Rekognosering til hengekøyetur

 Når man tror man veit om et fint sted som kanskje var der en gang i tiden. Den utstikkeren langs elva droppet vi rimelig raskt. Det var høy lyng og brått var det myr, så da var det egentlig å vinkle i retning av veien igjen.

Nå er det egentlig lenge siden jeg har vært der mye, nå er det liksom bare en gang innimellom. Jeg liker meg best på Nedre Kollsjøen enn øvre. Det er til øvre de fleste tar turen når de er på de trakter.

Når vi kom ned på veien igjen så tok vi kursen ut på odden der vi overnattet for to år siden.

Siden vi hadde overnattet der så tenkte vi kanskje å gå langs vannet for å se om det var et hyggelig sted litt lenger bort også. 

Det er en veldig nydelig plass, men vi er liksom enige i at vi må ligge et nytt sted hvert år. 

Halve vannet var isfritt, så våren er her også. Det er jo ikke så høyt der, men sola har fjernet all snøen i det minste.

Det er ikke mye som gir slik ro som en kveldstur ved solnedgang til et tjern i skauen,

Et sangsvanepar svømte rundt midt ute i Nedre Kollsjøen. Bedagelig sirklet de mellom isflakene.

Pink er storfornøyd når hun får være med. Da er det ikke så farlig om Varga svinser rundt, men Pink hadde vel helst sett at hun fikk være med på tur aleine.

Vi hørte fossebruset lang vei, så da fant vi ut at vi skulle gå ned til fossen for å titte. Vi var enige om at vi ikke skulle ligge inærheten av fossen. Fossebruk er litt slitsomt i lengden.

Jo lenger nedover vi kom, jo mer is lå det på vannet.

Men helt nede i utløpet av vannet så er det blikk stille åpent vann.

Nede ved fossekakanten er det ei bru over en dyp kløft. Der gikk både Pink og Varga over før vi nådde fram.

Når vi nærmet oss fossen havnet hundene i bånd, for et lite feilsteg så havner de utfor stupet.

Brua over selve fossen var ikke Pink særlig positiv til å gå over. Men litt overtalelse fra Kenneth så gikk hun da, slik at Varga og jeg kom oss over på andre siden også. For når vi først hadde kommet helt hit, så kunne vi likegodt gå andre siden av vannet tilbake til bilen.

Men før vi leita etter stien videre så måtte vi jo sjekke ut fossen.

Et feil tråkk her så ligger man i bunnen av fossen.

Det er vår med smelting og høst med store nedbørsmengder som fossen er et flott skue.

Stien som en gang var på denne siden av vannet syntes bare glimtvis i starten før den egentlig forduftet i løse lufta.

Det er ei stor myr helt ned til vannet, så en må holde seg godt på land der en stund,

En rekke med trær så blir det en liten dam på innsiden mot myra. Kunne vært spenstig å ligge i hengekøye der, men da kan ikke Sofie være med. Da måtte hun i såfall gått i bånd.

Sola var på vei ned og det ble betraktelig kaldere med en gang.

Det var ikke veldig mye mer vann det skulle vært, så hadde vi ikke kommet fram langs vannkanten.

Kveldsstemningen kommer sigende og jeg gleder meg til vi skal overnatte i hengerkøye. Håper det blir varmegrader hele natta i det minste.

Før vi dro oppover så ble det litt kos med begge ungene. De kunne ikke være med, for vi dro da det var leggetid.

Søskenkjærlighet

Egendyrking, nå har han begynt å smile og læringskurven vil skyte i taket i løpet av sommeren..

Feriedag på Kollsjøen

Jeg tok med meg drona for å prøve litt på egenhånd, men jeg fikk den ikke til å virke når det ikke var telefondekning i området. På Øvre Kollsjøen er det ikke noe telefonsignal, men det tenkte ikke jeg på før jeg dro oppover. Det kan hende det var bruker feil for den del. Jeg får teste en gang til med noen som har litt mer teket på teknikk enn meg.

Hundene fikk luftet seg og jeg ble våt til knærne, så da ble det vel en bra dag da?

Nok av bilder ble det også. Turen gikk på impuls, for vi fulgte bare veien et lite stykke. Så bar det til skogs etter magefølelsen.

Tror ikke det hadde vært noen her med bærspannet sitt heller jeg.

Blåbærene begynner å bli overmoden og smaker ikke fult så godt lenger.

Det var ikke en sjel der og ikke så jeg hverken spor eller møkk av noe dyr heller, så da fikk de strekke litt på beina.

Jeg så det var mye vann i bekken, så jeg tenkte at her kan det være fint innover.

Små bekker blir store elver når det har regnet så mye som nå. Jeg er fascinert av vann, ikke en dag er lik når vannet flommer nedover.

Vi fulgte bekken innover, men jeg hadde glemt å åpne norgeskart på mobilen mens det ennå var dekning, så jeg fikk ikke sett om vi bare kunne følge bekken, eller om det var en annen bekk enn den jeg trodde den kom ifra. Da hadde vi kommet til en bru der blåmerket Vassfarstien krysser. Men om det ikke er samme bekken så ville vi havne på ville veier.

Når jeg sjekket kartet når jeg kom hjem viste det seg at dette var Østbekken og vi kunne fulgt den til vi kom til veien. Det ville blitt en annen vei enn jeg hadde tenkt, men da hadde runden blitt motsatt vei enn det vi endte opp med.

Det ble litt hopping fra stein til stein for å komme fram.

Skulle ikke tro Varga hadde vært på to fjellturer dagen før, men hun er alltid klar for ny tur hun,

Bella slukker tørsten

Trivelig med fossebrus

Fine flaberg man kan ligge å sole seg på om sommeren

Der Østbekken gjorde en sving hadde det samlet seg en gedigen skumdott. Skum i en bekk skyldes som regel en kombinasjon av overflateaktive stoffer (som fra planterester, pollen, eller eventuelle utslipp) og mekanisk bevegelse (som fall, stryk eller vind) som piskes sammen til luftbobler, noe som reduserer vannets overflatespenning. 

Om våren og høsten er det naturlig med skum på grunn av utlekking av organiske stoffer fra planter.

Hundene holdt seg stort sett i bekken der det gikk ann.

Bekken ble smalere innover, men da ble den også dypere.

Den holdt seg akkurat litt for brei til å hoppes over, men jeg håpet den ble smalere lenger innover.

Man kunne ta sjansen på å hoppe fra stein til stein, men brått er det en som er skikkelig sleip.

Vi valgte å følge bekken ennå et stykke, den måtte da bli litt smalere etter hvert... Det var merker i terrenget at den hadde vært mye breiere, for det var skikkelig bløtt noen steder og graset lå flatt.

Hvor er vindfallene når du trenger dem? Denne her var enten råtten eller veldig sleip, eller begge deler.

Ved Østbekkmyra så det ikke fult så dypt ut og hundene vasset over.

Jeg kom til den konklusjonen at dette måtte være et vel så bra sted å krysse bekken som et annet sted. Jeg var jo allerede våt til knærne.

Varga var ikke like overbevist om at dette var lurt.

Men hun tok sats og hoppet i land.

Så var det bare å krysse Østbekkmyra og holde rettfram og litt til venstre, så skulle jeg komme ned på riktig vei igjen.

Det blir litt mer ro til å fotografere når hundene løper løse og ikke plutselig napper til i båndet.

Se som de koser seg.

Litt høstfarger i toppen av trærne

Bella er lett i rumpa når det er full fart

Hailey begynner å bli litt sliten i slikt terreng. 

Det ble en håndfull vassen blåbær

Brått var vi nede på veien igjen og kunne sette kursen mot bilen.

Hundene ble lempet i bilen og jeg fant fram drona mi. 

 * *

Juvfossen ble filmet isteden da jeg ikke fikk drona til å filme når telefonen ikke hadde dekning. Mulig det er bruker feil, men da ble det ett stopp når jeg fikk dekning. Ser ikke ut til at drona er særlig begeistret for sollys, eller at jeg skulle byttet til en av de andre linsene som fulgte med i veska. Litt rykk og napp for å få til det jeg vil, men regner med at det går glattere etterhvert.