Råbjørn rundt fra Sjonken

Marius lurte på om jeg ville være med på en runde i Romeriksåsen. Ja nye turmål er alltid velkomne, om det er en fjelltopp eller ei. Sjonken er en innfallsport til og populært utgangspunkt for turer i Romeriksåsene. 

Råbjørn er et nokså stort område beliggende i mellomboreal sone. 484-576 meter over havet, sentralt nord i Romerriksåsene. Terrenget utgjøres av et småkupert og bølgete «platå» og vannet Råbjørn ligger sentralt i området. Turen ble ikke helt som den som lå på ut.no for vi bommet på et par stikryss da det var noe snø på bakken ennå.

Fra parkeringa passerte vi gjennom bommen og tok opp stien, eller rettere sagt skiløypa.

Det var nok en stund siden det var hogget tømmer der, men det var fint ryddet i stiene. Det gjorde turen fin. Man fikk både sol og utsikt isteden for å gå med høye busker på begge sider av stien.

Nede ved første vannet og vi krysset turens første myr og første bekk. Etterhvert mistet jeg tallet på hvor mange bekker vi krysset. Det var mengder av dem, så det var ikke noen fare med at hundene skulle gå tørste.

Det ble raskt veldig varmt, så vi gikk hele turen i t-skjorter. 

Selv om de hadde hogget trærne hadde de latt de blåmerkede trærne fått høye stubber så de fremdeles kunne vise veien.

Tenk hvor mye skjegg denne skogen hadde, når det fremdeles henger igjen så mye. 

Stien kom opp på den gamle setervollen til Bjertnesseter.

Stien fortsatte oppover i lia og vi fikk god utsikt over Bjerntessjøen når vi snudde oss. Jeg var glad jeg hadde meg meg mye drikke, for svetten rant til tross for at jeg kun hadde rumpetaske.

Noen av bekkene var både breie og dype, så alle var ikke like enkle å forsere.

Marius og Varga la i vei først, så diltet jeg etter med Hailey og Bella.

Det er mye fin natur rundt i Romeriksåsen. Jeg har jo sett mange innlegg hos Tove, så jeg har mange steder i Romeriksåsen som jeg har planer om å besøke.

Varga ble overlykkelig  når vi møtte på første snøflekk

Med myrterreng, snø og vann som renner, da blir man brått våt på beina. Det er en kald følelse når man kjenner vannet renner ned i skoene.

På det høyeste punktet var det så mye snø at den nådde så si til knærne et godt stykke.

Etter et stykke kom vi ut på ei ny myr.

Så var vi framme ved Råbjørn, der lå isen ennå og man kunne se antydning etter vinterens skiløyper.

Slikt kan bare nytes

For å komme rundt vannet fulgte vi skiløypa et stykke. Den var hard å gå på, så det var ikke så slitsomt som om snøen hadde vært råtten som den var andre steder.

Det var ikke mye mer vann det skulle vært før vi ikke hadde kommet over brua.

Men Bella syntes ikke det var noe problem. Det er aldri noe som er noe problem for Bella.

Sikkert et flott område å være på tur der om sommeren også

Vi hadde tenkt å spise nista når vi var på DNT hytta, men der var det noen andre som hadde planer om å slå seg ned på de to bordene som sto der. De var ikke så mange, så jeg synes godt de kunne holdt seg på det ene bordet. Det endte med at vi fortsatte stien bortover.

Det er mange skilt i de fleste stikryssene, men noen var ikke merket, så det kan hende det var noen dyretråkk.

Vi begynte å se oss om etter et sted vi kunne spise nista. Aller helst en stein eller litt fjell å huke rumpa ned på.

Hundene endte opp i ei buske og vi spiste nista. Når vi satt der kom det to stykker med store sekker. De stoppet og slo av en prat, koset med hundene og ønsket oss god tur videre. De hadde gått fra Harestua stasjon og skulle gå til Nittedal.

Det var faktisk de eneste vi støtte på iløpet av hele runden.

Varga er ikke den som vasser over bekkene. Hun hopper fra stein til stein. Så til sommeren får jeg prøve å få henne til å sette litt mer pris på vann til avkjøling.

Et godt stykke kom og gikk snøen i veien.

Det var overraskende få hytter rundt i området der.

Vi fulgte veien litt lenge før vi oppdaget at vi hadde gått forbi stien vi skulle inn på. Dermed endte turen opp med å bli noen kilometer lengre enn beregnet og da disse kilometerne endte opp i skiløype for å komme oss inn på riktig sti igjen. Da ble det en bløt og noe tung å gå.

Når det ser lik ut så veit du at det blir bløtt

Midt ute i myra hørte vi et veldig leven. Kunne minne litt om orrhaneleik på en måte med en stor flokk orrhaner. Men det viste seg at lyden kom mye nærmere fra, og det var en stor haug med frosker som holdt på med eggleggingen sin.

Hele dammen ute på myra var full av froskeegg

Endelig fant vi riktig sti igjen og kunne sette kursen mot bilen.

Så tidlig på året er det sjelden steinene er glatte, så det gikk greit å komme seg over bekk nummer 100 minst

Takk for turen, snart er det nye stier å traske på.

Hadelands Jernverk

Hakadals Verk var sannsynligvis det eldste jernverket i landet. Det het opprinnelig Hadelands Jernverk, da det fikk malmen fra Grue på Hadeland. Ifølge sikre kilder ble driften startet omkring 1550 som et offentlig foretagende på kongens befaling. I 1624 overtok et participantskap driften. Kongen gav participantskapet store privilegier i form av jordeiendommer og rett til malmbryting og kullbrenning innen betydelige områder. I 1697 begynte en glansperiode for jernverket. Det kom da i familien Robsahms eie og fikk nye privilegier. Denne familien drev jernverket med stor kraft gjennom mange år. Da oberst Løwen og hans svenske dragoner overnattet på Hakedals Verk i 1716, var det familien Robsahm som eide stedet. Hakedalen var den gang helt og holdent en jernverksbygd, hvor også de få selveiere arbeidet for verket.

En arbeiderhistorie:

Verket var stort, og da det var i drift var det bruk for arbeidsfolk. Medcacher Gacrux's svigeroldefar var husmann i Odalen, og det var trange tider. Da tilbudet kom om jobb på Verket takket han ja. Alle eiendeler ble sendt med vogn, mens familien (inkludert barn) gikk til fots fra Odalen til Hakadal og startet en ny framtid. Verket var et lite samfunn som fungerte med skole og et slags sosialvesen. Selv med omveltninger på Verket var Verket den sentrale arbeidsplassen og ungdom traff hverandre, og nye generasjoner etablerte seg ved Verket. Faren til Gacrux's svigermor startet i jernbanen, og bindingen til Hakadal var så sterk at han etterhvert ble stasjonsmester på Hakadal stasjon.

Etter familien Robsahms tid skiftet verket eiere flere ganger. I 1731 ble det solgt til Collet og Leuch, deretter til familien Sverdrup, som igjen solgte det til Jens Moss. Under hans ledelse forfalt jernverket helt, og ble i 1798 kjøpt av Bernt Anker. I 1820 ble eiendommen overtatt av Peder Anker og ble da forenet med de tre andre store gods: Bærums Verk, Sørkedalsgodset og Nordmarksgodset, til sammen ca. 500 000 mål.

Da Peder Anker døde ble disse eiendommene overtatt av hans svigersønn, grev Herman Wedel-Jarlsberg. Ved baron Wedel-Jarlsbergs død i 1897 ble Hakedals Verk overtatt av hans svigersønn, statsminister Carl Løvenskiold. Hans slekt eier fremdeles eiendommen.

I 1869 ble jernverket nedlagt. Det hadde da eksistert i ca. 300 år og Hakedals Verk gikk over til å bli et jord- og skogbruk slik som vi kjenner det i dag. Så godt som alle spor etter selve jernverket er borte, bortsett fra selve hovedbygningen og den gamle jernbua.

Selve hovedhuset ble bygd på slutten av 1700-tallet da Jens Moss eide bruket. Huset er lite endret, og brukes i dag som kontorer og forvalterbolig. På bruket er det spor etter mange typer drift, en teglhytte fra begynnelsen av 1800-tallet vitner om at man lagde teglstein her, og er sannsynligvis den eneste av sitt slag som er bevart i Norge. Den såkalte Rondanestien går også gjennom Hakadal Verk på sin ferd. Stien strekker seg fra Bjørvika i Oslo opp gjennom Nordmarka og Romeriksåsene. Stien avsluttes ved Hjerkinn på Dovre.