Storetjern på Hensmoen

 

Når det er en fin dag og ikke helt tettpakket å gjøre på jobb, ja så ble jeg med Helle en runde i lunsjen for å lufte Milo. Kvelden før hadde det kommet litt regn, men det ble liksom ikke noe ut av. Mår jeg sto opp hadde det vært så kalt i løpet av natta, at det var is på vannskålene i hundegården.

Jeg hadde fått med meg at retrieverklubben hadde hatt sosialiseringsrunde innerst på Hensmoen kvelden før, så jeg foreslo at vi kunne ta en annen variant av lunsjluftingen av Milo.

Jeg har vært nede i området her tidligere, trolig i forbindelse med noe geocaching tror jeg.

Det er stier på kryss og tvers der, så vi gikk litt på magefølelsen ned til Storetjern.

Forholdsvis myrint rundt kanten så jeg kan ikke skjønne at dette er noe godt drikkevann, men det er nå skiltet som det.

Det er en brei sti langs vannet, det er nærmest en vei.

Halvveis så er det krakker som man kan sitte på og nyte kveldssola.

Milo vurderte ikke engang en liten stopp der, han skulle videre.

Han var nok redd for at han måtte bade, men et stykke inne i skauen kunne han til nød posere litt, men det var ikke så lenge han hadde tid.

Vi tok stien tilbake når vi kom til krysset der det var mengder med bikuber.

DJI Mini 2SE Drone

No rain, no rainbow

Jeg har hatt lyst på drone en god stund, men har spurt de som har som jeg veit ikke bruker de fryktelig mye om å få kjøpe. Men det ville de ikke gitt, så da måtte jeg gå for alterneativ 2. Finn.no.

Jeg visste at med min tålmodighet så kom det til å bli mye knot, så jeg plukket opp pakka og overlot til Patran å administrere opplegget. Man må jo bruke telefonen sin for å se hvor man flyr. Lang historie kort så ville ikke telefonen min ha appen som trengtes og kippet den rett i søpla.

Den fløy av gårde da, men man måtte holde øye med den, siden skjermen ikke virket. Telefonen til Patran ville ha appen, men ledningen til drona som skulle inn i telefonen var android, så da måtte vi ha en overgang.

Jeg ringte Kenneth for å høre hva slags uttak han hadde på Iphonen sin, men det hjalp ikke noe. Men han og Sofie kom uansett de for å ta en titt. Men innen de hadde dukket opp så hadde Patran fått appen til å virke på telefonen min. Brukerkonto ble laget og jeg hadde et ekstra lite minnekort, så da var det bare å teste.

* *

Med bra rekkevidde og en halv times flytid så kan man få til mye bra på sikt tror jeg. Jeg må bare lære med å bruke den. Filmen over har Kenneth filmet. Jeg ble overrasket over kvaliteten. Drona var ikke fulladet, så plutselig sa den at nok var nok og ville hjem for å lade.

Den kom rett over oss og dalte ned på verandaen. Når du sender ei drone opp i lufta må du vite hvor du ikke har lov til å fly den.

Da er det litt dumt med dette regnværet, for da er det ikke så sikkert den holder så lenge.

* *

Det er helt klart øvelse som gjør mester, så jeg får trene litt for å optimalisere ferdighetene mine. Så langt er det ikke jeg som gjør det best. Både Kenneth og Patran har noen timer med Playstation i ungdommen og etterpå, det har ikke jeg! Så det er lenge før jeg har det i fingrene, for å si det sånn. Patran antydet at jeg og Sofie hadde samme kontroll på flygingen. Jeg får si som Ulf Lundel "jag trivs best i øppna landskap"

Eller så må man fly høyt nok.

Bare å krysse fingrene for å slippe regn framover nå.

* *

Rundt Svarttjernet

 

Når du kommer langt nok inn i Brekkebygda så ønsker denne gubben deg velkommen. Tenk så lite som skal til for å skape litt glede. 

Sist uke så bestemte jeg meg for å komme opp i samme formen som jeg var før denne varmen slo til, så da var det bare å ut på tur etter jobb. Blir ikke i form om man sliter ut verandamøblene. Jeg hadde ikke tenkt meg til Brekkebygda, men når man sitter i egne tanker og suser forbi avkjøringen man hadde planer om. Ja da er det bare å fortsette for å finne nytt turmål.

Jeg endre opp helt innerst i Brekkebygda, ved snuplassen. Der er det sikkert 35 år siden jeg hadde vært. Det er parkering forbudt på snuplassen, men jeg rygget bilen inn på en liten plass ved søppelstativet ved Steinbekken.

Om det er nok snø på vinteren, blir det kjørt skiløype over til Strømsoddbygda derfra. Blir det løype til vinteren, så skal jeg og Varga ut på skitur der.

Veien starter med en lang slakk oppoverbakke, men om man snur seg så har man allerede litt utsikt etter noen hundre meter.

Veien følger Haugelva oppover til Svarttjernet. Akkurat nå minnet denne elva mest om en liten bekk, men nå er det veldig lite vann alle steder oppover i bygdene.

Om man ikke er kjent så kan det lønne seg å følge litt med på kartet. Jeg har stort sett alltid norgeskart oppe på telefonen om jeg går der jeg ikke er kjent. Jeg fant ut at jeg kunne gå rundt Svarttjernet, så da måtte jeg i alle fall følge med for å finne riktig vei tilbake til bilen. Er ikke så trivelig om slik liten ettermiddagstur ender opp med å bli en lang kveldstur og mørten kommer på besøk.

Når veien krysset brua så kom vi ned til Haugelva så hundene kunne få slukket tørsten.

Vi valgte å gå runden mot klokka, for jeg regnet med at veien på andre siden av vannet gikk mer i skauen. Så holdt vi oss til høyre fikk vi mer sol på oss. Viktig med sommerens siste solstråler. Om noen dager er det september og da er det offisielt høst på kalenderen. 

I dette området her skal jeg på tur igjen, for her var det mange stikkveier som man kunne prøve seg innover. Om du følger veien langt nok så kommer du igjen i Sørbygda ved Gulsvik. Jeg har nemlig vært på tur på den veien fra den kanten tidligere. I november 2022.  Jammen går tia fort.

Når vi kom til Svarttjernet ble det riktig så pent langs veien innover. Men før vi kom så langt så var det ennå litt oppoverbakker. Men ingen bratte.

Det var hogget endel, så vi hadde mye sol og fin natur å se på.

Brått dukket Svarttjernhytta opp i veikanten. Det var en idyllisk plass å ha hytte. Velholdt virket den å være med nymalte vegger.

Ikke engang uthuset var forfalt

Denne fuglen var ikke fornøyd meg kassa den ble tilbudt, så den laget sin egen Penthouseleilighet på taket isteden.

Siden det ikke var noen der gikk jeg på nedsiden for å se på vannet.

Her var det veranda, så man virkelig kunne nyte solnedgangen,

Men vi kunne ikke sitte der å nyte solnedgangen, da hadde det blitt mørk på siste rest av turen. Det er dumt når man ikke er kjent.

Veien følger Svarttjernet et godt stykke, helt til det ikke er mer vann.

I øvre delen er det myrint, så veien går litt opp i bakken før det blir nytt veikryss og du kan følge vannkanten tilbake på andre siden av vannet.

Det ble endel fotografering på turen også.

Elveleier med alt for lite vann

Rett etter brua svingte veien nedover langs vannkanten igjen. Det var som jeg tenkte, ganske tett skau, så en så veldig lite til vannet på veien tilbake,

Men selve stien var veldig brei og fin å gå på. Ganske bratt på ene kanten, så der hadde det raset kjempestore steiner en gang i tiden.

Ennå er det brei gate oppover i lia etter der den har stillet nedover.

Det hadde nok raset mye der en periode, for i vannkanten var det skikkelig steinrøys.

Den er nok en god del i bruk, for vindfall var kappet ned og stien ryddet.

Jeg så ikke snurten av en eneste kantarell på hele runden, men en god del uspiselige sopper sto der.

Gule blader hadde alt funnet veien til bakken.

Kanskje giftige sopper er mer hardføre enn spiselige?

Vi møtte ikke en levende sjel på runden, vi møtte knapt en bil når vi kjørte heller.

Etter en stund kom vi ut på kanten av ei hogstgruppe. Veien var ryddet og så si fri for kvist.

Vi nærmet oss veikrysset der hundene hadde vært uti for å få seg vann på veien innover.

På andre siden av Haugelva gikk veien vi fulgte på vei innover

Man trenger ikke være på fjellet for å ha det fint på tur.

Vi var nok heldige med været på tur, for når jeg kjørte hjemover møtte vi skikkelig våt asfalt et godt stykke.

Vel hjemme og etter at jeg hadde dusjet, så kikket jeg ut og fikk øye på en merkelig himmel. Sjelden en ser ei regnbue inne i ei så mørk sky.

Den holdt seg en god stund før den dunstet bort.