En hjelpende hånd

 

På veien hjem fra Sandvasskollen i helga, så hadde jeg avtalt at jeg skulle ringe Kenneth når jeg var på vei ned fra fjellet. Han regnet med at det var litt i tyngste laget å få inn båten ved Buvasskoia helt aleine. Når jeg først var på de kanter så kunne man jo hjelpe til

.Vi møttes ved demninga. Kenneth hadde plukket med seg både Patran og Sigurd også. Jeg hadde nemlig sagt fra at Buvatnet har fått is på seg siden Kenneth hadde vært der uka før. Så vi krysset fingrene for at sistemann som hadde brukt båten hadde dratt den godt opp på rampa.

Isen kunne umulig være tjukk, for det hadde ikke vært kaldt lenge.

Kenneth listet seg ut på isen for å sjekke. Den knaket ikke, så vi hadde håp om at vi kanskje kunne dra båten på isen og ikke behøvde å bære den på land.

Når vi kom fram til koia så var det jammen ganske mye is på land også. Her var det bare å se hvor en satte beina,

Det var det nærmeste den blå himmelen kom den dagen. Nesten hele vannet var dekket av is.

Det var ikke langt ut vi våget oss, for det knaket litt om vi kuttet rett over i vikene.

Så var båten i hus og vi tok en liten runde bortover den gamle Turboløypa, som det nå gjenstår kun to plakater på. Kenneth hadde nemlig hørt rykter om at det skulle være en gapahuk borti skauen et sted.

Mens vi holdt på med båten hadde hundene stått bindt i ei furu Det var nemlig folk på Buvasskoia, så da er det greit å ha litt kontroll på dem. Da vi kom tilbake fra båthuset så stor de og klappet på hundene. Ja ja tenkte jeg, da er de ikke redd for dem i det minste. 

Jeg slapp hundene løse som de hadde vært fra parkeringa.  Det er jo ikke båndtvang lenger. Nabohytta hadde troll i vinduet.

Pink storkoser seg når hun får være med Bella og Varga på løpetur.

Vi fant gapahuken mye nærmere enn vi hadde trodd. Den lå tett inntil en gedigen stor stein. Den hadde både krakker og bålpanne.

Jammen rekker en mye iløpet av en dag til tross for at dagene har blitt kortere og kortere, uke for uke.

Trivelig sted å ha tilgang på hytte, Buvasskoia er DNT hytte, så Kenneth kan bruke den så mye han vil. 

Pink gikk for isen tilbake til Buvasskoia, mens de andre valgte brua. 

Da var det bare å følge stien tilbake til bilen,

Godt det ikke var denne båten vi skulle dra inn i båthuset.

Pink og Bella ventet på lov for å valse i vei videre.

Bukollen rager over Buvatnet og ferden kunne gå til butikken for å kjøpe litt fristende middagsmat for meg og Patran,