Vardefjell 1182 moh

 

Siden været var bra så laget vi runden litt lenger enn vi først hadde tenkt. Vi hadde hele dagen på oss og været var bra, så fjellet kunne nytes.

På værmeldingen nå så er det varslet vinterens første snøfall i fjellet, så en får karre seg på fjellturer mens man kan. Litt tidlig å legge om til vinterdekk i september, men om noen uker bør jeg gjøre det. Når man kjører piggfritt så trenger man ikke stresse med dekkomlegging nærmest mulig når snøen kommer.

Det var merkelig stille i fjellet, til tross for at det var fredag så burde det jo vært en pensjonist eller to som brukte hytta si.

Bella og Hailey benytter hver minste anledning til å slukke tørsten og avkjøle seg litt. Varga nøyer seg med å drikke.

Alle stiene var godt skiltet der og brått havnet vi inn på Vassfarstien. Vi fulgte nå litt med på kartet så vi fant innsjekkingspunktene.

Noen steder vistes høstfargene seg bedre enn andre steder.

Det var litt for lang lyng der til at vi kunne gå som vi ville, vi måtte følge stien. Det var jo endel myrer der også, så vi holdt oss på livets smale sti den dagen.

På populære stier er det alltid lagt ut klopper.

Varga er alltid klar for nye stier,

Her støkte vi også opp noen ryper, så fjellet er ikke tomt for ryper i år.

Etter en stund kom vi litt høyere opp i fjellet og der kunne man faktisk gå der man ville, uten å følge noe sti.

Krakken sto der fremdeles, men vi hadde ikke tenkt å ta noe rast før vi hadde nådd toppen av Vardefjell.

Hailey begynte å bli lei når vi nærmet oss toppen av Vardefjell. 

Det flatet litt ut og vi kom til siste veiviseren før toppen.

Toppen var nådd og vi bestemte oss for å følge ryggen på fjellet på veien tilbake.

Vi satte oss ned litt for å nyte både grifflar og utsikten. 

Hundene tok også ei pause, mens vi satte oss. 

Varga var stadig på utkikk etter nye ryper, men vi så ikke flere den dagen.

Vi nærmet oss tuppen av fjellryggen, så det var bare å krysse fingrene for at det ikke skulle være for bratt nedover. På kartet var det neon høydekurver, men man veit aldri hvor sleipt det er nedover.

Det var mange spisse små topper utover på fjellet.

Jeg ble godt fornøyd med mange av bildene jeg tok på dette døgnet

Her er det bare å stoppe for å hvile rumpa litt, det gjorde ikke vi. Wenche Lill mente vi kunne svinge innom siste innsjekkingspunktet i nærheten av hytta på vei tilbake. Da hadde vi liksom fått med oss den nærmeste sirkelen før vi dro hjem. 

Vi hadde nemlig sjekket avstanden fra veien når vi kjørte tilbake til hytta etter at vi hadde vært på Klypa dagen før. Med vel 700 meter i luftlinje hadde vi god tid til å få den med oss denne dagen. Kvelden før hadde det nok blitt mørkt og vel så det før vi hadde kommet oss ned igjen derfra.

Dagens eneste elv som vi måtte over. Vi gikk litt lenger oppover langs bekken og kunne fint hoppe over.

Med tydelig sti tilbake så la Varga og Hailey ivei som de fikk betalt for det. Hailey syntes turen var lang nok og ville helst til bilen.

I fjellet er det sankthans ennå

Med Valdreslitjernan i sikte så kunne vi skimte veien tilbake til bilen.

Valdreslihovda 1076

 

Etter frokost dagen etter så sjekket vi kartet litt så vi fant ett tørrere alternativ. Vi gikk litt for grusvei før stien opp i høyden. På veien bort til Buvasstølan kjørte vi forbi Strøsstjern, der var det et sangsvanepar. Jeg frydet meg og stoppet for å ta noen bilder. 

Vi parkerte ved bommen og tok beina fatt innover veien. Hadde are med oss litt drikke, og hadde plan om å tilbake på hytta for å spise. 

Vi så ingen på de trakter heller så da ble det fritt fram for hundene nok en dag.

Vi hadde sett oss ut et veikryss for å lage en runde ut av dette. Så da ble det til høyre, gå over åsryggen og komme igjen veien som var til venstre. En god plan. 

Det ble nok en dag i fjellet uten regn. God temperatur så vi gikk i bare genser hele dagen.

Snaufjellfølelsen er ikke der, men fjellufta er definitivt der. Vi hadde ikke store planen denne dagen, annet enn en fjelltur før vi skulle rydde hytta og dra hjem. Vi skulle begge være barnepike lørdag til søndag. 

Vel en kilometer fra bilen sluttet veien og stien begynte. Jeg og Inger Synøve har vært i området på stolpejakt for et par år siden. Det var en runde på nesten 16 kilometer. Del 1, del 2 og del 3 kan du lese om den turen. Da var det alt fra sol, regn, hagel og litt vind iløpet av den dagen.

Flott terreng i området, småkuppert uten de store høydene.

Det var enkelt å finne stien som vi skulle følge på toppen av fjellet videre mot Vardefjell. Da fikk vi med oss to innsjekkinger i fjelltoppjakten denne dagen også.

Det er utsikt til alle kanter både Hallingdal og Hedalen. Det er ikke så langt mellom disse dalene i luftlinje. Ikke så langt på bakken heller egentlig.

Hytter er det over hele fjellet, sikkert mange som er opprinnelige setre. For det er ikke mye annet enn bondeyrket å livnære seg på i disse trakter.

Hailey koset seg og hadde god fart oppover. Synes hun er sprek jeg til å være 8,5 år og ha røntging på alle fire beina som ikke er bra. 

Valdreslihovda hadde ikke akkurat noen markant toppunkt, så vi tuslet litt forbi før vi sjekket kartet igjen. Men innsjekking ble det, jeg har ikke gått så langt og misset ett innsjekk med et par hundre meter. Jeg er nok litt ivrigere enn Wenvhe Lill når jeg er med på noe.

Etter innsjekking så hadde vi valget om å ta stien ned til setrene der hvor vi kom fra, eller fortsette på en lengre runde. Siden været var godt og varmt, regnet skulle holde seg borte fram til ettermiddagen. Så valgte vi å gå for en innsjekking på Vardefjell før vi gikk til bilen igjen.