Bare sorgen

"Vi skal alle dø, men før den tid har vi et helt liv å fylle, med oppturer og nedturer, kjærlighet og sorg"

Mår man snoker litt rundt på nettet så kommer man stadig over noen arrangementer som man kunne tenke se å være med på. På onsdag var det i Jevnaker kirke som jeg tok turen. Jeg har aldri vært inne der og jeg ble virkelig overrasket. Forholdsvis enkel utvendig, men en virkelig skatt innvendig.

Jeg var ute i god tid for jeg hadde ingen planer om å sitte på bakre benken. Bakerst har vel egentlig aldri jeg noen planer om å sitte. Det var jeg ferdig med når jeg var ferdig på skolen. Da var bakerst på vindusrekka den beste plassen i hele klasserommet.

«Bare sorgen» er en ærlig og hjertevarm forestilling hvor alle som en gang skal dø minnes om å gripe livet.Vivian Fleischer Nyborg pleide å skyve vekk alle tanker om døden- som de fleste av oss. Det gikk ganske bra, helt til hun ble prest, og ikke lengre kunne styre unna død og sorg. I sitt virke som prest har Vivian fått erfare at vi som lever, har mye å lære av døden.

Her kan man sitte i tre etasjer.

Selv om det ikke finnes noe morsomt ved døden, har Vivian laget en forestilling med glimt i øyet- godt hjulpet av den utmerkede humoristen og forfatteren Embret Nordseth. Uten å forkynne forteller hun ærlig om de mange møter hun har hatt med døden- om gravferder, syninger, dødsbud, sorgsamtaler, minnetaler og mer til. Med mye selvironi deler hun også om egne og andre presters tabber, for selv ikke prester er unntatt fra å si eller gjøre feil.

Det viktigste Vivian har lært, er å leve, og det er nettopp dette mantraet som er forestillingens røde tråd.

«Bare sorgen» berikes av musikalske innslag fra to av Vivians venner, solisten Lisbeth Snuggerud, og pianisten og gitaristen Håvard Ekeberg. Sammen med Vivian skaper de en opplevelse som veksler mellom humor og alvor, og mellom musikk og fortellinger.

Forestillingen har høstet mange gode tilbakemeldinger fra publikum. «Dette var vakkert, rørende og hjertevarmt!» «Tusen takk for en herlig aften med humor, varme og klokskap.» «Får jeg mulighet skal jeg se den igjen.» «Takknemlig for opplevelsen som fikk fram tårer, smil og latter.» «Helt toppers forestilling.» «Dette er en forestilling som bør få nasjonal deling. Den er sterk og til ettertanke, kunstnerisk og festlig! Takk til alle som gjør det mulig.»

Jevnaker kirkelige fellesråd og Jevnaker menighetsråd inviterte til en kveld med «Bare sorgen» i Jevnaker kirke. Det var full kirke og jeg tror alle var veldig fornøyde etterpå. Vivian, Lisbeth og Håvard gleder seg til å dele «Bare sorgen» med alle som denne ettermiddagen finner veien til Jevnaker kirke. Og kanskje vil di som flere andre erfare at dette møtet med døden kan vekke stor livsglede.

«Bare sorgen» ønsker å rette en stor takk til Jevnaker felles- og menighetsråd for at de muliggjør en forestilling med fri inngang. En stor takk også til Jølstad Begravelsesbyrå Ringerike, Hadeland og Land som sponser forestillingen med pynt av kirke og program.

Kirkegården var flott der den ligger og troner over bygda.

Om du har muligheten til denne seansen et sted så er den absolutt verdt å gå på. Sjelden man får mulighet til å høre en prest som forteller om sin hverdag og hvordan de opplever ting. Små og store blemmer i jobben. Hovedbudskapet var at vi skulle leve mens vi hadde livet, ingen har angret på noe de har gjort, det er det de ikke gjør som plager dem når livet svinner henn, Man skulle ikke bry seg om hva andre mente og sa, for de levde ikke mitt liv. Du har ditt liv, bruk det til det du vil og ikke hva andre synes du skal bruke det til.

Det går rykter om Haugerstranda

Jeg følger noen sider på facebook, er med i noen grupper, men det var Åse som tipset om ryktene som gikk om Haugerstranda på Jevnaker, En passe korttråkket tur tur for meg mente sykepleieren, Da mente jeg at sykepleieren godt kunne slå følge på turen.

Haugerstranda ligger på østsiden av Randsfjorden. Rundt 500 meter fra Hadeland Glassverk og 1,7 kilometer fra Jevnaker sentrum. Stranda strekker seg over omkring 300 meter og består av både sand, stein, gress og skogbunn. Stranda er også base for Randsfjorden badepark. Her finnes også toaletter og fotballbane.

Vi valgte i dag, for Hr Yr hevdet sol i dag. Jeg hadde meg meg Varga på jobb så hun fikk litt aktivitet. Utover dagen begynte det å snø, så vi konkluderte med at det ikke ble noen solnedgang i bakgrunnen på bildene. Til tross for tett snøvær og tjukt skylag så hevdet Hr Yr at det ikke ville komme nedbør de neste 90 minuttene og sola skinte.

Vi parkerte ved Bjertnessaga og gikk korteste veien ned til stranda. Det fantes så si ikke snø der. i forhold til det jeg har hjemme,

Vi hadde ikke gått lenge før vi så de første haugene av is.

Isen hadde nok akkurat lagt seg, for den var helt grå og veldig tynn. Vi hadde vel akkurat nevnt at kanskje vi burde hatt piggsko... da knaket isen under Frida og når Varga skulle sjekke hva denne knakingen var, ja da gikk hun like godt gjennom isen. Godt det er en grunn sandstrand der.

Vi startet med å gå stien langs stranda som slynger seg mot hotellet, der "Hver gang vi møtes" ble spilt inn i år. Vi fant ut at vi hadde gått denne stien tidligere i forbindelse med geocacing.

Jeg fikk god tid til å fotografere, for jeg har fått overbelastningsskade bak venstre kne. Så nå må jeg lære meg å ta det med ro lenger enn til jeg ikke kjenner vondter lenger. Om ikke annet så har jeg fått time hos spesialfysioterapaut som skal vurdere om jeg trenger kirurgi. Men det er jo nesten to måndeder til. 17. mars har de tenkt det. 

Jeg mener at om den timen har noe for seg, så burde jeg tatt nye MR bilder. Mye kan være endret på flere måneder. Jeg får vel dukke opp til timen, men jeg regner med at beina er bra innen da.

Det viste seg at stien svingte mye os rundt et vann eller myrområde som vi ikke tok sjansen på å krysse over. Vi valgte å snu og prøve å komme oss ned til vannkanten der isen var.

Det var ganske bratt skråning og bare is helt ned til fjorden. Siden vi visste med stor sannsynlighet at isen ikke holdt oss. 

Vi gikk helt tilbake og fulgte den smale stripa med grus mellom fjorden og isveggen. Den ble bare smalere og smalere, før grusstripa tilslutt opphørte helt.

Men det var enklere å se isskulpturene fra fjordsiden. På veien tilbake mot bilen så smalt det i isen og det ble en kjempesprekk fra stranda  og utover mot åpent vann langt ut i fjorden. Det var en spesiell opplevelse. Jeg har aldri hørt at det har gått råk så nære der jeg har stått tidligere.

Det ble mang bilder iløpet av en times tid. Det var egentlig ikke noe kosetur, for det var en skikkelig sur vind. Men vi tuslet nå litt rundt. Ja for noe stor fart er jeg ikke kapabel til nå om dagen.

Om man bruker fantasien så er det litt av hvert å se i disse issvullene.

Det er nesten så en gleder seg til våren, så en kan ta en tur til tunellen i Ådalen igjen.

Jeg tipper denne isen holder seg i mange måneder, helt til våren og sola kommer med varme.

Du har nok god tid om du vil ta deg en tur for å kikke. Jeg har tenkt meg tilbake seinere i vinter, når isen holder når man går på den. Det er jo bare en mengde snø som kan gravlegge disse.

Når vi kom til den grå kanten på isen.

Is skulpturer er pent da

Grå is er i allefall ikke trygg å gå på, men jammen knaket det i den hvite isen også

Slikt syn er jo bare å nyte, til sommeren er den borte. Da er det yrende folkeliv og badepark ute i fjorden.

 

Hadeland glassverk

 

Patran lurte på hva vi skulle finne på når Sofie var forsynt på Kistefos museet, dagen var ennå ung og Sofie hadde vært kjempe grei hele dagen. Det var jo ikke alt som var like morsomt for henne der. På sommeren går det dyr på Hadeland glassverk, og dyr liker Sofie. Hadeland glassverk er jo nesten bare et steinkast unna Kistefos museum.

På ettermiddagen var det spådd litt regn og det kom mørke truende skyer. Jeg krysset fingrene for at det kom til å gå greit den tiden vi var der.

Det første dyret vi møtte på var et esel som fikk gå akkurat som det ville.

Noen av de som satt på bordet og spiste reiste seg opp og gikk unna, men Sofie tuslet bor og klappet eselet.

Sauene lå i skyggen og koste seg

Det var helt overkommelig med folk der, så man gikk ikke å stampet i kø uansett hva man skulle.

Geitebukken satte også pris på å bli klødd i panna. Sofie kjente på det lange skjegget han hadde under haka.

Grisene gryntet og hufset for å få kos, og jentene var ikke vonde å be. De hadde både høner og kaniner der, men de fikk man ikke klappe.

Vi tok en liten runde på området der, for Patran hadde planer om å kjøpe med seg salsasaus fra Høvdingerhallen.

Men først måtte vi innom julehuset. 

Jeg kunne kanskje trengt en utskifting av mine gamle julekuler. De er ikke så fine lenger. 

Siden Ingrid ikke var med fikk hun lov å kjenne litt på julekulene. Jeg så jo at hun klødde i fingrene etter å ta på dem. De var jo fristende der de hang side om side og glitret om kapp.

De var satt ned til halv pris, så hun fikk velge seg en. Hun fikk bære den bort til kassa og legge den på disken.

Kula fikk papir på seg og Sofie fikk liten bærepose. Det var ei som var kjempesolt når hun gikk ut av julehuset.

Julenissen fikk overbrakt juleønskene

I neste butikk var det ikke varer etter min lommebok, så da var det henda på ryggen som gjaldt. Er jo ikke noe problem å ha med seg slike på tur som er så flink til å høre.

Patran fikk sausen sin og jentene fikk tittet mer etter ting å kjøpe med seg hjem.

Det er mye assortert inne der til overkommelige priser

Etter å ha vært på do fant vi en pusekatt som ville ha litt kos. I løpet av ferien har Sofie sluttet med bleie og vi klarte oss hele dagen uten et eneste uhell. Nå er det bare bleie om natta og den er tørr flere morgener når hun våkner.

Vesle Dua mi begynner å bli stor jente.

Det ble en runde på leikeplassen mens tante kikket i feilvarehallen.

Hverken butikker eller leikeplasser er min sterke side, men en liten dose går greit.

Jeg og Sofie tittet innom i Honninghuset for å se innsiden av en bikube på vei tilbake til bilen.

Inne i det huset er det noen leiker, så fikk Sofie lov å røre litt igjen.

I feilvarehallen traff vi på Patran. Da endte Sofie og tante opp med matchende designer nett. Gjett om det var ei som var stolt.

Jeg kjøpte meg en stor bolle til under halv pris.

Etter middagen som ble spist på verandaen hjemme, ble det bad i varmt vann med såpe på verandaen. Da storkoser både hun og Varga seg stort. Vi andre må bare holde oss unna spruteradiusen.

To strøk med lik neglelakk på fingre og på tær på henne og tante, så var hun klar for retur til Kenneth og Ingrid. Med julekulepakka i designer nettet var hun ganske kjøn når hun kom hjem.