Oliver på hjemmebane

 

Det er litt trivelig når forskjellige folk både ringer og sender melding om jeg savner katten min. Nei, sier jeg det er ikke mange dagene siden han var her. Jeg veit jo at han blir borte noen dager når han trasker skauleis bort til noen naboer en kilometer eller så borte. Godt han liker seg i skauen tenker jeg, så han ikke går på riksveien og blir overkjørt mens han lauper.

Jeg skulle opp i skauen og justere litt på viltkamera, da hørte jeg brått at det mjauet bak oss. Når jeg snudde meg så kom Oliver kavende gjennom langt halvvått gras og blåbærlyngen.

Det var stikkende varmt når sola skein, men det var egentlig mye skyer. Ja også regnet det jo fra tid til annen. Jeg startet på verandaen med solseng, men det var bare å blåse i etterhvert. Bella syntes det var litt i overkant varmt, så det var greit at det ikke ble så lange runden.

Oliver svinset både foran og bak oss, så ble han borte litt før han kom løpende etter.

De to andre kattene er ikke med på noe skautur. De er mer makelige anlagt og holder seg på verandaen eller på gårdsplassen om vi har tenkt oss på tur.

Det blir ikke særlig turer på hundene heller om dagen. Det er jo spådd regn, så da tar vi en runde oppe i havna isteden.

Oliver er ikke særlig begeistret for langt vått gras, da jamrer han ganske jevnt.

Blåbæra nærmer seg spiselig

Men hundene jafset ikke i seg, så jeg regnet med at de var ganske sure ennå.

Elva har vokst en god del, men det var ikke blitt så mye vann at det rant i bekkene ennå.

Når vi var kommet halvveis på vei hjem langs gjerdet, så hadde det jammen veltet et stort tre over gjerdet.

Men Oliver stoppet ikke opp for å sjekke det.

Ikke hundene heller, så de la ikke merke til at gjerdet lå nede mot utmark.

Oliver blås i om det var kommet blåbær heller.

Han lengtet nok bare tilbake til brei vei, så han slapp å bli så våt

Det var flere trør som hadde blåst over ende.

Men vi nærmet oss hjemme igjen, så han økte bare farten litt.

Når vi ser huset så øyner han verandakos etterpå. Han er egentlig en veldig stor kjælegris, særlig når han har vært borte noen dager. Han har nok ikke fått like mye kos da som det han får hjemme.

Himmelen lover ikke mye knallsol framover resten av dagen.

Da er det bare å søke avkjøling i balja på gårdsplassen som jeg bruker til å vanne plantene i drivhuset.

Beitesjekk i utmark

Kuer er ganske nysgjerrige dyr. Stopper du opp og snakker til dem så ser du at de virkelig følger med. Særlig kalvene kikker veldig når du nærmer deg. Da stopper de opp med spising og titter om en kanskje har med noe til dem..

Det er ikke bare jeg som koser meg nå som det har blitt sommer og ikke minst oppholdsvær. Kuene nyter lange dager i skauen, fjernt fra fjøslivet. Ennå er det flere måneder til de skal inn igjen dit.

Bestemor, kartet, hvor er kuene? Det er viktig å lære seg bruk av forskjellige kartfunksjoner på telefonen fra man er liten. Man må lære kart for å finne ut hvor man er og hvor man skal. 

Så har man et kart som viser hvor de som benytter seg av nofence på dyrene sine befinner seg. Sofie har skjønt bruken av begge deler. Når vi skal finne kuene så spør hun etter kartet på telefonen også kjører vi til kuene.

Hun får komme løs fra setet sitt på skogsbilveien, også snirkler vi oss fram for å kanskje få øye på kuene. Det mest frydefulle er når hun sier "mø" og kua svarer.

 * *

Jeg har virkelig koset meg denne uka som jeg har vært dobbeltarbeidende. Sofie har vært med et par dager også. Hun koser seg like mye med dyra som det j3eg gjør.

Jeg forundrer meg stadig over at de spiser i fart. At de ikke stopper og spiser, men spiser mens de går forholdsvis raskt framover til de legger seg for å drøvtygge og småsove litt.

Sofie fikk lov å knipse noen bilder også, så da var hun storfornøyd. 

Jeg husker jo hvor morsomt det var når jeg var liten og fikk lov å ta bilder med fotoapparatet til bestemoren min. 

Skal man se etter dyrene ordentlig så nytter det ikke å bare sitte i bilen. Men Sofie måtte holde seg i bilen, det er så fort gjort at hun havner mellom noen kuer ute, langt til skogs.

Jeg hadde fulgt med kuene på kartet når jeg var på jobb, så jeg regnet med at de snart var klare for å labbe videre. Det er jo ikke godt å se om de er skadet eller halter når de ligger i graset og koser seg. Man skal jo ikke hause opp stemningen for å få de på beina heller. Men litt tålmodighet så er mye gjort.

Det er alltids noen som begynner å lee på seg og da er snart flokken i bevegelse igjen, etter et par timer med kos.

Nå har det blitt såpass mange kuer og kalver, så jeg ser ikke alle hver gang jeg er til skogs. Men iløpet av uka så hadde nok alle blitt sett en eller flere ganger.

Jeg hørte det knaket og braket og brått kom det to stykker ut av småskauen.

Da var det brått flere som fant ut at de skulle tusle litt til.

De to som kom ut av skauen la i vei nedover veien.

Når halvparten har reist seg så tar det ikke lang tid før resten er på beina også.

De følger med på om de andre følger etter.

Så kommer det enda flere ut av skauen.

Det er alltid noen som danner baktropp

Det er mye mat i skauen nå, men det begynner å bli tørt

Ettermiddagstur til Tolvputt

I dag var temperaturen nesten levelig for litt lengre tur. Jeg gikk for Holleia da jeg regnet med at det kanskje var litt mildere i høyden. 

Det var en tømmerbil som la på kjetting nede på veien, så jeg holdt hundene i bånd til den hadde passert. Så var det bare å få litt tempo oppover bakkene, så jeg kanskje slapp å møte den på vei ned før jeg var på toppen ved snuplassen.

Det er mye istapper et stykke der, så da måtte det bli noen bilder på vei oppover. Jeg regnet med at det kom til å bli temmelig mørkt før jeg var hjemme igjen. Jeg la inn to store kubber i ovnen og da holder det fyr et par timer. Burde gå bra til jeg kom hjem igjen. Det gjorde jeg.

Mye vakker is, litt spennende å se hva som skjer når mildværet kommer til helga.

Det enesteforskjellen var fargen på isen.  Vi så ikke en kjeft på veien bortsett fra jenta som kjørte tømmerbilen.

Jeg hadde trua på at vi skulle rekke til tops før vi skulle se igjen tømmerbilen. Vi hørte nemlig ikke noe til den på veien oppover.

Noen hadde havnet skikkelig utenfor veien. Om det var på vei opp eller ned er jeg ikke så sikker på.

Det er endel høydemeter der, men litt mye busker for å få den helt store utsikten ned i bygda igjen.

Kanskje på tide med en tur på gamle sperillbanen i vårsola snart.

Varga er utålmodig og synes alltid jeg er treg når jeg stopper for å ta bilder.

Men man kan da ikke gå forbi slike motiver.

Det er mye hogging denne vinteren så det blir ganske glissent på Holleia når snøen forsvinner.

Med 100 meter igjen til toppen så passerte tømmerbilen på vei ned igjen. 

Hun får nok flere turer opp hit ser det ut til.

Det var ennå lenge til det ble mørkt, så jeg tenkte vi kunne gå inn til Tolvputt. Sporene etter lastbæreren var breie i gå i. 

Det ble en avstikker opp på hytta til AnneLisbeth. Der er det virkelig blitt utsikt etter at de hogget tømmer for noen år siden.

 * *

Bak oss ligger \Gunhildåsen, der er det ikke noe vei nå som det er vinter, så det får vi vente med til sommeren. Jeg har en geocache oppe i lia bak hytta, men den hadde snødd ned så jeg fikk ikke sjekket tilstanden på den.

Vi fortsatte innover i sporene til vi kom til hyttene ved Tolvputt.

Det begynner å flate ut der stien går opp til Gunhildåsen

Over myra hadde de fylt opp med busker for å komme over med maskinene.

Rart det ikke var jupere spor etter dem når det er så bløtt og lite tæla i bakken.

Om det ikke kommer særlig mye mer snø kan en gå hit i påsken og sette seg i solhellinga.

Vi snudde der selv om lastbæreren hadde kjørt lenger innover. Jeg håpet på å komme lengst mulig hjemover før det ble nørkt. Jeg hadde med meg hodelykta så det var ingen fare med at jeg ikke skulle komme hjem.

Det var lenge siden sola hadde takket for seg, men en orange stripe i horisonten holdt seg.

Herfra bærer det bare nedover

Dårlig med dyrespor oppover der. Noen få harespor som det hadde snødd i.

Som du ser er det ganske bratt oppover der

Da får man opp kondisjonen med god puls, liss småsvett og godt  fornøyd med turen.