Rescue 911

Det har kommet litt snø her, men i dag har det regnet. I morgen skal det bli sol er jeg lovet, så da håper jeg at snøen blir liggende og at det ikke blir holke.

 I min ungdom så gikk det en serie på tv som het Rescue 911, "911, what's your emergency?" Tror jeg har sett alle de episodene. I dag så skulle jeg bare fly litt drone mens det ennå var lyst. Jeg syntes at jeg var blitt riktig så flink til å fly etter at vi var på Langvannet og fløy. 

Jeg er vel blitt ganske flink til å bli roligere, men jeg er visst ikke særlig god mener andre. Men jeg er mye roligere enn jeg er vant til, men aktiv i forhold til hva andre regner som et rolig liv. Nå har det gått 7.5 uker siden jeg falt på isen, MR viser at det er skader på leddbåndet på innsiden av knærne, så da er det vel bare å vente.

Men så googlet jeg og da var det vanlig med litt opptrening for å styrke. Har du søkt opp på nettet øvelser for å styrke leddbånd i knærne? For å si det sånn så hadde jeg vel ikke klart mange av de øvelsene før jeg skadet knærne. Og skal jeg til noe fysioterapeut med de øvelsene, så kan jeg vel trene meg opp selv. Jeg klarte meg helt fint med opptrening seg etter at jeg brakk ankelen for mange år siden. Med skruer og en plate, så gikk det vel omtrent ett år før jeg kunne gå vanlig ute å halte.

Så da tusler jeg litt rundt da, for jeg har jo tatt et par langturer etter etter jeg falt. Ja for med en holdning som er "Det går sikkert over snart" "Det er da ikke så vondt heller"  Men som så ofte før, så har jeg hørt "alle er ikke som deg" Nei for hadde alle vært det, ja så hadde verden vært et enkelt og ukomplisert sted. 

Det kommer kanskje av at når jeg fikk føflekk kreft og fikk vite at jeg måtte fjerne mer av armen etter at jeg hadde fjernet føflekken. Når du har hatt kreft så er det en evig strøm av venting på resultater etter sjekker. I starten er det sjekker hver tredje måned forskjellige steder. De avtar litt etter litt i hyppighet, men det varierer etter hva slags type de får. 

Da var det også aktivitet som gjaldt for å få bort fokuset fra det en ikke vil tenke på. Merker jo det at om ting er tungt eller ting jeg ikke liker, så er det fysisk aktivitet som gjelder, Man lærer raskt å presse seg på en måte, så da får en vel økt smerteterskelen sin. Man får satt livet litt i perspektiv og henger seg vel ikke så mye opp i bagateller, men heller vesentlige ting. 

Så hver gang jeg blir hindret i å være aktiv så blir jeg veldig rastløs og tålmodigheten er ikke lang fra før, og nå er den vel fraværende. Jeg kjøper billetter for å ha noe å se fram til. Det har vært mye Murphys lov i mitt liv. Murphys lov er et humoristisk prinsipp som sier at "alt som kan gå galt, vil gå galt". Loven stammer fra 1949 etter at ingeniøren Edward A. Murphy Jr. erfarte en feilmontering av sensorer under et rakettprosjekt, der den eneste måten å montere dem feil på, ble valgt. Den uttrykker frustrasjon over uforutsette problemer og «tingenes iboende jævelskap», og har mange varianter, som at brødskiven alltid lander med smørsiden ned, eller at køen ved siden av alltid går fortere.

I dag var ikke noe unntak. Jeg skreiv meg litt bort fra introduksjonen om droneflygingen min, men den endte her et sted i dag.

Jeg så den ikke når jeg så opp i furua, ikke så jeg den under furua heller. Jeg fant ut at om jeg klatret opp i en lang stige så hadde jeg sikkert detti ned om jeg hadde klart å klatre opp til tops. Stige er ikke mein sterke idrettsgren for øyeblikket.

Klokka var ikke mer enn at jeg kunne rekke at Kenneth stakk innom når han passerte på vei hjem fra jobb. Jeg ringte og han var hjelpsom og ville ta en stopp på veien hjem.

Kenneth kom og bar bort stigen. Dunket i furua, snøen røss i bakken, men ikke drona.

Hvordan skal man se en håndfull grå plastikkladd i dette her?

Kenneth gjorde en iherdig innsats i snøhaugen...

Kenneth koblet til kontrollen til Drona for å prøve å få kontakt med den, men om den er ødelagt, eller om batteriet har fått seg en dytt så det har hoppet ut av hakket sitt vet vi ikke, men siste kontakt er her:

Så er det  bare å håpe på at jeg finner den når det blir dagslys igjen.

* *

Pilketur på Langvannet

Utrolig lav solgang ennå, så bommet litt med solkosen i dag. Men vi hadde med mer enn nok ved til bålet, så fryse skulle vi ikke gjøre.

Nok av skinnfeller og varme klær, så skulle vi klare å slå ihjel noen timer på tirsdag.

 Å ha med meg på tur er litt som å ha med unger på tur. Man må ha med litt tidsfordriv, for pilking bringer slett ikke fram den store entusiasmen hos meg. Men jeg tenker på andre, så jeg lurte på om Kenneth, Ingrid og Sofie ville være med å grille pølser i Brekkebygda i dag. Ja så kunne de jo ta med seg ei pilkestikke om de ville. Jeg hadde fylt opp bilen med hunder og fotoutstyr, skinnfeller og tjukke klær. Så jeg var klar for kos på land. 

Sofie med broddene hun fikk til bursdagen sin, kakao i koppen og saueskinn under runpa. Jo da er det nesten kos å være på pilketur.

Men det skulle gå både vinter og votter før det ble noe fisk. Det var en gjeng der med batteriborr og enda mindre tålmodighet enn meg. De satt knapt 4 minutter ved hullet før de spant 20 meter lenger bort og boret nytt hull. Jeg som var av den oppfattelsen at pilking var en avslappende hobby med kos.

Tjukk stålis, så det var ikke noen fare for at vi skulle gå gjennom isen med det første. Isen hadde mange lange sprekker, det kommer av alle kreftene som er i isen når den legger seg og "gror" tjukkere. Når det blir kaldere, trekker isen seg sammen. Siden den sitter fast, skaper denne sammentrekningen enorme spenninger som fører til sprekker og brak, ofte kalt "drønn".

* *

Jeg hadde med drona for å få litt trening med den. Jeg hadde lovet Sofie å prøve også, men med vondt kne og litt korte armer til alt jeg hadde på meg og den tjukke dressen hennes, så endte det med at vi måtte ha litt assistanse fra Kenneth for å få litt oversikt over hvor drona var når Sofie styrte. Det var jo noen andre folk der og ikke minst noen øyer med trær på. Men synes resultatet på filmen ble bra jeg, tatt i betraktning at det var to amatører som regjerte.

* *

Når Kenneth fikk styringa så ble det både mer flyt og litt mer struktur over det. Det er fint i Brekkebygda da.

Isen ga ikke godt fotfeste for hundene, kald er den å sitte på også. Så de ble bundet i hvert sitt tre.

Jeg og Sofie gikk opp på lang for å tenne opp bålet. Litt for å varme oss, og litt for å forberede pølsegrilling. Pølsene blir best på glør, ellers blir de rimelig svarte utenpå og kalde inni.

Hundene slo seg til ro og fulgte med på det som skjedde ute på isen.

Det er spennende når en hører dronesuset før en ser den. Hvor kommer den egentlig, og hvor høyt kommer den. Sofie er flink til å spotte den.

Se Bestemor, nå kommer den!

Når bålet begynner å bli høvelig så blir det varm kakao. Da er det veldig kjekt med hjelp til å røre i koppen, så pulveret løser seg opp.

Bella venter på pølser

Hailey tar livet med ro, men det leita nok på å være med på pilketur. Om kvelden når vi fikk fyr i ovnen så snorket de ganske jevnt alle tre.

De som synes man må ha bål når man er på tur er jeg ikke enig med. Jeg unngår stort sett bål etter beste evne. Man må jo putte alle klærne til vask når man kommer hjem og hoppe i dusjen for full innsåping. Noe verre lukt enn sur bålrøyk skal man leite en god stund etter.

Varga blir foret med kongler mens vi venter på at bålet skal bli glør.

Bella lurte på hva Varga hadde fått å tygge på.

Ingrid var sulten og tjuvstartet på grillingen

Grillpølse varmet på bål smaker kjempegodt

Når sola gikk ned dro turbopilkerne som hadde stresset rundt på isen. Da hadde Sofie lyst til å prøve noen av pilkehullene de hadde boret opp. Kenneth fant fram to pilkestikker og de valset bortover mot nærmeste hull.

Sofie hadde ikke nappet mange gangene før den første fisken var oppe av isen.

Noen stor fisk var det ikke akkurat, så for å få middag var det bare å fortsette videre.

Sofie sto der så tålmodig og nappet i stikka.

Den neste var i det minste to munnfuller, så det var håp om brukbar fangst på tirsdag. om det skulle fortsette sånn.

Imponerende tålmodige de der, de ligner ikke på meg.

Jeg og Ingrid pakket sammen og lempet skinnfeller og sekker, stoler og annet pikkpakk opp på akebrettene. Hundene dannet baktropp, for de var rimelig stivbeinte på isen,

Litt tullball ble det tid til også. For når jeg finner fram fotoapparatet så elsker hun å posere.

Luringen til bestemor det...

Om ikke annet så ble det en god middag til Chilli.

Abbormiddag

Feriedag på Kollsjøen

Jeg tok med meg drona for å prøve litt på egenhånd, men jeg fikk den ikke til å virke når det ikke var telefondekning i området. På Øvre Kollsjøen er det ikke noe telefonsignal, men det tenkte ikke jeg på før jeg dro oppover. Det kan hende det var bruker feil for den del. Jeg får teste en gang til med noen som har litt mer teket på teknikk enn meg.

Hundene fikk luftet seg og jeg ble våt til knærne, så da ble det vel en bra dag da?

Nok av bilder ble det også. Turen gikk på impuls, for vi fulgte bare veien et lite stykke. Så bar det til skogs etter magefølelsen.

Tror ikke det hadde vært noen her med bærspannet sitt heller jeg.

Blåbærene begynner å bli overmoden og smaker ikke fult så godt lenger.

Det var ikke en sjel der og ikke så jeg hverken spor eller møkk av noe dyr heller, så da fikk de strekke litt på beina.

Jeg så det var mye vann i bekken, så jeg tenkte at her kan det være fint innover.

Små bekker blir store elver når det har regnet så mye som nå. Jeg er fascinert av vann, ikke en dag er lik når vannet flommer nedover.

Vi fulgte bekken innover, men jeg hadde glemt å åpne norgeskart på mobilen mens det ennå var dekning, så jeg fikk ikke sett om vi bare kunne følge bekken, eller om det var en annen bekk enn den jeg trodde den kom ifra. Da hadde vi kommet til en bru der blåmerket Vassfarstien krysser. Men om det ikke er samme bekken så ville vi havne på ville veier.

Når jeg sjekket kartet når jeg kom hjem viste det seg at dette var Østbekken og vi kunne fulgt den til vi kom til veien. Det ville blitt en annen vei enn jeg hadde tenkt, men da hadde runden blitt motsatt vei enn det vi endte opp med.

Det ble litt hopping fra stein til stein for å komme fram.

Skulle ikke tro Varga hadde vært på to fjellturer dagen før, men hun er alltid klar for ny tur hun,

Bella slukker tørsten

Trivelig med fossebrus

Fine flaberg man kan ligge å sole seg på om sommeren

Der Østbekken gjorde en sving hadde det samlet seg en gedigen skumdott. Skum i en bekk skyldes som regel en kombinasjon av overflateaktive stoffer (som fra planterester, pollen, eller eventuelle utslipp) og mekanisk bevegelse (som fall, stryk eller vind) som piskes sammen til luftbobler, noe som reduserer vannets overflatespenning. 

Om våren og høsten er det naturlig med skum på grunn av utlekking av organiske stoffer fra planter.

Hundene holdt seg stort sett i bekken der det gikk ann.

Bekken ble smalere innover, men da ble den også dypere.

Den holdt seg akkurat litt for brei til å hoppes over, men jeg håpet den ble smalere lenger innover.

Man kunne ta sjansen på å hoppe fra stein til stein, men brått er det en som er skikkelig sleip.

Vi valgte å følge bekken ennå et stykke, den måtte da bli litt smalere etter hvert... Det var merker i terrenget at den hadde vært mye breiere, for det var skikkelig bløtt noen steder og graset lå flatt.

Hvor er vindfallene når du trenger dem? Denne her var enten råtten eller veldig sleip, eller begge deler.

Ved Østbekkmyra så det ikke fult så dypt ut og hundene vasset over.

Jeg kom til den konklusjonen at dette måtte være et vel så bra sted å krysse bekken som et annet sted. Jeg var jo allerede våt til knærne.

Varga var ikke like overbevist om at dette var lurt.

Men hun tok sats og hoppet i land.

Så var det bare å krysse Østbekkmyra og holde rettfram og litt til venstre, så skulle jeg komme ned på riktig vei igjen.

Det blir litt mer ro til å fotografere når hundene løper løse og ikke plutselig napper til i båndet.

Se som de koser seg.

Litt høstfarger i toppen av trærne

Bella er lett i rumpa når det er full fart

Hailey begynner å bli litt sliten i slikt terreng. 

Det ble en håndfull vassen blåbær

Brått var vi nede på veien igjen og kunne sette kursen mot bilen.

Hundene ble lempet i bilen og jeg fant fram drona mi. 

 * *

Juvfossen ble filmet isteden da jeg ikke fikk drona til å filme når telefonen ikke hadde dekning. Mulig det er bruker feil, men da ble det ett stopp når jeg fikk dekning. Ser ikke ut til at drona er særlig begeistret for sollys, eller at jeg skulle byttet til en av de andre linsene som fulgte med i veska. Litt rykk og napp for å få til det jeg vil, men regner med at det går glattere etterhvert.