Prøve seg på Stolpejakt igjen

 Jeg blei litt lei når jeg holdt på med stolpejakten sist, men i påsken så jeg at det var igang allerede i Hønefoss. Ja da tenkte jeg kanskje at jeg skulle prøve meg igjen. Siste stolpen jeg scannet var på Makalausfjellet i oktober 2024. Så med ett års hvile, så kan jeg vel ta noen sporadiske stolper i det minste. Det er mange stolper i nærheten av innsjekkinger i Fjelltoppjakten så jeg i fjor. Så det kan bli to halvhjertede forsøk på jakting i 2026. Kombinert med blogging og fotografering så kan det bli et bra år i år. Vi får se.

Jeg tok med meg Varga også kjørte vi til Veien kulturminnepark og parkerte der. Påsketrafikken var tilnærmet fraværende, så da gikk det greit å holde seg til hovedveien nedover.

Jeg har gått denne runden noen ganger tidligere, så det var ikke på ukjente stier. 

Gammel forlatt fotballbane, lurer på om ungene bruker den fremdeles?

I enden av fotballbanen vokste det mange hestehover.

Når stien forsvinner inn i skauen så blir stien skikkelig sleip av blader som ligger oppå klina. Når det i tillegg er ganske bratt nedover og bekk i bunnen. Ja da er det bare å krysse fingrene for at en klarer å holde seg på beina så lenge en kan. 

Noen hadde i det minste kappet av de knekte buskene, slik at det var framkommelig der.

I bunnen ved bekken var det mengder med blåveis. Hele lia oppover var helt blå.

Mørke flotte blomster som strakte seg mot himmelen.

Synd de ikke holder seg om man plukker dem. 

Vi krysset riksveien på gangbrua over veien. Mange meter ned så man så bilene under seg, men det bryr ikke Varga seg noe om. Hun går som det fremdeles er fast grunn under potene.

Sånne runder i sentrale strøk er ypperlige for Varga. Hun har glemt litt å gå i bånd når det ble mange turer uten bånd i skauen i vinter. Men nå er jeg bra i knærne igjen, så nå er det bare å trene seg opp til sommerens langturer.

Ulempen med stolpejakt er at man må følge med på kartet stadig, slik at man ikke går forbi noen. Har man ikke funnet alle så får man ikke fullført på det kartutsnittet. Erfaringsmessig har har jeg litt lett for å "ta av" litt når jeg holder på med ting. Litt for systematisk og liker å ta områder ferdig når jeg først har startet. Men så dabber interessen igjen når det ikke glir helt glatt. Det er jo ikke alltid man har like gode signal på telefonen når man holder på.

Jeg håpet jeg skulle rekke hele runden før sola ble borte.

Nå som det har blitt sommertid, så har man jo litt tid før det blir stup mørkt. Man kan faktisk være ute på tur til nærmere klokka ni om kvelden nå.

Uansett hva jeg holder på med så har jeg lett for å kombinere det med bilder. Jeg liker å dokumentere turer jeg går.

Ved barnehagen ligger Ringerike skolemuseum, der har jeg aldri vært. Ringerike Skolemuseum holder til i 1. etasje på Veien gamle skole. Skolebygningen er fra 1864 og var en av Ringerikes første faste skoler. Den ble oppført i tømmer med tregolv. Senere ble det lagt panel på veggene og linoleum på golvene. Imidlertid ble deler av veggpanelet senere revet og linoleumen fjernet, og i dag fremstår skolestua omtrent slik den opprinnelig var.

Når jeg scannet siste stolpen ved langhuset på Veien kulturminnepark så fikk jeg ikke at jeg hadde fullført noe kart. Jeg skjønte jo raskt hvorfor når jeg sjekket kartet igjen. Jeg hadde ikke laget det lite nok når jeg startet, så jeg hadde ikke fått med meg en stolpe i enden av byggefeltet. 

Så da var det bare å ta gangveien nedover mot Skjæringsbrua en gang til. Gå litt lenger og scanne den siste stolpen. På vei tilbake gikk jeg forbi et flott påsketre. De har blitt ganske vanlige disse her de siste årene.

Tilbake til bilen og jeg fant ut at jeg kunne jo scanne noen flere stolper i nærheten iløpet av sommeren. Men noen intens jakt for å ta flest mulig det blir det ikke. Men et kjekt tidsfordriv for turer i sentrale strøk for Varga.

Fortellerstund mellom gravhaugene

På 500-tallet sender vulkanutbrudd Europa inn i en klimakrise. Askelaget skygger for solen, temperaturene synker, og avlingene slår feil, år etter år. Det er sult, sykdom og død. Folket på Veien går inn i en krisetid med skjebnesvangert utfall.

I møte mellom arkeologi og mytologi finner vi eldgamle historier om Fimbulvetr hvor ulven svelger solen, mennesker dør og fruktbarheten forsvinner. Ragnarok har begynt! Jeg ble med en arkeolog på en stemningsfull fortellerstund mellom gravhaugene i mørket. Opplyst av blafrende fakler får vi høre gyselige historier om merkelige graver, gjenferd, troll, haugbrott, magiske skatter og forbannelser!

Denne kvelden fokuseres det på den gode og skumle fortellingen. Det ble innledning i langhuset før vi gikk ut i mørket mellom gravene. Veien Kulturminnepark består av et gravfelt fra eldre jernalder med over 100 gravhauger, et gjenreist langhus og et moderne museum.

Hringariki er det gammel-norske (norrøne) navnet på Ringerike. Det er et landskapsnavn som fra gammelt av ble brukt om bygdene omkring den nordlige del av Tyrifjorden og bygdene vestover og nordover fra Tyrifjorden. Navnet er sammensatt av to ord: folkenavnet (h)ringar og riki (rike) og betyr «ringerne sitt rike». Om du vil lese mer om romertiden og vikingertiden på Ringerike kan du se i denne bloggen. Til sammen har vi på Ringerike i overkant av 90 gravfunn og løsfunn som med rimelighet kan antas å representere gravfunn eller deler av slike

Vi startet inne i Langhuset som opprinnelig er fra år 0. Veien området er nord Europas største område med gravhauger. Jeg hadde forventet historier om de som lå eller hadde ligget i gravene, men de visste de visstnok ikke hvem var egentlig.

Jeg ble skuffet da arkeologen dro igang med den ene historien etter den andre fra Island. Jeg var på Island i fjor, så islandske fortellinger fra jernalderen og bronsealderen og andre aldere er ikke det jeg vil høre om i nærmiljøet. Han var flink til å fortelle da, hadde god innlevelse og fakter. Men var veldig opptatt av jukselappen sin. Det var lite flyt mellom tingene og i overkant amatørmessig til å ta betalt for.

Milsluker'ne

Når man er ferdig med å være tenåring, da må man velge seg en karriere. Bella vurderer å fange skurker som sin vei for å skaffe seg mat på bordet.

Vi møttes ved Veien Kulturminnepark på Kristihimmelfartsdag i solskinn og 15 varmegrader. Antrekket var slett ikke enkelt å bli enig med seg selv med. Jeg endte opp med genser og boblevest, mens Christine hadde ullgenser. Vi var ganske enige om at det trolig kom til å bli for varmt, men fryse er ikke noe godt.

Vi hadde planer om samme byrunden som sist vi gikk tur, men denne gangen hadde jeg med meg kamera så den kunne bli litt bedre dokumentert enn sist da jeg bare hadde med meg telefonen,

Vi skravler ganske javnt på tur, så kilometerne og timene bare flyr av sted. I dag møtte vi en god del andre som også var på tur. Veldig mange hilset og når vi stoppet i enden av denne brua for å slippe noen over så takket de jammen. 

Synes Bella er flink jeg, selv om Simba har fleksibånd så går Bella helt fint uten å dra i båndet for å holde følge med han.

På veien passerte vi politistasjonen, da måtte det jo bli et par poseringsbilder foran Bolla Politibil. 

På vei ned til byens idrettsanlegg passerte vi rådhuset,

Nede ved elva står byens flomstein

Nede ved elva så vi ei kvinand. Den forholdt seg helt rolig til tross for at hundene badet så vannspruten sto.

Schjongslunden er en plass for alle som elsker å holde seg i aktivitet. Her er det plass til lek, sport, rolige gåture, lagsport og individuelle øvelser for både de som liker spenst, fart, utholdenhet, styrke og koordinasjon. Schjongslund er kanskje det mest populære stedet å oppholde seg på Ringerike, og det med god grunn, ettersom det ligger svært sentralt. Det er dekket av grønne plener og skogarealer. Her kan man spille sandvolleyball, sandhandball, bade og sole seg langs elva. Om man er glad i å jogge er det en runde rundt hele området der trærne gir fin skygge om det er varmt. Man kan også benytte det fine tartandekket på friidrettsbanen til raskere løpsøkter. Og det er mulighet for flere varianter av hoppøvelser, kastøvelser og løpsøvelser på Ringerikes friidrettsstadion. Det er flere fotballbaner, noen med gress og andre med kunstgress. Det finnes sågar en mindre kunstgressbane innendørs. Det ligger også en Ishall for hockey interesserte, et fotballstadion for fotballvenner og en flerbrukshall med flere handballbaner, klatrevegg og en stor turnhall. Det er også et mosjonssenter og en fysikalsk klinikk.

Store tepper av hvitveis mellom trærne.

Det var flere enn Bella som måtte posere i all hvitveisen.

Vel oppe i byen igjen for å passere torget der fontena endelig er slått på.

Nå nærmer det seg med stormskritt at russen tømmer ei flaske Zalo for å sjekke virkningen... Tror ikke det har vært ett eneste år som de ikke har gjort det.

En liten sveip til Nordsiden av byen for å se om det var noen fugler ved Gladtvedt, men der var det ikke en enslig and engang.

Oppgangssaga i all sin prakt

Det er ikke så pent i Hønefoss før turistvannet er satt på i fossen.

Så vendte vi nesa hjemover forbi Ringerikspiken

Der det er vann der må det bades!

Jammen passerte vi ei mil... godt jobba!

Veien kulturminnepark - hringariki

Siden jeg var så heldig å bli trukket ut for å kunne bidra med et eksemplar av mine bilder til bildedutstillingen ved Veien kulturminnepark. Ja så må man jo nesten titte innom en tur. 

Jeg har aldri vært inne her tidligere, så jeg var litt spent. Åpenbart så hadde jeg litt høye forventninger. Dette stedet kunne en fått mye mer ut av spør du meg.

Mange flotte bilder var utstilt, men ingen wow følelse for noen av dem egentlig. 

Når jeg først var der så måtte jeg ta runden for å se hva stedet hadde å by på. 

Veien Kulturminnepark – bli med tilbake i tid og besøk det fantastiske langhuset på Hønefoss. Bli også med inn i museet for de mange skiftende utstillinger, eller den nydelige faste utstillingen fra tidlig jernalder. Veien Kulturminnepark - bli kjent med vikingenes forfedre.

På Buskeruds tusenårssted ligger et rekonstruert langhus fra romertiden - en hall - og fylkes flotte arkeologiske museum tett opp til et av Østlandets største gravfelt fra forhistorisk tid.

I 1500 år var Veien et hellig møtested hvor prestinner ofret til gudene, og konger rådde fra sine storslåtte haller. Over 60 generasjoner gravla sine døde i gravfeltet, mange i gravhauger, i et område som utgjør i dag over 100 dekar. Gjennom den nye faste utstillingen ved museet vil du gjennom arkeologiske funn fra hele Buskerud vandre fra istidens slutt til vikingtiden, få vite hvordan mennesker brukte og formet landskapet rundt seg, se hvordan samfunnene over tid ble gradvis mer komplekse gjennom revolusjonerende innovasjoner som jordbruket, og vid og langstrakte kontaktnettverk.

Museet huser også skiftende utstillinger gjennom året, og med audioguide kan du oppleve Veien i eget tempo. Det er aktiviteter for hele familien både i utstillingen og i langhuset, hvor en kan prøve alt fra å kutte med flintkniver til bueskyting og spydkast.Museumsbutikken har mye spennende å by på for både liten og stor, og i kafeen fås et varierende tilbud som kan nytes mens en tar inn den storslåtte panoramautsikten som strekker seg fra gravfeltet i nord til Tyrifjorden i sør. Vi organiserer gjerne gruppebesøk og omvisninger av museet og langhuset, så vel som catering.

I løpet av året har de faste aktiviteter som Eventyrspill, publikumsarrangement og konserter.

Gammelt langhus, her kunne du bruke kostymet og ta en selfi.

Vikingtiden, både voldelig og spennende.

Ned trappa så var det en kunstutstilling

Jeg fant hele utstillingen i overkant provoserende, men alt er vel lov å si bare man kaller det kunst og ytringsfrihet kanskje?