Feriedag på Kollsjøen

Jeg tok med meg drona for å prøve litt på egenhånd, men jeg fikk den ikke til å virke når det ikke var telefondekning i området. På Øvre Kollsjøen er det ikke noe telefonsignal, men det tenkte ikke jeg på før jeg dro oppover. Det kan hende det var bruker feil for den del. Jeg får teste en gang til med noen som har litt mer teket på teknikk enn meg.

Hundene fikk luftet seg og jeg ble våt til knærne, så da ble det vel en bra dag da?

Nok av bilder ble det også. Turen gikk på impuls, for vi fulgte bare veien et lite stykke. Så bar det til skogs etter magefølelsen.

Tror ikke det hadde vært noen her med bærspannet sitt heller jeg.

Blåbærene begynner å bli overmoden og smaker ikke fult så godt lenger.

Det var ikke en sjel der og ikke så jeg hverken spor eller møkk av noe dyr heller, så da fikk de strekke litt på beina.

Jeg så det var mye vann i bekken, så jeg tenkte at her kan det være fint innover.

Små bekker blir store elver når det har regnet så mye som nå. Jeg er fascinert av vann, ikke en dag er lik når vannet flommer nedover.

Vi fulgte bekken innover, men jeg hadde glemt å åpne norgeskart på mobilen mens det ennå var dekning, så jeg fikk ikke sett om vi bare kunne følge bekken, eller om det var en annen bekk enn den jeg trodde den kom ifra. Da hadde vi kommet til en bru der blåmerket Vassfarstien krysser. Men om det ikke er samme bekken så ville vi havne på ville veier.

Når jeg sjekket kartet når jeg kom hjem viste det seg at dette var Østbekken og vi kunne fulgt den til vi kom til veien. Det ville blitt en annen vei enn jeg hadde tenkt, men da hadde runden blitt motsatt vei enn det vi endte opp med.

Det ble litt hopping fra stein til stein for å komme fram.

Skulle ikke tro Varga hadde vært på to fjellturer dagen før, men hun er alltid klar for ny tur hun,

Bella slukker tørsten

Trivelig med fossebrus

Fine flaberg man kan ligge å sole seg på om sommeren

Der Østbekken gjorde en sving hadde det samlet seg en gedigen skumdott. Skum i en bekk skyldes som regel en kombinasjon av overflateaktive stoffer (som fra planterester, pollen, eller eventuelle utslipp) og mekanisk bevegelse (som fall, stryk eller vind) som piskes sammen til luftbobler, noe som reduserer vannets overflatespenning. 

Om våren og høsten er det naturlig med skum på grunn av utlekking av organiske stoffer fra planter.

Hundene holdt seg stort sett i bekken der det gikk ann.

Bekken ble smalere innover, men da ble den også dypere.

Den holdt seg akkurat litt for brei til å hoppes over, men jeg håpet den ble smalere lenger innover.

Man kunne ta sjansen på å hoppe fra stein til stein, men brått er det en som er skikkelig sleip.

Vi valgte å følge bekken ennå et stykke, den måtte da bli litt smalere etter hvert... Det var merker i terrenget at den hadde vært mye breiere, for det var skikkelig bløtt noen steder og graset lå flatt.

Hvor er vindfallene når du trenger dem? Denne her var enten råtten eller veldig sleip, eller begge deler.

Ved Østbekkmyra så det ikke fult så dypt ut og hundene vasset over.

Jeg kom til den konklusjonen at dette måtte være et vel så bra sted å krysse bekken som et annet sted. Jeg var jo allerede våt til knærne.

Varga var ikke like overbevist om at dette var lurt.

Men hun tok sats og hoppet i land.

Så var det bare å krysse Østbekkmyra og holde rettfram og litt til venstre, så skulle jeg komme ned på riktig vei igjen.

Det blir litt mer ro til å fotografere når hundene løper løse og ikke plutselig napper til i båndet.

Se som de koser seg.

Litt høstfarger i toppen av trærne

Bella er lett i rumpa når det er full fart

Hailey begynner å bli litt sliten i slikt terreng. 

Det ble en håndfull vassen blåbær

Brått var vi nede på veien igjen og kunne sette kursen mot bilen.

Hundene ble lempet i bilen og jeg fant fram drona mi. 

 * *

Juvfossen ble filmet isteden da jeg ikke fikk drona til å filme når telefonen ikke hadde dekning. Mulig det er bruker feil, men da ble det ett stopp når jeg fikk dekning. Ser ikke ut til at drona er særlig begeistret for sollys, eller at jeg skulle byttet til en av de andre linsene som fulgte med i veska. Litt rykk og napp for å få til det jeg vil, men regner med at det går glattere etterhvert.

Delingskollen 834 moh

 

På lørdag var det plan C som ble iverksatt.  Eller egentlig ikke. Når jeg dro hjemmefra så hadde jeg bare tenkt å tusle en liten tur langs Kollsjø'n, Men når jeg begynte å gå så tenkte jeg at det kanskje kunne være lurt å ta turen opp på Urdevassfjell for en innsjekk på Fjelltoppjakten. 

Nei, jeg var hverken kledd for fjelltur, eller hadde meg meg mat og drikke. Men det har jo ikke akkurat stoppet meg tidligere.

Det er lettere langdrykt innover der, for man må samme veien til bake, i alle fall store deler av den. Det er låst bom ved Øvre Kollsjø'n så det er bare å ta beina fatt innover.

Det var lite med grønt som hadde kommen, egentlig var det bare bjørka som hadde kommet med små museører. 

Hundene slukket tørsten i de bekkene som var, så de var det ikke synd på. Jeg kastet genseren etterhvert, for sola kom stikkende gjennom skylaget.

Etter noen veikryss så nærmer veien seg slutten og stigningen starter. Totalt hadde turen 507 høydemeter. Så det var ikke direkte flatt.

Her var det forholdsvis ferske elgspor som hadde travet innover veien.

Det var tynnet ut i skauen et langt stykke, så de hadde nok håp om å få seg litt grøvre skau etter noen år.

Stien starter tydelig opp mot Godly, men ble egentlig ganske raskt forholdsvis utydelig. Mener å huske at den var ganske grei sist jeg gikk opp der. Men mye man glemmer på seks år.

Her kan man nesten bare anta at sien går, siden det er så mange busker andre steder.

Det kom noen regndrøpp trodde jeg, men når jeg kikket på Bella så så jeg at det var hagl. Det kom ei skikkelig skur, og haglen ble bare større og større.

Det går snart over tenkte jeg, det pleier aldri å hagle lenge av gangen.

Så feil man kan ta, det sluttet liksom "aldri" hadde jeg følelsen av. Tenk på den utsikten jeg hadde hatt med solskinn.

Man får late som da...

Mener å huske at Åse nevnte en sti som tok av like før Godly som skulle gå inn til Urdevassfjellet. Når vi gikk til Godly for å se på månen for mange år siden. På kartet gikk det sti et lite stykke bare, så forsvant den. Ikke at jeg er så flink til å følge stier heller, enten de er merkede eller ei. Men er de på kartet så kan man jo holde seg sånn nogen lunde etter dem.

Terrenget der var ikke særlig vennlig å bushe i heller. Så når vi gikk på masse snø, myrer og forholdsvis tett skau i mellom.

Kliss våt av haglskura og plumpet til midt på leggen i et myrhul med joggeskoene på. Ja da ble plan C iverksatt. Urdevassfjellet fikk vente til en annen gang, men jeg hadde ikke sliti meg oppi dette villnisset her uten å få en innsjekking i Fjelltoppjakten. Norgeskart ble sjekket og kursen justert så vi gikk rett til Delingskollen som jeg hadde tenkt å ta på veien til bake til bilen.

Vi var bare 450 meter unna innsjekkingen i luftlinje, så det var ikke lange biten bort for å få den med. Til Urdevassfjellet var det 1200 meter i luftlinje. Det hadde blitt for lang tur når jeg var så våt og ikke hadde med noe skift, mat eller drikke.

Det hadde ikke gitt seg med å hagle nemlig!

Jeg klatret meg opp i høyden på en liten kolle der, greit å sjekke at GPS'n fungerer som den skal på telefonen. Den er ikke helt til å stole på ned i tett skau, selv om terrenget stemmer sånn nogen lunde med der man tror man befinner seg.

Ut på tur og aldri sur, det kan dem bra lenger opp i fjellet med. Jeg var glad jeg gikk aleine på denne turen, for jeg var vel litt småamper til tider når det var som verst. Bare å nyte en utsikt man ikke har.

Oppå toppen borti der skulle vi egentlig vært, på Urdevassfjellet. 

Denne grasmyra var akkurat så våt som den ser ut som, men det hadde blitt langt å gå rundt. Siden jeg alt var våt på begge beina så var det bare å vabbe seg over.

Blomsterlav var det eneste med farge så høyt opp mot fjellet.

Skauen før toppen var ganske framkommelig

Så var vi på toppen av Delingskollen 834 meter over havet, og jeg kunne sjekke inn. 

Om det er haglskura som forsvant eller regnskur som kommer er jeg ikke sikker på. 

Varga kaster siste blikk ned på Eivannet og vi ser oss om etter beste veien ned igjen for å finne stien til Godly.

Jeg er sikker på at jeg og pappa har gått opp Solskinnsveien og spist niste ved Eivannet en gang, men det spørs om det ikke er dokumentert. Jeg kan i alle fall ikke finne et blogg innlegg om det. Men jeg veit jeg plasserte ut en geocache der en gang. Nå har jeg ikke tilgang til den mailadressen lenger og jeg har slettet appen, så det får bare være med minnet om turen. Kan ta den igjen jeg om det er så.

Litt flaks skal man ha, jeg gikk så si rett på Godly. Da ble det en liten tur bortom hytta før vi gikk stien ned til veien igjen.

Det er litt av en utsikt de har fra trappa si.

Langt der nede går veien som vi skal følge i flere kilometer for å finne bilen.

Hailey fikk gå løs nedover bakkene, det var glatt nok med joggesko på bare fjellet som det hadde regnet på. Hun var sliten nok hun, etter ei mil så langt. Lettere myrete er ikke det beste for beina hennes, men hun holder tempoet oppe hun.

Nede på flata med veien rett borti der, så ble det bånd igjen. Litt privilegier må en gammel dame få.

 Nede ved veien så kom jammen sola tilbake og det var bare å håpe at den holdt seg.

Bare en liten oppoverbakke nå, så er resten nedover helt til bilen.

Vi støkte opp mange storfugl, men det var ikke enkelt å få tatt bilde av dem. De forsvant raskt mellom trærne, men med bokfinken var det enklere.

Om man ikke har det for travelt på tur, så er det utrolig mye å ta bilder av.

Tilbake ved brua på Øvre Kollsjø'n satte Bella og Hailey pris på et bad, mens Varga syntes det var mer enn nok å få lov å drikke og kanskje vete potene bitte litt.

Bella nyter avkjøling etter 14.5 kilometer på tur.