Fjelltoppjakten til Tiurtoppen

 

Nei dette er ikke tiurer i toppen av furua, men jeg ville på luftetur og sjekket kartet for å finne et egnet sted i nærheten. Siden det var planlagt en lengre tur i Hallingdal dagen etter, så gikk jeg for en kort variant. 

Passelig lengde for Sofie tenkte jeg, så sendte en melding kvelden før om de ville slå følge på turen. Pink blir sjeleglad når jeg kommer, for da veit hun at det stort sett blir tur på henne.

Hun er skikkelig imponerende til å gå på tur. Kenneth var også det når han var liten, men hun er nesten mer utholdende enn han. Hun har jo så vidt fylt to år, men gikk halve turen selv. Totalt så var det seks kilometer før vi var tilbake til bilen.

Enkel tur for litt utsikt. Du trenger ikke være i så god form for å klare å gjennomføre denne. Vi parkerte ved Montesorriskolen i Åsa, derfra er turen skiltet.

Første kilometeren er ganske flat, det er liksom ikke før du går over bekken at stigningen begynner. Det er satt opp en krakk på kanten av skrenten, der er det god utsikt ned på beite til Skotsk høylandsfe som har et stort beite.

De koset seg i vårsola sammen med sauen.

Selv om det er mange veier og stier på kryss og tvers så skal det litt til å gå seg bort, eller ikke komme seg dit en skal. Det er godt merket i alle retninger.

Mellom skiltene så er det godt med blå merker. Et stykke så sluker du ganske mange høydemeter. Det var litt i tidligste laget for blåveisen ennå.

Selv om vi holdt Sofiefart, så var det kjekt å ta noen stopp for å drikke litt.

Stien snirkler seg rundt fjellskrenten før den kommer seg opp på toppen av kanten.

Mange alternativer flere steder.

Et lite stykke som lå i skyggen var det litt snø fremdeles, men det var ikke lange biten.

Sofie hadde fått hvilt beina noen meter og var klar for å ta fatt på siste strekket mot Tiurtoppen. Nok et stikryss som var godt skiltet.

Her hadde noen laget en tiur til og med. Det er mange nabbi bilder som er hengt opp her og der i Åsa.

Siste strekka mot toppen er ganske bratt, da ble vi ganske varme på ryggen alle tre.

Turens første delmål var sjekket av og jeg hadde fått en ny grønn runding på kartet mitt. Nesten samtidig fikk jeg ei melding av Patran om jeg var på tur i dag, for det var hun også. Hun hadde sjekket inn på Kollsåstoppene, så i dag ble det hele tre nye innsjekk. Da begynner statistikken å komme seg.

Mange som skryter av utsikten her, men jeg er ikke så imponert. Jo man ser et stykke, men det er liksom det. 

Tiuren noen har laget av nabbi er nesten mer imponerende. Den er skikkelig fin.

Vi slo oss ned for en energibar og litt drikke, før vi satte kursen mot Djevelens Punsjebolle som Kenneth bare hadde hørt og sett bilder av.

Der er det litt mer kupert terreng bortover og litt snø som lå i stien.

Det er ikke mange hundre meterne bort til bekken fra Tiurtoppen, så det var full fart igjen når hun hadde hvilt litt.

Nok en håndfull skilt til forskjellige destinasjoner. Greit å sjekke at man er på riktig sti mente Sofie.

En nødvendig pitstopp for pakningsskifte, da bleia så si var fylt opp til randen.

Noen meter til så hørte vi bekken og kunne kikke etter fossen.

Litt småsleipt på kanten, så da er det godt å sitte på armen til mamma, så en kan få sett på fossen.

Jeg har aldri sett Djevelens Punsjebolle på vinterstid, så fossen som var isdekt var nytt for meg. Mange som lar seg imponere her, men det er utrolig mange flotte fosser i Norge.

Mye rart å se på for noen som er nysgjerrige.

Helt greit å ikke dra med seg hundene helt utpå kanten, brått så kan man gli når fjellet er vått og kanskje
noe er is.

Brått fikk hun mye å fortelle, så kanskje de får høre om dette i barnehagen på mandagen.

Dette er en fram og tilbake tur i dag, så det ble en liten stopp på Tiurtoppen på vei tilbake også. 

Tenk så mange steg de korte beina må ta i slikt terreng. Skikkelig imponert jeg.

Det er vondt nok å gå nedover når det er så bratt om man er lengre i beina også.

Det ble en liten stopp på krakken når vi passerte kuene på vei til bilen igjen.

Staslige kuer dette her.

Takk for turen, snart har vi andre planer igjen!

Fugletitting i Hønefoss

I Hønebyen er det et yrende fugleliv

Med kamera i hånda når en tusler rundt i byen, så blir det noen blinkskudd. Så når en kommer over en fugl jeg aldri har sett tidligere i Hønefoss, så er det bare å fyre løs med kamera. Det første som falt meg inn når jeg kom hjem for å sjekke hva slags fugl dette kunne være var Tjeld. Litt googling og det viste seg å stemme.

Tjeld, latinsk navn: Haematopus ostralegus. Stor og kompakt vadefugl med en lengde på 39 til 45 cm. Nebbet er 6 til 9 cm. Vingespennet er på 72–83 cm. I hovedsak hvit under og svart på oversiden. Har langt, rødt nebb, rosafargede ben og røde øyne.

Kjønnene er nokså like, men hunnens nebb er i snitt er noe lengre enn hannens. Hunnen er også marginalt større, ifølge enkelte kilder. I all hovedsak trekkfugl. En av de første artene som dukker opp langs norskekysten om våren. Det er om lag 40 000 hekkende tjeldpar i Norge. Hekker nesten utelukkende langs kysten i Norge, men kan også hekke i innlandet. I Norge er dette påvist i Trøndelag og på Østlandet.

Spiser i første rekke muslinger, men også insekter, krepsdyr, bløtdyr og makk. I innlandet er meitemark hovedføden. Reiret er vanligvis på bakken. Tre egg er mest vanlig, og de ruges av begge foreldrene i rundt 27 dager. Tjelden starter å hekke når den er fire år gammel. De er som regel monogame, og parene holder vanligvis sammen livet ut. Tjelden kan bli gammel. Den eldste vi kjenner til ble 36 år. I motsetning til de fleste andre vadefugler blir ungene matet av foreldrene til de er store.

Det er ikke mange hønene i Hønefoss lenger, men det yrer av annet fugleliv langs med elvene som deler byen i to. Midt i Hønefoss møtes Begna og Randselva, de samler seg og blir til Storelva som renner ut i Tyrifjorden like nedenfor der Sogna renner ut i fjorden. Der elvene  møter Tyrifjorden er det fuglreservat, 

Det kunne vært gøy å vært der for å se på fugler, men da bør jeg nok ha en bedre linse enn det jeg har. Man skal jo ikke forstyrre fuglene i hekkesesongen. 

Siden de var så trege til å få bilen ferdig, så ble det noen timer jeg og Ronja tuslet rundt i byen og knipset bilder. Jeg liker dyr og vann, så det er ikke til å komme fra at det ble litt bilder av det. 

Ankelen min er ikke av den beste etter turen på Tjuvenborgen, så det har blitt landeveisturer på hundene de siste dagene. De protesterer ikke på det, for da tar vi stort sett en runde ned til elva så de får badet, før vi går hjem igjen. Bading blir aldri klaget på av flatgjengen.

Måker er ikke så skvetne, de er forholdsvis store og veldig greie å ta bilder av. Lite posering av dem, men man kan ikke forlange alt heller da.

Svanene tok morgenstellet, ganske fascinerende å følge med på.

Sangsvanen som var der sist jeg tok bilder av dem var borte denne gangen.

Kun en hunnand, resten hanner.

Ved første øyekast trodde jeg svanene kom svømmende med mange unger, før jeg så at det var ender.

Staselige fugler som byr mye mer på seg selv enn måkene gjør.

Ved nærmere ettersyn så viser det seg at svanen er ringmerket, men noe mer av nummeret enn dette fikk jeg ikke sett.

Trenger ikke gå over bekken etter vann denne her.

Samling av gutta boys

Mye en kan lande på nær fossen

Hele gåsefamilien på tur i solskinnet

Inn for landing i håp om at jeg hadde med noe brød til dem.

Snart står vannspruten til alle kanter.

Linerle

Ganske så nysgjerrig liten tass.