Bergsjø fjellområde

 

Vi klatret oss oppover bakkene fra Ål sentrum. Her i traktene har jeg vært på hyttetur tidligere. Da var jeg, Inger Synøve og Tove på tur. Første dagen gikk vi rundt Bergsjøen på stolpejakt. Den runden ble det to innlegg av. Dagen etter gikk vi inn til Iungsdalen og gikk samme veien tilbake. Denne gangen hadde jeg lånt ei gammel stølsbu av Bergsjøstølen Fjellstue. Jeg plukket opp Sofie etter jobb, så vi dro tidligere opp enn Kenneth, Ludvig og Ingrid. Kenneth jobber lengre enn meg, så da kunne jeg og Sofie ta handlingen på vei oppover.

Vi kjørte ned til fjellstua og gikk ut av bilen for å hente nøklen. Sofie proklamerte raskt at hun frøs i hjel! Hun liker godt Elsa og Olaf i Frost, men vil nok ikke være så nære innspillingen. Slapp av mente jeg, det er tre meter til inngangsdøra. 

Vi gikk inn i første etasje og ble møtt med en type kloakklukt. Opp til resepsjonen og etter litt kom det en resepsjonist. Jeg spurte etter nøkkelen til Stølsbua og hun svarte at den egentlig ikke hørte til hotellet, men det var noe sjefen holdt på med selv, men vi fikk nå nøkkelen da. Hvor er den da, lurte jeg på. Jo hun kunne vise oss. Spurtet ned trappa og ut. Vi holdt Sofietempo ned steintrappa. 

Ute på parkeringa så vi mus som pilte av gårde og Sofie pilte etter. Vi kom oss til denne oppussede stølsbua, som slett ikke var noen stølsbu. Det var en helt ordinær hytte, både utvendig og innvendig. Ikke en ting var beholdt som minnet om en gammel stølsbu. Så stølsbu var reklamegimmick. Jeg trodde i det minste det var tømmervegger innendørs.

Vi låste opp og innestengt luft slo i mot oss. Her var det noen som hadde røyka inne og ikke hverken luftet eller vasket etter seg. Det ble full gjennomtrekk på soverommene og ut i stua. Døra på vid vegg og ut på tur.

Sofie er flink til å gå og vi holdt nok på en times tid på denne runden vi la opp til. Vi startet langs stranda ved fjellstua og tok stien opp mot veien igjen.

Sofie fikk kompass når vi var i Bergen tidligere i vår. Det var jammen bra, ellers hadde vi kommet til å gått oss bort! Kom her, bestemor. Følg meg, bestemor... 

At jeg måtte stoppe for å ta bilder er hun vant til, og spør ofte om jeg kan ta bilde av henne også. Hun er så trivelig og ha med seg rundt. Skravla går og hun graver og spør like ofte som hun forteller ting hun veit.

Hundene dilter etter like selvfølgelig som om det var en voksen som gikk først.

Det var spådd ruskevær dagen etter, så det ble noen bilder av Bergsjø. Det er et utrolig flott turområde der, utgangspunkt for stier i alle himmelretninger.

Stien rundt vannet var på 8,6 kilometer sto det på et skilt. Det ble litt for langt for meg og Sofie.

Sofie demonstrerte fjellklatring, alt fra nybegynner stadiet til viderekommende stadiet.

Kan ikke bli mye som er finere enn vann og store fjellformasjoner.

Jeg gleder meg jeg til hver gang jeg skal tilbringe tid med henne.

Du får passe deg så du ikke glir, det kan være glatt, sa jeg. Ja da, går bra, var svaret.

Ja, jeg veit det. Det går stort sett bra.

Så stolt da når hun kom på toppen.

Skarveheimen

Det er lengre til toppen enn det ser ut til.

Det var 33 stolper i kartet rundt i området, men vi tok ikke på langtnær alle. Kanskje vi hadde vært ivrigere om været hadde vært bedre.

Det fineste været var egentlig fredagen da vi kom opp, men jeg og Kenneth fikk oss en tur med noen innsjekkinger i fjelltoppjakten dagen etter.

Der bekken gikk gjennom veien var det plassert en stolpe. Da gjorde Sofie store øyne, for det røret var gedigent.

Dette måtte sjekkes ut fra begge sider av veien.

Tror hun koser seg på tur med meg også.

Hun er like glad i naturen og i dyr som meg i alle fall.

Det er ikke mye blomster i fjellet på disse kanter nå

Hun måtte ringe mamma og pappa når vi var tilbake på hytta, så de rakk fram til middagen.

Etter turen ble hundene bundet utenfor, så vi skulle få litt orden inne. Varga var ikke helt enig i at hun måtte vente ute,

Vinduer og døra ble lukket, men da var det iskaldt inne. Men det luktet bedre i det minste. Helt reint på golvet var det ikke, så noe utvask hadde det ikke vært der etter forrige leieboere. Matrester sto igjen i kjøleskapet, så det var litt kasting av det, før vi kunne fylle på med det nye vi hadde kjøpt.

Sengehopping er lov på hyttetur. 

Når Kenneth og Ingrid kom gikk vi ned på Bergsjøstølen fjellstue for å spise middag, det hadde jeg avtalt på mail i forkant. Når vi entret spisesalen så så de ut som spørsmålstegn og lurte på hvor mange vi var. Ustrukturerte glemsomme folk er ikke akkurat de jeg gir stjerne i boka.

Langt om lenge så kom de og tok i mot bestilling på drikke. Ingrid måtte selv spørre kokken om hva maten inneholdt, da hun ikke tåler laktose så godt. Ludvig reagerer også om hun får i seg for mye melk i kostholdet. De reklamerte med buffe og om en legger godviljen til så var det vel kanskje de. 

Det var salat, tomatsuppe, ovnsbakt ørret og kyllingbiter som var varmet i steikovnen med masse kraft, så de var mer kokt enn stekt de bitene. Buffe er en benk der gjestene forskyner seg selv, så det var jo innafor. Men utvalget var labert. Særlig at de ikke hadde et alternativ uten laktose. En dessert som var sukker med sjokoladesmak med krem som så mest ut som cotted chees.

Vi ble henvist til et bord vekk fra vinduene, i og med at de hadde glemt oss. Tror ikke alle de andre hadde bestilt rom og forhåndsbetalt før midten av mai.

Hundene ventet spent på at vi skulle komme tilbake fra middagen. Jeg hadde husket å ta med meg et lite håndkle til å tørke hender på, men store håndklær til å bruke når vi hadde dusjet hadde vi glemt alle sammen. Ludvig hadde også et lite håndkle som han skulle ligge på når han skiftet bleie, ellers var det ganske håndkleløst hos oss. Vi kunne jo bruke en "gulpeklut" hver mente Ingrid, for det hadde hun nok av. 

Når unga var i seng og klokka nærmet seg ti på kvelden så tok jeg og Ingrid kveldsluftingen med hundene. 

Liten gartner hjelper til

 

Nå har det gått i ett i det siste og verre skal det bli. Starten av året var rolig, men så har det jammen tatt av etter det. Jeg nyter verandalivet mellom slaga, og har funnet ut at jeg trolig ikke rekker alt jeg har tenkt i år.

Både ringblomsten og blomkarsen har begynt å blomstre. I år tror jeg bare jeg skal ta av fra av dem, for jeg har to liter med ringblomstolje etter blomstene som tørket etter sommeren i fjor. Jeg har igjen endel ringblomstsalve, så det er måte på hvor mye ringblomstolje jeg trenger. Du må bare si ifra om jeg skla tørke noen blomster om du trenger.

Det lønner seg å knipe av blomstene før de er avblomstret, da kommer planta med flere knopper enn om blomsten får visne så den setter frø.

De fleste av blomkarsene som blomstrer er mørke i fargen. Jeg synes de er penere enn de gule.

Disse kapmargeritten har jeg knepet av vissne blomster, men tenkte på det etterpå. Kanskje disse setter frø på samme måte som ringblomsten? Da kunne jeg hatt mange sånne til sommeren. 

Planen var å skrape og male rekkverket i sommer, men det ser det ikke ut til at jeg rekker før høsten. Så det er en plan som er blitt utsatt til 2027.

Jeg skulle slått planen, men det er bedre med lang grønn plen enn kort brun plen. Nå er det kommet noen skurer med regn, men det er på langtnær nok.

Ringblomster er pene blomster i mange variasjoner

Kunne tatt mange flere bilder av disse og vist fram, men holder meg til et lite utvalg.

Nå virker det som en bikube har funnet ut at det er blomster her, for i går var det mengder med bier i blomstene langs rekkverket på verandaen.

Det er hyggelig med bier, de er stillferdige små vesner.

Iherdige små hardtarbeidende er de. De samler kjempekuler med pollen på begge bakbeina før de flyr tilbake til kuben.

Det er da ikke noe problem å se forskjell på bie og veps.

Den ene rosa jeg kjøpte på Hageland i Prestfoss kommer med blomst på blomst, men den andre har ikke kommet med en eneste ny blomst. Den har kommet med nye skudd av blader da, så da lever den i det minste.

Solbærkjerret har blitt ganske stort og det ble omtrent en skål med bær på det når jeg og Sofie plukket det inn i ettermiddag.

Stikkelsbærene er ikke modne ennå. De må bli ordentlig mørke før de kan spises.

Tomater har jeg spist en håndfull av, de er veldig gode.

Hjelpegartneren venter tålmodig utenfor drivhuset.

Hailey holder seg også i nærheten når det er noe jeg holder på med ute.

Hun skal få kose seg hos Merethe når jeg skal feriere en uke på fjellet.

Humlene jobber iherdig side om side med biene for å sanke inn pollen for å lage honning.

De bruker ikke så lang tid per blomst som det biene gjør, enten er de ikke like nøye eller så har det vært noen i de blomstene tidligere.

Sofie var flink og holdt skåla mens jeg plukket solbærene. Klart det var mye som gikk rett i magen hennes. Det er jo sjarmen med å ha med seg slike små jenter og det ikke er mengder med bær som skal brukes til annet enn å mette liten mage.

Hun var rask til å informere om at hun likte solbær altså. Bare å spise, sa jeg. Frukt og bær kan de ikke få for mye av.

I drivhuset fant vi et par tomater og noen få jordbær

Oliver tuslet også i beina våre, han er jo så nysgjerrig.

Babyen til Sofie måtte være med i bærebagen sin, og når Varga ser en spade så forventer hun å bli involvert.

Ikke sikkert grus smaker så godt, men innsatsen er like stor for hvert spadetak som går til himmels.

Til Sofies store glede

Litt dumt jeg ikke filmet, så kunne du hørt latteren.

Det var greit med et bad og hårvask til kvelds

Blåklokkene er det ganske mange av i veikanten. Det ble svarte skyer og det ble grått i åsene rundt oss, så vi fortet oss hjem på terrassen igjen. Vi rakk akkurat under tak før regnskura startet.

Hadde vi ikke gjort det, så hadde vi blitt skikkelig våte. For det kom en skikkelig styrtskur som var over nesten like raskt som den kom. Litt småregn etterpå, men innen Sofie skulle hjem igjen så skein sola. På kvelden trillet jeg og Ingrid en runde rundt Blystad med hundene og Ludvig. Det var skikkelig klamt og ekkelt, så svetten rant fra hele kroppen.