DJI Mini 2SE Drone

No rain, no rainbow

Jeg har hatt lyst på drone en god stund, men har spurt de som har som jeg veit ikke bruker de fryktelig mye om å få kjøpe. Men det ville de ikke gitt, så da måtte jeg gå for alterneativ 2. Finn.no.

Jeg visste at med min tålmodighet så kom det til å bli mye knot, så jeg plukket opp pakka og overlot til Patran å administrere opplegget. Man må jo bruke telefonen sin for å se hvor man flyr. Lang historie kort så ville ikke telefonen min ha appen som trengtes og kippet den rett i søpla.

Den fløy av gårde da, men man måtte holde øye med den, siden skjermen ikke virket. Telefonen til Patran ville ha appen, men ledningen til drona som skulle inn i telefonen var android, så da måtte vi ha en overgang.

Jeg ringte Kenneth for å høre hva slags uttak han hadde på Iphonen sin, men det hjalp ikke noe. Men han og Sofie kom uansett de for å ta en titt. Men innen de hadde dukket opp så hadde Patran fått appen til å virke på telefonen min. Brukerkonto ble laget og jeg hadde et ekstra lite minnekort, så da var det bare å teste.

* *

Med bra rekkevidde og en halv times flytid så kan man få til mye bra på sikt tror jeg. Jeg må bare lære med å bruke den. Filmen over har Kenneth filmet. Jeg ble overrasket over kvaliteten. Drona var ikke fulladet, så plutselig sa den at nok var nok og ville hjem for å lade.

Den kom rett over oss og dalte ned på verandaen. Når du sender ei drone opp i lufta må du vite hvor du ikke har lov til å fly den.

Da er det litt dumt med dette regnværet, for da er det ikke så sikkert den holder så lenge.

* *

Det er helt klart øvelse som gjør mester, så jeg får trene litt for å optimalisere ferdighetene mine. Så langt er det ikke jeg som gjør det best. Både Kenneth og Patran har noen timer med Playstation i ungdommen og etterpå, det har ikke jeg! Så det er lenge før jeg har det i fingrene, for å si det sånn. Patran antydet at jeg og Sofie hadde samme kontroll på flygingen. Jeg får si som Ulf Lundel "jag trivs best i øppna landskap"

Eller så må man fly høyt nok.

Bare å krysse fingrene for å slippe regn framover nå.

* *

Rundt Svarttjernet

 

Når du kommer langt nok inn i Brekkebygda så ønsker denne gubben deg velkommen. Tenk så lite som skal til for å skape litt glede. 

Sist uke så bestemte jeg meg for å komme opp i samme formen som jeg var før denne varmen slo til, så da var det bare å ut på tur etter jobb. Blir ikke i form om man sliter ut verandamøblene. Jeg hadde ikke tenkt meg til Brekkebygda, men når man sitter i egne tanker og suser forbi avkjøringen man hadde planer om. Ja da er det bare å fortsette for å finne nytt turmål.

Jeg endre opp helt innerst i Brekkebygda, ved snuplassen. Der er det sikkert 35 år siden jeg hadde vært. Det er parkering forbudt på snuplassen, men jeg rygget bilen inn på en liten plass ved søppelstativet ved Steinbekken.

Om det er nok snø på vinteren, blir det kjørt skiløype over til Strømsoddbygda derfra. Blir det løype til vinteren, så skal jeg og Varga ut på skitur der.

Veien starter med en lang slakk oppoverbakke, men om man snur seg så har man allerede litt utsikt etter noen hundre meter.

Veien følger Haugelva oppover til Svarttjernet. Akkurat nå minnet denne elva mest om en liten bekk, men nå er det veldig lite vann alle steder oppover i bygdene.

Om man ikke er kjent så kan det lønne seg å følge litt med på kartet. Jeg har stort sett alltid norgeskart oppe på telefonen om jeg går der jeg ikke er kjent. Jeg fant ut at jeg kunne gå rundt Svarttjernet, så da måtte jeg i alle fall følge med for å finne riktig vei tilbake til bilen. Er ikke så trivelig om slik liten ettermiddagstur ender opp med å bli en lang kveldstur og mørten kommer på besøk.

Når veien krysset brua så kom vi ned til Haugelva så hundene kunne få slukket tørsten.

Vi valgte å gå runden mot klokka, for jeg regnet med at veien på andre siden av vannet gikk mer i skauen. Så holdt vi oss til høyre fikk vi mer sol på oss. Viktig med sommerens siste solstråler. Om noen dager er det september og da er det offisielt høst på kalenderen. 

I dette området her skal jeg på tur igjen, for her var det mange stikkveier som man kunne prøve seg innover. Om du følger veien langt nok så kommer du igjen i Sørbygda ved Gulsvik. Jeg har nemlig vært på tur på den veien fra den kanten tidligere. I november 2022.  Jammen går tia fort.

Når vi kom til Svarttjernet ble det riktig så pent langs veien innover. Men før vi kom så langt så var det ennå litt oppoverbakker. Men ingen bratte.

Det var hogget endel, så vi hadde mye sol og fin natur å se på.

Brått dukket Svarttjernhytta opp i veikanten. Det var en idyllisk plass å ha hytte. Velholdt virket den å være med nymalte vegger.

Ikke engang uthuset var forfalt

Denne fuglen var ikke fornøyd meg kassa den ble tilbudt, så den laget sin egen Penthouseleilighet på taket isteden.

Siden det ikke var noen der gikk jeg på nedsiden for å se på vannet.

Her var det veranda, så man virkelig kunne nyte solnedgangen,

Men vi kunne ikke sitte der å nyte solnedgangen, da hadde det blitt mørk på siste rest av turen. Det er dumt når man ikke er kjent.

Veien følger Svarttjernet et godt stykke, helt til det ikke er mer vann.

I øvre delen er det myrint, så veien går litt opp i bakken før det blir nytt veikryss og du kan følge vannkanten tilbake på andre siden av vannet.

Det ble endel fotografering på turen også.

Elveleier med alt for lite vann

Rett etter brua svingte veien nedover langs vannkanten igjen. Det var som jeg tenkte, ganske tett skau, så en så veldig lite til vannet på veien tilbake,

Men selve stien var veldig brei og fin å gå på. Ganske bratt på ene kanten, så der hadde det raset kjempestore steiner en gang i tiden.

Ennå er det brei gate oppover i lia etter der den har stillet nedover.

Det hadde nok raset mye der en periode, for i vannkanten var det skikkelig steinrøys.

Den er nok en god del i bruk, for vindfall var kappet ned og stien ryddet.

Jeg så ikke snurten av en eneste kantarell på hele runden, men en god del uspiselige sopper sto der.

Gule blader hadde alt funnet veien til bakken.

Kanskje giftige sopper er mer hardføre enn spiselige?

Vi møtte ikke en levende sjel på runden, vi møtte knapt en bil når vi kjørte heller.

Etter en stund kom vi ut på kanten av ei hogstgruppe. Veien var ryddet og så si fri for kvist.

Vi nærmet oss veikrysset der hundene hadde vært uti for å få seg vann på veien innover.

På andre siden av Haugelva gikk veien vi fulgte på vei innover

Man trenger ikke være på fjellet for å ha det fint på tur.

Vi var nok heldige med været på tur, for når jeg kjørte hjemover møtte vi skikkelig våt asfalt et godt stykke.

Vel hjemme og etter at jeg hadde dusjet, så kikket jeg ut og fikk øye på en merkelig himmel. Sjelden en ser ei regnbue inne i ei så mørk sky.

Den holdt seg en god stund før den dunstet bort.

En dag i Sogndal

 

Det var meldt oppholdsvær i det minste  på formiddagen på onsdag, så da tenkte jeg at jeg skulle prøve med på en innsjekking i fjelltoppjakten nære hotellet. Bilkjøring har jeg vel egentlig fått dosa mi for mange dager, og i og med at det er noen mil fra Sogndal til Bremanger som jeg skulle til på torsdag, så var det helt greit med en tur fra hotellet.

Det er gjort mye i nærmiljøet for at det skal bli trivelig i Sogndal. Fjordstien der er helt utrolig.

Jeg hadde sett for meg en innsjekking på Stedjestova, kikket sånn løslig på kartet og funnet ut at jeg måtte over elva og oppover i et byggefelt for å finne stien.

Når du først har begynt å legge merke til graffitier så er det ganske mange av dem rundt om kring, og Sogndal er ikke noe unntak.

Forseggjorte hus fantes det også noen av. Jeg har lyst på tårnværelse.

Vi prøvde oss på strandlivet, men det fristet ikke å kle av seg for et bad. Hotellet har oppvarmet basseng, men jeg har ikke sett noen som har prøvd seg der heller mens vi har vært her.

Hvit strand og bølgeskvulp gir ingen sydenfølelse

Vi fortsatte gangveien et godt stykke til før jeg husket at jeg egentlig skulle gått over veien og opp i byggefeltet. Nei da blei det ingen innsjekking på denne turen. Da fikk vi heller sjekke ut hvor denne gangveien fortsatte.

Det viste seg at den gikk til den gamle riksveien alle brukte før tunnelen ble bygget. Der var det fredelig bortover, så det ble en fin tur.

Vi passerte ett oppdrettsanlegg som hadde mærer både på land og ute i havet. Der var det stor plakat ved veien at de ikke tok imot besøk  som ikke var godkjente på forhånd.

Jeg sjekket kartet, men stien opp bare fortsatte innover, den gikk ikke ned igjen på andre siden så jeg kunne gå den tilbake. Når man sjekker terrenget så skjønner til og med jeg at det ikke er lurt å bushe opp her.

Tilbake i sentrum så var det på tide med lunsj, så jeg bandt hundene uten for Statens Vegvesen og gikk inn på Rema 1000 for å handle meg litt spiselig. Baguetter og en youghurt, noen bananer og en brus. Tungt nok å bare tilbake til hotellet.

Jeg havnet i ei gate jeg ikke hadde gått før, der var det steinutstilling

Jeg visste ikke at han var fra Sogndal, ikke visste jeg at han var en ordentlig person heller. Men jeg hadde hørt navnet tidligere da.

Om denne steinhuggeren var veldig flink kan det være delte meninger om.

Sola glimtet til i tre sekunder på veien tilbake. Jeg ble sittende utenfor hotellrommet og spise lunsjen og drikke brusen. Hundene ble bindt i en tuja, så de lå rett ut på plenen og sov. Innen jeg hadde spist opp og tjatret med gartneren på hotellet som hadde hundegodteri i lomma si. Så kom det jammen meg ei regnskur igjen, gitt... Da gikk jeg inn også sovnet vi alle sammen en times tid.

Før middag var det opphold igjen, så jeg bestemte meg for å prøve å få til noen utsiktsbilder over Sogndal. Da måtte jeg gå oppover mot kirka fant jeg ut. Da fant jeg tilfeldig vis stistarten til Stedjestova og brått var vi på vei oppover i lia. Det var bare snaue kilometeren oppover, så det skulle ikke bli noe problem. 

Har du vært på Vestlandet så veit du at det er ingen slakke oppoverbakker der.

Men man får raskt noe som kan minne om utsikt.

Stien gikk gjennom et beite, men jeg så ikke snurten av hverken dyr eller møkk etter noen dyr, så det var kanskje ikke i bruk denne dagen.

Bratt var det og brattere skulle de bli.

Det var plenty av fuglekasser langs stien og en håndfull informasjonstavler. Ja også begynte det jo å regne da.

Det var ingen vits i å snu før jeg hadde sjekket  inn i fjelltoppjakten, for jeg hadde ikke nådd hotellet uten å bli drit våt avlikevel. Med våte hunder så tørker ikke ting på hotellrommet heller, så jeg lar vifte på badet gå hele tiden og putter våte sko i bilen etterhvert. Skjønner at alle jeg møter har regnjakke og gortex sko her. Det var vel det jeg skulle brukt hele tiden også, men jeg har sommerferie og da skal man ikke gå rundt i regntøy.

Her hadde det stått et gammelt hus en gang i tiden.

Vi fant dagstur hytta Stedjestova og sjekket inn i fjelltoppjakten. Så satte vi oss og hvilte i fem minutter før vi satte kursen nedover i skauen igjen.

Sånn hytte som er forbudt med sko og har seng på toppen har jeg vært borti tidligere, men jeg husker ikke hvor.

Når vi rundet hjørnet på hotellet så dukket både sola og regnbua opp. Halve hotellet var ute på balkongene sine for å forevige den.