Ja det trengs vel ikke noen forklaring, det er vel ganske innlysende hva som menes. Det er midt i november og Natt og dag blomsten blomstrer. På jobben står det to lupiner i full blomst i veikanten. Hr Yr spår kuldegrader, men jeg er ikke så sikker på at vinteren kommer ennå.
Soppen tror heller ikke at vinteren kommer, de vokser som aldri før.
Når du ser på disse tre første bildene, så kunne de. like gjerne være bilder som var blitt tatt i august.
På onsdag hentet jeg ikke Sofie, for barnehagen hadde planleggingsdag. Fordelen med det er at jeg rakk tur med hundene i skauen mens det ennå var lyst.
Det er fremdeles veldig vått i skauen, så jeg valgte å gå veien oppover mot Holleia, for å gå traktorveien ned igjen. Man må jo lage seg en runde ut av dette,
Med solnedgangen i horisonten, ja da veit man at man ikke har uhorvelig lang tid igjen før det blir forholdsvis mørkt i skauen. Jeg må vel snart legge hodelykta i jakkelomma, så jeg finner hjem om jeg er på skautur.
Når vi var ferdige med asfalten så fikk hundene løpe løse. Da rekker de å bli litt mer slitne enn om vi skulle gått lenger i bånd rundt om hengebrua. Da hadde det ikke blitt så mange bilder heller. Det er jo ikke så lenge siden jeg hadde den runden. Da begynte det også å bli mørkt.
Grøftene er fulle av vann.
Det er utrolig mange detaljer om man tar seg tid til å studere de små tingene i naturen.
Turen bar preg av at det hadde regnet hele formiddagen, men når vi var på tur var det i det minste opphold,
Tåka lå lavt, så det var greit at i ikke gikk for utsiktstur på onsdag.
På jobben i går kom jeg over noen som skulle ha øvelse, så da sendte jeg ei melding om jeg kunne komme å ta bilder av dem. Ja det hadde vært perfekt fikk jeg til svar. Så nå har jeg brått en plan fredag kveld. Kle seg godt med gode og varme sko, så er det bare å lade hodelykta og kamera.
Her gikk det fremdeles greit med joggesko, men etter turen på søndag så veit jeg at siste halvdelen kom til å bli skikkelig vått.
Dråper er aldri langt unna på høsten. Tåke som samler seg gir også dråper.
Kontrastene er store i naturen, man trenger ikke solskinn for å få fram de store forskjellene,
Går man nære nok ser det meste massivt ut.
Sopp i skumring. Det ble egentlig ganske raskt mørkt og jeg var glad jeg hadde gått der såpass mange ganger tidligere, at det ikke var noen tvil om hvor jeg skulle gå.
Et blikk mot himmelen.
Overraskende nok så var det Bella som stupte ned i vannet og de to andre som sto på kanten og tittet.
Når vi kom til jordekanten hjemme var det ikke godt å se hva som lå på bakken, så da var det greit det ikke var for mye kvister og røtter man kunne snuble i.
