Alt går til helvete

«Du har sikkert kjent det. Livet sender deg en real sidevind, og blåser både deg og planen du la over ende. Ingenting blir som du planla. Alt går til helvete. Du tenker: Nå kan det ikke bli verre! Og joda, det kan det. Men, når du står der med dritt til haka, da lønner det seg i hvert fall ikke å henge med hodet! Denne kvelden serverte Nina en virvelvind av livets mange kromspring, bakgater og omveier. For, når alt går til helvete, da lønner det seg rett og slett å stå i møkka med stil!

Jeg var litt tidlig ute når jeg skulle møte Åse på pendlerparkeringen, så jeg tok en snartur innom Norderhov kirke. Regnet som hadde holdt på hele formiddagen hadde passert, og jammen var det blå himmel å skimte.

Dette er en veldig gammel kirkegård med graver som er flere hundre år gamle. Det er ikke entydig definert hvilken enkeltgrav som er den absolutt eldste på Norderhov kirkegård, da kirkegården er svært gammel og knyttet til en kirke fra ca. 1170. 

Svenskegraven (1716): Et av de mest kjente historiske gravminnene er en Ringerikshelle over svenske soldater som falt under slaget på Norderhov i 1716, da Anna Colbjørnsdatter lurte svenskene. Middelalderfunn: Det finnes gravsteiner fra middelalderen på Norderhov kirke, noe som indikerer begravelser langt tilbake i tid.

På dette korset var inskripsjonen

Alt var litt mer forseggjort i gamledager.

Åse satte seg inn, og jeg kjørte til Moksha indisk restaurant som lå rett ved Teigen scene, som showet skulle være på. Veldig god mat, så der kan jeg godt spise igjen.

Det eneste jeg har vært i Tønsberg egentlig er på hundeutstillinger for mange år siden, så jeg koblet ikke Teigen scene som showet skulle være på til noe spesielt. Jeg synes bare det var et merkelig navn på en scene. Når vi hadde spist så gikk vi ned på kaia og fant hotellet der showet skulle være.

Når vi gikk inn døra mot spisesalen i hotellet da demret det. Selveste Jahn Teigen var jo fra Tønsberg før han flyttet til Sverige.

I etterkant er det enkelt å skjønne, men der og da var det overraskende. Men for en utstilling vi fikk se fordi vi var litt nysgjerrige og prøvde om døra var åpen eller låst. 

Tenk å ha levd et slikt liv hvor man kan sette seg ned i gyngestolen når man blir gammel. Se tilbake på alt man har opplevd og minnene står i kø for mange andre enn en selv også. Jeg og Åse smilte litt for oss selv da vi tenkte på hva våre minner skulle være å fortelle om... ja det var vel tuer og fjelltopper som ble temaet da. Men man skal ikke kimse av slike minner heller.

Men slike minner betyr nok mest for oss selv og ikke alle andre.

Han var kjent for en utrolig stemme som kunne synge stille ballader opp til opera. Men skjelletdressen var vel det mest kjente antrekket. Jahn Teigen skapte norsk musikkhistorie i 1976 da han opptrådte i en ikonisk skjelettdrakt under Melodi Grand Prix-fremføringen av "Voodoo" med Inger Lise Rypdal. Drakten, som var en del av et bevisst sjokk- og kostymeuttrykk inspirert av teksten, vakte stor oppsikt og er fortsatt en av Teigens mest minneverdige sceneopptredener.

Det var ennå en stund til showet startet, så da gikk vi ned på kaia for at Åse kunne logge en geocache. 

Jahn Teigen ønsker velkommen til en flott opplevelse.

Jeg og Kenneth var her for mange år siden. Da var planen å ta bilde av solnedgang på Verdens Ende. 

Suvenirbutikken var stengt. Om det var for kvelden eller sesongen er jeg ikke så sikker på.

Jeg og Åse laget hvert vårt hjerte så Stordalen donerte 20 kroner til Unicef.

Så låste de opp døra og vi kom inn til salen for å finne plassene våre på 12. rad. Gjennom snart 20 år har Nina Nakling servert fag fra scenen, for små og store bedrifter. Nå entrer hun scenen med sitt aller første humorshow! For det er utenfor komfortsona det virkelig svinger!»

Et utrolig bra show som startet med hennes fødsel og alt som hadde skjært seg opp gjennom livet hennes. Mobbing fra første skoledag og bilkjøp, bryllup, skilsmisse, ny mann og unger... rett og slett livet. For som hun sa et par ganger, du bøyer ikke nakken når du står til halsen i møkk. Man trenger rett og slett ikke å bli et offer om man har hatt det litt røft gjennom livet.

På vei til Vikersund en fredag

Når man får ett innfall eller to, så blir det fort en opplevelse man ikke egentlig hadde planlagt. Så jeg satte kursen til Vikersund fredag kveld. Men på veien til Vikersund ble det en liten stopp på Ask, der der var laget en iglo hadde jeg lest i avisa noen dager tidligere. 

En lang periode med kaldt vær hadde vært ideelt for byggeprosjektet. Det hadde tatt omtrent tre uker, med litt sporadisk innsats. De hadde samlet mengder med tomme melkekartonger fra rundt omkring, fylt de med vann og konditorfarge og fryst dem. Hele igloen er laget av mellom 700 og 800 melkekartonger.

De hadde stablet, måkt sammen litt snø og tilsatt en del vann for å lage kram snø. For hver tredje eller fjerde høyde har vi hatt et døgn pause og vannet igloen så utsiden skulle bli solid is. Den spektakulære igloen er spesielt fin på kveldstid, da den har en lyslenke inni. Kan tenke meg at den kommer til å vare til Sangthans...

Jeg var kanskje litt frekk som valset inn på gårdsplassen deres på kveldstid. Men når de står fram i avisa så regner jeg med at de vil ha besøk.

Jeg var litt usikker på om jeg måtte leite etter igloen, men det slapp jeg, så da ble det tid til en liten runde i Vikersund før revyen startet. Greven ligger ved brygga fremdeles, til og med med full julebelysning ennå.

Vikersund er stemningsfull der den ligger helt nede ved Tyrifjorden.

På andre siden av fjorden ligger Tyrifjord hotell og litt lenger ut ligger Vikersund hoppbakken. Vikersundbakken er verdens største hoppbakke, sammen med Letalnica-bakken i Planica.

Så nærmet klokka seg og jeg kunne sette kursen mot Modum kulturhus.

Det er sendt ut gult farevarsel for latterbrøl i Modum kulturhus de neste dagene. Modumrevyen «Varsko her!» er her. Allerede torsdag kveld veltet de første lattersalvene ut i storsalen. Latteren er ventet å avta etter siste forestilling søndag kveld. Kommunedirektørens sparepisk, hemmeligheten bak norske hoppdresser og historien om Morten Wold, er bare noe av det revygjengen varter opp med i årets revy.

Salen var mye større enn det jeg hadde forestilt meg på forhånd. Her hadde jeg aldri vært tidligere.

Program ble utdelt og det var mye informasjon om både skuespillere og hva en kunne forvente seg.

De var inne om mange temaer, både elektriske sparkesykler, gjestebrygge som vannet ikke var dypt nok til at noen kunne legge til med annet enn gummibåt, Hoppdressproblematikken og en som fikk hele livshistorien sin oppramset, og til slutt ble gratulert med ny volvo.

Pilketurer og familieturer til skauen hadde også sine innslag. Før de til slutt hadde et avslutningsnummer.

* *

Gjengen var flinke til å synge, men det var litt langt mellom det som var morsomt. De kunne kuttet ned på antall sketsjer, men gjort litt mer ut av hvert enkelt nummer. Noen var over nesten før de hadde startet. Det var ikke noe å utsette på kostymene heller. Om man skal kaste terning, så blir det en firer.

I tykk tåke i hovedstaden

De siste ukene har det vært mye, men nå nærmer det seg slutten og det blir juleferie. Men om jeg ikke har noen planer på stående fot, så dukker det brått opp noe jeg kan se på, eller bli med på. Jeg parkerte ved slottet som jeg alltid gjør når jeg er på de kanter i Oslo.

 Jeg skulle på Christiania teater, så da er det naturlig å gå Karl Johan nedover til Stortinget. Oslo om kvelden er trivelig, med mye lys alle steder. 

Kongen og Dronningen har fått opp juletreet på balkongen sin.

Det er ikke så mange land i verden som ikke har så mye som et lite gjerde rundt slottet sitt som ligger i hovedstaden.

Jul i Vinterland er kommet opp og etter avisene å dømme, så har de et stort rotte problem mellom bodene der.

Det ble ikke noen runde i pariserhjulet denne kvelden, det har jeg gjort tidligere. Det holder det.

Det var ikke særlig pent med partytelt på verandaen til Nationalteateret

Jeg kikket inn den åpne døra og ved første øyeblikk var det tomt der, Men jeg hadde knapt kommet innenfor døra før det dukket opp en 007 med ørepropp og det hele og fortalte meg at stykket hadde startet. Men siden han visste at trikken sto, så skulle han gjøre ett unntak å slippe meg inn. Da gjaldt det å tenke raskt og spille dum. Jeg dro fram billetten til stykket I tett tåke som var på teateret på andre siden av plassen. Han trodde på den, og pekte meg i riktig retning.

Så da ble det med kun et bilde derfra. Det er lov å prøve seg, jeg har jo vært på teater der et par ganger tidligere. Bare for å komme inn i salen der. Virkelig et gammelt og ærverdig teater.

Når jeg kom meg på do på det riktige teateret, så jeg at jeg hadde en snau time før stykket skulle starte. Så da gikk jeg likegodt ut igjen etterpå. Ikke noe vits i å sitte der å blomstre sammen med de middelaldrende damene med vinglassene sine,

Litt duskregn hadde ikke så mye å si, og bildene blir jo litt stilige i tåka.

Sikkert nok av dem som ikke tør å gå aleine rundt i Oslo aleine på kveldstid. Men jeg er ikke så engstelig av meg jeg da.

Det ble en tur opp på trappa til Stortinget der regjeringen holder til. Etter lyst å dømme så jobbet de seint der også.

Det var ingen vakter der, som det er på slottet, men de hadde et lite gjerde i det minste,

Det er mange tegelsteinsbygg i Oslo sentrum.

Virket som det er obligatorisk med en selfie i denne lystunnelen, som har blitt lengre enn året før.

Ikke ofte den er uten et menneske så tidlig på kvelden

En svipptur innom rådhuset, så gikk jeg tilbake til Christiania teater

* *

Oppskriften i «Komedie i tykk tåke» er enkel. Send fire middel­aldrende mellom­ledere på team­building, og se hva som skjer. I tillegg: La alle fire rollene bli spilt av kjente komikere og skue­spillere, og saken er biff. Hva i all verden skulle kunne gå galt? Denne dagen skal de ut av hotellet og løse en enkel frilufts­liv­oppgave sammen som gruppe. Når forestillingen starter, har de fire nettopp gått på et skjær, de er klissvåte, og sekken med proviant er borte. De er strandet på en bitte liten øy, og snart er den ene mobil­telefonen de har, tom for batteri. Det åpner for at alt kan skje.

De åpnet dørene inn til salen når jeg kom inn, så jeg gikk like godt for å finne plassen min.

Ganske staselig og flott inne her også

Jeg kjøper ikke billett om jeg ikke får plass i løpet av de første radene. Teaterstykker blir ikke de samme om man ikke ser ansiktsmimikken synes jeg.  Jeg overhørte ei som satt på raden foran meg si akkurat det samme til ei som satt ved siden av henne.

Stykket har fått tre i terningkast av kritikkere, men jeg synes absolutt det fortjener en femmer. Når stykket begynte så lå skuespillerne i vann og var skikkelig våte. Så etterhvert så skiftet de til tørre klær, da den ene faktisk hadde pakket alle sine klær i vakumposer.  

Her finner de ut at sekken med mat hadde blitt borte i båtvelten på havet, Så det var ingen forsyninger å krille på primusen de hadde fått med seg.

Andre akt tok litt av, for å si det sånn. Men de ble nå reddet av helikopteret til slutt.

Jeg fant bilen og jammen kom jeg meg hjem uten trøbbel også. Nok en flott kveld i Oslo på egenhånd.