Ringkolltoppen 702 moh

 

Det er vel bare å legge seg i selen da om en skal klatre litt på statistikken på Fjelltoppjakten i år. På vei hjem fra Merethe og Marius lettet skydekket og det ble riktig så flott turvær. Jeg kjørte jo praktisk talt rett forbi denne fjelltoppen.

Jeg har vært der et par ganger før, en gang på 10-på topp tur i 2014 og en gang i 2020 for å gå tur over tåkehavet sammen med Kjersti. 

Når du sier tur og Ringkollen i samme setningen, så tror jeg de fleste i dette distriktet tenker på ski og skituer på vinteren. Jeg har aldri gått på ski her, jeg har bare vært på tur i dette terrenget på sommeren. Patran og jeg hadde en flott runde rundt Øyangen i fjor sommer, ett vann som ligger litt lenger inn i veien.

Siden jeg har vært her et par ganger tidligere så veit jeg at det er en kort tur som har javn stigning oppover i lia, før en kommer opp på en topp med god utsikt.

Jeg så ei søye med to lam i veikanten når vi kjørte opp til parkeringen, men når vi hadde parkert så så vi ingen, men hørte noen bjeller.

Siden jeg hadde med kamera for å ta bilder av Tassen tidligere på dagen, så tok jeg med kamera oppover til toppen.

Jeg prøvde meg på noen høstinnstillinger på kamera.

Jeg hadde ikke tid til å stoppe så mange gangene oppover, for når man først begynner å ta slike bilder så løper tiden litt i fra en. Jeg var ganske sikker på at det ville bøtte ned igjen et par ganger til før det ble natta. Og jeg hadde ingen planer om å bli våt igjen denne ettermiddagen.

Stien er brei og fin, for det går skiløyper på kryss og tvers der hele vinteren.

Når vi nærmet oss toppen hang det skilt om at vi måtte være forsiktige da det foregikk aktiv hogst i området. Og driver de med maskiner, ja så er det dype gjørmete spor, fulle av vann og kline. Og det slår vel aldri feil egentlig.... de krysser stien på ett eller annet tidspunkt.

Jeg kom meg over både opp og ned, uten å skli og ende opp i søla. Til og med hundene hoppet fra kanten og ut til midten og over andre hjulsporet begge veier uten å bli grisete. Akkurat det hadde jeg ikke regnet med.

Dette er ikke en sti som byr på utsikt under veis. Her må du pent vente til toppen. I alle fall nesten helt på toppen.

Hundre meter eller så fra toppen står det en krakk

Det var ikke en sjel der, det er litt merkelig i og med at det er en veldig populær topp for barnefamilier og pensjonister. De andre går til topper lenger innover på Ringkollen og rundt Øyangen.

Jeg blir like fasinert hver gang jeg ser store steiner i et ellers steinløst landskap. Disse ligger igjen etter istidens tilbaketrekking.

På toppen er det ei grillhytte og en utedo.

Utsikten mot Oslo var ikke så god denne ettermiddagen, der sto nemlig både tåka og regnværsskyene i kø.

På toppen er det også en retningsplate mot kjente steder i nær og fjern

Turistforeningen har hus her, ja for dette her kan man ikke kalle koie. 

Jeg gikk ikke bort dit, for jeg skjønte raskt at, om jeg skulle holde meg tørr, så var det bare å gå til bilen. Jeg rakk det akkurat, for når jeg kom til parkeringa så kjente jeg regndryppene i ansiktet.

Jeg gikk ikke samme stien ned igjen, men valgte den som kom igjen ved Ringkollstua, der Fossen Ftiluft holder til. For en del år siden hadde vi Teambuilding der med jobben, Sånne barnebursdag leiker er ikke noe for meg. Det stiller på samme linje som brettspill spør du meg.

Rart det ikke var noen som hadde spist blåbærene langs stien. Spiser ikke unger bær lenger når de er på tur?

Ringkollstua i tåkehavet

Sola forsvant etter hvert

Denne stien gikk parallelt med sporene til hogstmaskinen

På parkeringen til Ringkollstua fant vi synderne

De hadde holdt på en stund

Det er et ganske hyggelig sted

På utfartsparkeringen er de nok plaget av at sauen liker å ligge inntil vegger på både hytter og hus. Det fikk de ikke gjort her.

Øyangen rundt

 

Jeg og Patran skulle egentlig på fjelltur på lørdagen, men Hr Yr hadde bestemt at det skulle være fryktelig vindvær på fjellet i nærheten. Da ble det en alternativ runde isteden. Vi kjørte opp på Ringkollen og parkerte på Jonsetangen. Plan B var å gå rundt Øyangen, sånn ca ei mil så det ut til på kartet. 

Turen var litt mer og det ble noen stopp for å spise både blåbær og bringebær på runden. Jeg har ikke vært på mye turer på Ringkollen, men har vel vært på Jonsetangen en gang eller to tidligere.

Sauene var ikke særlig interessert at vi kom med hunder ut av bilen. De er nok vant til hunder. På runden rundt vannet møtte vi like mange sykelister som sauer, jeg hadde forventet flere sauer og færre sykelister.

Det var omtrent like mange båter langs vannkanten som både syklister og sauer.

Patran plukker bringebær og Bella forventer halvparten til seg.

Veien slynger seg fram et stykke fra vannkanten innover. 2/3 deler av turen gikk på grusvei, resten på sti. Jeg hadde åpnet Norgeskart.no på veien dit, i tilfelle det ikke var telefondekning på runden. Greit å følge med på kartet, for det var både veier og stier på kryss og tvers ned til noen hytter eller ut i intet.

Blåbærlyngen hadde begynt å skifte farge.

Skjønner godt at mange drar dit for å sykle, med slike flotte veier. 

Dette var noe av det siste vi så av Øyangen på en lang stund, men vi så mange andre glimt av flere små vann innover når vi gikk på andre siden av vannet.

Endel av hyttene blendet godt inn i terrenget.

Siden vi skulle gå rundt vannet så er det i teorien bare å ta til venstre i alle sti og veikryss. Men i praksis var det ikke det,

Det var rikelig med plasser hundene kunne drikke langs veien selv om den gikk et stykke fra Øyangen til tider.

Litt ensformig å gå langs grusveier, men på kartet viste det at vi snart skulle av slik skikkelig vei.

Bella liker blåbær

Endelig kunne vi ta av blåmerket sti

Når vi hadde passert Vesle Ugla så vi tre traner innimellom skauen. De lettet og fløy før jeg rakk å ta noe bilde av dem. Ting tar litt tid oppover i lyngen, for det er både blåbær og bringebær som skal spises. Noen stopp for å drikke vann hadde vi også.

Litt småkaldt da vi startet fra Jonsetangen, men etterhvert så ble det ganske varmt i lufta. På slutten av dagen fikk vi til og med solskinn.

Man kunne ikke følge de blåe merkene helt ukritisk, for det var noen stikryss.

Stien gikk litt opp og ned i terrenget, noen vindfall måtte vi gå rundt, krabbe over eller krype under. 

Hundene foretrekker stort sett å krype under.

Blåmerkinga fulgte et myrdrag et godt stykke, så da var det greit å ha vanntette sko, om man da ikke tråkker så vannet siger over kanten på skoen.

Stort sett så var det tørre fine stier.

Stien kom ned i enden av Ugla og vi måtte krysse Uglabekken for å komme oss videre.

Det var ikke noe problem, for det var to stokker å balansere på.

Stokkene som var lagt i myra var ikke fult så enkle å balansere på.

Møtte endel folk med soppkurver, men de var det ikke mye i. Ikke så vi sopp heller. 

Etterhvert ble stien brei som en kjerrevei, tørrere ble det også.

Jeg spiste et par multe, som forøvrig var de eneste multene vi så på turen.

Det var mye vann i alle bekkene, noen så nesten ut til å være små elver.

Her var det steiner å tråkke på, så det gikk helt greit å krysse elva

Det hadde flømt endel vann i stien et stykke. Det var både vått og klinete.

Vi fant flere trør å krype under for å komme fram

Når det nærmet seg ettermiddag kom sola og det ble riktig så godt og varmt

Vi nærmet oss et stikryss og vi skulle over bekken ennå en gang

Da ble det dagens første pause med en banan og litt vann. Brua var helt grei å sette seg ned på en stund.

Patran er flink fotograf, så jeg ble foreviget på tur jeg også

Det var ikke flust med skilting i disse kryssene akkurat

Man skal kose seg på tur, så det ble stadig blåbær stopp

Og bringebær spising. 

Tyttebærene fikk stå i fred for oss

Veien ble stadig i bedre og bedre stand

Vi begynte å nærme oss sivilisasjonen igjen og hyttene dukket opp som perler på en snor.

 Vi hadde ikke sett en sau når vi gikk på stien, men når veien ble bedre, da dukket både de og sykelistene opp igjen

Veien tilbake til Jonsetangen gikk veldig nære Øyangen, så de siste kilometerne til bilen var det bare å nyte flott utsikt, så si rett i vannkanten.

Det var endel idylliske plasser

Ei smal brygge med både robåt og vannliljer innen rekkevidde

Vannliljer er flotte blomster

Det blås litt og bølgene skvulpet rundt vannliljene

Langt nede der hadde vi gått noen timer tidligere

Noen av hyttene lå veldig flott til.

Brått var vi tilbake på Jonsetangen der vi hadde parkert

På parkeringa var det like mye sauer som biler, så en måtte snirkle seg ut igjen 3 og en halv time etter at vi gikk fra bilen og gjennom bommen.