Fjelltoppjakten på Sandvasskollen

 

Jeg og Åse har snakket om at vi må klatre oss opp på Sandvasskollen. Jeg har vært der en gang tidligere for mange år siden. Om du skal gå til Gyranfisen fra Vidalen er det samme utgangspunkt. Denne gangen var vi enige om å gå opp veien jeg kom ned sist. Det var enklest for oss å møtes i Vidalen, da det blir midt mellom oss. Jeg lovet dessuten å hjelpe Kenneth med å ta opp båten på Buvasskoia på veien hjem.

Så langt inn var det kommet snø, men det gikk helt greit å gå i. Vi snakket litt om at vi kanskje burde tatt på oss piggsko for å komme oss opp på toppen for å sjekke inn i Fjelltoppjakten.

Man får raskt høydemeter når man tar veien oppover fra veikrysset i Vidalen. Med høydemeter så får man også utsikt. Jeg fant ut hvor jeg skal prøve meg for å komme opp til flabergne i Vidalen.

Det er ikke så bratt oppover, men det stiger jevnt. Det er en 350 høydemeter på 3 kilometer omtrent. Turen vinterstid går opp og ned, på sommeren kan man lage en runde av det. Da blir det en lengre tur.

Etterhvert som vi klatret oppover så ble det litt mer snø og vi snakket om at det kanskje kunne være skikkelig glatt å komme helt opp på toppen for å sjekke inn i fjelltoppjakten.

Frida og Varga var stadig på noen avstikkere, mens Una og Bella tusla i beina våre både oppover og nedover. Gamle damer holder sammen.

Der veien går over til sti står det ei hytte i enden av ei myr. Skikkelig trivelig lita koie.

Der oppe er toppen og der er det grå flekker fremdeles, så vi har god tru på å komme opp.

Det skulle være et vann i enden av myra, det så vi så vidt til. Der hadde det ikke lagt seg is ennå.

Stien lignet mest på en hinderløype i starten. Ikke alle er enkle å klatre over, så vi måtte ned på kne og krabbe ved et par anledninger. Det er ikke å stikke under en stol at man ikke er like tøyelig og myk som man en gang var.

Bella legger i vei med friskt mot.

Det var ikke små busker som hadde havnet over veien.

Det er noe eget med en verden i gråtoner.

Første glimtet av utsikt utover Vidalen.

Utsikten fra toppen er dermed formidabel. Mildværet i bunnen av dalen. På toppen var det drag i lufta, så det var ikke så lenge vi var der. Vi hadde begge lagt igjen vindtett jakke i bilen.

Vi var heldige, steinene var ikke glatte så vi kunne gå helt greit opp til varden.

På kanten er det litt småglatt, så det er greit å ikke skli utfor kanten. Sånt er fort gjort.

Varga kikker ned på et frossent Sandvatnet, langt der nede.

Langt i det fjerne kunne vi skimte blå himmel, men det ble med det.

Når man er i høyden så er det bare å nyte utsikten. 924 meter over havet så er et ikke mange busene som skygger for utsikten.

Her kommer det ekstra godt fram hvor bratt det egentlig er ned her.

Her er det ingen som ønsker å ta snarveien ned til bilen,

Sandvasskollen med utsikt til Sandvatnet,

Noe som er sikkert er at dette er siste fjelltur uten ski.

Etter innsjekking og bilder av utsikten så er det bare å orientere seg for å finne stien ned til bilen igjen.

* *

Frister det å komme opp og nyte denne utsikten? Det er en fin forholdsvis kort tur som tar et par timer tur retur.

Takk for turen!

Buvatnet

Om ferie livet nytes i det fulle kan vel kanskje diskuteres, men det blir da noen turer rundt for å få aktivisert noen hunder og tatt noen bilder.

Når gradestokken nærmer seg 25 varmegrader, da er det bare å finne vann så de får løpt av seg litt energi. Lady blir ganske hyper om hun ikke får løpt litt om dagen, eller en forholdsvis lang tur.

De andre sier ikke neitakk til litt vann de heller, så etter en time med slikt, så sover de ganske godt etterpå.

Turcacheprosjektet er så si sluttført, så nå er det bare å kose seg snart. Men plutselig får jeg en ny ide, Så det er ikke så sikkert det blir stille og rolig. 

Med alt regnet og varmen de siste dagene er det blitt mengder med mygg, det glimter til om med til med mygg på verandaen her om kvelden noen ganger, og det hører med til sjeldenhetene.

Om de når bunnen eller ei er ikke så farlig.

Virker som det er helt greit å stå rolig for å kose seg fungerer helt fint. 

Pinner og greiner må reddes på land etter beste evne.

Så er det bare å returnere ut i vannmassene for å redde neste pinne.

Men de må smakes på før de legges ned i lyngen. Kan jo hende det er noe godt å få med seg.

Det kom en liten regnskur, men siden sola skein så ble det en flott regnbue som åpenbarte seg for oss. 

At jeg fotograferer og ikke engasjerer meg i dem synes de lite om, men erfaringsmessig så er det  ikke så lenge regnbuer viser seg.

Erfaringsmessig så er flater 2 meter unna hele tiden.

Mounty er ikke så interessert i denne herjinga til jenten, så han holder litt avstand.

Men gryta med gull i enden av regnbuen frister selv en bedagelig herremann med pels.

Kanskje en trenger noe å grave med?

Et lite øyeblikk var det to stykker, men det varte ikke så lenge.

Hjem nå? Nei det tror jeg ikke vi skal!

Det er vakkert når en nærmer seg fjellet

Tessy og Lady kunne badet til de ikke orket å svømme lenger, men så er de til gjengjeld ganske slitne når vi drar hjem og resten av kvelden.

Var det ikke denne du kastet...?

Så bar det inn i bilen for å dra hjem.

Kveldene blir tilbragt på verandaen til sola går ned og vel så det. Herlig med ferie!

Buvasslia skogsreservat

27. august 1954 ble skogsreservat Buvasslia ved Bringen opprettet. Med dette markerer samfunnets sentrale myndigheter bevaringen av Vassfaret og sitt ansvar for denne dalen. I 1964 kom naturverneombudet med sin innstilling om landskapsplan for natur og nasjonalparker. 

Her pekte man på at i Vassfaret kunne det opprettes en nasjonalpark, også den ville være meget verdifull i tillegg til de fjellparkene som var planlagt. 

I midlertid var det vanskelig å fremme et slikt forslag fordi nasjonalparker etter loven stort sett må ligge på statens grunn, og i Vassfaret var hele området privat.

For å oppnå et effektivt vern av området ble det foreslått opprettelse av et rent urskog-reservat. Stopp i hyttebygging over større areal, restriksjoner på hogsten, spesielt i liene. Det måtte også bli totalfredning av bjørn, stopp i utbyggingsplanene av vannkraften i Vassfaret, samt alle former for masseturisme.

I 1971 gikk forfatteren Mikkjel Fønhus og Ivar Sørlie fra Hedalen i spissen for en aksjon om at Vassfaret skulle bevares. De krevde verm mot kraftutbygging, totalfredning av Bukollen og Bringen og begrensing av flatehogsten. De ga også uttrykk for at bjørnestammen måtte bevares, og 28. mai 1971 ble bjørnen fredet i Oppland og Buskerud. Det ble også gitt tilskudd fra staten for å kunne stenge veien for turisttrafikk, slik at bjørnen kunne ferdes fritt.