Ettermiddagstur til Ellingseterkoia

 Når en later som man er bonde, så må man sjekke dyra som ikke er helt i nærheten også. Jeg sjekket kartet og fant ut at de var så langt inn på beitet som de kunne komme. Der har jeg aldri vært tidligere, så var ikke sikker på om veien var kjørbar med personbil. 

Vei på kartet trenger ikke å være i så god stand at man kan kjøre vanlig personbil. En melding til bonden og bondekona mens jeg stelte de andre dyra, og jeg kunne legge ivei innover i utmarka med bilen min. 

Bedriftidrettens 10-på topp har innsjekkinger der, så jeg har møtt biler flere ganger når jeg har sett til kuene i utmarka som går med nofence. De skal parkere rett ved bommen, så det er liten sjanse for å møte på noen biler innover der. Det er ikke akkurat flust med møteplasser. 

Jeg hadde ikke kjørt lange biten før jeg møtte en traktor med henger i fult driv. Gikk forholdsvis greit å passere den når vi la oss ut på kanten begge to. Så møtte jeg en mann med en puddel som gikk, eller jogget. Ikke så greit å si. På vei tilbake møtte jeg på to syklister som hadde planer om å overnatte ute i telt så det ut til, eller så hadde de leid Ellingseterkoia av turistforeningen.

Siden jeg ikke hadde spist middag ennå, så ble det mye bringebær og blåbærspising når jeg hadde satt fra meg bilen i et veikryss. Jeg tenkte nemlig at når jeg var så nære Ellingseterkoia s å kunne jeg jo ta turen ned for å se hvordan det så ut der. Kuene hadde lagt seg til et steinkast unna.

Jeg ble litt overrasket når jeg kom ned på tunet der, for jeg trodde den var mye større. På størrelse med Buvasskoia liksom. Den blåmerka stien forbi her er endel av Vassfarstien.

Ellingseterkoia er ei sjarmerende og tradisjonell skogskoie tilhørende DNT Ringerike, idyllisk beliggende ved Ellingsetertjern.

Sikkert flott å sitte her i solnedgangen og nyte stillheten.

Det ligger en kano som kan brukes på Ellingsetertjern. Dette tjernet er forholdsvis stort.

Så idyllisk som et tjern kan være, som du assosierer med Nøkken.

Vannliljene blomstret ennå, enkelte hadde knopper til og med.

Vannliljer er nydelige blomster som lukker seg etter lyset.

Det ble ganske mange bilder fra vannkanten der

Uthuset var dobbelt så stort som koia.

Det er mange både store og litt mindre steiner i området.

Jeg lokaliserte kuene et stykke innover den veien jeg hadde parkert i krysset til. De lå på rekke og rad og drøvtygde, så da lot jeg de være ifred. Ikke noe rauting av noe slag, så det virket ikke som det skulle være noe galt. Det er ikke noe vits i så få de til å reise seg når de ligger slik å koser seg.

Det ble noen fotostopp på veien tilbake. Det hadde jeg ikke tenkt på når jeg kjørte innover.

Det ser ut til å bli brukbart med tyttebær i år.

Et skikkelig bær år til tross for varmen i julimåned.

Veien var ikke like bra alle steder, så man måtte plassere hjulene litt for å slippe store steiner og store søledammer.

Når jeg var godt på vei tilbake til grinda, så møtte jeg jammen på gjengen med nofence som pleier å ligge inne i den tette skauen.

Sauene hadde gått flere hundre meter og var ganske våte i ulla etter den regnskura som hadde kommet.

Jeg gikk ut av bilen for å snakke litt med dem.

De lurte på om jeg hadde med meg kraftfor hit også

Da måtte jeg skuffe dem, jeg hadde ikke regnet med å møte på disse denne gangen.

Noen har protestert

Jeg får varsler når det skjer noe på viltkameraene, men jeg ser ikke hva som er filmet før jeg henter kortet i kamera. De siste dagene har det kommet ut av stilling og jeg har bare fått bilder av ingenting. Når jeg kom opp i skauen skjønte jeg hvorfor jeg bare har fått bilder av bakken. 

SDM kortet var fult og batteriene tomme, så da var det bare å bytte ut og ta med kortet hjem. Jeg tenkte kanskje jeg fikk se hva som hadde dyttet kamera ut av posisjon. Men det var ingen bevis på noen av de 200 filmsnuttene av skygger på bakken som leet seg i vindværet, småfugler eller noe annet. Litt tusling av en elg på natta, som ligger nederst i innlegget. Går forbi og kommer tilbake om du ser hele snutten.

Oliver er med på runden oppe i havna og holder sånn passe avstand til Varga. Hun synes det er litt gøy å få han til å klatre opp i trærne. Jeg fortsatte stien som går langs gjerdet og der fikk jeg brått se noe som leet seg litt lenger bort.

Jeg stoppet opp og grevlingen kom diltene rett mot meg. Han hadde ikke sett meg eller hundene. Det var helt sikkert.

Ikke stoppet den med det første heller. Men brått stoppet den opp og forsvant under gjerdet og oppover i skauen.

Oliver kunne dilte med ned igjen og Hailey hadde heller ikke merket noe til grevlingen så det ut til. Bella og Varga var litt mer iherdig fram og tilbake langs gjerdet.

 * *

Herlig med helg nå...

Nyter eget selskap og har planer i morgen. Har gitt opp leitinga etter mogopen, nå skal jeg vente til det blir bart på Valdres flye og Fisketjernnuten. Artsbanken sier det er mogop der og det er også en innsjekking i fjelltoppjakten der. Så dit blir det tur en innen forholdsvis kort tid.

Ei ny uke er over og det er ikke store framgangen. Jeg kjenner jeg er lei alt som ikke går på skinner. Det er liksom aldri noe som går min vei. Hva andre tror, syns og mener det er det lenge siden jeg sluttet å bry meg med. Men man blir aldri overrasket over hvor mange falske folk som er i nærheten. 

Men de er visst nok lojale og ikke falske... Nei takke meg til ærlige folk rundt meg isteden for såkalt lojale. Det er mye jeg ikke skal framover fordi jeg ikke gidder å forholde meg til et slikt miljø mer enn jeg må. 

Jeg har kjøpt meg noen billetter utover året, så det gleder jeg meg til. Det er faktisk ikke alle steder jeg skal aleine heller. Litt må man ha å finne på. Bestilt hytte til ferien i august har jeg også gjort. Om ikke lenge så er det Bergenstur med både tog og hotell, 

Jeg leste ett innlegg hos Marits hagedagbok for noen dager siden. Hun hadde hørt om sykdom på blåmeisen. og svensker oppfordret til ikke mating av fuglene for å hindre spredning av sykdommen.

Da begynte jeg å legge merke til blåmeisen her også. Etter at kattene flyttet inn så er det generelt mindre fugler, men blåmeiser og kjøttmeiser har det pleid å være endel av. I år har jeg vel egentlig bare sett dette paret som er veldig interessert i fuglekassa på garasjen.

Kattene er ute på natta og om morgenen når jeg står opp så sitter de på verandaen og venter på å komme inn. Så ligger de inne og sover til jeg kommer hjem fra jobb,

Jeg håper på en vellykket redesesong for dem i sommer, så det blir mange blåmeis unger til å bære arten videre.

Pyntetreet i hagen som skygger for hundegården har begynt å blomstre. Det er ikke hvert år det bugner av hvite blomster fra topp til tå, men i år er det virkelig mange. Jeg har kjøpt netting som  egentlig er til katter og satt på langs toppen av gjerdet. Da kan døra mellom hundegårdene stå åpen slik at hundene får dobbelt så stor plass i sammen.

Jeg vet ikke om Varga hopper over lenger, men hun gjorde det når hun var mindre. Etter det så har de vært i hver sin binge, for den innerste har fengselsgjerde på toppen.

Det har virkelig blitt vår rundt huset. Både lauet og graset har skutt i været de dagene det var over 20 varmegrader. Denne uka har det brått blitt kuldegrader om natta og en sur, kald vind på dagtid. Da hjelper det ikke mye med solskinn, når vinden ikke løyer.

Hjemme her er det ikke mye blåveis, men hvitveisen står på rekke og rad i hopetall. Store klynger som strekker seg mot sola, eller lukker seg mot kvelden.

Hvitveis er en giftig plante som ikke har noen anvendelse i våre dagers urtemedisin, men vi kjenner til at planten ble brukt medisinsk i middelalderen. I 1530 innlemmet tyskeren Otto Brunfels urten i sin urtebok, og i 1658 var den også med i Olof Rudbecks Catalogus Plantarum. Hvitveis har gjennom tidene vært med i farmakopéer i Europa, noe som viser at urten har hatt en viss medisinsk anvendelse.

Rødrandkjuke (Fomitopsis pinicola) er en utmerket sopp for farging av ullgarn, og gir nyanser fra varm brun/oransje til mørk brun, gråsvart og beige. Den er vanlig i hele landet, lett å finne, og brukes ved å koke opp oppskåret sopp (gjerne 20:1 forhold til tørrvekt garn) og la ullen trekke ved ca. 80 °C i en time.

Urtete av rødrandkjuke har en mild og søt smak, med en svakt bitter ettersmak. Avkoket kan smaksettes med ingefær eller lakris for å få en mer velsmakende te. Selv om rødrandkjuke ikke er giftig, anses den ikke som matsopp.

Tidligere ble uttrekk av hvitveis brukt utvortes som et hudirriterende middel og et middel til å trekke ut verk. Man trodde nemlig at sykdommer kunne kureres ved å trekke "de onde væskene" ut av kroppen på en eller annen måte. Den friske planten ble knust og brukt som omslag ved byller, verkesår, revmatiske plager, leddsmerter og frostknuter, noe som ikke sjelden forårsaket kraftig hudirritasjon og sår som hadde vanskelig for å gro. Det finnes beskrivelser fra 1700-tallet om folk som fremkalte slike sår bevisst for å slippe unna militærtjenesten. Som regel anvendte de friske blad som ble hakket opp eller støtt i en morter, men man kjenner også til at urten ble tilsatt sprit. Plantesaften skulle ellers være god mot tannverk. Det ble dessuten sagt at man kunne bli kvitt vorter ved å legge på knuste hvitveisblad.

Og så rart det enn kan høres, har man med hvitveis også forsøkt å etse bort sår som ikke ville gro. I middelalderen kunne det dreie seg om sår fra spedalskhet, seinere også sårdannelser som skyldtes syfilis. Innen folkemedisinen har hvitveis ellers blitt brukt til å fjerne fregner og til å bleke en solbrent hud, men denne anvendelsen frarådes på det sterkeste, da den gjør større skade enn nytte.

Når det ble sagt at hvitveisomslag kunne hjelpe mot hoggormbitt, kan det henge sammen med troen på at planten trakk ut det vonde, men det kan også knyttes til den gamle skikken å spise hvitveisblomster om våren, som magisk vern mot orm. I store deler av Norge, og også i Sverige, har det nemlig vært vanlig at barn spiste den første, eller de tre første hvitveisblomstene de fant, noe som skulle verne dem mot orm og ellers holde dem friske gjennom hele sommeren. Der det vokste blåveis (Hepatica nobilis), har denne tradisjonen også vært knyttet til denne arten. Hvitveisen er langt mer bitter enn blåveisen, noe som skyldes et større innhold av protoanemonin.

 Nå er det vår på tunet. Bare litt blomster på bordet som mangler nå.