Innsjekking på Lagmannskollen

 

Patran jobbet i helga og da er hun hjemme. Siden hun ikke skulle jobbe på søndag tok vi en liten tur opp på Lagmannskollen. Ja om du lurte på om det var et sjekkpunkt der, jupp det var det. Jeg har tenkt å plukke de i nærheten før snøen kommer. Med alle de varmegradene som er om dagen, så er det ikke fare for snø ennå.

Vi skimtet noen oppe i veien, så når vi hadde passert dem så fikk hundene løpe som de ville. 

Jeg husker vel aldri hvor bratt der er der mellom hver gang jeg har gått opp der. Jeg veit ikke akkurat hvor mange ganger jeg har vært på toppen der, men har vel blogget en fem seks ganger i det minste.

Disse to viltkameraene har stått her i mange år og er merket med en plakat med QR-kode som man kan sjekke. Om du ikke er i nærheten kan du sjekke linken her.

Når veien tar slutt har det blitt tydelig sti videre som er merket med røde bånd. Det er derfra det er bratt oppover. 

Herfra så begynner det å bli litt utsikt om man snur seg rundt. De ca to kilometerne opp er det en høydestigning på vel tre hundre høydemeter.

Der er toppen av Lagmannskollen.

Vi hadde fjellsko, det hadde vi ikke trengt oppover, men på baksiden på vei ned var vi veldig glade for at vi valgte det skotøyet.

Hailey, Bella og Varga synes vi er litt trege.

Hvem trenger vel å dra til Vikersundbakken for å trene når man har Lagmannskollen i nærheten?

Og oppoverbakken bare fortsetter.

Jeg klarte å holde følge oppover, godt fornøyd med det.

Svett ble jeg på tur på lørdag og søndag var heller ikke noe unntak. 

Så var vi på toppen og kunne gå bort til varden.

Her var det stor forskjell fra sist jeg var der. Nå var all skauen på baksiden hogget ned. Jeg veit ikke når de hadde gjort det, for jeg har ikke vært der siden 2021 da jeg og Wenche Lill var der. Egentlig burde man gå dit en gang i uka...

Det var nesten sånn at det fristet å ta en tur for å svinge til høyre på toppen neste gagn en er der.

Denne gangen skulle vi bare lufte oss litt før middag og sjekke inn på Fjelltoppjakten i samme slengen.

Nesten ikke ei buske så langt man kan se

Søndagens turgjeng samlet

Litt poseringer ble det på toppen, det er jo god utsikt mot Sognevannet og resten av Strømsoddbygda.

Vi valgte å gå baksiden mot bilen til tross for all hogsten.

Vi peilet oss inn på lastbærer sporene som gikk på kryss og tvers på gruppa der.

Ja for resten av hogstgruppa var ikke veldig framkommelig egentlig

Når det har vært så varmt nå, så har Bella finni ut at pelsen skal røytes av. Den faller av i digre dotter, så det kan bli kaldt for henne om vinteren finner ut at den skal komme for fult.

Jeg og Patran måtte velge en annen strategi enn å følge sporene. disse hjulsporene satte bare hundene pris på.

Nei det var nok enklere å krysse ned i skauen og gå i den enn her

Så da så vel veien ned til bilen mer eller mindre slik ut.

Det ble litt sikk og sakk gåing da det var noen bratte partier vi ikke kom ned.

Bella nyter utsikten

For den utsikten var rimelig rett ned

Jeg fant kun ei hjortelusflue når jeg kom i bilen, så den sesongen er nok på hell. 

Runde rundt Brøgåsen

 

Min siste feriedag på onsdag ble brukt sammen med Kenneth og Dua mi. Planen var egentlig en liten runde i skauen for å sjekke ut blåbærtilstanden. 

Jeg kom opp til dem når Sofie hadde sovet første dubben sin. Så gikk vi hjemmefra og gjennom Sokna sentrum. Vi startet på Blystadrunden med godt mot.

Det var godt og varmt i lufta, mye varmere enn det var når jeg dro hjemmefra. Der var det kjøligere og det blås.

Jeg synes det er trivelig å bo på landet når en kan gå tur forbi kuer på beite.

Vi hadde tatt med drikke til oss, og litt mat til Sofie. Ja sånn i tilfelle det ble en litt lengre tur enn vi hadde tenkt først. Vi har jo vært på tur før, så det tar fort litt lenger tid enn først tenkt.

Siden vi hadde tenkt oss til skogs, så ble vogna byttet ut med bæremeis. Hun er blitt så stor og liker å følge med på ting. Da er det greit med full oversikt på pappas rygg,

Før vi gikk hadde Pink gjemt seg i bilen min. Jeg hadde døra åpen så det ikke skulle bli så varmt for Hailey og Bella som ventet der. Det tok litt tid før jeg så at hun satt i førersetet, så hoppet hun i passasjersetet når hun ble oppdaget. Til baksetet når jeg tok etter halsringen hennes for å få henne ut. Det er ei som er vill etter å være med meg på tur. 

Jeg var optimist og gikk for joggesko, mye fordi begge fjellskoa mine var våte etter helgas strabaser på fjellet.

Jeg har vært på Brøgåsen tidligere i vår, men denne gangen var det ingen tydelige stier når vi kom litt opp i bakkene. 

Gjennom grinda og opp i skauen.

Vi syntes det var litt i tidligste laget å sette oss ned for å hvile allerede her. Men sikker greit med den muligheten for de som ikke er så spreke.

Etterhvert kom vi inn på veien som vi fulgte opp til snuplassen.

Der tok vi ei lita drikkepause alle mann.

Stien opp på Brøgåsen var slett ikke like hardtråkket som i vinter. Et sted på veien så misset vi noe, for vi fant aldri toppen av Brøgåsen denne gangen.

En skal ikke så høyt opp i lia for å få litt utsikt.

Jeg tipper det var rundt her det skar seg med stivalget vårt.

Vi stoppet for å spise blåbær, som det var mengder av oppover,

Kanskje det blir rein blåbærtur neste gang vi drar til skogs?

Etter hvert oppdaget vi at hjortelusflua har gjort sitt inntog i Soknas dype skoger allerede. 

Det viste seg at Sofie ikke var like attraktiv for hjortelusflua som det jeg og Kenneth var. Svette lukter sikkert bedre enn nyvasket babyhud for dem.

 

Stier kom og gikk og etterhvert begynte vi å sjekke telefonkartet for å kanskje finne en sti eller to vi kunne følge. Men Norgeskart appen hadde dårlig med stialternativer der vi var.

Vi hadde ikke noe navnfestet mål for dagen, så vi stresset ikke med å komme oss hjem ennå.

Utrolige mengder med sopp i skauen, og så store tugger av denne soppen har jeg aldri sett tidligere.

Hakkespetten hadde inntatt et bedre måltid

Noen hadde vært veldig flink til å tynne skauen sin, så det gjorde det ikke så veldig framkommelig for oss.

Ei som har koset seg med blåbærspising fra blåbærriset på egenhånd. Hun har blitt så flink til å plukke blåbær og putte i munnen. Kenneth fikk noen nedover nakken, men jeg synes hun fikk mesteparten i magen sin.

Da utsikten var Sognevannet og ikke Moelven sagbruk, da skjønte vi at vi var litt vel langt oppover enn vi burde. Sofies leggetid for dubb nummer to begynte å nærme seg i litt raske skritt. Vi skjønte at vi rakk i alle fall ikke hjem til hun skulle sove.

Vi tok en stopp så Sofie fikk i seg litt mat i det minste. Bare blåbær metter ikke så lenge.

Etter mye bushing i løpet av dagen fant vi ut at det kanskje var lurt å følge en traktorvei fra  ei hogstgruppe. Det er enklere å gå på vei enn å gå i skauen etter en stund.

Men den veien svingte så mye i feil retning, så vi fant raskt ut at det måtte bli mer bushing. Jeg bushet mer på den dagen enn jeg har bushet på alle mine tidligere turer i år.

Disse fikk stå for oss den dagen.

Skulle ikke tro at Sofie hadde gjort annet enn å bushe på tur i hele sitt liv. Hun bøyde hodet og lukket øynene og sa ikke et pip på hele turen. Snillere unge skal en leite lenge etter. Godt og vel leggetid og hun var like blid.

Vi kom ned på grusveien som ender opp ved Halvassbrua og hadde vel 8 kilometer omtrent igjen å gå på oljegrus, før vi var tilbake hos Kenneth igjen. Jammen godt at en har en sønn som ikke har blitt soffasliter når han passerte 30.

Slettene i Strømsoddbygda er lange når man kjører bil, og ennå lengre når en går. Særlig etter ei mil i skauen med bushing mesteparten av turen,

Det løser seg stort sett for snille jenter, så etter en kilometer med labbing så kom jammen skolebussen. Vi fikk haik ned til sentrum igjen og Sofie rakk nesten å dubbe i tide. Jeg var innom butikken på vei hjem og stupte i dusjen. På kvelden kjente jeg det kravlet og krislet ved øret. Og brått hadde jeg ei hjortelusflue inne i øret. Det var helt jævlig og krevde mye selvdisiplin for ikke å dytte noe inn i øret for å få den ut. Jeg prøvde å pirke litt med fingeren, men den kravlet lenger innover. Til slutt fikk jeg ristet den ut så jeg fikk tak i den på kanten av øret, og kunne puste lettet ut.

Om hjortelusflua beit meg i øret eller det bare er psykisk vet jeg ikke, men vondt i øret har jeg hatt etterpå.