Fjelltoppjakten til Tiurtoppen

 

Nei dette er ikke tiurer i toppen av furua, men jeg ville på luftetur og sjekket kartet for å finne et egnet sted i nærheten. Siden det var planlagt en lengre tur i Hallingdal dagen etter, så gikk jeg for en kort variant. 

Passelig lengde for Sofie tenkte jeg, så sendte en melding kvelden før om de ville slå følge på turen. Pink blir sjeleglad når jeg kommer, for da veit hun at det stort sett blir tur på henne.

Hun er skikkelig imponerende til å gå på tur. Kenneth var også det når han var liten, men hun er nesten mer utholdende enn han. Hun har jo så vidt fylt to år, men gikk halve turen selv. Totalt så var det seks kilometer før vi var tilbake til bilen.

Enkel tur for litt utsikt. Du trenger ikke være i så god form for å klare å gjennomføre denne. Vi parkerte ved Montesorriskolen i Åsa, derfra er turen skiltet.

Første kilometeren er ganske flat, det er liksom ikke før du går over bekken at stigningen begynner. Det er satt opp en krakk på kanten av skrenten, der er det god utsikt ned på beite til Skotsk høylandsfe som har et stort beite.

De koset seg i vårsola sammen med sauen.

Selv om det er mange veier og stier på kryss og tvers så skal det litt til å gå seg bort, eller ikke komme seg dit en skal. Det er godt merket i alle retninger.

Mellom skiltene så er det godt med blå merker. Et stykke så sluker du ganske mange høydemeter. Det var litt i tidligste laget for blåveisen ennå.

Selv om vi holdt Sofiefart, så var det kjekt å ta noen stopp for å drikke litt.

Stien snirkler seg rundt fjellskrenten før den kommer seg opp på toppen av kanten.

Mange alternativer flere steder.

Et lite stykke som lå i skyggen var det litt snø fremdeles, men det var ikke lange biten.

Sofie hadde fått hvilt beina noen meter og var klar for å ta fatt på siste strekket mot Tiurtoppen. Nok et stikryss som var godt skiltet.

Her hadde noen laget en tiur til og med. Det er mange nabbi bilder som er hengt opp her og der i Åsa.

Siste strekka mot toppen er ganske bratt, da ble vi ganske varme på ryggen alle tre.

Turens første delmål var sjekket av og jeg hadde fått en ny grønn runding på kartet mitt. Nesten samtidig fikk jeg ei melding av Patran om jeg var på tur i dag, for det var hun også. Hun hadde sjekket inn på Kollsåstoppene, så i dag ble det hele tre nye innsjekk. Da begynner statistikken å komme seg.

Mange som skryter av utsikten her, men jeg er ikke så imponert. Jo man ser et stykke, men det er liksom det. 

Tiuren noen har laget av nabbi er nesten mer imponerende. Den er skikkelig fin.

Vi slo oss ned for en energibar og litt drikke, før vi satte kursen mot Djevelens Punsjebolle som Kenneth bare hadde hørt og sett bilder av.

Der er det litt mer kupert terreng bortover og litt snø som lå i stien.

Det er ikke mange hundre meterne bort til bekken fra Tiurtoppen, så det var full fart igjen når hun hadde hvilt litt.

Nok en håndfull skilt til forskjellige destinasjoner. Greit å sjekke at man er på riktig sti mente Sofie.

En nødvendig pitstopp for pakningsskifte, da bleia så si var fylt opp til randen.

Noen meter til så hørte vi bekken og kunne kikke etter fossen.

Litt småsleipt på kanten, så da er det godt å sitte på armen til mamma, så en kan få sett på fossen.

Jeg har aldri sett Djevelens Punsjebolle på vinterstid, så fossen som var isdekt var nytt for meg. Mange som lar seg imponere her, men det er utrolig mange flotte fosser i Norge.

Mye rart å se på for noen som er nysgjerrige.

Helt greit å ikke dra med seg hundene helt utpå kanten, brått så kan man gli når fjellet er vått og kanskje
noe er is.

Brått fikk hun mye å fortelle, så kanskje de får høre om dette i barnehagen på mandagen.

Dette er en fram og tilbake tur i dag, så det ble en liten stopp på Tiurtoppen på vei tilbake også. 

Tenk så mange steg de korte beina må ta i slikt terreng. Skikkelig imponert jeg.

Det er vondt nok å gå nedover når det er så bratt om man er lengre i beina også.

Det ble en liten stopp på krakken når vi passerte kuene på vei til bilen igjen.

Staslige kuer dette her.

Takk for turen, snart har vi andre planer igjen!

For en mann!

 

På vei tilbake fra turen til Preståsen på lørdag, så kjørte vi om Utsranda. Helle hadde snakket om at hun hadde sett Skotsk høylnadsfe når hun hadde passert der i sommer. Nå var innhegningen tom, men vi så noen som holdt på på gårdaplassem. Vi stoppet og etter en kort vurdering så kjørte vi opp dit og Helle hoppet ut. Hun var tross alt mer lokal enn det jeg var.

Bonden kom ut og vi fikk lov å kikke på dyrene hans og ta bilder av dem. Han dro av gårde og vi kunne nyte synet så lenge vi ville. Det er flotte kuer, og jammen hadde det kommet noen kalver også. 

Det så ut som det var noen av kuene som ikke hadde fått kalven sin ennå. De var litt nysgjerrige, men den eneste som lot seg kose litt med var faktisk oksen.

Vi fant ut at dette måtte være kalv fra i fjor, siden den hadde så mye pels. Om ikke lenge nå så detter vinterpelsen av i svære dotter.

Skotsk høylandsfe, eller Highland Cattle er en gammel kurase som har sine røtter i den gamle nordiske uroksen. Historieforskere mener det var vikingene som brakte feet over til Skottland. Her har de hatt sin plass i det karrige skotske høylandet. Høylandsfeet ga den gang kjøtt og melk til de små bondesamfunnene. Pelsen ble den gang klippet, og det ble laget varme klær som gensere, luer og sokker.

De første dyrene kom tilbake til Norge i 1994 og det er i dag registrert ca 3149 reine Highland dyr , i 205 besetninger dyr av denne rasen i Norge. Kuene får 1 kalv i året og er ferdig utvokst når de er 4 år gamle. Da veier en ku ca 600 kg og en okse 850 til 1100 kg.

Høylandsfeet er kjent for det marmorerte fine kjøttet pga. dyrenes evne til å ta til seg all mulig slags føde, slik som gress, urter, blader kvister, blåbærlyng osv. Dyrene har en rolig adferd med en sterk rangordning i flokken. De er i utgangspunktet godlynte, men man bør se opp for de store hornene, som kan bli over 100 cm i total bredde. Det finnes ingen trusler i Norsk fauna i dag, som kan true en flokk med høylandsfe.

De var veldig oppmerksomme på oss, så de tittet mye. Men sto helt rolige, så da ble vi vel godtatt da.

Disse kuene har mer villmarkfarger enn andre kuer, så de glir mer i ett med landskapet.

Det er ikke mange centimeterne mellom magen og bakken på disse her.

Vi takker for titten og stikker nok innom flere ganger iløpet av sommeren. Hadde vært artig å se kalvene fra de er bitte små.

Jeg har lest litt rundt på nettet om denne rasen, og alle steder advares det mot de store hornene. Du kan bli skadet selv om kua ikke mener det, et lite kast på hodet så merker du den spissen der.

De hadde høner som gikk som de ville der også. Hønene trodde nok vi hadde med noen godsaker til dem, for de fulgte etter litt før de gikk tilbake til trappa si.

En skikkelig staselig hane som passet godt på hønene sine.

Om maten er inne i munnen eller henger fast i barten er det samme. Kjekt med litt niste om man er drøvtygger.

Kanskje de kommer bort for litt kos når de blir bedre kjent med oss. Noen treger litt mer tid enn andre, og noen blir ikke kosete uansett hvor mye du prøver.

Utrolig flotte dyr

Vi var vel der et kvarters tid eller så tenker jeg.

Skikkelig stilige søppeldunker hadde dem. Spørs om jeg får søke på nettet etter sjablonger så jeg kan få sånne dunker også.