Med fjelltoppjakten til 772 moh

Vil du være med på tur? Med knall blå himmel og lett snødryss på bakken. Når det er meldt sur vind i fjellet, så la vi turen i motbakke. Jeg og Hilde vurderte lenge hvilket turmål vi skulle velge. Ja for vi hadde plan om å gjøre minste ett blått? om til en grønn hake. Hr Yr var ikke på lag vindmessig, så vi landet til slutt på Hestebrenna om Tjuvenborgen.

På parkeringa ved Saksentjern kom vi i snakk med en mann som hadde hytte der. Han hadde planer om samme runden som oss, men å gå motsatt vei. Hverken jeg eller Hilde har sansen for ned Tjuvenborgen, så vi gjorde som vi alltid har gjort. Klatrer de to bratte kilometerne opp, istedenfoe ned.

Det ser ikke så bratt ut på avstand. Men denne turen er litt som opp på Lagmannskollen, man glemmer hvor bratt der er mellom hver gang man er der. Vi var litt spente på når vi kom til å møte på han igjen på runden, men regnet med at det ble ca på toppen.

Men han var nok sprekere enn som så, for vi møtte han før vi var kommet til stikrysset mot Tjuvenborgkoia. Kort konklusjon om at han hadde gått fort og ikke benyttet seg av sitteunderlaget han hadde på sekken sin.

Jeg dro hjemmefra i -10 kalde grader, men man blir fort varm når man skal gå på tur. Fryser du på tur så går du for sakte. Denne gangen var vi innom på Tjuvenborgkoia, for Fjelltoppjakten hadde sjekkpunkt der. Jeg har aldri vært innom denne koia til turistforeningen tidligere, jeg har alltid gått straka vegen opp til Hestebrenna.

Mellom Ådal og nabobygda i vest er et bratt fjell som heter Tyvenborgen. Navnet skal det ha fått fordi tyver og røvere holdt til der i gamle dager. Fjellet er stupbratt på tre kanter, og hvor det er tilgjengelig, ble det bygd en mur som gjorde det lett for røverne å forsvare seg der oppe. På fjellet fantes også vann. Det var mindre snø her enn det jeg har hjemme. Hundene løp løse hele veien, så på kvelden snorket de godt i sengene sine.

Hele runden er blåmerket, men det er noen alternative stier som ikke er merket der også. Denne gangen gikk vi for full merket runde.

Det bratte stykket starter tidlig og det blir egentlig bare brattere og brattere oppover mot toppen.

Jeg har ikke vært her med snø tidligere, og det blir nok som Hilde sa. Det blir nok ikke flere turer til Tjuvenborgen i år. 

Første stiskillet og der tok vi en avstikker ned til den hytta som ligger der. 

Trivelig velholdt koie med den panoramautsikten.

Siden det ikke var noen der så tok vi turen ned for å ta den i nærmere øyesyn, 

Så var det back on track, 180 grader rundt og sette kurs mot hula og toppen.

Det var tørr stein og snøen skjulte heller ikke noe is, så det gikk greit nok å klatre oppover lia. Ja det er like bratt som det ser ut.

Varga hopper opp og ned fra stein til stein. Det var noen jegere som testet skuddholdet hørte vi, men det brydde ingen av hundene seg om.

Når stien nærmer seg hula, så er det så bratt at det er hengt opp tau.

Hundene ble bindt, for de har ikke mye å gjøre på avstikkeren inn i hula. Brått kan de svinse utfor kanten og der viste det seg å være endel is nå.

Utsikten er upåklagelig.

 * *

Engang ble Oppenseteren overfalt av disse tyvene. De tok alt de kunne få slept med seg til borgen. Gjeterjenten, Tiril-Tove førte de også dit opp. Mens tyvene holdt gjestebud på de røvede varene, gikk hun og tenkte på hvorledes hun skulle bli fri igjen. Så diktet hun en vise som hun sang utover dalen når tyvene var litt unna:

Tiril-Tiril Tove,

tolv mand i skove,

vesle baane dænger de,

buhunden hænger de,

bjeldekua binder de,

storstuten stinger de,

budraatten bær de fra,

mig vil de med sig ha

langt, langt borti skove!

Men det var ingen som hørte henne.

Så ville anføreren at hun skulle gifte seg med ham, og Tiril-Tove gikk med på å bli hans brud, dersom hun fikk gå til Oppen etter brudesølv. Hun fikk lov, men skulle sverge på at hun skulle komme tilbake og ikke snakke til noe menneske. Så kom hun til Oppen om natten, men tok ikke annet enn et hvitt forkle og et stykke rødt tøy. Da hun hørte husbonden våkne, ga hun seg til å fortelle skorsteinen alt som hadde hendt henne. Skorsteinen fikk også vite at hun aktet å henge røde tøystykker på trærne så folk kunne finne veien til borgen. Likeså at hun ville skjenke tyvene fulle og vifte med det hvite forkle når det var passe tid å overfalle dem.

Så strøk hun tilbake, men husbonden som hadde hørt alt hun sa til skorsteinen, samlet folk og fulgte etter henne. Da Tiril-Tove viftet med forkleet, stormet de opp og kom innenfor murene før tyvene fikk tid til å væpne seg. De fant at kamp var fåfengt og styrtet utover brattfjellet. Men en av dem, som skjønte at gjeterjenten hadde lurt dem, tok fatt i hennes forkle for å rive henne med seg. Det var bare så vidt husbonden fikk reddet henne ved å skjære over livbåndet.Siden dette hendte, har ingen røvere holdt til på Tyvenborgen.

Jeg var litt seig i lårene når vi klatrer oppover. Det var ingen grunn til at jeg skulle være det, men noen dager er man jo ikke helt i 100, selv om man ikke har noe som sier at man ikke er det.

God utsikt mot Vikerfjell  og vi kunne sjekke inn dagens første topp i Fjelltoppjakten.

Det verste med å ha krabbet seg opp på Tjuvenborgen, ja så går det bratt ned igjen på baksiden av toppen.

Ja for vi skal ned i humpa før vi skal krabbe opp i sola der hvor Hestebrenna er. 

På baksiden av Tjuvenborgen var det nesten ikke et eneste snøfnugg.

Før det bærer oppover igjen

Hilde er veldig populær på tur

Jeg pleier å gå rett fram her når jeg har gått her tidligere. Da kommer man rett på Hestebrenna. For å få med seg det andre blå? så måtte vi innom Tjuvenborgkoia. Der har jeg faktisk ikke vært tidligere. Det er jo ikke noe utsikt der, så da er det vel ikke så interessant punkt på mine turer.

Det begynner å dra seg til med grønne haker på kartet i nærområdet nå. De tre nye er de tre øverst på kartet. Det midterste er Lagmannskollen som jeg tok sammen med Patran, det nederste er Pipenatten som jeg og Hilde tok tidligere i høst.

Siste utsikten før vi stupte ned skråningen til Tjuvenborgkoia

Der er det ikke lov med hund, men det er satt opp ei hundebu bak hytta.

32 høydemeter så er vi på Hestebrenna

Jeg dannet litt baktropp da hundene la i vei sammen med Hilde i strak linje mot toppen. Man må jo dokumentere slike nydelige dager. Særlig da Hr Yr sier at det skal snø, sludde og til tider regne dagen etter. Da må man virkelig nyte lørdagen.

Hestebrenna er enkel å finne, det er bare å gå til den høyeste toppen i terrenget.

På baksiden er det laget en flott rasteplass med krakk og bålpanne. Vi vurderte litt om vi skulle spise ved koia der det var vindstille, eller om vi skulle gjemme nista til til vi kom helt opp på Hestebrenna. Det ble Hestebrenna.

Men kan man ha bedre lunsjutsikt i slutten av november da? Rundstykke med ost og skinke, kakao i koppen og trivelig turselskap. Vi ble ikke sittende veldig lenge, for det var en kald trekk og vi ble litt småkalde av å sitte rolig etter å ha vært skikkelig varme.

På veien ned igjen leitet vi etter den opprinnelige blåmerkede løypa som vi stort sett busher litt vilkårlig nedover i terrenget for å finne. Vi fant den rimelig raskt og fulgte den slavisk. Ikke verst til å være meg... Det medførte at vi gikk i kanten av der sola skinte store deler av turen mot bilen.

På slutten mot bilen fikk vi mer sol.

Sola begynte å bli lavere på himmelen, men hadde ikke gått ned innen vi fant bilen.

Over den kula der som er Tjuvenborgen, gikk vi over noen timer tidligere.

Varga speider hele tiden når hun er på tur, så hun sover godt da hun kommer hjem om kvelden igjen.

Siste meterne ned til bilen. 

Patrans kulinariske kanelsnurrer på tur

Torsdag var det meldt bra vær på ettermiddagen, så jeg og Patran fant ut at vi ville på tur når jeg kom hjem fra jobb. Hailey, Ronja og Bella var de lykkelige utvalgte som turselskap. Vi kjørte inn til Saksentjern og parkerte ved brygga. Så tok vi med drikke og nybakte kanelsnurrer og rosinboller. Patran hadde nemlig vært husmor når jeg var på jobb.

Det er vel det obligatoriske førstebildet når en legger ivei innover stien. Opp på toppen der skal vi klatre oss fram.

Patran og Bella ledet ann langs stien. Det var til tider fryktelig vått langs stien og bekkene var nesten litt i overkant å hoppe over. Så det var ikke veldig langt innover før vi var blaute på beina begge to.

Det så ut til å bli dårlig med mølter i år, dette var de eneste kartene vi så på hele runden på snøtt 8 kilometer.

Hundene satte stor pris på avkjøling i varmen. Og som du ser så var slett ikke alle pyttene like reine.

Det er forholdsvis bratt stigning de første to kilometerne, men når de er overstått så er det nesten bare nedover de siste seks kilometerne.

Nok av skilt langs stien og i stikryssene. Men det som overrasket meg var at turistforeningen hadde satt ned skilt rett i stien der du går ut på Hestebrenna, slik at for de som ikke er kjent så følger de stien til Tjuvenborgkoia isteden for å nyte utsikten. Her burde det heller vært to skilt, ett som det sto koia på og et som det sto Hestebrenna på. 

Det ble noen drikkestopp oppover i lia og jeg måtte bare innse at jeg ble etter når disse to ungdommene travet ivei foran meg på stien. Bella ville helst vente på oss andre, men hun hadde skikkelig godt av å lede ann aleine. 

Jeg var litt i tvil om å få henne opp på det bratteste henget, for hun er liksom ikke bare til å ta under armen og vippe opp heller. Men det gikk helt uten problemer for henne og Patran.

Vel oppe i hula så ble det et kvarters pause for å nyte utsikten. Patran og Bella forsvant inn i hula, mens jeg og de to andre ble sittende utenfor. Alt Bella gjør aleine er bra. Man må lage selvstendige hunder som takler en hverdag uten flokken sin.

Det er litt trangt akkurat i inngangen, men det var ikke noe problem. Litt verre for Bella å snu i andre enden, så jeg ventet nesten på å se en ryggende Bella på vei tilbake, men det hadde gått helt greit å snu.

Hailey sto i åpningen og kikket etter dem da de forsvant rundt svingen der inne.

Vel ute igjen ble også Bella sittende å nyte utsikten. Det ble nesten en liten feiringstur dette her, for på torsdag hadde nemlig Bella vært hos oss i et helt år. Det dukket opp minner på Facebook om en bitte liten frøken som sov i fanget til Patran på vei hjem fra Sverige. Jeg sa vi skulle gjenskape bildet på vei til Saksentjern, men da hadde det bare blitt Bella som syntes i forsetet.

Hula er egentlig ikke noen hule, men en sprekk, for det er ikke tett tak der.

Sola steika godt i fjellveggen der.

Men vi var ikke ferdig med turen ved Tjuvenborghula. Sagnet om Tiril-Tove og røverne har jeg skrevet om i et tidligere innlegg. Så du kan lese HER om du er nysgjerrig.

På toppen av Tjuvenborgen hadde noen tydeligvis hatt noe å feire, så de hadde satt igjen flagget sitt i ei furu.

Baksiden av Tjuvenborgen er nesten like bratt som forsiden, men baksiden er ikke på langtnær så lang.

Siden det er så vått i skauen så hadde kantarellene begynt å titte fram allerede. Når soppen kommer da er det snart høst. 

Når noen snubler litt på ei glatt rot så må man sjekke at denne personen fortsatt lever mener Bella.

Jeg har aldri sett så mye myrull på fjellet noen gang tidligere. Det var helt hvitt på myrene, så vekstvilkårene var tydeligvis veldig bra i sommer.

Vi fulgte ikke stien som gikk til Tjuvenborgkoia, men fortsatte rett fram over bergknausene.

Så skimter vi Hestebrenna 772 MOH. Det er dårlig med sti for det er fjell hele veien.

Ei myr må forseres og den var like våt som de andre vi hadde gått ved på veien oppover.

Det er en praktfull utsikt til nær sagt alle kanter når man kommer opp.

Jeg har planer i år som i fjor å ikke gå samme turen to ganger, så får vi se om det holder mål. Om det er opphold resten av uka så kan jeg ta noen småturer etter jobb for å krysse av de nærmeste på lista. Så får de lengre turene vente til jeg har ferie.

Nytt siden sist jeg var på Hestebrenna var at det hadde kommet opp en krakk med bord. Slik som står på rasteplassene. Det var plassert i ly av en kjempestor stein, så vi slo oss ned med drikket vårt og den nybakte gjærbaksten. Joda jeg skal innrømme at turer blir litt hyggeligere med små fristelser og godt turfølge.

Da jeg kom hjem fra jobb hadde Patran klare både rosinboller og kanelsnurrer som vi skulle ha med oss på tur. Godt med litt dessert etter middagen, når den besto av fish and chips. Fisk er ikke noe som er hold bart å tære lenge på, men da kan en nyte godsaker med god samvittighet isteden.

Vi ble sittende en god stund og bare nyte ettermiddagen. Bak steinen var det helt vindstille, ikke en eneste mygg og bare kos rett og slett.

Hailey koset seg i lyngen hun også etter litt utdeling av hundegodt som lå i rumpetaska siden sist fjelltur i fjor høst.

Bella virket godt fornøyd med å få være med på sin første fjelltur.

Nå ja fjell og fjell, er vel ikke fjelltur før det er kommet opp i 1000 MOH, så vi får ta en fjelltur når jeg har ferie.

Jeg synes det var passe å gå i singlett, men Patran foretrakk lange armer. 

Man må jo kose seg litt når en er på tur, og det er ikke ofte jeg har med meg fotograf. 

På toppen blås det stiv kuling, som det alltid gjør der.

Leinintjern som vi skal gå ned til før vi svinger mot Saksentjern igjen for å finne bilen.

Tre jenter som tror de skal få flere godbiter.

Jeg pleier å følge myrdraget nedigjen fra toppen, Da finner en stien igjen før en når skaukanten. Men det var ikke så ideelt denne gangen da myrene var forferdelig våte, Jeg tråkket til midt på leggen et par ganger, så godt skoa var godt knytt.

Det er satt opp varder på toppen, så det skal være enkelt å finne riktig myr å følge til stien starter igjen. Når vi finner stien så er det et nytt veiskilt med retning Partisanersteinen, men vi skal følge den andre stien uten merking. Den er så hardtråkket at den trenger ingen blåmerking og vi kommer på veien rett ved der vi tok av veien for å følge den første stien.

Eneste multeblomsten på turen

Jeg håper vi får mange turer før skolen begynner igjen til høsten.

Så kommer vi ned langs Tjuvenborgen og vi kan se opp på hula igjen. Drøye tre timer vara vi borte, så det var godt å sette seg inn i bilen igjen. 

Anklen som jeg har brukket er ikke helt vant til fjellturer kjente jeg på kvelden, det har nok vært litt for mange turer på vei i vinter og vår.