Sæterknatten 1137moh Del 2

 På høsten er det sekk som gjelder når man er på tur. Da får man med seg både nistepakke og termos, så man får laget seg kakao. Jeg liker best den som heter smeltet sjokolade rett i koppen.

Kose seg er viktig når man ikke har noen planer annet enn å finne igjen bilen før det blir mørkt.

Jeg elsker slikt terreng hvor du bare kan vabbe i vei helt uten både mål, mening og sti. Og her kunne du gå veldig langt i slikt terreng.

Litt uggint når man har sittet stille en stund

Når vi hadde spist ferdig, satte vi kursen mot Sæterknatten for å få sjekket inn i Fjelltoppjakten. 

Det er en fornøyelse å være et sted du bare kan legge i vei som man føler for.

Opp til Sæterknatten var det blåmerket sti.

Turfølget møtte kjentfolk, så da benyttet jeg anledningen til å gå litt i forkant så jeg fikk gjemt meg bak en stein for å tisse litt. Det er ulempen med fjellet, det er lite å gjemme seg bak når en er på tur med mannfolk.

Pink poserer villig

Langt der bnrtefra kom vi gående.

Pink venter utålmodig på resten av turfølget.

Hundene kunne velge og vrake i vanndammer og bekker.

Utover ettermiddagen ble det en ganske spektakulær himmel.

Så var varden på Sæterknatten i sikte og vi kunne sjekke inn.

Sæterknatten med Sørbølfjellet i bakgrunnen. Avstanden er ikke så stor mellom kjente områder, selv om utgangspunktet er forskjellig.

Med utsikt rett ned i Vassfaret og ned på Aurdalsfjorden, da må man bare ta seg en liten pause før vi skal finne veien tilbake til bilen på Fledda.

Det blås litt på toppenm så da var det på med genseren igjen. Vi skulle gå nedover mot bilen, så da blir man ikke så varm som når man går oppover. 

Findus, Tølle og Pink slipper ikke unna det obligatoriske vardebildet på toppen.

Det er slike stunder man får overskudd til ei ny arbeidsuke.

Himmelen er finere enn noe maleri

Rett ut her skulle vi gå for å komme oss tilbake.

Vi passerte vannet og gikk rett på stien som kom fra Langtjernkollen. Der er det også et innsjekkingspunkt jeg må tilbake for å ta. I disse traktene her blir det nok en håndfull turer til neste år,

Pink nyter fjellet like mye som det jeg gjør.

Når vi kom til stien så fant vi oss noen flate steiner og slo oss ned for en siste kakaokopp og resten av nista.

Tølle og Findus ventet på sin nistepakke. Sola begynte å bli lav på himmelen og det var bare å nyte de siste solstrålene denne dagen.

Pink trodde hun hadde niste også, men da måtte jeg skuffe henne. Hun ble tilbudt frokost før vi dro hjemmefra, Den ville hun ikke spise.

Så skjønte hun at det var bare å vente til vi andre var ferdige og bestemte oss for å finne bilen.

Vi fulgte stien tilbake til parkeringen.

Virka som gutta satte pris på Pink sitt selskap.

Det er like fint helt ned til parkeringen.

Siste bekken før parkeringen og der hadde vi jammen flaks at det var ei bru. Inger Synøve har også sine betraktninger om turen, de kan du lese her.

 Takk for turen

Del en finner du her

Ferietur til Vestlandet

 

Det ble en liten stopp på Filefjell for at hundene skulle få tisse litt og drikke litt vann. Været var ikke det helt store, med både vind og regn i lufta. Men det var såpass sommer at Blålyngen blomstret i vannkanten.

Jeg hadde en plan om en fjelltur før jeg sjekket inn på hotellet, men der jeg hadde tenkt å gå var det oppgradering av tunnelen slik at parkeringa var borte. Jeg gadd ikke snu og kjøre opp på fjellet igjen for å gå fra andre kanten. Der var det grundig skiltet, men jeg tok ikke det hintet når jeg kjørte forbi. Nei skal jeg gå der skal jeg ha bra vær.

Det er vel ingen som har bedre sovehjerte enn sauer? Det er vel ingen som har bedre sovestil enn sauer heller. Sauene på Vestlandet er ikke noe unntak fra det. Det er imponerende hvordan de legger seg til i veikanten, eller i veien for den saks skyld.

De tar det bare for gitt at verden passerer uten noe problemer. Mat innen rekkevidde og mye vann i naturen. Endel påfyll fra oven fikk jeg også den første dagen min på ferie.

De som ikke hadde lagt seg, de strakte hals for å få kos ut av vinduet.

Da var det bare å stikke ut hånda og kose litt da.

Jeg kjørte isteden ned til Lærdal og tok Snøvegen over til Aurland som jeg og Patran gjorde for akkurat ett år siden. Denne gangen var det mye mer snø der enn sist, Tydelig at vestsiden av fjellene har fått mye mer snø i vinter enn de på østsiden som jeg bor.

Tilfeldig vis så stoppet jeg på en lomme langs veien og der var det jammen et bjørnehi. Jeg så plakaten om hiet på Vedahaugane. Der var det laget sti helt inn i hiet.

Siden sola glimtet til til tider så gjorde vi en liten runde oppover åsryggen. Sjekket fjelltoppjakten kartet, men det var mye snø på alle de toppene. Så det ble ingen innsjekking denne dagen.

Før vi fant bilen igjen så sjekket vi ut bjørnehiet.

Om det opprinnelig var et bjørnehi der vet jeg ikke, det står det ikke noe om.

Dagens bruk og kast samfunn. Hiet hadde naturlig lys inn gjennom en sprekk i taket.

Jeg trodde stien førte et sted til, men den opphørte liksom i løse lufta etter noen hunder meter. 

Vi gikk opp til snøen før vi snudde, til hundenes store glede.

Rett ved stien var det et fuglerede med egg. Mamman hadde nok akkurat flydd bort så vi egentlig ikke skulle finne reiret.

Derfra kom vi, og dit skulle vi igjen, men da valgte vi å kjøre Lærdalstunnelen.

Litt merkelig at sauene holdt seg så høyt til fjells, her var det ikke mye grønt å finne.

Det ble en stopp til litt lenger inn på fjellet. 

Det så nå ut som de koset seg

Jeg hadde nok ferie et par uker for tidlig for Vestlandet i år.

Tåka kom og gikk, men det var stort sett opphold når vi tok en runde der også.

Da vi kom til bilen igjen kjørte vi rett til hotellet. Det var bare mer og mere snø langs veien.

På toppen var det fremdeles høye brøytekanter.

Tror det er første gangen jeg har vært på Vestlandet som man ikke kan se at vannet er grønt.

Men svingene i veien var like krappe og noen av tunnelene var fremdeles uten lys.

Det er vel bare jeg som vil ha solskinn for å nyte båtlivet.

Turbusser, bobiler, syklister og fotgjengere i skjønn forening. At turbussene fra Hemsedal turlag kom fram i disse krappe svingene skjønner ikke jeg. Jeg hadde vel ikke kjørt der med bobil engang. Smalt nok med personbil når man må passere alskens turister.

Vel tilbake i Årdalstangen fant jeg greit fram til Klingenberg der jeg skulle overnatte første natta. Hotellet ligger helt på kaikanten.

Vettisfossen ble brukt for alt den var verdt. Der var vi i fjor, så den droppet jeg i dag. Det var omtrent samme været i år som da.

Kvelden ble avsluttet med indrefille av okse, en dusj og tidlig i seng etter å ha luftet hundene til kvelds. Feriens første dag og plan A ble ikke fulgt. Allerede på kvelden skjønte jeg at feriedag to heller ikke kom til å gå som plan A. Plan A blir  dyttet til august.