På toppen av Geiteryggtunnelen

 

Jeg parkerte på Aurlandsiden av Geiteryggtunnelen og gikk et stykke innover veien som går mot Geiterygghytta. Det virket som hundene satte pris på en liten beinstrekk i sola også. Det var blitt ettermiddag, så noen svær runde ville vi ikke rekke.

Selv om det så si var Sangthans så går jo sola ned på disse trakter.

Vi fulgte veien et stykke innover, helt til det begynte å bli snø både i og utenfor veien.

Det er mange flotte fossefall innover, så det ble endel bilder av vann, bekker og elver iløpet av turen.

Når man kommer midt i smeltingen, så er det mye vann som skal forsvinne nedover til havet

Hadde egentlig holdt å sitti på en stein ved fossen noen timer, bare for å kose seg. Men hundene trengte virkelig å få strekt på beina sine.

Om vi hadde fulgt veien innover så hadde det vært lettere småkuppert hele veien.

Men brått var det en del snø i veien.

Da valgte jeg å gå oppover i terrenget. Det lå en fjelltoppinnsjekking et par kilometer unna som jeg satte retningen imot. Lang historie kort, det ble ingen innsjekking for siste 900 meterne var bare steinrøys.

Javnt bratt oppover, men et terreng som du kan gå hvor du vil i. Ikke noe lyng og vier, bare mose og fjell. Helt til du bikker 1500 høydemeter. Da er alt bare steinrøys.

Jippi snø 

Jeg holdt meg unna de store snøflekkene. Man vet ikke hva som er under snøen om man ikke er kjent i terrenget. Brått kan det være et stort hull. Det vil man ikke falle ned i om man er på tur aleine.

Noen blomster var kommet, men det bar preg av tidlig vår egentlig.

Det virket som sauene ble sluppet denne helga, for det var mange biler med nettinghengere langs veien.

At det var smeltevann var ingen hindring for å ta seg et bad.

Det var så mange pene motiver og jeg gikk kun i en tynn genser, som like gjerne kunne hatt korte ermer.

Isen lå fremdeles litt delvis på de fleste vannene innover

Det var ikke oss de skulle fange

Det flatet ut litt sånn stykkevis oppover

Før det ble ganske bratt oppover igjen

Snøflekkene ble større også etterhvert som det ble bratt igjen.

Hundene hadde mer enn nok av muligheter til å slukke tørsten

Det hadde nok vært en hard vinter i fjellet, for det var mange døde, tørre lemmen.

Her var det bare så vidt noen mørke flekker på isen som dekket vannet.

Seinere i sommer har jeg tenkt meg på tur innover her, men det lå mye snø der, så det blir nok august før jeg skal prøve meg på den.

På 1486 moh satte vi oss ned for ei pause og nyte utsikten, før vi satte kursen mot bilen igjen.

* *

Se filmen for å få 360 graders omvisning der vi satt.

Brukte norgeskart.no litt for å holde retningen mot bilen. Dumt å brått havne til feil tunnelåpning.

Hadde vi hatt dagen på oss så hadde runden blitt lenger

Mye fin utsikt

Og det ble mange bilder iløpet av turen

Jeg nyter alle turer i fjellet i oppholdsvær

Litt skart lys så en hadde egentlig trengt solbriller

Egentlig har man ikke lyst til å dra hjem når det er sånn

Men vi hadde ei innsjekking på Thon hotell på Ål i Hallingdal. Dit var det ennå noen mil.

Så bar det inn i bilen og en times tid eller så etterpå kunne vi sjekke inn på hotellet halv ni om kvelden. Jeg rakk akkurat middagsserveringen som stengte klokka ni, Kylling og ris med grønnsaker og en saus, eller så kunne jeg velge tomatsuppe. Suppe er ikke middag.

Feriens største hotellrom med god plass, dobbeltseng og badekar. Jeg så fram til et varmt bad, men den fornøyelsen ble så som så. Enten måtte jeg sitte i badekaret for å få strekt ut beina, eller så måtte jeg ha beina oppetter veggen for å få vann på ryggen og opp til nakken. Men bad er bad.

Bilen var ikke stjålet og smågodtposen i forsetet med sjokoladebiter hadde ikke smeltet, så nå var det bare glede. Dette er siste innlegget fra ferieuka, for jeg dro rett hjem etter Ål overnattingen. Været var både grått og ispedd noen regndrøpp søndag morgen. Da er det greit å komme seg hjem for å starte litt klesvask og greier. Jeg dro rett etter frokost, så ved elleve tiden svingte jeg inn på gårdsplassen hjemme.

 

Aurland til Geiteryggen

Lærdalstunnelen ble bygget for å skape et fergefritt alternativ mellom Aurland og Lærdal. Anleggsarbeidet startet i 1995 og tunnelen ble åpnet for trafikk 27. november 2000. Tunnelen gir fergefri forbindelse på stamveien mellom Bergen og Oslo. Lærdalstunnelen er verdens lengste veitunnel.

Tunnelen er den lengste som noensinne er bygget, 24 509 meter, og det er derfor blitt foretatt en omfattende analyse av risikofaktorer og av sikringstiltak. Passeringstiden er om lag 20 minutter, og det er derfor lagt stor vekt på belysning, variasjon i kjøreopplevelsen og ventilasjon for å redusere ulykkesrisikoen.

Det er totalt 12 tunneler på strekningen mellom Aurland og Hol. Geiteryggtunnelen åpnet i 1987, går gjennom fjellryggen Geiteryggen mellom Vestredalsvatnet og Vierbotn. Den er en del av strekningen mellom Hol og Aurland, og veiens høyeste punkt på 1160 meter over havet ligger i vestre tunnelåpning.

* *

Første lange tunnelen ved Vassbygdi når du kjører fra Aurland og oppover fjellet til Geiteryggen.

* *

Vil du være med å kjøre smale svingete vestlandsveier med mange tunneler kan du ta deg tid til å se denne filmsnutten. Jeg liker veier med tunneler, så det er bare å nyte.

* *

Fjellidyll med sauer langs veien.

* *

Så nærmet vi oss Geiteryggen og det var på tide med et stopp for å strekke på beina etter en lang dag i bil. 

Så var det bare å finne et sted å parkere, så jeg kunne nyte solskinnet og sommertemperaturen når den endelig var kommet. Jeg hadde sagt fra på hotellet at jeg kom seint, for når man skal kjøre langt veit man aldri hva man kommer over som er verdt å stoppe for.

Vil du være med å nyte fjellturen opp til 1486 moh, så må du komme for å titte i morgen.

* *

Ferietur til Vestlandet

 

Det ble en liten stopp på Filefjell for at hundene skulle få tisse litt og drikke litt vann. Været var ikke det helt store, med både vind og regn i lufta. Men det var såpass sommer at Blålyngen blomstret i vannkanten.

Jeg hadde en plan om en fjelltur før jeg sjekket inn på hotellet, men der jeg hadde tenkt å gå var det oppgradering av tunnelen slik at parkeringa var borte. Jeg gadd ikke snu og kjøre opp på fjellet igjen for å gå fra andre kanten. Der var det grundig skiltet, men jeg tok ikke det hintet når jeg kjørte forbi. Nei skal jeg gå der skal jeg ha bra vær.

Det er vel ingen som har bedre sovehjerte enn sauer? Det er vel ingen som har bedre sovestil enn sauer heller. Sauene på Vestlandet er ikke noe unntak fra det. Det er imponerende hvordan de legger seg til i veikanten, eller i veien for den saks skyld.

De tar det bare for gitt at verden passerer uten noe problemer. Mat innen rekkevidde og mye vann i naturen. Endel påfyll fra oven fikk jeg også den første dagen min på ferie.

De som ikke hadde lagt seg, de strakte hals for å få kos ut av vinduet.

Da var det bare å stikke ut hånda og kose litt da.

Jeg kjørte isteden ned til Lærdal og tok Snøvegen over til Aurland som jeg og Patran gjorde for akkurat ett år siden. Denne gangen var det mye mer snø der enn sist, Tydelig at vestsiden av fjellene har fått mye mer snø i vinter enn de på østsiden som jeg bor.

Tilfeldig vis så stoppet jeg på en lomme langs veien og der var det jammen et bjørnehi. Jeg så plakaten om hiet på Vedahaugane. Der var det laget sti helt inn i hiet.

Siden sola glimtet til til tider så gjorde vi en liten runde oppover åsryggen. Sjekket fjelltoppjakten kartet, men det var mye snø på alle de toppene. Så det ble ingen innsjekking denne dagen.

Før vi fant bilen igjen så sjekket vi ut bjørnehiet.

Om det opprinnelig var et bjørnehi der vet jeg ikke, det står det ikke noe om.

Dagens bruk og kast samfunn. Hiet hadde naturlig lys inn gjennom en sprekk i taket.

Jeg trodde stien førte et sted til, men den opphørte liksom i løse lufta etter noen hunder meter. 

Vi gikk opp til snøen før vi snudde, til hundenes store glede.

Rett ved stien var det et fuglerede med egg. Mamman hadde nok akkurat flydd bort så vi egentlig ikke skulle finne reiret.

Derfra kom vi, og dit skulle vi igjen, men da valgte vi å kjøre Lærdalstunnelen.

Litt merkelig at sauene holdt seg så høyt til fjells, her var det ikke mye grønt å finne.

Det ble en stopp til litt lenger inn på fjellet. 

Det så nå ut som de koset seg

Jeg hadde nok ferie et par uker for tidlig for Vestlandet i år.

Tåka kom og gikk, men det var stort sett opphold når vi tok en runde der også.

Da vi kom til bilen igjen kjørte vi rett til hotellet. Det var bare mer og mere snø langs veien.

På toppen var det fremdeles høye brøytekanter.

Tror det er første gangen jeg har vært på Vestlandet som man ikke kan se at vannet er grønt.

Men svingene i veien var like krappe og noen av tunnelene var fremdeles uten lys.

Det er vel bare jeg som vil ha solskinn for å nyte båtlivet.

Turbusser, bobiler, syklister og fotgjengere i skjønn forening. At turbussene fra Hemsedal turlag kom fram i disse krappe svingene skjønner ikke jeg. Jeg hadde vel ikke kjørt der med bobil engang. Smalt nok med personbil når man må passere alskens turister.

Vel tilbake i Årdalstangen fant jeg greit fram til Klingenberg der jeg skulle overnatte første natta. Hotellet ligger helt på kaikanten.

Vettisfossen ble brukt for alt den var verdt. Der var vi i fjor, så den droppet jeg i dag. Det var omtrent samme været i år som da.

Kvelden ble avsluttet med indrefille av okse, en dusj og tidlig i seng etter å ha luftet hundene til kvelds. Feriens første dag og plan A ble ikke fulgt. Allerede på kvelden skjønte jeg at feriedag to heller ikke kom til å gå som plan A. Plan A blir  dyttet til august.