Nå har det gått i ett i det siste og verre skal det bli. Starten av året var rolig, men så har det jammen tatt av etter det. Jeg nyter verandalivet mellom slaga, og har funnet ut at jeg trolig ikke rekker alt jeg har tenkt i år.
Både ringblomsten og blomkarsen har begynt å blomstre. I år tror jeg bare jeg skal ta av fra av dem, for jeg har to liter med ringblomstolje etter blomstene som tørket etter sommeren i fjor. Jeg har igjen endel ringblomstsalve, så det er måte på hvor mye ringblomstolje jeg trenger. Du må bare si ifra om jeg skla tørke noen blomster om du trenger.
Det lønner seg å knipe av blomstene før de er avblomstret, da kommer planta med flere knopper enn om blomsten får visne så den setter frø.
De fleste av blomkarsene som blomstrer er mørke i fargen. Jeg synes de er penere enn de gule.
Disse kapmargeritten har jeg knepet av vissne blomster, men tenkte på det etterpå. Kanskje disse setter frø på samme måte som ringblomsten? Da kunne jeg hatt mange sånne til sommeren.
Planen var å skrape og male rekkverket i sommer, men det ser det ikke ut til at jeg rekker før høsten. Så det er en plan som er blitt utsatt til 2027.
Jeg skulle slått planen, men det er bedre med lang grønn plen enn kort brun plen. Nå er det kommet noen skurer med regn, men det er på langtnær nok.
Ringblomster er pene blomster i mange variasjoner
Kunne tatt mange flere bilder av disse og vist fram, men holder meg til et lite utvalg.
Nå virker det som en bikube har funnet ut at det er blomster her, for i går var det mengder med bier i blomstene langs rekkverket på verandaen.
Det er hyggelig med bier, de er stillferdige små vesner.
Iherdige små hardtarbeidende er de. De samler kjempekuler med pollen på begge bakbeina før de flyr tilbake til kuben.
Det er da ikke noe problem å se forskjell på bie og veps.
Den ene rosa jeg kjøpte på Hageland i Prestfoss kommer med blomst på blomst, men den andre har ikke kommet med en eneste ny blomst. Den har kommet med nye skudd av blader da, så da lever den i det minste.
Solbærkjerret har blitt ganske stort og det ble omtrent en skål med bær på det når jeg og Sofie plukket det inn i ettermiddag.
Stikkelsbærene er ikke modne ennå. De må bli ordentlig mørke før de kan spises.
Tomater har jeg spist en håndfull av, de er veldig gode.
Hjelpegartneren venter tålmodig utenfor drivhuset.
Hailey holder seg også i nærheten når det er noe jeg holder på med ute.
Hun skal få kose seg hos Merethe når jeg skal feriere en uke på fjellet.
Humlene jobber iherdig side om side med biene for å sanke inn pollen for å lage honning.
De bruker ikke så lang tid per blomst som det biene gjør, enten er de ikke like nøye eller så har det vært noen i de blomstene tidligere.
Sofie var flink og holdt skåla mens jeg plukket solbærene. Klart det var mye som gikk rett i magen hennes. Det er jo sjarmen med å ha med seg slike små jenter og det ikke er mengder med bær som skal brukes til annet enn å mette liten mage.
Hun var rask til å informere om at hun likte solbær altså. Bare å spise, sa jeg. Frukt og bær kan de ikke få for mye av.
I drivhuset fant vi et par tomater og noen få jordbær
Oliver tuslet også i beina våre, han er jo så nysgjerrig.
Babyen til Sofie måtte være med i bærebagen sin, og når Varga ser en spade så forventer hun å bli involvert.
Ikke sikkert grus smaker så godt, men innsatsen er like stor for hvert spadetak som går til himmels.
Til Sofies store glede
Litt dumt jeg ikke filmet, så kunne du hørt latteren.
Det var greit med et bad og hårvask til kvelds
Blåklokkene er det ganske mange av i veikanten. Det ble svarte skyer og det ble grått i åsene rundt oss, så vi fortet oss hjem på terrassen igjen. Vi rakk akkurat under tak før regnskura startet.
Hadde vi ikke gjort det, så hadde vi blitt skikkelig våte. For det kom en skikkelig styrtskur som var over nesten like raskt som den kom. Litt småregn etterpå, men innen Sofie skulle hjem igjen så skein sola. På kvelden trillet jeg og Ingrid en runde rundt Blystad med hundene og Ludvig. Det var skikkelig klamt og ekkelt, så svetten rant fra hele kroppen.
