Fra Saraplassen til Bjørneplassen

Angrer meg for at jeg ikke hadde med meg kamera på denne turen. Det er ikke til å komme fra at telefonen ikke er på langtnær så bra å ta bilder av hunder på tur med. Men når man egentlig bare har tenkt å ta en liten runde... ja da ja da jeg veit at 90% av turene jeg har tenkt å bare ta en liten runde ender opp med en litt lengre runde...

Været var upåklagelig, temperaturen var bra og hundene storkoste seg med hverandre. Da er det egentlig bare å gå, er et ikke? Vi hadde ikke med lys, annet en eventuelt kamera på mobilen, så vi måtte være på kjente trakter før mørket falt på ble vi enige om. 

Halveis i runden var Anne lettere usikker på om telefonen hennes lå igjen hjemme, eller den var blitt med på turen... lommene var i alle fall tomme. Vi kom til den konklusjonen at vi måtte gå samme runden dagen etter dersom det viste seg at den ikke lå hjemme når vi kom ned igjen. Det var jo sti og vei mesteparten av den runden vi hadde gått, før det temaet kom opp. Kort fortalt så lå telefonen hjemme. Det ble raskt sjekket opp, før vi inspiserte såpene som vi hadde laget for et par uker siden.

En aldeles nydelig lukt slo mot oss når vi låste opp døra og gikk inn. Gleder meg til jeg kan ta de i bruk. Så nå er det vel bare å slå seg løs med klutestrikking, for skal noe være hjemmelaget, så må vel alt være hjemmelaget?

Otto og Bella koser seg med å sjekke ut andre som har gått er og en vill jakt mellom buskene for å ta hverandre. Gode kompiser som har et gledelig gjensyn hver gang. I ettermiddag blir det ny tur på dem.

Det var stort sett flekkebart i skauen, egentlig bare der det går vei som snøen lå forholdsvis bra ennå. Da var det ikke vanskelig å bestemme seg for å gå litt skauleis for å treffe på veien til Vælsvannet litt lenger framme. Uansett hvilken retning vi gikk så ville vi komme på en vei. Om det var til Monsemyr eller over Linjevollen. Vi kom igjen ved Gardhamarsaga og kunne legge veien om Bjørneplassen på vei hjem. Totalt ble turen min på nesten ei mil, før jeg var hjemme igjen. 

Vi var heldige at snøen bar godt der det ikke var så mange bare flekker å finne. 

Stabburet på Bjørneplassen blir skakkere og skakkere, og blir det ikke gjekket opp igjen i sommer så er det ikke sikkert det står der neste vår. 

Porten var igjen, men det er laget en liten port til å gå igjennom. Hundene vet hvor en er, så de står tålmodige å venter på å bli lukket opp for.

Mye tømmer som trolig må ligge lenger til restriksjonene på veien blir borte igjen. Lønner seg lite å kjøre små lass ut av skauen.

Jeg rakk solnedgangen over Gardhammarfossen på vei hjem sist uke.