Solskinnstur om Linjevollen

 

Tåka lå tungt nedover åssidene i dag, men det glimtet til med litt blå himmel. Siden det var en forholdsvis lat dag i går, så var det helt greit å strekke litt på beina i dag. På Holleiasiden var det bare skygge, så jeg satset på å få litt sol i kinna på andre siden. Jeg krysset fingrene på at det var brøytet et stykke innover i det minste.

Om det ikke var brøytet, så hadde det i det minste kjørt noen biler der. Jeg hadde ikke trengt piggsko, men det var noen glatte partier på bilveien.

Hundene satte stor pris på usentrale strøk så de slipper å gå i bånd. Mye å snuse på når det har vært andre hunder der, spor etter både hare og rev også. 

Jeg satte vel egentlig mest pris på å få litt sol i ansiktet.

Trærne sto tunge av snø så det var skikkelig julestemning i romjula. Bare den røde nisselua som manglet.

Det hadde ikke vært noe aktivitet ved gapahuken i vinter. Den ligger jo ikke akkurat vendt mot sola heller.

Dagen har økt med et sekund siden vintersolverv. Hvor raskt det blir lysere kan du finne på denne nettsiden.

Denne runden er en javn stigningsrunde til en kommer på toppen av Linjevollen, før det er like javnt nedover til man kommer på bilveien igjen. Når vi nærmet oss toppen ble det varmegrader og snøen røss av trærne.

Linjevollen ligger alltid i skyggen og veien ned igjen ligger også mye i skyggen, da den går på baksiden av kollen.

Det hadde ikke kommet mer snø der enn det jeg har hjemme.

Det var kjørt snøscooter på kryss og tvers flere steder innover, det er jo mengder med småveier som ikke blir brukt vinterstid der. 

Runden er på vel 11 kilometer, så da kunne man kose seg med god samvittighet resten av kvelden. 

Når vi nærmet oss bebyggelsen igjen så var det flere biler som hadde snudd. Var nok trolig harejegere som hadde gjort en siste innsats før jul. I romjula er det ikke lov å jakte.

Når det er så mildt som nå så blir det mye istapper.

Sola var i ferd med å gå ned bak Holleia innen vi kom ut av skauen igjen.

Nede i bygda lå tåka fremdeles ganske tjukk.

Det er et tydelig temperaturskille i høyden

Når vi nærmet oss Gardhammarsaga så havnet hundene i bånd igjen. Og vi gikk samme veien hjem som det vi hadde gått et par dager tidligere.

Litt stemningsbilder må til.

Som du ser på båndene så har Varga fremdeles ikke lært å holde sin plass når vi er på tur. Hun er mye mer obs på lukter som krysser der vi går enn de andre to.

Vi møtte kun biler på runden i dag også,  ikke en eneste sjel som var ute og luftet seg tiltross for fin temperatur og solskinn til tider.

Jeg koser meg i romjula og nyter juleferien.

Linjevollen rundt

 

Det nærmer seg raskt at Dua mi skal flytte til Sokna, så jeg må passe på å bli med på noen trilleturer før hun forsvinner. Det er ikke mer enn ei mil unna, men det er ikke like enkelt å holde kontakten som man bare kan gå innom når man går forbi av like vel.

Vi gikk opp ved Saraplassen, det er enklest å gå runden den veien synes jeg. Det er liksom så veldig mye oppoverbakker andre veien.

Det ble overraskende varmt utover dagen, til tross for at det var en god del skyer på himmelen. Men det er mange bekker langs veien, så hundene klarte seg bra på runden.

Sofie ble veldig opphengt i flexibåndet til Pink, så det endte opp med at hun fikk holde i båndet til Belle isteden. En liten knute rundt vogna så tusler hun videre uten noe om og men hun. Liten kry Sofie og flexibåndet var glemt.

Det er endel steiner i hjulsporet til tider, så det ble litt pendling fra side til side på vogna. Det er liksom ikke nødvendig at det rister mest mulig når vi er på tur heller.

Turens høyeste punkt og nå går det nesten bare nedover helt hjem. Linjevollen lå like øde som alltid. Der tror jeg at jeg kun har sett folk en gang eller to de gangene jeg har gått der.

Noen hadde hogget langs veien ned igjen så biler ikke skulle bli ripet om når de kjørte der.

Dua mi begynte å bli litt lei og småtrøtt, så da måtte det til med litt adspredelse. Det var ikke sovetid før vi kom hjem igjen. Det er passelig med to dubber om dagen, rundt 10 og rundt 16.

Jeg brøyt av en kvist til henne, den var ikke fult så grom, men etterhvert begynte hun å nappe av bladene.

Ikke alle bekkene var like enkle å komme opp igjen fra for hundene, men Hailey klarte det til slutt.

Pink hadde ingen som helst planer om å hoppe ut i noe bekk for å avkjøle seg.

Jeg var i grøftekanten og plukket blåbærris, så da fikk hun litt underholdning. Hun er litt liten til å skjønne både å holde blåbærriset og plukke bærene for å putte i munnen selv, så da var pappa god å ha.

Litt småsur ennå var nok blåbæra, men hun gapet raskt etter mer.

I vinter var Ingrid med å gikk trilletur, nå er det Kenneth som har permisjon. I helga var jeg litt barnepike, så da er vel ringen sluttet igjen.

Vi nærmet oss bommen ved Hovland og jeg regnet med at vi snart møtte på noen sauer.

Jo Pink er Border collie, men hun bor hos Kenneth og Ingrid fordi hun ikke er særlig arbeidsom når de er i nærheten. Mine hunder reagerer ikke på sau, de lunter med når vi passerte dem.

Rettere sagt jeg trodde vi bare passerte dem. Men siden Kenneth hadde blåbærriset i hånda fortsatt så trodde sauene at vi hadde noe til dem. De luffet etter oss et godt stykke nedover veien. Til slutt hadde vi et helt tog av sauer etter oss.

Og flere sluttet seg til følge etterhvert som vi gikk nedover. 

Når Sofie ikke ville ha mer blåbær så fikk søya resten av blåbærriset.

Det resulterte ikke akkurat i færre sauer etter oss nedover. Kunne blitt litt plunder å komme gjennom grinda om alle disse skulle vært med helt dit. Men de stoppet før vi kom så langt. Det var jo ikke noe mer å hale.

Innen vi hadde kommet oss ned til Gardhammarsaga hadde vi klart å riste dem av oss.

Det begynte drastisk å nærme seg sovetid, så litt avleding og Sofie ble reineste Kaptein Sabeltann som styrte skuta trygt i havn. Takk for turen begge to!

Fra Saraplassen til Bjørneplassen

Angrer meg for at jeg ikke hadde med meg kamera på denne turen. Det er ikke til å komme fra at telefonen ikke er på langtnær så bra å ta bilder av hunder på tur med. Men når man egentlig bare har tenkt å ta en liten runde... ja da ja da jeg veit at 90% av turene jeg har tenkt å bare ta en liten runde ender opp med en litt lengre runde...

Været var upåklagelig, temperaturen var bra og hundene storkoste seg med hverandre. Da er det egentlig bare å gå, er et ikke? Vi hadde ikke med lys, annet en eventuelt kamera på mobilen, så vi måtte være på kjente trakter før mørket falt på ble vi enige om. 

Halveis i runden var Anne lettere usikker på om telefonen hennes lå igjen hjemme, eller den var blitt med på turen... lommene var i alle fall tomme. Vi kom til den konklusjonen at vi måtte gå samme runden dagen etter dersom det viste seg at den ikke lå hjemme når vi kom ned igjen. Det var jo sti og vei mesteparten av den runden vi hadde gått, før det temaet kom opp. Kort fortalt så lå telefonen hjemme. Det ble raskt sjekket opp, før vi inspiserte såpene som vi hadde laget for et par uker siden.

En aldeles nydelig lukt slo mot oss når vi låste opp døra og gikk inn. Gleder meg til jeg kan ta de i bruk. Så nå er det vel bare å slå seg løs med klutestrikking, for skal noe være hjemmelaget, så må vel alt være hjemmelaget?

Otto og Bella koser seg med å sjekke ut andre som har gått er og en vill jakt mellom buskene for å ta hverandre. Gode kompiser som har et gledelig gjensyn hver gang. I ettermiddag blir det ny tur på dem.

Det var stort sett flekkebart i skauen, egentlig bare der det går vei som snøen lå forholdsvis bra ennå. Da var det ikke vanskelig å bestemme seg for å gå litt skauleis for å treffe på veien til Vælsvannet litt lenger framme. Uansett hvilken retning vi gikk så ville vi komme på en vei. Om det var til Monsemyr eller over Linjevollen. Vi kom igjen ved Gardhamarsaga og kunne legge veien om Bjørneplassen på vei hjem. Totalt ble turen min på nesten ei mil, før jeg var hjemme igjen. 

Vi var heldige at snøen bar godt der det ikke var så mange bare flekker å finne. 

Stabburet på Bjørneplassen blir skakkere og skakkere, og blir det ikke gjekket opp igjen i sommer så er det ikke sikkert det står der neste vår. 

Porten var igjen, men det er laget en liten port til å gå igjennom. Hundene vet hvor en er, så de står tålmodige å venter på å bli lukket opp for.

Mye tømmer som trolig må ligge lenger til restriksjonene på veien blir borte igjen. Lønner seg lite å kjøre små lass ut av skauen.

Jeg rakk solnedgangen over Gardhammarfossen på vei hjem sist uke.