Jeg har dratt med meg både Åse og Tove, opp på Hovseterhøgda på leiting etter mogop. Jeg har lurt med meg Inger Synøve oppover lia fra Tryttjern til toppen av Klevarudnatten. Det nærmeste vi kom der var mogopvegen. Denne dagen var det Wenche Lill sin tur å være med opp på Fisketjernnuten, for å finne mogopen. Trolig siste sjansen i år for å se den i blomst.
Mogop er en blomst jeg bare har hørt om og aldri sett, så jeg tenkte at i år er året for å prøve å finne denne her. Jeg googlet litt og fant ut at om jeg ikke fant den i naturen så kunne jeg kjøpe frø hos Hageglede. Kartet hos Artsdatabanken er også kjekt om du er på utkikk etter sjeldne vekster. Der blir forekomster registrert. Men tror du jeg fant noen noen steder? Nei, så jeg bestilte frø på nettet, sånn i tilfelle.
Backuppen er sikret
Tidligere ble det dessuten sagt på folkemunne at «når mogopen begynner å henge, da kan kua livnære seg ute.»
Litt samkjøring mellom kontorarbeidene fruer, artsdatabanken og fjelltoppjakten blei det jammen tur opp på Valdresflye en dag i juni. Vi startet seint i forhold til hva vi pleier når vi skal på langtur, men halv ni var jeg på Sokna og plukket opp Wenche Lill.
Jeg hadde regnet med mer snø på Valdresflye enn det det var. Det var jo ikke så lenge siden det var velpreparerte skiløyper der. Det ble noen snøflekker vi måtte forsere på veien opp på toppen av Fisketjernnuten, for å kunne sjekke inn i fjelltoppjakten.
Litt småkaldt i lufta med vind og 8 grader, så var jeg glad for at jeg alltid har en ullgenser og softshelljakke i bilen. Fjellskoa var pakket og fult klesskift tilfelle vi skulle bli våte. Litt oppe i lia kom det jammen meg ei skikkelig haggelskur. Det stakk skikkelig i både ansiktet og på hodet. Men snu er ikke noe vi vurderte.
Enkelte solgløtt, men ikke der vi var.
Bella og Varga ble med på turen, Hailey var igjen hjemme hos pappa. Hun er ikke særlig begeistret for bilkjøring og turlengden var uviss. Jeg hadde nemlig ikke tenkt meg hjem før jeg hadde tatt bilde av en mogop, knopp eller avblomstret. Ett eksemplar av arten måtte det da gå ann å finne.
Hagelen ga seg etter en stund og vi kunne nyte litt utsikt. Det er ikke mange meterne oppover i lia en skal før en får litt utsikt.
Tipper hundene angret litt på at de har sluppet all underulla når vi flatet ut på 1527moh når vi sjekket inn på Fisketjernnuten. Der var det rimelig surt.
Det var ikke lenge vi sto og nøt utsikten for å si det sånn. Vi var enige allerede fra vi gikk fra bilen, at nista burde vi spise i bilen når vi kom ned igjen.
Ingen stor fornøyelse den 100'ede innsjekkingen min. Innen dagen var over hadde jeg fått med 93 unike innsjekkinger.
Slike topper må foreviges. Det er lengesiden jeg har vært så høyt til fjells.
Vi hadde bare så vidt rundet toppen av Fisketjernnuten før vi skimtet den første knoppen av mogop. Hr Yr hadde lover oss sol, men det skjedde ikke. Vi regnet med at det var litt mer utsprettet litt lenger ned over i lia. De var ikke enkle å få øye på da de er forholdsvis brune før de spretter ut. Det var virkelig gøy å endelig ha funnet ett eksemplar av arten, uten alt for mye leiting.
Mogop har ikke vært brukt i folkemedisinen - naturlig nok fordi Pulsatilla-artene er svært giftige.
Navnet mogop er avledet av ‘gople’ – et gammelt ord for ‘klokke’. Altså en klokke som vokser på moer. Andre lokalnavn er mofivel, måssåblomst, snøklokke, tælarose, geitfivel Pulsatilla – av latin ‘pulsare’ som betyr å slå. Sikter til klokkeformen på mange Pulsatilla-arter vernalis - som blomstrer om våren
Mogop er ikke generelt fredet i Norge, men er oppført som nær truet (NT) på Artsdatabankens rødliste (2021). Planten er i tilbakegang på grunn av klimaendringer og opphør av beitedrift, noe som gjør at den bør plukkes med stor varsomhet, selv om den ikke er juridisk fredet. Vokser tørt på Østlandet, i Jotunheimen og på Dovrefjell. Mogop er fredet i Sverige og Finland. Det er viktig å skille mellom arter som er rødlistede (truede) og arter som er formelt fredet ved forskrift. Mens mange orkidéer er fredet, er mogop primært beskyttet gjennom statusen som nær truet i den norske naturen.
5–20 cm, opptil 35 cm i fruktstadiet. Blomsten er regelmessig, ca. 6 cm bred, enkeltsittende. Blomsterdekkblader seks, i to kranser. Innsiden av blomsterdekkbladene er hvit, den ytre er vanligvis dekket med brune til rødbrune, lange hår. De indre blomsterdekkbladene er klart bredere enn de ytre. Blomsterdekket er støttet av en krans med stengelblader. Flere frie fruktblader. Tallrike pollenbærere. Basale rosettblader, fjærflikete, langstilkede, vintergrønne, læraktige og dekket med lange hår. Små, asymmetriske blader, skrått spadeformet og dypt flikete. De øvre bladene sitter i en krans under blomsten og er sammenvokst nederst, finflikete og dekket med lange, gule hår.
Mogopen (vernalis = vår) er en flerårig art som vokser i fattige skogsområder og blomstrer tidlig om våren. Den har vært fredet i Finland etter å ha vært i kraftig tilbakegang på begynnelsen av dette århundret. Den ble sanket i altfor store mengder og solgt på markeder. Mogopen finnes tydeligvis bare i Europa, og har spredt seg til Skandinavia fra i sør.
Når den er blitt eldre, svaier blomstene på mogopen ved det minste vindkast. Slektsnavnet Pulsatilla er avledet fra nettopp dette kjennetegnet (pulsare = slå, for eksempel som en klokke). De andre artene av Pulsatilla som finnes i Finland, er den amerikanske kubjellen (P. patens), som har større, blåfiolette blomster. De hender at de to artene krysses.
Blomsten inneholder det giftige og svært hudirriterende stoffet ranunculin. Legges mogoppen på huden vil det kunne dannes vabler og sår. Det finnes opplysninger om at man ved hudsykdommer kunne legge frisk urt på huden for å «svi bort» skadet hud og på den måten fremme tilhelingen. Fra Danmark er det kjent at inntak av et avkok av rot eller frø av mogop i vin skulle drive ut blæresteiner og regulere menstruasjonen.
Når urten skjæres ned eller knuses, frigjøres et enzym som omdanner ranunculin til protoanemonin, som er en svært irriterende, gul eterisk olje. Protoanemonin er svært ustabilt og brytes gradvis ned til et ugiftig stoff som kalles anemonin. Protoanemonin kan, hvis det inntas, føre til alvorlig skade på nyrene og urinveiene, samt paralysering av sentralnervesystemet.
Etter hvert som den høstede urten tørker, brytes imidlertid protoanemoninet raskt ned inntil bare anemonin gjenstår, og dette stoffet er altså ikke er giftig. Uten at det foretas kjemiske analyser, er det imidlertid uråd å vite hvor raskt denne omdanningen skjer. Av denne grunn må tørket Pulsatilla brukes med stor forsiktighet, og bare av kvalifiserte utøvere. Pulsatilla-arter må under ingen omstendighet brukes under graviditet og amming.
De sto tett i tett noen steder, så vi måtte se godt etter før vi satte ned foten. Hadde det vært solskinn så hadde det nok vært flere som hadde strekt ut kronbladene sine, men vi var kanskje noen få dager for tidlig ute i tillegg.
Det ble forholdsvis mange bilder etterhvert som vi gikk nedover fra toppen og mot parkeringen. Det var flere og flere som hadde åpnet seg. Da slipper jeg å lure mer på hvor de finnes. Kanskje jeg tar turen en gang til neste vår eller så.
Tett i tett i store klynger
Snøen var råtten og bløt og når man går på slike steder og man ikke er kjent, kan man fort suse seg ut på et lite isdekt vann og ikke bare snø.
Er det skrått så vet man at det ikke er vann under snøen.
Er man i tvil så må kartet sjekkes. Her var det et vann under, så vi valgte å gå rundt. Ikke sikkert det var dypt, men det vet man aldri der man ikke er kjent.
