som nå. Jeg er fascinert av vann, ikke en dag er lik når vannet flommer nedover.

Vi fulgte bekken innover, men jeg hadde glemt å åpne norgeskart på mobilen mens det ennå var dekning, så jeg fikk ikke sett om vi bare kunne følge bekken, eller om det var en annen bekk enn den jeg trodde den kom ifra. Da hadde vi kommet til en bru der blåmerket Vassfarstien krysser. Men om det ikke er samme bekken så ville vi havne på ville veier.

Når jeg sjekket kartet når jeg kom hjem viste det seg at dette var Østbekken og vi kunne fulgt den til vi kom til veien. Det ville blitt en annen vei enn jeg hadde tenkt, men da hadde runden blitt motsatt vei enn det vi endte opp med.

Det ble litt hopping fra stein til stein for å komme fram.

Skulle ikke tro Varga hadde vært på to fjellturer dagen før, men hun er alltid klar for ny tur hun,

Bella slukker tørsten

Trivelig med fossebrus

Fine flaberg man kan ligge å sole seg på om sommeren

Der Østbekken gjorde en sving hadde det samlet seg en gedigen skumdott. Skum i en bekk skyldes som regel en kombinasjon av overflateaktive stoffer (som fra planterester, pollen, eller eventuelle utslipp) og mekanisk bevegelse (som fall, stryk eller vind) som piskes sammen til luftbobler, noe som reduserer vannets overflatespenning. 

Om våren og høsten er det naturlig med skum på grunn av utlekking av organiske stoffer fra planter.

Hundene holdt seg stort sett i bekken der det gikk ann.

Bekken ble smalere innover, men da ble den også dypere.

Den holdt seg akkurat litt for brei til å hoppes over, men jeg håpet den ble smalere lenger innover.

Man kunne ta sjansen på å hoppe fra stein til stein, men brått er det en som er skikkelig sleip.

Vi valgte å følge bekken ennå et stykke, den måtte da bli litt smalere etter hvert... Det var merker i terrenget at den hadde vært mye breiere, for det var skikkelig bløtt noen steder og graset lå flatt.

Hvor er vindfallene når du trenger dem? Denne her var enten råtten eller veldig sleip, eller begge deler.

Ved Østbekkmyra så det ikke fult så dypt ut og hundene vasset over.

Jeg kom til den konklusjonen at dette måtte være et vel så bra sted å krysse bekken som et annet sted. Jeg var jo allerede våt til knærne.

Varga var ikke like overbevist om at dette var lurt.

Men hun tok sats og hoppet i land.

Så var det bare å krysse Østbekkmyra og holde rettfram og litt til venstre, så skulle jeg komme ned på riktig vei igjen.

Det blir litt mer ro til å fotografere når hundene løper løse og ikke plutselig napper til i båndet.

Se som de koser seg.

Litt høstfarger i toppen av trærne

Bella er lett i rumpa når det er full fart

Hailey begynner å bli litt sliten i slikt terreng. 

Det ble en håndfull vassen blåbær

Brått var vi nede på veien igjen og kunne sette kursen mot bilen.

Hundene ble lempet i bilen og jeg fant fram drona mi. 

 * *

Juvfossen ble filmet isteden da jeg ikke fikk drona til å filme når telefonen ikke hadde dekning. Mulig det er bruker feil, men da ble det ett stopp når jeg fikk dekning. Ser ikke ut til at drona er særlig begeistret for sollys, eller at jeg skulle byttet til en av de andre linsene som fulgte med i veska. Litt rykk og napp for å få til det jeg vil, men regner med at det går glattere etterhvert.