Värd av blommor på Bukollen

 

Huldra på skautur... nei da, jeg hadde avtalt med Inger Synøve at vi skulle ta en tur på Bukollen etter at jeg var ferdig på jobb på mandag. Jeg var en kjapp tur hjemom for å skifte og hente hunder før jeg kjørte av gårde til avtalt møtepunkt.

Inger Synøve var litt tidlig ute, så hun hadde begynt å tusle i forveien. Så når jeg hadde parkert så var det bare hard og brutal start med puls på 150 ganske raskt. Oppoverbakker uten oppvarming er en hard start.

Blåklokkene sto tett et stykke på starten av stien.

Det har blitt fint rundt hytta etter at de har hogget endel der.

Jeg tok igjen Inger Synøve ganske raskt og tok en stopp når vi hadde kommet opp til bekken. Hundene satte stor pris på avkjølingen, før de var klare for nye høydemeter. Totalt på turen hadde jeg 749 høydemeter både oppover og nedover så jeg på klokka.

Bella holdt godt tempo til tross for varmen. 

Tror det blir mye bær til høsten, tyttebæra bugnet den også. Ivrige humler så vi også.

Det var nok av muligheter for dem til å drikke og avkjøle seg.

Sola steika godt oppover bakkene fra parkeringa mot Bukollen. Selv om det var varmt så hadde jeg tatt med Bella. Hun må jo trene seg til vi skal på en ukes ferietur med turer i fjellet. Fordelen er at det stort sett er litt vind og litt kjøligere når man passerer 1000 meter over havet.

Blålyngen sto tett i tett med blomster den også.

Like tett som multeblomstene.

Motivasjonsskiltet som henger i ei buske når man nærmer seg toppen trengs litt rehablitering. Nevnte det for Lina som vi møtte på veien ned igjen, at hun kunne ta med seg en tusj neste gang hun løp til tops.

Skarp grønnfarge i terrenget og enormt mye rosa lyng som blomstret i flere varianter.

Det var veldig varmt oppover lia der, så svetten rant både på ryggen og i panna.

Når vi snudde oss var utsikten aldeles upåklagelig.

Det er sjelden jeg har gått opp på Bukollen som det har vært så flott som det var denne dagen, både værmessig og naturmessig med mengder av blomster.

Utsikten nytes virkelig til det fulle.

Det er veldig lite vann i Fjellelvi, så den syntes knapt fra avstand.

Det blir mange drikkepauser på en slik dag

Det er ikke bare jeg som nyter livet.

På toppen av Bukollen kan varden så vidt skimtes.

Rundt det lille tjernet på toppen var det mye multeblomster.

Avkjøling må til.

Multeblomster og blålyng i skjønn forening.

Er du vant til å ferdes i fjellet, så har du nok sett Greplyngen tidligere også. Den legger seg som et teppe over store områder.

En titt ned i Vassfaret

Hvor enn du snur deg så er det et lyserosa skjær.

Slik flott blomstring må dokumenteres, og da passer det med to små statister. Tølle og Findus sier ikke neitakk til å posere litt de. 

Det obligatoriske bildet ved varden ble tatt. Findus, Tølle, Varga og Bella.

En pust i bakken før vi gikk nedover igjen.

Slike vindstille kvelder på fjellet uten knott og mygg må bare nytes.

Vi spiste med utsikt ut over Sandvannet,

Det er ikke bare bare å være lundehund i Hallingdal, da må man jobbe for å få lov til å sitte på hjem igjen, Tølle poserer villig i vei.

* *

Siden klokka nærmet seg sju om kvelden så fant vi ut at vi skulle følge samme stien tilbake til krysset for å ta en snartur innom Trollfossen, Ja eller Hellun som fossen egentlig heter før DNT skulle ha et fansy navn for å trekke vandrere fra sentrale strøk.

Tølle gjøt alt for en godbit,

Det var tuesildre på Bukollen også, akkurat som ved Bygdin,

Matpausa var over og vi satte kursen nedover stien igjen.

Selve konseptet refererer til eventyrløperen Mikkel Andreas Trøstheim som besteg alle de 11 toppene i Flå på under 24 timer for å samle inn penger til Aktiv mot kreft. Han brukte boka «11 eventyrlige topper i Flå» som utgangspunkt, og syklet og løp over 200 km og 7000 høydemeter. Her kan du høre hvordan det gikk. Den 20. juni 2026 startet stolpejakten i Mikkelløypa. 11 på topp i Flå.  Flentpiken, Tollefsrudfjellet, Gråfjell, Høgevarde, Hestjuvnatten, Bukollen, Skardsvarden, Kristnatten, Veslefjell, Likkistefjell og Blåfjell. Jeg har som mål og ta meg en tur på alle disse toppene iløpet av 2026. 

Nydelig sang slenger jeg på til slutt...

* *

Ferietur til Vestlandet

 

Det ble en liten stopp på Filefjell for at hundene skulle få tisse litt og drikke litt vann. Været var ikke det helt store, med både vind og regn i lufta. Men det var såpass sommer at Blålyngen blomstret i vannkanten.

Jeg hadde en plan om en fjelltur før jeg sjekket inn på hotellet, men der jeg hadde tenkt å gå var det oppgradering av tunnelen slik at parkeringa var borte. Jeg gadd ikke snu og kjøre opp på fjellet igjen for å gå fra andre kanten. Der var det grundig skiltet, men jeg tok ikke det hintet når jeg kjørte forbi. Nei skal jeg gå der skal jeg ha bra vær.

Det er vel ingen som har bedre sovehjerte enn sauer? Det er vel ingen som har bedre sovestil enn sauer heller. Sauene på Vestlandet er ikke noe unntak fra det. Det er imponerende hvordan de legger seg til i veikanten, eller i veien for den saks skyld.

De tar det bare for gitt at verden passerer uten noe problemer. Mat innen rekkevidde og mye vann i naturen. Endel påfyll fra oven fikk jeg også den første dagen min på ferie.

De som ikke hadde lagt seg, de strakte hals for å få kos ut av vinduet.

Da var det bare å stikke ut hånda og kose litt da.

Jeg kjørte isteden ned til Lærdal og tok Snøvegen over til Aurland som jeg og Patran gjorde for akkurat ett år siden. Denne gangen var det mye mer snø der enn sist, Tydelig at vestsiden av fjellene har fått mye mer snø i vinter enn de på østsiden som jeg bor.

Tilfeldig vis så stoppet jeg på en lomme langs veien og der var det jammen et bjørnehi. Jeg så plakaten om hiet på Vedahaugane. Der var det laget sti helt inn i hiet.

Siden sola glimtet til til tider så gjorde vi en liten runde oppover åsryggen. Sjekket fjelltoppjakten kartet, men det var mye snø på alle de toppene. Så det ble ingen innsjekking denne dagen.

Før vi fant bilen igjen så sjekket vi ut bjørnehiet.

Om det opprinnelig var et bjørnehi der vet jeg ikke, det står det ikke noe om.

Dagens bruk og kast samfunn. Hiet hadde naturlig lys inn gjennom en sprekk i taket.

Jeg trodde stien førte et sted til, men den opphørte liksom i løse lufta etter noen hunder meter. 

Vi gikk opp til snøen før vi snudde, til hundenes store glede.

Rett ved stien var det et fuglerede med egg. Mamman hadde nok akkurat flydd bort så vi egentlig ikke skulle finne reiret.

Derfra kom vi, og dit skulle vi igjen, men da valgte vi å kjøre Lærdalstunnelen.

Litt merkelig at sauene holdt seg så høyt til fjells, her var det ikke mye grønt å finne.

Det ble en stopp til litt lenger inn på fjellet. 

Det så nå ut som de koset seg

Jeg hadde nok ferie et par uker for tidlig for Vestlandet i år.

Tåka kom og gikk, men det var stort sett opphold når vi tok en runde der også.

Da vi kom til bilen igjen kjørte vi rett til hotellet. Det var bare mer og mere snø langs veien.

På toppen var det fremdeles høye brøytekanter.

Tror det er første gangen jeg har vært på Vestlandet som man ikke kan se at vannet er grønt.

Men svingene i veien var like krappe og noen av tunnelene var fremdeles uten lys.

Det er vel bare jeg som vil ha solskinn for å nyte båtlivet.

Turbusser, bobiler, syklister og fotgjengere i skjønn forening. At turbussene fra Hemsedal turlag kom fram i disse krappe svingene skjønner ikke jeg. Jeg hadde vel ikke kjørt der med bobil engang. Smalt nok med personbil når man må passere alskens turister.

Vel tilbake i Årdalstangen fant jeg greit fram til Klingenberg der jeg skulle overnatte første natta. Hotellet ligger helt på kaikanten.

Vettisfossen ble brukt for alt den var verdt. Der var vi i fjor, så den droppet jeg i dag. Det var omtrent samme været i år som da.

Kvelden ble avsluttet med indrefille av okse, en dusj og tidlig i seng etter å ha luftet hundene til kvelds. Feriens første dag og plan A ble ikke fulgt. Allerede på kvelden skjønte jeg at feriedag to heller ikke kom til å gå som plan A. Plan A blir  dyttet til august.